annonser her
Norske Sagn & Eventyr - side 14 av 14
Eventyrene og historiene er hentet fra Asbjørnsen og Moes samlede folkeeventyr - sagn og eventyr som avspeiler folketroen som har røtter tilbake til hedensk tid.

Side 14
Rike Per Kremmer
Håken Borkenskjegg
De tre mostrene
Askeladden som stjal sølvendene til trollet
Hanen og høna i nøtteskogen
Hanen, gauken og århanen
Tatere

Resten av Asbjørnsen og Moes samlede eventyr finner du fordelt på 13 andre sider:
[Eventyr side 1] [Eventyr side 2] [Eventyr side 3] [Eventyr side 4] [Eventyr side 5] [Eventyr side 6] [Eventyr side 7] [Eventyr side 8] [Eventyr side 9] [Eventyr side 10] [Eventyr side 11] [Eventyr side 12] [Eventyr side 13] [Eventyr side 14] [Eventyr Meny]

Rike Per Kremmer

Det var en gang en mann som de kalte Rike Per Kremmer, av det han hadde faret om med kram og samlet mange penger, så han var blitt en rik mann. Denne Rike-Per hadde en datter, og henne holdt han så gjev at alle de friere som kom til henne fikk avslag, for han syntes at ingen var god nok. Da det gikk slik med alle, så kom det til sist ingen, og da det tok til ådra ut i årene, så ble Per redd hun ikke skulle bli gift.

"Jeg undres riktig på," sa han til konen, "hvorfor det ikke kommer noen og frir til datter vår, som er så rik? Det skulle da være riktig rart om det ikke skulle være noen som ville ha henne, for penger har hun, og flere får han. Jeg mener jeg får reise til stjernekikkerne og spørre dem om hvem hun skal ha; for det kommer jo ikke et mors liv lenger."

"Hvordan kan stjernekikkerne svare på det da?" spurte konen.

"Jo, de leser allting i stjernene de," sa Rike-Per.

Han tok med seg mange penger til stjernekikkerne, og ba dem om de ville se på stjernene og si ham hva mann datter hans skulle få. Stjernekikkerne så på stjernene, men de sa at de kunne ikke se det. Men Per ba dem at de måtte se bedre etter og endelig si ham det, han skulle betale dem godt for det. Stjernekikkerne så da bedre etter, og sa at datter hans skulle få til mann det møllerbarnet, som nettopp var kommet til verden i den kverna som lå straks nordenfor gården til Rike-Per. Per ga stjernekikkerne hundre daler og reiste hjem med den underretningen han hadde fått. Han syntes det var altfor urimelig at datter hans skulle få én til mann som nyss var kommet til, og det en som var så ringe. Det sa han også til konen sin. "Jeg undres om jeg ikke kunne få dem til å selge meg gutten," sa han, "så skal vi nok bli av med ham."

"Jo, det tenker jeg nok," sa konen, "det er fattigfolk."

Per gikk da ned i kverna, og spurte konen om hun ikke ville selge ham gutten; hun skulle få mange penger for ham. Nei, det ville hun slett ikke. "Neimen om jeg skjønner hvorfor du ikke vil det," sa Per Kremmer; "det er da bare armo'a med dere, og gutten skal ikke lette den, kan jeg tro." Men hun var så glad i gutten at hun ville ikke miste ham. Da mølleren kom inn, sa Per det samme til ham og lovte at han skulle gi ham seks hundre daler for gutten, så de kunne kjøpe seg en gård, og slippe å male for folk, og åsulte når det ikke var kvernvann. Det syntes mølleren godt om, og han talte med konen, og så fikk Rike-Per gutten. Moren gråt og bar seg ille; men Per trøstet henne med at han skulle få det godt; men de måtte love at de ikke skulle spørre etter ham, for han ville sette ham langt bort i andre land, til å lære fremmede mål.

Da Per Kremmer var kommet hjem med gutten, lot han snekre en liten kiste, som var så fint tilstelt at det var en lyst å se. Den tettet han med bek, la møllergutten nedi, låste igjen låsen og satte den ut i elven, så strømmen fór avsted med den. Nå er jeg kvitt ham, tenkte Per Kremmer. Men da kisten hadde seilt langt nedover elven, kom den inn i en vass-renne til et annet kvernbruk og fór gjennom den ned i kvernkallen, så kverna stanset. Mannen gikk da ned og skulle se etter hva det var som stanset kverna, og så fant han kisten og tok den med seg opp.

Da han kom hjem til konen om middagen, sa han: "Jeg undres riktig på hva det kan være for noe i denne kisten; den kom farendes ned på kvernkallen gjennom renna og stanset kverna for meg i dag."

"Det skal vi snart få vite," sa konen, "nøkkelen står jo i; lukk bare opp."

Da de lukket opp, lå der det vakreste barn noen ville se, og de ble glade og ville beholde gutten; for selv hadde de ingen barn, og så vidt til års var de at de heller ikke kunne vente å få noen mer.

Da det nå led noen tid, tok Per Kremmer igjen til å undres om det ikke ville komme friere til datter hans, som var så rik og hadde så mange penger. Men det kom ingen, og så reiste han til stjernekikkerne igjen, og bød dem mange penger, hvis de kunne si ham hvem datter hans skulle få til mann.

"Vi har jo sagt deg at hun skulle få den møllergutten dernede," sa stjernekikkerne.

"Ja, det er godt og vel nok," sa Per Kremmer; "men han er det nå gått galt med, så han er kommet av dage; og kunne jeg få vite hvem datter mi skal ha til mann, så ville jeg gjerne gi to hundre daler."

Stjernekikkerne så på stjernene igjen, men så ble de vonde og sa: "Hun skal likevel ha den møllergutten du satte ut i elven og ville gjøre ende på, for han lever ennå, og er i den kverna som ligger så og så langt nedenfor." Per Kremmer ga dem to hundre daler for spådommen, og tenkte på om det ikke skulle være råd til å bli av med den møllergutten.

Det første Per Kremmer gjorde da han kom hjem, var å reise ned til kverna. Da var gutten så stor at han hadde stått på kirkegulvet, og han gikk i kverna og hjalp til. En vakker gutt var det blitt av ham.

"Kunne du ikke la meg få den gutten du?" sa Per Kremmer til mølleren.

"Nei, kan jeg ei," svarte han; "jeg har fostret ham opp som min egen, og han har skikket seg vel, så nå kan jeg ha hjelp og nytte av ham i kverna, for sjøl tar jeg på å bli gammel og skrøpelig."

"Ja, så går det meg også," sa Per Kremmer, "og derfor ville jeg gjerne ha én som jeg kunne lære opp til å handle. Vil du la meg få ham, skal jeg gi deg seks hundre daler; så kunne du kjøpe deg en gård og leve i ro og fred på dine gamle dager."

Ja, da mølleren hørte det, lot han Per Kremmer få gutten.

De to reiste nå vidt omkring med kram og handlet, til de kom til et gjestgiversted som lå ved kanten av en stor skog. Derfra sendte Per gutten hjem med et brev til konen sin - for bent over skogen var det ikke langt -og ba ham si til henne at hun skulle gjøre det som sto i brevet, så snart som mulig. Men i brevet sto det at hun straks på timen skulle gjøre opp en stor varme og kaste møllergutten på den, og hvis hun ikke gjorde det, skulle hun brennes levende selv. Gutten gikk avsted med brevet, og da det led mot kvelden, kom han til en gård langt borti skogen, og der gikk han inn; folk fant han ikke; men på et rom der sto en oppredd seng, og den la han seg tvers over. Brevet hadde han satt under hattebåndet sitt, og hatten la han over ansiktet. Da røverne kom hjem - for på gården holdt det til tolv røvere - og de så gutten ligge på sengen, undres de på hva han var for en, og en av dem tok brevet og brekket og leste det.

"Hm, hm," sa han, "det er Per Kremmer som er ute; men nå skal vi gjøre ham et puss, for det ville være synd om den gamle skarven skulle få gjort ende på slik en vakker gutt."

Så skrev røverne et annet brev til konen, og festet det under hattebåndet mens gutten sov, og i det brevet satte de at hun på øyeblikket skulle holde bryllup for datteren og møllergutten, og gi dem hester og fe og redskap og sette dem i full vei på den gården som han hadde oppunder åsen, og hvis det ikke var gjort til han kom hjem, så skulle hun komme til å unngjelde for det.

Den andre dagen lot røverne gutten gå, og da han kom hjem og ga henne brevet, sa han at han skulle hilse fra Per Kremmer og si at hun skulle gjøre som det sto i brevet, og det på flygende flekken. "Du må ha tjent ham som en bra gutt," sa kremmerkjerringa til møllergutten, "siden han kan skrive slik nå; for den gangen dere reiste, var han så gal på deg at han ikke visste hvordan han skulle få livet av deg." Hun laget da til bryllup og satte dem i vei med hester og fe og all slags redskap på gården oppunder åsen.

Ikke lenge etter kom Per Kremmer hjem igjen, og det første han spurte om, var om hun hadde gjort det han hadde skrevet i brevet.

"Ja, jeg syntes nok det var rart, men jeg torde ikke annet," sa hun.

Så spurte Per hvor datteren var.

"Du kan vel vite hvor hun er," sa konen; "hun er jo hos ham, på gården oppunder åsen, slik som det sto i brevet."

Da Per Kremmer fikk høre hvordan det hang i hop, og fikk se brevet, ble han så sint at han var ferdig til å fly i filler, og han satte straks avsted opp på gården til ungfolkene.

"Det er vel nok, gutten min, at du har fått datter mi," sa han til møllergutten; "men vil du tenkte på å beholde henne, må du gå til dragen av Dybenfart og skaffe meg tre fjær av stjerten på ham, for den som har dem, kan få hva han vil."

"Hvor skal jeg finne ham da?" sa mågen hans.

"Det får bli din sak; ikke vet jeg det," sa Per Kremmer.

Gutten ga seg trøstig på veien, og da han hadde gått en tid, kom han til en kongsgård. Her får jeg gå inn og spørre meg for, tenkte han, for slike folk er bedre kjent i verden enn andre, kanskje jeg her kunne få vite veien.

Kongen spurte hvor han var fra, og hva ærend han reiste i.

"Jeg skal til dragen i Dybenfart og ha tre fjær av stjerten på ham, om jeg bare kunne finne ham," sa gutten.

Det skulle lykke til, mente kongen; "for jeg har ennå aldri hørt at noen er kommet tilbake fra ham," sa han. "Men skulle du treffe ham, så kunne du gjerne spørre ham fra meg hvorfor jeg ikke kan få rent vann i brønnen min, som jeg har kastet opp den ene gangen etter den andre, men aldri kan jeg få rent vann i den."

"Ja, jeg skal så gjøre," sa gutten.

På kongsgården levde han vel, og fikk både niste og penger da han reiste.

Om kvelden kom han til en kongsgård igjen. Da han kom inn i kjøkkenet, kom kongen ut og spurte hvor han var fra, og hva ærend han reiste i.

"Jeg skal til dragen i Dybenfart og ha tre fjær av stjerten på ham," sa gutten.

"Det vil nok lykke til det," sa kongen, "for ennå har jeg ikke hørt at noen har kommet tilbake fra ham. Men skulle du komme fram, så kan du gjerne spørre ham fra meg hvor datter mi er, som ble borte for mange år siden," sa han. "Jeg har både lett og lyst etter henne fra alle kirker; men ingen har kunnet si meg noe om henne."

"Skal så gjøre," sa gutten.

På kongsgården levde han godt og vel, og da han gikk, fikk han både niste og penger.

Da det led på kvelden igjen, kom han til enda en kongsgård. Her kom dronningen ut i kjøkkenet og spurte ham hvor han var fra, og hva ærend han reiste i.

"Jeg skal til dragen av Dybenfart og ha tre fjær av stjerten på ham," sa gutten.

"Det skal nok lykke til det," sa dronningen, "for jeg har aldri hørt at noen er kommet tilbake fra ham. Men skulle du finne ham, så kunne du gjerne spørre fra meg hvor jeg skal finne gullnøklene mine, som jeg har mistet."

"Jeg skal så gjøre," sa gutten.

Da han hadde gått en stund, kom han til en stor bred elv. Mens han sto og undres på hvordan han skulle komme over, eller om han skulle gå langs med, kom det en gammel krokrygget mann og spurte hvor han skulle hen.

"Jeg skal nok til dragen av Dybenfart jeg, om det var noen som kunne si meg hvor jeg skal finne ham," svarte gutten.

"Det kan jeg nok si deg," sa mannen, "for jeg går her og setter over dem som skal til ham. Han bor straks ovenfor her; bare du kommer opp bakken, ser du slottet hans, og får du snakke med ham, så kunne du gjerne spørre ham fra meg hvor lenge jeg skal gå her og sette over."

"Jeg skal så," sa gutten.

Mannen tok ham på ryggen og bar ham over elven, og da han var kommet opp på bakken, så han slottet og gikk inn. Der var kongsdatteren alene hjemme.

"Men kjære vene, tør det komme kristent folk hit?" sa hun. "Det har her ikke vært siden jeg kom, og det er nok best du ser å komme avsted igjen, så fort du kan, for når dragen kommer hjem, så lukter han deg, og så sluker han deg med det samme, og meg gjør du også ulykkelig."

"Nei," sa gutten, "jeg kan ikke gå før jeg har fått tre fjær av stjerten på ham."

"Det får du aldri," sa kongsdatteren.

Men gutten ville ikke gå, han ville bie på dragen og få fjærene av stjerten og svar på spørsmålene.

"Ja, siden du er så stri på det, så får jeg vel se om jeg kan hjelpe deg," sa kongsdatteren. "Prøv om du kan løfte sverdet som henger på veggen der."

Nei, gutten kunne ikke rugge det engang.

"Ja, så får du ta deg en slurk av denne flasken," sa kongsdatteren.

Da gutten hadde sittet en stund, så skulle han prøve igjen; da kunne han så vidt rugge det.

"Du får nok ta deg en slurk til," sa kongsdatteren, "og så får du si meg ærendet ditt."

Han tok seg en slurk, og så fortalte han at det var en konge som hadde bedt ham om å spørre dragen hvorfor han ikke kunne få rent vann i brønnen sin; fra en annen skulle han spørre hvor det var blitt av datter hans, som var blitt borte for mange år siden, og for en dronning skulle han spørre dragen hvor det var blitt av gullnøklene hennes, og endelig så skulle han spørre dragen fra ferjemannen, hvor lenge han skulle gå dernede og sette over.

Da han tok fatt i sverdet igjen, kunne han løfte det, og da han hadde fått seg en slurk til, kunne han svinge det.

"Skal ikke dragen gjøre ende på deg med det samme, så får du krype under sengen," sa kongsdatteren, da det led mot kvelden, "for nå kommer han snart hjem; og der må du ligge så stille at han ikke merker deg. Når vi så har lagt oss, så skal jeg spørre ham; men da må du høre godt etter og legge vel merke til hva han svarer; og under sengen må du bli liggende til alt er stilt og dragen sovner igjen. Kryp så sakte fram og ta sverdet med deg, og når han står opp, må du passe på å hugge hodet av ham med ett hugg og med det samme nappe de tre fjærene; ellers river han dem av selv, for at ingen skal ha godt av dem."

En stund etter at gutten hadde krøpet under sengen, kom dragen hjem.

"Hu! her lukter så kristen manns bein!" sa dragen.

"Å ja, det kom en ravn flygende med et mannebein i nebbet og satte seg på taket," sa kongsdatteren; "det må være det du kjenner lukten av."

"Ja så," sa dragen.

Så satte kongsdatteren fram maten, og da de hadde ett, la de seg. Men da de hadde ligget en stund, sov hun så urolig, og med ett så kvakk hun.

"Au da!" sa hun.

"Hva feiler deg," sa dragen.

"Å, jeg sover så urolig," sa kongsdatteren, "og så hadde jeg slik en underlig drøm."

"Hva drømte du da?" sa dragen.

"Jeg syntes det kom en konge her og spurte deg hvordan han skulle bære seg at for å få rent vann i brønnen sin," sa kongsdatteren.

"Å, det kunne han nok vite sjøl," sa dragen; "når han graver om brønnen og tar opp den gamle råtne stokken som ligger på bunnen, så får han rent vann igjen; men ligg nå bare rolig."

Da kongsdatteren hadde ligget litt, så ble hun så urolig og tok til åkaste seg i sengen, og så kvakk hun igjen. "Au da!"

"Hva er nå på ferde igjen?" sa dragen.

"Å, jeg sover så urolig, og så hadde jeg slik en underlig drøm," sa kongsdatteren.

"Det var da svare til drømming på deg," sa dragen; "hva drømte du nå da?"

"Jeg syntes det kom en konge her og spurte deg hvor det var blitt av datter hans, som var blitt borte for mange år siden," sa kongsdatteren.

"Det er du det," sa dragen, "men deg får han aldri se mer. Men nå ber jeg deg at du lar meg ha nattero og ikke ligger og drømmer mer, ellers knekker jeg sidebenene på deg."

Kongsdatteren hadde ikke ligget lenge, før hun tok til å bli urolig igjen; rett som det var så kvakk hun: "Au da!" sa hun.

"Nå, er det nå så igjen! Hva er det på ferde nå da?" sa dragen; da var han så vill og søvngretten, så han var nære på å fly i flint.

"Å, du må ikke bli vond," sa kongsdatteren; "men jeg hadde slik en underlig drøm."

"Det var da endeløst til drømming også! Hva drømte du nå da?" sa dragen.

"Jeg syntes det kom en dronning hit, som spurte deg om du kunne si henne hvor hun skulle finne igjen gullnøklene sine som hun har mistet."

"Å, hun kan se etter mellom buskene, der hun bruker ligge og dra seg etter middagen, så finner hun dem," sa dragen. "Men la meg nå være i fred for flere drømmer."

Så sov de en stund, men da tok kongsdatteren til å bli så urolig igjen, og rett som det var, så kvakk hun: "Au da!"

"Du blir nok ikke bra, før jeg får knekket nakkebenet på deg," sa dragen; da var han så gal at gnistene sprutet av ham. "Hva er det på ferde nå igjen da?"

"Å, du må slett ikke være vond på meg; jeg kan ikke gjøre for det," sa hun; "men jeg hadde slik en underlig drøm."

"Det er da måte på drømming også," sa dragen; "hva drømte du nå da?"

"Jeg syntes at ferjemannen ved sundstedet her nede kom og spurte hvor lenge han skal gå der og sette over," sa kongsdatteren.

"Det dumme bestet, det kan han da snart slippe," sa dragen, "når det kommer en som vil over, og han kaster ham ut i elva og sier: "Sett nå du over, til du blir avløst!" Men la meg nå ha ro for drømmene dine, ellers blir det en annen dans."

Ja, så lot kongsdatteren ham sove i fred. Men så snart det ble stilt, og møllergutten bare hørte dragen snorke, krøp han fram. Før det var lyst, sto dragen opp, men han var ikke kommet med begge bena på gulvet, før gutten hugg av hodet og nappet tre fjær av stjerten på ham. Da ble det stor glede, og både gutten og kongsdatteren tok så mye gull og sølv og penger og andre gilde ting som de kunne få med, og da de kom til sundet, tullet de ferjemannen så rent bort med alt det han fikk å bære over, at han glemte åspørre om hva dragen hadde sagt, til alt i hop og gutten og kongsdatteren var over.

"Det var sant, du," sa han da de skulle avsted, "spurte du dragen om det som jeg ba deg om?"

"Jaha," sa gutten, "han sa, at når det kommer en som vil over, så skal du kaste ham midt uti elva og si; "sett nå du over til du blir avløst," -så blir du fri."

"Å tvi være deg," sa sundmannen; "hadde du sagt det før, skulle du fått løst meg av."

Da de kom til den første kongsgården, spurte dronningen om han hadde spurt dragen om gullnøklene hennes.

"Ja," svarte gutten og så hvisket han til dronningen; "han sa du skulle lete mellom buskene, der du bruker ligge og dra det etter middagen."

"Hyss, si ingenting," sa dronningen og ga gutten hundre daler.

Da han kom til den andre kongsgården, spurte kongen om han hadde snakket til dragen om det han ba om.

"Ja," sa gutten, "det gjorde jeg, og her er datter di."

Da ble kongen så glad at han gjerne hadde gitt møllergutten kongsdatteren og halve riket. Men da han var gift før, så fikk han to hundre daler og hester og vogn, og så mye gull og sølv som han kunne få med seg.

Da han nå kom til den tredje kongsgården, kom kongen ut og spurte om han hadde spurt dragen om det han ba om.

"Ja," svarte gutten, "han sa du skulle kaste opp brønnen og ta opp den råtne gamle stokken som ligger på bunnen, så får du nok rent vann."

Så ga kongen ham tre hundre daler.

Derfra reiste han like hjem, og han var så tilstaset med gull og sølv, og så gild at det lyste og lavde av ham; og nå var han mye rikere enn Per Kremmer. Da Per fikk fjærene, hadde han ikke noe å si mot giftermålet; men da han fikk se all rikdommen, ble han rent opp i under og spurte om det var slik velstand hos dragen.

"Ja," sa gutten, "det var mye mer enn jeg kunne få med, det er så mye at det blir mange hestelass, og hvis du vil reise dit, så er det visst nok til deg også."

Ja, Per Kremmer ville mer enn gjerne reise. Så sa mågen ham veien så vel at han slapp å spørre seg fram; "men hestene," sa han, "er det best du setter igjen på denne siden av elva; den gamle sundmannen han hjelper deg nok over."

Per dro av gårde, og stor niste tok han med seg og mange hester; men dem satte han etter seg ved elven, slik som gutten hadde sagt. Så tok sundmannen ham på ryggen, og da de kom et stykke uti, kastet han ham midt uti elven og sa: "Nå kan du gå her og sette over, til du blir avløst!" Og har ingen løst ham av, så går Rike Per Kremmer der og setter over den dag i dag.

Håken Borkenskjegg

Det var en gang en kongsdatter som var så stolt og så kaut at ingen frier var god nok til henne; alle holdt hun for narr og ga hun reisepass, den ene etter den andre. Men enda hun var så stor på det, så kom det alltid friere til gårds, for vakker var hun, det leie trollet.

Så hadde det en gang kommet en kongssønn som ville fri til henne, og han hette Håken Borkenskjegg. Men den første natten han var der, ba hun hoffnarren at han skulle skjære ørene av den ene hesten hans og rispe kjeften like opp til ørene på den andre. Da prinsen skulle ut og kjøre den andre dagen, sto kongsdatteren i svalen og så på. "Nei! nå har jeg aldri sett maken heller," sa hun; "den kvasse nordensnoen som blåser her, har tatt ørene av den ene hesten din, og det har den andre stått og glist av så kjeften har gått helt opp til ørene på den," og dermed slo hun opp hele latterdøra, løp inn og lot ham kjøre sin vei.

Han reiste hjem, men han tenkte med seg selv at hun skulle nok ha det igjen. Han satte på seg et sort skjegg av lav, dro på en vid skinnkjole og kledde seg ut som en annen tigger, men hos en gullsmed kjøpte han seg en gullrokk, og dermed gikk han avsted og satte seg en morgen utenfor vinduet til kongsdatteren til å file og stelle på gullrokken; for den var ikke riktig ferdig, og det var ingen oppstandere på den heller.

Da så kongsdatteren kom til vinduet om morgenen, lukket hun opp og ropte på ham og spurte om han ville selge gullrokken sin.

"Nei, til fals er den ikke," sa Håken Borkenskjegg, "men det er det samme, får jeg sove utenfor kammersdøren din i natt, så skal du få den."

Ja, det syntes kongsdatteren var godt kjøp, og det kunne det ikke være noe fare ved. Hun fikk rokken, og om kvelden la Håken Borkenskjegg seg utenfor kammersdøren hennes. Men da det led utpå natten, kom det slik frost på ham.

"Huttetuttetuttetu! det er så kaldt at -. Slipp meg inn!" sa han.

"Hyss, hyss! ti stille!" sa prinsessen; "får far min høre det er karfolk her, så blir jeg rent ulykkelig."

"Å huttettuttetuttetu! Jeg fryser mest i hjel, la meg bare komme inn og få ligge på gulvet," sa Håken Borkenskjegg.

Ja, det var ikke annen råd, hun måtte slippe ham inn, og da han var kommet inn, la han seg på gulvet og sov nokså godt.

En stund etter kom Håken igjen og hadde med seg oppstandere til rokken, og så satte han seg utenfor vinduet til kongsdatteren igjen og til å file på oppstanderne; for de var heller ikke riktig ferdige. Da hun hørte han filte, lukket hun opp vinduet og spurte hva det var han hadde der.

"Å, det er oppstanderne til den rokken prinsessen kjøpte; for jeg tenkte som så, at siden hun ville ha rokk, så kunne hun vel trenge til oppstandere også," sa Håken.

"Hva skal du ha for dem da?" spurte kongsdatteren.

De var ikke til fals de heller; men fikk han lov til å ligge på gulvet i kammerset til prinsessen om natten, skulle hun få dem.

Ja, det skulle han få lov til, men hun ba ham bare være rolig, og ikke gi seg til å fryse og si huttetu.

Håken Borkenskjegg lovte nok godt, men da det led på natten, tok han på å hutre og fryse og bære seg, og han ba om han ikke fikk lov å legge seg fremfor sengen til prinsessen. Det var ingen råd for det, hun måtte gi ham lov, når ikke kongen skulle få høre det. Håken Borkenskjegg la seg da på gulvet fremfor sengen til kongsdatteren og sov både godt og vel.

Så varte det en god stund før Håken Borkenskjegg kom igjen, men da hadde han med seg en garnvinde av gull, og den satte han seg til å file på utenfor vinduene til prinsessen om morgenen. Så gikk det like ens. Da prinsessen hørte det, kom hun til vinduet og hilste og spurte hva han skulle ha for den garnvinden. "Den er ikke til fals for penger, men får jeg lov å ligge i kammerset ditt med hodet på sengestokken i natt, så skal du få den," sa Håken Borkenskjegg. Ja, det kunne han nok, når han bare ville være rolig og ikke holde slik styr, sa prinsessen, og han lovte han skulle gjøre sitt beste; men da det led utpå natten, tok han på å hukre og fryse, så han hakket tenner.

"Huttetuttetuttetu, det er så kaldt! å la meg få lov å komme opp i senga og varme meg litt!" sa Håken Borkenskjegg.

"Jeg mener du er galen, jeg," sa kongsdatteren.

"Huttetuttetuttetu, det er så kaldt! å la meg få lov å komme opp i senga! Huttetuttetuttetu!"

"Hyss, hyss! ti stille for guds skyld!" sa kongsdatteren; "får far høre det er karfolk her, så blir jeg rent ulykkelig; jeg tror visst han tar livet av meg med det samme."

"Huttetuttetuttetu! slipp meg opp i senga!" sa Håken Borkenskjegg og frøs så hele stua ristet.

Det var ikke noen råd for det, hun måtte slippe ham opp i sengen, da sov han både godt og vel.

Men en stund etter fikk prinsessen et lite barn, og kongen ble så vill at han nær hadde gjort ende både på henne og barnet. Da det led om litt, kom Håken Borkenskjegg ranglende dit en gang, som av en hendelse, og satt ute i kjøkkenet liksom en annen fattigmann.

Så kom kongsdatteren ut og fikk se ham: "Å gud bære meg for ulykke du har voldt!" sa hun, "far min er ferdig til å fly i flint, så vill er han; la meg følge med hjem til deg!"

"Du er nok for vel vant til å følge med meg," sa Håken. "Jeg har ikke annet enn en barhytte å være i, og hvordan jeg skal skaffe deg føden, det vet ikke jeg; for jeg sliter ille nok for å skaffe føden til meg selv."

"Ja, jeg er like glad hvordan du har det," sa kongsdatteren; "la meg bare få være med deg; for blir jeg her lenger, tror jeg far min tar livet av meg."

Hun fikk da lov til å følge med fanten, som hun kalte ham, og de gikk både langt og lenge, og hun hadde det ikke for godt på veien. Til slutt kom de ut av det landet og inn i et annet rike, så spurte prinsessen, hvem det var som eide det.

"Å, det er Håken Borkenskjegg det," sa han.

"Jaså," sa prinsessen, "jeg kunne tatt ham jeg, så hadde jeg sloppet ågå her som en fantefille."

Og alle de gildeste slott og skoger og gårder de kom til, så spurte hun hvem som eide dem. "Å det er hans Håken Borkenskjegg," sa fanten. Og prinsessen gikk og bar seg ille for det hun ikke hadde tatt ham, som eide så mye.

Langt om lenge kom de til en kongsgård; der sa han at han var kjent, og han mente nok han skulle få arbeid til henne der, så de kunne få noe å leve av, og så satte han opp en barhytte i skogbredden, der skulle de være. Selv gikk han til kongsgården og hugg ved og bar vann for kokka, sa han, og da han kom hjem igjen, hadde han med seg noen matsmuler, men de rakk ikke langt.

Så var det en dag han kom hjem fra slottet. "I morgen skal jeg bli hjemme og passe barnet; men du får lage deg til å gå til slottet du," sa han, "for prinsen sa du skulle komme og være med og bake i ovnen."

"Jeg bake?" sa kongsdatteren; "jeg kan ikke bake, for det har jeg aldri gjort."

"Ja du får gå," sa Håken Borkenskjegg, "siden han har sagt det. Kan du ikke bake, så kan du vel lære, du får se etter hvordan de andre gjør føre deg, og når du skal gå, får du stjele med deg noen brød til meg."

"Stjele kan jeg ikke," sa kongsdatteren.

"Du kan vel lære," sa Håken Borkenskjegg; "du vet det er knapt for mat. Men pass deg vel for prinsen, for han har øynene med seg overalt."

Da hun vel var gått, sprang Håken en benvei og kom til slottet lenge før henne, og kastet fillene og lavskjegget av seg og trakk på prinseklærne.

Kongsdatteren var med i baksten, og gjorde som Håken hadde bedt henne, og stjal alle lommene sine fulle med brød. Da hun så skulle hjem om kvelden, så sa prinsen:

"Denne fantekjerringa kjenner vi ikke noe til; det er best å se etter om hun ikke har tatt med seg noe."

Så fór han ned i alle lommene og grov og ransakte, og da han fant brødene, ble han sint og holdt fælt hus.

Hun gråt og bar seg ille og sa: "Fanten ba meg om det, og så måtte jeg gjøre det."

"Ja, det burde gått deg ille," sa prinsen; "men det er det samme, for fantens skyld skal det være deg tilgitt."

Da hun vel var gått, kastet han av seg prinseklærne, og dro på seg skinnkjolen, satte på lavskjegget og var før henne i barhytta, og da hun kom, holdt han på å stelle med barnet. "Ja du har fått meg til å gjøre det jeg har angret," sa hun; "det er første gangen jeg har stjålet, og det skal nok bli siste også." Og så fortalte hun hvordan det hadde gått, og hva prinsen hadde sagt.

Noen dager etter kom Håken hjem til barhytta en kveld. "I morgen får jeg bli hjemme og passe ungen," sa han, "for du skal være med i slaktingen og lage pølse."

"Jeg lage pølse?" sa kongsdatteren; "det kan jeg ikke. Jeg har nok ett pølse, men laget pølse har jeg aldri."

Ja, Håken sa hun måtte gå, siden prinsen hadde sagt det; hun fikk gjøre som hun så de andre gjorde, og så ba han at hun skulle stjele med seg noen pølser til ham.

"Nei, stjele kan jeg ikke," sa hun, "du minnes vel hvordan det gikk sist."

"Du kan lære å stjele," sa Håken; "det er ikke sagt det går galt støtt." Da hun vel var gått, sprang Håken Borkenskjegg benstien og kom lenge før henne til slottet, kastet skinnkjolen og lavskjegget av seg, og sto i kjøkkenet med prinseklærne på da hun kom. Kongsdatteren var med i slaktingen og laget pølser, og hun gjorde som Håken hadde sagt, og stappet lommene sine fulle. Men da hun skulle gå hjem om kvelden, sa prinsen:

"Denne fantekjerringa var jo langfingret sist; det er nok best å se etter om hun ikke har tatt med seg noe," og til å lete og ransake i alle lommene hennes. Da han fant pølsene, ble han sint igjen og holdt stygt hus og truet med å sette henne til lensmannen.

"Å gud velsigne deg, la meg slippe! Fanten ba meg om det," sa hun og gråt og bar seg.

"Ja, det burde gått deg ille, men for fantens skyld skal det være deg tilgitt," sa Håken Borkenskjegg.

Da hun var gått, kastet han prinseklærne av seg, tok skinnkjolen på og satte på seg lavskjegget og sprang benstien, og da hun kom hjem, var han alt kommet i forveien. Hun fortalte hvordan det var gått, og lovte høyt og dyrt det skulle være siste gangen han fikk henne til slikt.

En stund etter hadde mannen vært i kongsgården igjen. "Nå skal prinsen vår ha bryllup," sa han, da han kom hjem om kvelden, "men bruden er blitt syk, så skredderen ikke kan få tatt mål av henne til brudekjolen, og så vil prinsen at du skal komme opp til kongsgården og ta mål av deg istedenfor henne, for han sier du ligner henne i vekst og alt. Men når du er målt, skal du ikke gå; du kan bli stående der du, og se på mens skredderen skjærer til, og sop så ned de største stykkene og ta med deg til en topplue til meg."

"Nei, stjele kan jeg ikke," sa hun, "og du minnes nok hvordan det gikk sist."

"Du kan vel lære," sa Håken, "det er ikke sagt det går galt nå igjen."

Hun syntes det var galt, men hun gikk og gjorde som han ba; hun sto og så på mens skredderen skar til, og sopte ned de største stykkene og stakk dem i lommen. Da hun skulle gå, sa prinsen: "Vi får vel se etter om kjerringa ikke har vært langfingret denne gangen også," og til å lete i alle lommene hennes, og da han fant kostene, ble han vill og tok til åskjelle og styre, så det ikke var noen måte på det. Hun gråt og bar seg ille og sa: "Å fanten ba meg om det, så måtte jeg jo gjøre det."

"Ja, det burde gått deg ille; men for fantens skyld får det vel være deg tilgitt," sa Håken Borkenskjegg.

Og så gikk det som de forrige gangene; da hun kom hjem i barhytta, var Håken der også. "Å gud hjelpe meg!" sa hun, "jeg blir nok ulykkelig jeg for din skyld til sist; for du vil ikke ha meg til annet enn det som galt er. Prinsen var så vill og arg, så han truet både med lensmann og tukthus."

En stund etter kom Håken hjem en kveld. "Nå vil prinsen du skal komme til slottet og stå brud," sa han, "for bruden hans er syk og sengeliggende ennå; men bryllup vil han holde, og du er så lik henne at ingen kjenner dere fra hverandre, og i morgen får du lage deg til å gå til slottet."

"Jeg mener dere er fra vett og samling, både du og prinsen," sa hun; "synes du jeg ser ut slik jeg kan stå brud? Det kan da ingen fantekjerring se ut verre enn jeg."

Det var ikke noen råd for det, hun måtte gå, og da hun kom til kongsgården, ble hun så pyntet og tilstaset at ingen prinsesse kunne vært gildere. De reiste til kirken og hun sto brud, og da de kom hjem igjen, var det dans og lystighet på slottet. Men rett som hun var midt i dansen med prinsen fikk hun se et skinn gjennom vinduet, og så så hun at barhytta sto i lys lue.

"Å nei! Fanten og barnet og barhytta da!" skrek hun og var dåneferdig.

"Her er fanten, og der er barnet, og la så barhytta brenne!" sa Håken Borkenskjegg. Og så kjente hun ham igjen. Da ble det først riktig lystighet og glede; men siden har jeg hverken hørt eller spurt dem.

De tre mostrene

Det var en gang en fattig mann som bodde i en stue langt borti skogen og levde av skytteri. Han hadde en eneste datter, og hun var både vakker og ven. Da moren var død tidlig, og jenta alt var halvvoksen, sa hun at hun ville bort til folk, så hun kunne lære å tjene sitt brød, hun også. "Ja, datter mi," sa faren, "riktignok har du ikke lært annet hos meg enn å ribbe fugl og steke, men du får vel prøve å tjene for ditt brød likevel."

Så gikk da jenta ut og skulle be om tjeneste, og da hun hadde gått en stund, kom hun til kongsgården. Der ble hun, og dronningen syntes så vel om henne at de andre ternene ble rent misunnelige på henne. De fant på å si til dronningen at jenta hadde sagt seg god for å spinne et pund lin i fire og tyve timer; for dronningen gjorde så mye av alle slags håndarbeider. "Ja, har du sagt det, skal du gjøre det," sa dronningen; "men litt lenger tid kan du vel få." Jenta, stakkar, torde ikke si hun aldri hadde spunnet, men ba bare om et kammers for seg selv; det fikk hun, og ditopp ble båret både rokk og lin. Der satt hun da og gråt og var ille ved og visste ikke sin arme råd; hun stelte med rokken og snudde og vendte på den, og visste ikke hvordan hun skulle bære seg at - hun hadde aldri før sett en hjulrokk engang.

Men som hun satt slik, kom det inn til henne en gammel kone.

"Hva feiler deg, barnet mitt?" sa hun.

"Å," svarte jenta, "det kan vel ikke nytte jeg sier deg det; du kan så ikke hjelpe meg likevel!"

"Det kan ingen vite det," sa konen. "Kan hende jeg torde vite råd for det likevel jeg."

Ja, jeg kan jo gjerne si henne det, tenkte jenta, og så fortalte hun da at medtjenerne hennes hadde satt ut at hun hadde sagt seg god for å spinne et pund lin på fire og tyve timer; "og jeg, min stakkar," sa hun, "jeg har aldri i mine dager sett en hjulrokk dess mer, og enda skulle jeg spinne så mye i et jevndøgn!"

"Ja, det er det samme det, barn," sa konen; "vil du kalle meg moster på din hedersdag, skal jeg spinne for deg; så kan du gå bort og legge deg til å sove."

Ja, det ville jenta gjerne, og gikk bort og la seg.

Om morgenen da hun våknet, lå alt linet spunnet på bordet, og det så pent og fint at aldri noen hadde sett så jevnt og vakkert garn. Dronningen ble så blad over det vakre garnet hun hadde fått, og holdt enda mer av jenta enn før. Men dette ble de andre enda misunneligere på henne for, og så fant de på å si til dronningen at nå hadde hun sagt seg god for å veve det garnet hun hadde spunnet, i fire og tyve timer. Dronningen sa igjen at hadde hun sagt det, så skulle hun gjøre det; men om det ikke nettopp ble fire og tyve timer, så kunne hun vel få litt lengre dag. Jenta torde ikke si nei da heller, men ba om et kammers for seg selv, så fikk hun vel prøve.

Der satt hun igjen og gråt og bar seg ille, og visste ikke hva hun skulle ta seg til; så kom det inn en gammel kone igjen og spurte: "Hva feiler deg, barnet mitt?"

Jenta ville først ikke ut med det, men til slutt fortalte hun da hva hun var så sørgmodig for.

"Ja," svarte konen," det er det samme, vil du kalle meg moster på din hedersdag, skal jeg veve for deg; så kan du gå bort og legge deg til åsove."

Det lot jenta seg ikke si to ganger, og så gikk hun sta og la seg.

Da hun våknet, lå bunken på bordet, vevet så nett og så tett som veves kunne. Hun tok bunken og gikk ned til dronningen med, og hun ble vel glad over den vakre veven hun hadde fått, og holdt enda mer av jenta enn før. Men så ble de andre enda mer avindsyke på henne, og tenkte ikke på annet enn hva de skulle finne på.

Til sist fortalte de dronningen at nå hadde hun sagt seg god for å sy opp vevbunken til skjorter i fire og tyve timer. Ja, det gikk like ens som før: Jenta torde ikke si at hun ikke kunne sy; hun kom opp på et kammers for seg selv igjen, og satt der og gråt og var ute av seg. Men så kom det igjen en gammel kone til henne, som lovte å sy for henne, når hun bare ville kalle henne moster på sin hedersdag; det lovte jenta mer enn gjerne, og så gjorde hun som konen sa, og gikk bort og la seg til å sove. Om morgenen da hun våknet, fant hun bunken oppsydd til skjorter liggende på bordet. Så vakker søm hadde aldri noen sett, og skjortene hadde navn og var fullt ferdige.

Da dronningen fikk se det arbeidet, ble hun så glad i sømmen at hun slo hendene i hop; "for så vakker søm har jeg hverken hatt eller sett," sa hun, og siden holdt hun jenta så kjær som sitt eget barn.

"Dersom du vil ha prinsen, så kan du få ham," sa hun til jenta, "for du trenger aldri leie bort noen ting; du kan sy og spinne og veve alt sammen selv." Da jenta var så vakker og prinsen syntes vel om henne, ble det bryllup straks. Men aller best prinsen vel hadde satt seg til brudebordet med henne, kom det inn en gammel stygg kjerring, med en lang nese - den var visst tre alen lang.

Så sto bruden opp og neide og sa: "God dag, moster!"

"Er det moster til min brud?" sa prinsen.

Ja, hun var da det.

"Ja, så får hun vel sette seg inn til bordet da," sa prinsen; men både han og de andre syntes hun var fæl å sitte til bords med.

Men rett som det var, så kom det igjen en gammel stygg kjerring inn; hun hadde en bak så tykk og bred at hun med nød og neppe fikk klemt seg inn gjennom døren. Straks reiste bruden seg opp og hilste: "God dag, moster!" og prinsen spurte igjen, om det var moster til hans brud. Begge svarte ja, og prinsen sa at når så var, så fikk hun vel sette seg inn til bordet, hun også.

Men aldri før hadde hun satt seg, så kom det igjen en gammel stygg kjerring, med øyne så store som tallerkener, og så røde og rennende at det var fælt å se. Bruden reiste seg igjen og hilste: "God dag, moster!" og prinsen ba henne også sette seg inn til bordet; men glad var han ikke, og han tenkte med seg selv: "Gud hjelpe meg for mostrer bruden min har!"

Da han hadde sittet litt, kunne han ikke berge seg, men spurte: "Men hvordan i all verden kan da min brud, som er så vakker, ha så fæle og vanskapte mostrer?"

"Det skal jeg nok si deg," sa den ene. "Jeg var likså vakker jeg som bruden din, da jeg var på hennes alder; men det at jeg har fått så lang nese, det kommer seg av at jeg støtt og stadig har sittet og hakket og nikket med spinning, så har nesa mi tøyd seg, så den er blitt så lang som du nå ser."

"Og jeg," sa den andre, "like siden jeg var ung, har jeg sittet og skubbet fram og tilbake på vevfjelen, og av det er baken min blitt så stor og hoven som du ser."

Så sa den tredje: "Like fra jeg var ganske liten, har jeg sittet og stirret og sydd natt og dag; av det er øynene mine blitt så fæle og røde, og nå er det ikke råd for dem lenger."

"Ja så," sa prinsen, "det var vel jeg fikk vite det; for kan folk bli så fæle og stygge av det, så skal aldri min brud hverken spinne eller veve eller sy i sine dager mer!"

Askeladden som stjal sølvendene til trollet

Det var en gang en fattigmann som hadde tre sønner. Da han døde, skulle de to eldste sønnene dra ut i verden og friste lykken; men den yngste ville de slett ikke ha med seg. "Du da!" sa de, "du duger ikke til annet enn å sitte og grave i oska du."

"Så får jeg gå alene, jeg," sa Askeladden.

Det to gikk, og kom til kongsgården; der fikk de tjeneste, den ene hos stallmesteren og den andre hos hagemesteren. Askeladden gikk også avsted og tok med seg et stort knatraug, som var det eneste de hadde etter foreldrene, men som de andre to ikke brydde seg noe om; det var tungt åbære, men han ville da ikke la det stå igjen. Da han hadde gått en stund, kom han til kongsgården han også, og ba om tjeneste. De svarte at de hadde ikke bruk for ham; men han ba så inderlig vakkert, og så skulle han da til sist få lov å være i kjøkkenet og bære ved og vann til kokkejenta. Han var flittig og flink, og det vare ikke lenge før alle holdt av ham; men de andre to var late, og derfor fikk de hugg og liten lønn, og så ble de avindsyke på Askeladden, da de så det gikk likere med ham.

Midt imot kongsgården, på den andre siden av et stort vann, bodde et troll, og det hadde syv sølvender, som lå og svømte ute på vannet, så de kunne se dem fra kongsgården. Dem hadde kongen ofte ønsket seg, og så sa de to brødrene til stallmesteren: "Dersom bror vår ville, har han sagt seg god for å skaffe kongen de syv sølvendene." En kan nok vite det ikke var lenge før stallmesteren sa det til kongen. Kongen ropte da Askeladden inn til seg og sa: "Brødrene dine forteller at du kan skaffe meg sølvendene, og nå skal du gjøre det."

"Det har jeg hverken tenkt eller sagt," sa gutten.

Men kongen ble ved sitt: "Du har sagt det, og du skal," sa han.

"Ja, ja," sa gutten, "når det ikke kan være annet, så la meg få et kvartel rug og et kvartel hvete, så får jeg vel prøve." Det fikk han og la i kna-trauget, han hadde tatt med hjemmefra, og rodde over med det. Da han kom på den andre siden, ga han seg til å gå på strandkanten og strø og strø, og til slutt fikk han lokket endene ut i trauget, og rodde så tilbake det forteste han kunne.

Da han var midt utpå, kom trollet og fikk se ham.

"Har du reist av med de syv sølvendene mine du?" ropte det.

"Ja-a!" sa gutten.

"Kommer du igjen?" spurte trollet.

"Kan vel hende," sa gutten.

Da han kom tilbake til kongen med de syv sølvendene, ble han enda bedre likt i kongsgården, og selve kongen sa det var godt gjort; men brødrene hans ble enda mer harme og misunnelige på ham; og så fant de på å si til stallmesteren, at nå hadde han sagt seg god for å skaffe kongen sengeteppet til trollet, med en sølvrute og en gullrute og en sølvrute og en gullrute i, når han bare ville, og stallmesteren var ikke sen denne gangen heller med å fortelle det til kongen. Kongen sa da til gutten at brødrene hans hadde fortalt han sa seg god for å skaffe trollets sengeteppe med sølv- og gullrutene i, og nå skulle han gjøre det, eller også skulle han miste livet. Askeladden svarte at det hadde han hverken tenkt eller sagt; men det hjalp ikke, og så ba han om tre dager å områ seg i. Da de var omme, rodde han over i kna-trauget, og gikk fram og tilbake og lurte. Endelig så han at de i berget hengte ut sengeteppet for å lufte det, og da de var kommet vel inn i fjellet igjen, knep Askeladden det, og rodde tilbake det forteste han kunne.

Da han var midt utpå, kom trollet ut og fikk se ham.

"Er det du som har tatt de syv sølvendene mine?" ropte trollet.

"Ja-a!" sa gutten.

"Har du nå tatt sengeteppet mitt, med en sølvrute og en gullrute og en sølvrute og en gullrute i også?"

"Ja-a!" sa gutten.

"Kommer du igjen oftere du?"

"Kan nok hende det," sa gutten.

Da han kom tilbake med gull- og sølvteppet, holdt alle enda mer av ham enn før, og han ble tjener hos kongen selv. For det ble de andre to enda mer harme, og for å hevne seg fant de på å si til stallmesteren: "Nå har bror vår sagt seg god for å skaffe kongen den gullharpen som trollet har, og som er slik at alle blir glade når de bare får høre den, om de er aldri så sørgmodige."

Ja, stallmesteren han fortalte det straks til kongen igjen, og han sa til gutten: "Har du sagt det, så skal du gjøre det. kan du, så skal du få prinsessen og halve riket; men kan du ikke, skal du miste livet."

"Jeg har hverken tenkt eller sagt det," svarte Askeladden; "men det er vel ingen annen råd, jeg får vel friste. Men seks dager vil jeg ha å områ meg i." Ja det skulle han få; men da de var omme, måtte han i veien. Han tok en spiker, en bjørkepinne og en lys-stubb i lommen og rodde over, og gikk utenfor der fram og tilbake og smatt. Om en stund kom trollet ut og fikk se ham.

"Er det du som har tatt de syv sølvendene mine?" ropte trollet.

"Ja-a!" sa gutten.

"Det er du som har tatt sengeteppet mitt med sølv- og gullrutene også da?" spurte trollet.

"Ja-a!" sa gutten.

Så grep trollet ham og tok ham med seg inn i berget. "Nå, datter mi," sa han, "nå har jeg fått tak i ham som har tatt sølvendene mine og sengeteppet mitt med sølv- og gullrutene i; sett ham nå på gjøstien, så skal vi slakte ham og be til oss skyldfolkene våre." Det var hun straks villig til og satte ham på gjøstien, og der sto han i åtte dager og fikk alt det beste han ville ønske seg både av mat og drikke, og det så mye han ville ha.

Da de åtte dagene var omme, sa trollet til datteren at hun fikk gå ned og skjære ham i veslefingeren, så de kunne få se om han var feit.

Hun ned til gjøstien. "Kom med veslefingeren din," sa hun; men Askeladden stakk ut spikeren, og den skar hun i.

"Å nei, han er hard som jern ennå," sa trolldatteren, da hun kom til far sin igjen: "ennå er han ikke takendes."

Åtte dager etter gikk det like ens, bare at Askeladden nå satte fram bjørkepinnen. "Litt likere er han," sa hun, da hun kom inn igjen til trollet, "men ennå ble han hard å tygge som tre."

Men om åtte dager sa trollet igjen at datteren fikk gå ned og se om han ikke nå var feit. "Kom med veslefingeren din!" sa trolldatteren til han i gjøstien; denne gangen stakk Askeladden fram lysstubben.

"Nå er han så tålelig," sa hun.

"Ja så!" sa trollet, "så reiser jeg bort da, og ber til gjestebuds; imens får du slakte ham og steike det halve og koke det halve."

Da trollet var vel av gårde, ga datteren seg til å bryne en stor lang kniv.

"Skal du ha den og slakte meg med?" spurte gutten.

"Ja du!" sa trolldatteren.

"Men den er ikke kvass," sa gutten; "jeg kommer nok til å bryne den jeg, så du kan få livet av meg mer lettvint."

Ja, hun lot ham få kniven, og han til å slipe og bryne.

"La meg prøve den på hårfletta di," sa gutten; "jeg tror den skal være bra nå." Det fikk han lov til; men i det samme han grep i hårfletta, bøyde han hodet bakover og skar det av trolldatteren, og kokte så det halve og stekte det halve og satte det på bordet. Så tok han på seg klærne hennes og satte seg borti kroken.

Da trollet kom hjem med gjestebudsfolkene, ba han datteren - for han trodde det var henne, som satt der, han - at hun også skulle komme og få seg mat.

"Nei," svarte gutten, "jeg vil ikke ha mat; jeg er så stur og lei av meg."

"Å, du vet vel råd for det," sa trollet, "ta gullharpen og spill på!"

"Ja, hvor er nå den henne da?" spurte Askeladden igjen.

"Du vet vel det du - du har jo sist brukt den; den henger jo der over døra!" sa trollet.

Gutten lot seg ikke si to ganger; han tok den og gikk ut og inn og spilte; men rett som det var, så skjøv han knatrauget ut og rodde avsted så det fosset om trauget.

Om en stund syntes trollet at datteren ble for lenge ute, og gikk etter for å se hva som feilte henne; så fikk han øye på gutten i trauget langt, langt ute på vannet.

"Er det du som har tatt de syv sølvendene mine?" ropte trollet.

"Ja," sa Askeladden.

"Det er du som har tatt teppet mitt, med en sølvrute og en gullrute i, også da?"

"Ja," sa Askeladden.

"Har du nå tatt gullharpen min med?" skrek trollet.

"Ja, jeg har nok det," sa gutten.

"Har jeg ikke ett deg opp likevel da?"

"Nei, det var datter di du åt," svarte gutten.

Da trollet hørte det, ble han så harm at han sprakk; og så rodde Askeladden tilbake og tok med seg en hel haug gull og sølv, så mye som trauget kunne bære. Da han kom til kongsgården med gullharpen, fikk han kongsdatteren og halve riket, slik som kongen hadde lovt ham. Men brødrene sine gjorde han vel imot, for han trodde de bare hadde villet hans beste med det de hadde sagt.

Hanen og høna i nøtteskogen

Hanen og høna gikk en gang i nøtteskogen og skulle plukke nøtter.

Så fikk høna et nøtteskall i halsen og lå og flakset i vingene. Hanen skulle etter vann til henne; så løp han til olla og sa: "Kjære mi olle, gi meg vann; vann gir jeg tuppa, høna mi; som ligger og dras med døden i nøtteskogen."

Olla svarte: "Du får ikke vann av meg, før jeg får lauv av deg."

Så løp hanen til linden: "Kjære min lind, gi meg lauv; lauv gir jeg olla, olla gir meg vann, vann gir jeg tuppa, høna mi, som ligger og dras med døden i nøtteskogen."

"Du får ikke lauv av meg, før jeg får røde gullband av deg," svarte linden.

Så løp hanen til jomfru Maria: "Kjære mi jomfru Maria, gi meg røde gullband; røde gullband gir jeg linden, linden gir meg lauv, lauv gir jeg olla, olla gir meg vann, vann gir jeg tuppa, høna mi, som ligger og dras med døden i nøtteskogen."

"Du får ikke røde gullband av meg, før jeg får sko av deg," svarte jomfru Maria.

Så løp hanen til skomakeren: "Kjære min skomaker, gi meg sko; sko gir jeg jomfru Maria, jomfru Maria gir meg røde gullband, røde gullband gir jeg linden, linden gir meg lauv, lauv gir jeg olla, olla gir meg vann, vann gir jeg tuppa, høna mi, som ligger og dras med døden i nøtteskogen."

"Du får ikke sko av meg, før jeg får bust av deg," svarte skomakeren.

Så løp hanen til purka: "Kjære mi purke, gi meg bust; bust gir jeg skomakeren, skomakeren gir meg sko, sko gir jeg jomfru Maria, jomfru Maria gir meg røde gullband, røde gullband gir jeg linden, linden gir meg lauv, lauv gir jeg olla, olla gir meg vann, vann gir jeg tuppa, høna mi, som ligger og dras med døden nøtteskogen."

"Du får ikke bust av meg før jeg får korn av deg," svarte purka.

Så løp hanen til treskemannen: "Kjære min treskemann, gi meg korn; korn gir jeg purka, purka gir meg bust, bust gir jeg skomakeren, skomakeren gir meg sko, sko gir jeg jomfru Maria, jomfru Maria gir meg røde gullband, røde gullband gir jeg linden, linden gir meg lauv, lauv gir jeg olla, olla gir meg vann, vann gir jeg tuppa, høna mi, som ligger og dras med døden i nøtteskogen."

"Du får ikke korn av meg, før jeg får lefse av deg," svarte treskemannen.

Så løp hanen til bakstekjerringa: "Kjære mi bakstekjerring, gi meg lefse; lefse gir jeg treskemannen, treskemannen gir meg korn, korn gir jeg purka, purka gir meg bust, bust gir jeg skomakeren, skomakeren gir meg sko, sko gir jeg jomfru Maria, jomfru Maria gir meg røde gullband, røde gullband gir jeg linden, linden gir meg lauv, lauv gir jeg olla, olla gir meg vann, vann gir jeg tuppa, høna mi, som ligger og dras med døden i nøtteskogen."

"Du får ikke lefse av meg, før jeg får ved av deg," svarte bakstekjerringa.

Så løp hanen til vedhuggeren: "Kjære min vedhugger, gi meg ved; ved gir jeg bakstekjerringa, bakstekjerringa gir meg lefse, lefse gir jeg treskemannen, treskemannen gir meg korn, korn gir jeg purka, purka gir meg bust, bust gir jeg skomakeren, skomakeren gir meg sko, sko gir jeg jomfru Maria, jomfru Maria gir meg røde gullband, røde gullband gir jeg linden, linden gir meg lauv, lauv gir jeg olla, olla gir meg vann, vann gir jeg tuppa, høna mi, som ligger og dras med døden i nøtteskogen."

"Du får ikke ved av meg, før jeg får øks av deg," sa vedhuggeren.

Så løp hanen til smeden: "Kjære min smed, gi meg øks; øks gir jeg vedhuggeren, vedhuggeren gir meg ved, ved gir jeg bakstekjerringa, bakstekjerringa gir meg lefse, lefse gir jeg treskemannen, treskemannen gir meg korn, korn gir jeg purka, purka gir meg bust, bust gir jeg skomakeren, skomakeren gir meg sko, sko gir jeg jomfru Maria, jomfru Maria gir meg røde gullband, røde gullband gir jeg linden, linden gir meg lauv, lauv gir jeg olla, olla gir meg vann, vann gir jeg tuppa, høna mi, som ligger for døden i nøtteskogen."

"Du får ikke øks av meg, før jeg får kull av deg," sa smeden.

Så løp hanen til kullbrenneren: "Kjære min kullbrenner, gi meg kull; kull gir jeg smeden, smeden gir meg øks, øks gir jeg vedhuggeren, vedhuggeren gir meg ved, ved gir jeg bakstekjerringa, bakstekjerringa gir meg lefse, lefse gir jeg treskemannen, treskemannen gir meg korn, korn gir jeg purka, purka gir meg bust, bust gir jeg skomakeren, skomakeren gir meg sko, sko gir jeg jomfru Maria, jomfru Maria gir meg røde gullband, røde gullband gir jeg linden, linden gir meg lauv, lauv gir jeg olla, olla gir meg vann, vann gir jeg tuppa, høna mi, som ligger for døden i nøtteskogen."

Så syntes kullbrenneren synd i hanen og ga ham kull. Så fikk smeden kull, og vedhuggeren øks, og bakstekjerringa ved, og treskemannen lefse, og purka korn, og skomakeren bust, og jomfru Maria sko, og linden gullband, og olla lauv, og hanen vann, og det ga han til tuppa, høna si, som lå for døden i nøtteskogen; så ble hun god igjen.

Hanen, gauken og århanen

Hanen, gauken og århanen hadde en gang kjøpt ku sammen. Da det ikke var råd å dele den, og de ikke kunne bli forlikt om å løse hverandre ut, ble de enige om at den som våknet først om morgenen, skulle ha kua. Så våknet hanen først.

"Nå er kua mi!

Nå er kua mi!" sa hanen.

Da hanen gol, våknet gauken.

"Halv ku!

Halv ku!" sa gauken.

Da han gol, våknet århanen.

"Kjære mine brødre del,

som rett er og skjel,

rett er og skjel! Tsio, tsi!" sa århanen. Kan du så si meg hvem som burde ha kua?

Tatere

En lensmanns-arrest pleier ikke å skille seg stort fra en vanlig skitten landsens folkestue; ofte fins det i det hele tatt ikke noe særskilt arrestrom. Men det hender da at det lille vinduet i stuen står så høyt på veggen at arrestantene ikke ser annet enn måne og stjerner, snedrev og himmelens skyer; og så er det naturligvis forsynt med jernsprinkler. Lignende sikkerhetsinnretninger er stundom også murt inn oppe i peispipen. Men de er som oftest nokså overflødige; arrestantene går gjerne fritt ut og inn og settes til arbeid i lensmannens gårdsbruk eller tømmerdrift. Innbo er det ikke stort av, og det som finnes, er tarvelig nok. Langs den ene veggen er det tømret opp en hjell, som er delt av to tre sengesteder; langs den andre løper en trebenk, som når helt bakom peisen. Så kan det være et bord og et par trekubber som tjener som stoler.

- Det var i en slik arreststue oppe i Gudbrandsdalen ensteds. På den lave kleberstenspeisen, av den form som en kan se i de fleste stuene der oppe, spraket og gnistret det i en kronglete tyrirot og noen rå bjørkegrener. Utenfor var det et hundevær med storm og snøføyke, så det pep og hvinte i hver veggsprunge; men her inne bredte det seg en lun varme fra de opphetede ovnstenene.

Skinnet fra peisvarmen, som ennu kjempet med den siste lysning av februardagen, kastet et rødaktig skjær over noen menneskelige skikkelser. I halvskyggen borte i kroken på det innerste sengestedet lå en mann og dro seg på en skinnfell, med hodet støttet mot en muskelsvulmende, håret arm; av de skiftende skygger over det svarte ansiktet kunne en se hva som rørte seg bak den lave pannen; stundom kom det et glimt i øynene, så vilt og stikkende ondt at selv den sløve vaktkaren som sto der inne, ble rent uhyggelig til mote når blikket hendelsesvis traff ham. Men ikke et ord røbet hva som rørte seg i hans indre. Hans strie kullsvarte hår, det skarpskårne langaktige ansiktet og det korte svarte skjegget fortalte at han var av de omvankende tatere, eller langfantene som bøndene noen steder i landet kaller dem. Hans uhyggelige oppsyn hadde skaffet ham navnet Svarte-Bertel. Av profesjon var han hesteskjærer, men han fusket også med skiftende hell i å kurere hester.

Den andre lot til å være av en mer sorgløs natur; men den lave pannen og det skarpe ansiktet var taterfolkets, og de dyptliggende øynene hadde det samme ubeskrivelige, fosforlysende blikk, på én gang lurende og stikkende. Han var gjørtler og knappestøper, men hadde en sann lidenskap for å fange fugl og fiske i alle åer og elver; han vedkjente seg derfor likså gjerne navnet Jakob Fuglefenger som Jakob Knappefant; men han kunne bli rasende når buroene kalte ham "Bekkespringeren" - et klengenavn som ofte blir tillagt hele stammen, som syntes å dele interessen og aktelsen for gamle Isak Waltons "guddommelige fiskekunst" med de britiske sportsmenn. Han satt på sengekanten og stirret tankeløs snart bort på kameraten, som lå mørk og taus, og snart ned på de dinglende benene sine, - de var kledd i et par bukser som visst engang for lenge siden hadde vært himmelblå. Men endelig kom det da liv i ham, han ble med ett pratsom og lystig, og tok frem en flaske som han hadde gjemt i sengehalmen. Først bød han vaktkaren en dram, men han skulle ikke ha; så tok han selv en og skjenkte kameraten en ditto, som denne lot til å svelge uten noen klar forestilling om hva det var. Da det var gjort, tok han til å fortelle Lange-Ola, vaktkaren, tyveregler og røverhistorier, så han mest skremte vettet av fyren, som ikke så videre oppvakt ut. Han hadde fått lånt pipen til vaktkaren, og da den var utrøkt, la han i vei med en vise; et av versene lød slik:

Er du da blank som gull,
og er jeg svart som muld,
én frihet vil jeg eie:
å vandre mine veie,
å gå til hvem jeg vil,
det selv meg hører til.

Visen var fra ende til annen et uttrykk for taterfolkets kjærlighet til friluftslivet, og han sang den med velklingende stemme og godt naturlig foredrag. Svarte-Bertel lot især til å bli oppkvikket av de versene som rommet hentydninger til stammens forhold til buroene. Da visen var ute, tok han på med en annen, som var en blanding av tatersprog, eller romani som de selv kaller det, og et litt forsvensket norsk. Den handlet om det samme, klaget over hvor ulykkelig den var som satt innesperret i den fagre sommer, når fuglen sang i lunden og fisken spratt i åen, og priste den frie manns lykke, som selv rådde for sine veier - om han ellers lå i strid med hele verden. Men han var ikke kommet langt, før han med ett brøt av og lyttet. Litt etter hørte de andre også larm og et surr av stemmer. Det var tydeligvis fulle folk, eller i hvert fall noen som lot som de var det; det hørtes som et par av dem talte tatermål, og alt imellom lød en røst som en lett kunne kjenne som lensmannens. Han kalte dem til orden på et halvstudert røversprog, som han hadde lagt seg til under sine mislykkede forsøk på å ta norsk juridisk eksamen. De skulle være rolige og respektere ham og hans hus, som var en helligdom, fordi han var øvrighetsperson og bar kongens mundering. En av fantene mente høyt han fikk gå inn og dra den på, om det skulle ha klem.

En kvinnfolkstemme ba smiskende og underdanig den nådige lensmann at han måtte ikke bli sint fordi "karmannen" tiltalte ham så uærbødig; han var jo full, det så nok lensmannen. Når han var edru, var han så bra en mann som noen til å streve for kjerring og unger, og så snill og myk at en kunne gjerne vinde'n om en finger; i samme åndedrett skjelte hun med utrolig tungerapphet "karmannen" ut for en slagsbror og en fyllefant, som ikke annet gjorde enn trette og slåss og drikke bort Vårherres dag; hun overhøljet ham med en strøm av skjellsord og bebreidelser, for det han torde våge seg til å tiltale den snille, bra lensmannen på en så upassende måte, lensmannen som ville sørge for dem, gi dem husly og mat og alt det som godt var! Mannen, han svarte ikke ett ord til hundre; han visste vel at det bare var på skrømt.

Imens var hengelåsen tatt av og skåtene skutt til side, og inn gjennom døren tumlet hele flokken, tilsnedd og rødøyet, blomstrende av snefokk og nordensno, brennevin og opphisselse av det klammeriet de var grepet i på en bryllupsgård i nærheten.

Et vilt glimt av glede fór over ansiktet til Svarte-Bertel, da han så folk av sin egen stamme, ja av sitt eget følge; men han reiste ikke på seg, og lot seg i det hele tatt ikke merke med noe; men det gjorde Fuglefengeren, han sto med et hopp midt i flokken, som han ville hilse dem velkommen alle sammen. Men et advarende blunk fikk ham også til å ta på seg en likegyldig mine. En av følget fikk i farten hvisket til ham: "Stilla møien raklo! dikkar dero kji'en bængeske muskroen0?"

"Hva er dette for folk, herr lensmann?" spurte han fremmed og med påtatt ydmykhet, "om jeg får lov å driste meg til å spørre?"

"Det er noen stridbare lovovertredere, som jeg så å sige fakket in flaxanti, det er det samme som: mens døm flaksa i vingene, skjønner du, just som de gjorde seg skyldige i benshugg og stenshugg, hårgrep og kleders sønderrivelse efter 6 bogs 7-8," svarte lensmannen viktig. "Og jeg er ikke langt fra faktum, når jeg antar at det er disse og lignende løsgjengere som her og i andre bygdelag i de senere tider har forøvet atskillige simple og kvalifiserende innbrudd. Det gamle kvinnemennesket er av Truls skoleholder på Rognehaugen angitt som overbevisendes for kvakksalveri og fandenskunster med smeltet bly, og bør for måten, signen osv. efter 6 bogs 1-12 på tukthuset. Anbelangende en av disse karle, da er det min visse formodning at han er den langfant som i sommer i en smie på eksisplassen på Gardermoen, med en gloheit jerntein nesten drepte eller halvstekte en soldat, og det som verre var: med det samme brente opp og skamferte kongens mundering, som den menige hadde på skrotten. - Skulle en vel ha hørt slikt! Men," brøt han av i sinne, da Fuglefengeren ikke kunne bare seg for å le av den avsky og forferdelse lensmannen la for dagen, over at noen så grovelig kunne forgripe seg på kongens mundering; "men her står jeg og prater for deg, og du graver og spør, og kanskje holder du meg for narr attpå. Det var likere jeg spurte deg, for du er jo knappefant, og så kjenner du vel folkene dine på knapphullene," la han lunt til. "Kråke søker make, sier et gammelt ord, og jeg syntes døm javla samme kråkemålet som du buldrer når du har fått brennevin."

Dermed trampet lensmannen avsted, slo døren dundrende i lås og skjøt for slåen. Men idet han gikk, sa Fuglefengeren med meget ydmykhet i stemmen, mens skøyeren tindret i øynene på ham og lurte i hver mine:

"Nådige og vise herr lensmann, De må sannelig ikke være vred på meg bæng le dero [1]. Jeg mente ikke noe vondt med det jeg spurte; men jeg har aldri sett disse godfolk før, og jeg vil gjerne vite hvem jeg skal dele bord og seng med. Gi'dero suta i voldron i bængelske bau attmed bule til sastra bæng [2]!"

Dette hjertelige ønske fikk hele følget til å slå opp en latter, som lensmannen brummet bass til utenfor. Da han vel var vekk, fikk ansiktene et annet uttrykk og kvinnfolkene dro seg borttil varmen. Den ene av dem viklet nu seg selv og en skinnende blank kaffekjele ut av den store ulltørkleet som hadde dekket ansiktet og hele den lange skikkelsen. Det var Gubjør Langskånka, signekjerringen. Det andre kvinnfolket - hun som så ydmyk hadde unnskyldt "karmannens" uforskammethet mot lensmannen - kunne vel være et snes år yngre enn Gubjør; hun nevntes Karen eller Steffens-Karen. Hun var liten av vekst, men lett og smidig, hadde ravnsvart eller rettere svartblått hår og et ekte taterfjes. I den gulbrune huden, som satt stramt over kinnbenene og den skarpe nesen - slik som en ofte kan se det hos iltre og bråsinte folk - var det rift på rift efter basketaket hun nylig hadde hatt med den "snille karmannen"; til gjengjeld hadde hun traktert ham så rundelig med negler og follekniv at trekkene hans mest ikke var til åskjelne for skrammer og sår og størknet blod. Han kaltes Jon Pottefot, og så ikke ut til å være av taterslekt. Like så lite som en annen av følget, som så ytterst slapp og sløv ut, og som på grunn av dette sitt ytre og også av et yndlingsuttrykk han brukte, kunne glede seg ved navnet Likeglad; men fulle var de begge. Den femte i følget hette egentlig Per Svendsen, men kaltes oftest med oppnavnet Per hesteskjærer, Heste-Per eller Svolke-Per. Han hadde et ytterst frastøtende oppsyn, og under de veldige, buskete brynene et enda mer gjennomtrengende basiliskblikk enn noen av de andre taterne. Det var en tettbygd kar, men på ingen måte klumpet av vekst; i hans sikre, lette bevegelser lå det en styrke og en smidighet som gjorde det enda farligere å egge de voldsomme lidenskaper og den brutale villhet som kom frem i rynkene i tyrepannen, i skulmen over øynene og i det dyrisk fremstående underansiktet. Uten å vøre de andre slengte han seg over ende på benken foran den sengen Svarte-Bertel lå i, tok frem en liten snadde, karvet i og ba Steffens-Karen tenne i en stikke for seg. Imens hadde kvinnfolkene satt over kaffen, som nest brennevinet er den drikken taterne ynder mest, og så begynte de å snakke sammen, med stor forsiktighet og med mange ord og vendinger fra tatersproget, som vaktkaren ikke skjønte. De satt og la over å få Svarte-Bertel og Fuglefengeren med å bryte ut av arresten og gjøre et innbrudd på en bondegård i nærheten, og nu gjaldt det å gjøre vaktkaren trygg, så han ikke merket noe når de skulle til å innvie de to andre i planen.

Da dette var i orden, og både karfolk og kvinnfolk hadde dampet på pipene til rommet sto i en skodde, samlet hele flokken seg om varmen, unntagen Jon Pottefot, som var såret, og de to borti kroken.

"Du har vanket vidt du, Gubjør, hører jeg," sa Fuglefengeren - som straks var gått inn for den nevnte planen - efter en stans i samtalen, som mest hadde dreiet seg om grunnen til at følget var blitt satt fast; "jeg har hørt giti summipaene [3] og ragustaene [4] dine," la han til i tatersproget, og blunket nesten umerkelig bort mot Svarte-Bertel, for å antyde at det var ham han hadde det fra. "Nå får du fortelle oss noe."

"Ja, jeg hadde vanket vidt og sanket litt," svarte Gubjør med et munnhell hun hadde; det passet ellers ikke videre godt til klærne hennes, for hun var kledd omtrent som en velstående bondekone. "Mye har jeg hørt og mye har jeg spurt, og mang en vis gjerning har jeg vært nødt til å gjøre for bøndene, jeg måtte jo skaffe mat til meg og mine den tid jeg var alene, og siden også. Men nå tar jeg på å bli gammel."

På sin langsomme, høytidelige måte fortalte hun så om noen av sine "vise gjerninger"; snyterier og listige streker. Av hensyn til vaktkaren la hun vinn på å gjøre fortellingen så dunkel og tvetydig at han umulig kunne fått tak i sammenhengen selv om han hadde vært gløggere og hadde fulgt bedre med. Fikk hun det ikke dunkelt nok på annen vis, blandet hun inn ord og talemåter på romani [5].

Glanspunktene i disse fortellingene var historien om hvordan hun med sin såkalte ragusta hadde skaffet tilbake den utro kjæresten til en jomfru i Tvedestrand, - og noen taveske summipaer [6], som hun hadde tjent seg både klær og levemåte og penger med. Det så ikke egentlig ut som hun angret sine "vise gjerninger"; for gleden lyste ut av øynene på henne, når hun la ut om hvordan hun til gagns hadde tatt en buro ved nesen.

"Men hvordan var det med maskan [7]?" spurte Fuglefengeren; "jeg har hørt si du har gjort det godt med den?"

"Det er lenge siden jeg hadde noen nå," svarte Gubjør. "Det var da han" - hun gjorde et umerkelig nikk mot Svarte-Bertel - "var liten gutt og reiste med meg. Seint en kveld kom vi til en gård. Alle dører var lukt så nær som døra til fehuset, - drabb [8] -" sa hun, og så på de andre, og de skjønte meningen. "Men der hadde jeg da ikke mer å gjøre. Dagen etter var jeg innom samme gården igjen. Jeg gikk inn til bonden og hilste på'n og sa: "God dag." - "God dag," sa han igjen; arg var'n som en bandhund. "Min kjære bonde," sa jeg, "du skal ikke være vond på meg for den ulykken du har hatt." - "Hosdan kan du veta det at jeg har hatt noen ulykke?" spurte bonden og gjorde store auer. - "Jeg ser det på ditt ansikt og dine øyne," sa jeg. "Men nå kan du være glad og takke din gud for det jeg er kommet; jeg vet alle ting, og jeg har hjelperåd for alle ting." - "Ja men jeg skjønner ikke hosdan du kan veta det som har hendt her," sa bonden igjen.

"Hvordan kunne Moses vite at kong Farao og hans hær skulle drukne i det røde hav?" sa jeg. "Ja, det var i det gamle testamentet det," sa bonden; "eller er du kanskje en profet, mor?" - "Nei, ikke det, far, men den store Allako har gitt meg et åpent øye i ragusta, så jeg kan se det som har hendt deg." - "Jaså," sa han. - "Det er to kuer, som er sturteferdige for deg av finnskudd, en svart og hvit, og en rød og hvit," sa jeg. - "Hvor lå du i natt?" sa bonden. Da aschar jik goshvardo buro [9]. - Men så sa jeg: "Skal du vite det, så lå jeg i natt pre dumon i voldron minschia uppri [10]."

Her hadde tilhørerne vondt for å holde latteren tilbake.

"Da bonden fikk høre dette," ble Gubjør ved, "vart 'n reint undren. "Onde naboer har utsendt en trolldomskatt for å suge marg og blod av kuene dine," sa jeg, "det ser jeg; men får jeg rå, skal jeg vise 'n fram, og jeg skal hjelpe deg, så han ikke får makt til å forderve flere."

"Kan du det, skal jeg forskylde deg rundelig, og mat og klær skal du få attpå," sa bonden. - "Følg med i fehuset, så skal jeg té deg den som suger blod og bryter bein," sa jeg til bonden; "men ta med deg hakke og spade." Det gjorde 'n, han tok med seg hakke og spade, og kona hans gikk etter 'n som en hund. - "Jeg har aldri vært her," sa jeg; "men jeg værer godt, og jeg kjenner skjulte ting; gå til den svarte og hvite kua," sa jeg. - "Her er det gravd før," sa bonden. - "Grav igjen!" sa jeg, "det som er skjult, skal vorde åbenbart." Mannen, han grov, og best han grov, sprang det en katt fram av båsen og bortover golvet, og skreik så fælt. I det samme gnistra det for aua både på bonden og kona hans som ild og luer."

Her nikket hun betydningsfullt til tilhørerne, og satte opp en hemmelighetsfull mine.

"Mannen ble så redd at han rulla over ende, og kjerringa slo opp en bælj, og rente i ring så hun ikke kunne finne døra. Imens tok jeg katten og klemte den, så blodet skvatt utover gulvet. "Nå skal jeg sende 'n bort og binde 'n, så han aldri skal slite seg og komme hit igjen," sa jeg, og til ålese ei lekse over katten, mens jeg gikk til døra med 'n: "Vårherre og St. Per gikk veien fram, så møtte den forferdelige trolldomsmaskan. "Hvor skal du hen?" sa Herre Jesus Krist. - "Jeg skal til bondens gård og bryte bein og suge blod." - "Vend om igjen, jeg stevner deg, jeg binder deg i tre jordfaste steiner:

Ikke skal du bein bryte,
ikke skal du blod suge;
ikke skal du bo på land,
der noen bor;
ikke skal du bo på vann,
der noen ror.
Du skal på havsens bunn
under en jordfast stein.

Men utenfor fjøsdøra sto den svarte," sa hun med en hentydning til Bertel, "og tok katten og fór til skogs med, så den så de aldri mer.

For det fikk jeg kaffe og tobakk, ullent og linnet, flesk og spekemat, og seks sølvskjeer og mange penger."

Fuglefengeren, Steffens-Karen og Ola Likeglad satt hele tiden og hørte nøye efter det Gubjør fortalte; en og annen gang hørtes en klukkende latter eller et ønske på tatersproget, om at buroene støtt måtte bli tatt slik ved nesen. Vaktkaren som hadde ligget på ovnsbenken og fordrevet tiden med årøke tobakk og glo halvsøvnig inn i varmen, slo seg til laget han også, da Fuglefengeren la i vei med en historie:

"Nå skal jeg fortelle om et finnskudd," sa han. "For mange år sia var det en finn som de kalte Trefotfinnen."

"Det var kji lallaro [11], han var jik romani," sa Gubjør. "Jeg kjente han."

"Kan så være; nok er det, denna Trefotfinnen kom inn her nordpå Sellsbygda," ble Fuglefengeren ved, "der selsnepene vokser, på en gård som heter Rommongard. Der sto kjerringa og kinna smør.

"Gi meg litt smør du," sa Trefotfinnen.

"Jeg har ikke no smør," sa kjerringa.

"Har du ikke smør, skal du ikke få smør heller," sa Trefotfinnen, og dermed så gikk 'n.

Kjerringa kinna mest hele dagen, men det ville ikke bli smør, og om natta sturta ei ku for henne. Så skjønte hu at finnen hadde sendt ut finnskudd, og så sendte hu etter 'n en mann for å få gjort det godt igjen. Denne mannen var husmann under garden, han hette Knut Mo og var rapp på foten; men finnen nådde 'n ikke att før han var tre mil nordafor Trondhjem, og der fikk 'n forlikt det og gjort det godt igjen med penger og løfte på mer når finnen kom utetter.

"Det er best du er snøgg heimatt," sa Trefotfinnen, "for det ligger tre kalvehuer under fehuset; dersom ikke de blir tatt bort og brent før ne, kommer det stordaue på feet; så det er best du nøiter deg."

"Jaggu skal jeg væra snøgg," sa 'n Knut Mo, "men jeg kan ikke flyge fortere enn beina vil, jeg heller," sa 'n.

"Å, jeg skal hjelpe deg fram," sa finnen; "for jeg har været og veien i skinnhita." Og så sa han for 'n at han skulle fare bortigjennom lufta og komme ned på tre rettersteder, og det var på Halbakken på Dovreskogen, på Nilsbakken på Rusten og på steilen på Sell, tett ovenfor Rommongard ved Lågen.

"Fra steilen kommer du ikke opp att," sa finnen, "for da har du ikke lange veien; men den du først møter, må du ikke snakke til; du må ikke så mye som se etter 'n engang."

Nei, han skulle ikke snakke til noen kristen sjel; han skulle ikke se til sies, om han så møtte kongen av England.

Dermed tok han farvel med finnen og reiste av gårde, og det varte ikke lenge skal jeg tru, før han var over Jemlom [12] og nede i Gudbrandsdalen på Halbakken på Dovreskogen, for han fór som et vær. Rett som det var, kom han ned på Nilsbakken, og før han visste ordet av det, var han nede på steilen. Derfra skulle han til å gå nedover til Rommongard; men da han kom bortpå Vågåveien til ei lita dokk som de kaller Maurstad-dokka tett ved Lårgard, møtte 'n kjerringa si, og hu blei stående og glane så stort på 'n fordi han strøk så fort forbi. Så kunne han ikke bare seg lenger, men måtte glo etter henne; men fra den stund satt hue hans Knut Mo på skakke, og han som fortalte meg det, hadde sett 'n og hørt det av hans eien munn." -

"Det har vært en ful bondemann," sa Steffens-Karen; "han har drukket opp pengene hos kremmeren, og så har han stupt over ende i fylla og vrikket nakkebeinet, og sia så har 'n jugi i hop den historia."

Denne forklaringen hadde de sin store moro av alle sammen, og Gubjør gjentok at hun hadde kjent Trefotfinnen, og at han ikke var noen lallaro, men hørte til romani; hun visste han hadde vært slem i ragusta.

Vaktkaren, som hadde hørt på den siste fortellingen med stor interesse, gjorde innvendinger mot Steffens-Karens forklaring; slike snøggferder gjennom luften hadde han hørt om før, og han fortalte til bevis historien om jutulen og Johannes Blessom. Efter det oppfordret han taterne til åfortelle flere slike morsomme historier.

"Ja, vi skal nok fortelle, men nå må du fortelle en først," ropte taterne, den ene høyere enn den andre, og Svolke-Per og Svarte-Bertel ble ved høymælte borte i kroken. "Fortell, enten det er løgn eller sanning, enten det er om troll eller om fanden, det er det samme!"

"Ja, er det det samme, så kan jeg vel komme på en stubb, jeg og, må'a; men dølen renne i meg veit jeg riktig hva jeg skal fortelle! Jo, nå kommer jeg på en," sa han, da han hadde sittet og grundet en stund.

"Det var en gang en gutt som skulle i tømmerskogen. Men som han gikk, tro han på villgras, og kom reint av veien bort i avhòla, så han ikke kunne finne fram. Han gikk hele dagen da, må'a; men da det lei på kvelden, fikk 'n se en vogn som kom kjørendes, og den var blå, må'a. Best det var, kom det en til, og den var gloende rau den, må'a, og så kom det så fullt med vogner, og noen var av gull, og noen av sølv, og det var så urimelig mange hester føre, så han aldri hadde sett slik ei ferd. Men rett som det var, vart døm borte i skogen, og gutten han gikk videre han, må'a. Som han gikk slik, kom 'n til å spenne i et purkeøre, som sto opp av bakken. Det grynta nedi, og klang liksom i en pengekjel; men i det samme kom det lunkendes en med ei skarvemerr for ei kjerre.

"Vi når døm vel att?" sa 'n.

"Ja, i morgen tar du døm att," sa gutten. "Men hva dølen var det det låt i?" tenkte 'n med seg sjøl, og ville til å ta i purkeøret; men da var det borte. Men hadde 'n ikke snakket, så hadde 'n fått kloa i en av pengekjelene til Gamle-Erik.

"Kunne du ikke skysse meg hjem, du?" sa 'n til han som satt på kjerra, "for jeg er kommen så reint abrengslig langt av veien, så jeg trur mest ikke jeg er kar for å finne heimatt på ei natt," sa 'n.

Jo da, han skulle få skyss, må'a, og døm kjørte, og døm kjørte temmelig fort au. Langt om lenge kom døm fram til en gjestegivergard, og der var det så gildt at døm kunne få alt døm ville. Det var så mye både av mat og drikke, at det mest ikke var noen ende på det, og ikke skulle det koste noe heller. Dette var nå både godt og væl det, må'a. Men da døm skulle til ålegge seg, spurte kjerringa hva for en seng han ville ligge i, enten i den raue eller i den blå. Ja, det var vakkert alt i hop, og det var store frynser og blommer og ty på skinnfellen, både i den blå og i den raue. Men gutten han ville helst ligge i den blå han, må'a. Det skulle han da få lov til, og han dro av seg klærne og la døm på en stol, og med det samme han skulle velte seg oppi, sa han Jesu navn, må'a. Men da var senga et blått vatn, og stolen var en stein frammed vatnet, og den raue senga var varme og ildmørje, og ne-i var det folk som kraup og kravla så gnistene freste om døm. Ja, gutten han tykte dette var grovelig fælt han, må'a. Men da han fikk se seg riktig ikring, så 'n månen som sto over fjellkammen så stor og rau og rund, og så var 'n i fjellet utmed et vatn, der han kjente seg væl att. Men gjestgivergarden og hele det stellet, det var borte det, må'a."

Mens flokken rundt varmen var fullt opptatt av disse historiene, eller lot til å være det, snakket Svarte-Bertel og Svolke-Per sammen i skyggen borte i kroken. Gubjør og Fuglefengeren skottet nå og da varsomt over dit, og mot slutningen av den siste fortellingen lurte Gubjør seg bort til dem. Svolke-Pers heftige fakter og minespillet i Svarte-Bertels ansikt, som i raskt skifte avspeilte lurende oppmerksomhet, stolthet og forakt, hat og harme, vitnet klart om at de drøftet sine kår og sitt forhold til buroene.

"Hå aschar dero i stillepa for [13]?" spurte Svolke-Per, da han hadde fortalt om noen av sine hendelser siden de såes sist.

"For jik marrapina [14]," var svaret.

"For jik marrapina?" spurte Svolke-Per opp igjen med forbauset mine.

"Ja ja, som jeg sier, for ei ussel grime av en taustomp og et par vidjer, ikke så mye verdt som en halvskilling," svarte Bertel innett; "jeg tok a på gjerdet ved en bondegård for å binde hesten min; men så kom buroen etter og fakka meg, og satte meg i stillepa, fordi jeg var en romani og ikke noen buro, og lensmannen sier jeg kommer på kjev [15] for den marrapina."

"På tukthuset for ei vidjegrime!" ropte Svolke-Per med likså meget tilgjort som virkelig harme. "Ja, ja, Kristian Kjeldsen satt jo for en høyvisk, som han tok opp og ville tørke svetten av hesten sin med. Gamle Kristian kammaker, som mest er halvblind, har de også satt dit, fordi han ikke har drabrat hos rascho [16]. Han har aldri sovet under sotbjelken åtte dager i rad, og aldri har han talt annet enn tenner i kammer og vevskjeer; men nå har de satt 'n inn på et helt år til å rekne opp bokstaver og lære abc som en skolunge. De fordømte buroene! De skriver opp navnet og handteringene våre, og holder manntall på oss som vi var krøttera deres, og setter oss i tukthus og slaveri for ingen ting; når vi setter oss litt opp imot dem. De vil vel forby oss å trå på jorda til slutt, og fare over fjellet, og fiske i bekkene!"

"Kjatko, pral [17]!" sa Svarte-Bertel; hatet og harmen lyste ut av øynene på ham.

"I min ungdom var det annerledes," ble Svolke-Per ved. "Når vi kom til buroens gård og sa: vi trenger brennevin og tobakk og kaffe, vi har ikke klær og mat, vi skal reise langt, vi må ha niste og reisepenger, - så fikk vi det; han torde ikke annet, han visste vi hadde makta, vi kunne skade feet hans og åkeren, og maktstjele hestene; da var det gode dager for romani. Jeg mins godt at da Lang-Ola var kommet hjem fra Russland, truet 'n engang en lensmann til å danse springdans med mor mi, hu Steffens-Olea, på hans eget tun. Men nå, nå må vi fare over ville fjellet og borti åsbygdene, og de verste avhòl og baklier som fins, og enda våger de å true oss både med bygdevakten og lensmann og tukthus!"

"Jeg har aldri tatt så mye som for to skilling," tok Svarte-Bertel til orde. "Jeg har nært meg horta pre [18]; jeg har kurert hester, og jeg har vært klok og ful mot buroene, men jeg har hverken spanæt [19] eller kjårat [20] hos dem, og jeg har ikke slått i hjel noen, og nå skal jeg sitte på huset for den usle grima. Det fordømte buropakket! Jeg skulle være glad om jeg kunne gjøre ende på dem alle i hop, både dem og feet deres og alt det de eier og har."

Nu hadde Svolke-Per fått ham i rette laget, og han gjorde hva han kunne for å egge ham opp mer og mer; han malte opp om all den urimelige kontroll buroene på det siste hadde satt i verk; hårdt fór de også frem mot gamle og sløve folk når de tvang dem til å lese og lære kristendom; endelig la han ut om alt det følget hans hadde måttet gå igjennom under disse forfølgelsene, især efter de innbruddene lensmannen talte om. Flere ganger hadde de vært nødt til å legge til fjells midt på svarte vinteren, og det de da hadde slått ut, var rent utrolig. De hadde ikke våget å la seg se i bygdelag der de var kjent, for de ville ikke på kjatkipa [21] for noen pris; randebraskroene [22] var fule, og det var lett å forsnakke seg. Det kunne jo kanskje bli opplyst at han "hadde brent soldaten for knippe", sa han med et hestedoktoruttrykk, og så var det engang en mjøltråver..., den karen var ikke stort verd, men kom det for dagen at det var en av romani som hadde gjort det, så - her gjorde han en betegnende håndbevegelse over strupen. Han hadde ikke lyst hverken til å "la knappen springe" eller til å kjeræs pagen [23], og derfor ville han reise til Sverige, der det skulle være fredeligere enn her til lands. Men gode reisepenger ville han ha, og han ville nødig reise fra følget og fra skyldfolkene sine, derfor ville han ha med Svarte-Bertel og Fuglefengeren. Og ville de så sant, skulle det bli råd både til å komme ut og til reisepenger. Det var visst ingen av dem som var kjent i disse bygdelagene uten Gubjør, som de nå hadde truffet igjen efter at hun hadde vært borte fra dem i mange år. Av henne hadde de fått spurt at Svarte-Bertel og Fuglefengeren satt hos lensmannen; en eller et par av følget hadde tenkt å se innom til dem i arresten for å gjøre avtale, men underveis "kom Pottefoten og kvinnfolket hans i håra på hverandre", fordi han hadde klappet en bondejente i en bryllupsgård de var inne på. Noen fulle bønder la seg imellom og ville skille dem; de ble rundjult av følget; men det var tett ved gården, og så satte alle bryllupsgjestene på dem, og det ble slikt slagsmål og lurveleven at det aldri hadde tatt noen ende, hadde ikke lensmannen kommet til. Nu de var kommet sammen i arresten, hadde det ingen nød; vaktkaren skulle de drikke full, - de hadde brennevin med seg, og hjalp ikke det, hadde Gubjør gode dråper; som ga trygg søvn. Brekkjern og tenger hadde de - de lå gjemt i sengehalmen. Men de måtte bryte ut av arresten samme natten, kanskje hadde lensmannen kjent dem eller gjettet hvem de var; det innbruddet Svolke-Per talte om, måtte også gjøres i natt; folkene på den gården var borte i bryllup.

"Hvordan vet du at der er penger?" spurte Svarte-Bertel, som var blitt mer og mer interessert mens den andre fortalte.

"Gubjør har vært der," svarte Svolke-Per med et nikk til henne. "Hu har fått spurt at mannen er en valdris som har flyttet hit. Han er nylig kommet hjem fra Krestjans-marken og Branesmarken, og der har 'n vært på smørhandel og slaktekrav; hu så han talte mange penger på stabburet."

"Ja," sa Gubjør, som var kommet bort til dem mot slutten av samtalen, "jeg kom der sist lørdag og ville kjøpe et spekelår av valdreskjerringa, for dølene holder spekekjøttet sitt som det var grommere enn sølv - og fullt var der av all slags stabbursmat. Det var riktig ei snill kjerring; - så skulle hu vise meg valdresstasen på loftet. Der sto mannen og talte penger i ei raumåla kiste, både gule og grønne og hvite og blå. Han smelte att kista, og det fort au, men jeg så både sølvet og pengene, og fullt var det av penger og allting.

"Jeg er så nødig om en tobakksrull eller to," sa jeg; "du har vel ikke vondt for dem du, som kommer like av marken," sa jeg.

"Å reis du til helvete og tigg tobakk av fanden," sa valdres-slasken.

"Nå nå," sa jeg, "den er vel å få kjøpt for penger og for gode ord; jeg har ikke tenkt å tigge dem om 'n," sa jeg; "men jeg synes jeg ser på dine øyne at det skal hende deg noe ondt." Da jeg gikk, satte han hunden på meg, men da jeg kom bakom husene, kastet jeg drabb til 'n, og jeg så 'n åt. - -"

"Der er reisepengene, vi trenger bare ta dem," avbrøt Svolke-Per. "Gården ligger litt oppi en dal østpå; derfra er det ikke mange mil over fjellet til Østerdalen; så har vi ikke langt til Sverige, og gir fanden i tukthuset og lensmannen."

"Ja," sa den andre med et slag i skinnfellen, "jeg er med, bror! Jeg skal ta både sølv og penger! Har jeg ikke gjort det før, så skal jeg gjøre så mye nå at jeg fortjener både krave og hoseband."

"Det var rett, bror," sa Svolke-Per fornøyd, og satte opp et uhyggelig grin, idet han tok og ristet hånden som Svarte-Bertel rakte ham. Så vinket han på Fuglefengeren. Han trengte ikke å gjøre så mange omstendigheter for å få ham med; for da han hørte hva det gjaldt, svarte han med et ordsprog, hentet fra den håndteringen han selv drev med: "den fugl er lett å lokke, som etter vil hoppe," og var med én gang ferdig både til utbrudd og innbrudd.

Da det led mot slutten av vaktkarens fortelling, hørte de det bråke utenfor, og mente, som rimelig kunne være at det var lensmannen som kom og skulle visitere. De satte seg omkring varmen alle sammen, og fulgte fortellingen med slikt et spetakkel, lo og bar seg, så han måtte tro de aldri hadde tenkt på annet enn å korte tiden og holde moro.

"Det er både varme og moro og tobakk her," sa lensmannen og hostet og smattet på sin sølvbeslagne merskumspipe. "Ute fyker det så en mest ikke tør lukke opp kjeften, og tobakken brenner som bråtekvas. Men det er da fanden til leven dere holder; en skulle mest tro dere holdt på å sette stua på taket."

"Lensmannen må riktig være så inderlig god," svarte Steffens-Karen rapt og med krypende underdanighet, "ikke å bli vill, for det vi står på hue og holder helg, men tia blir så lei og lang når en ikke har noe å ta seg til, - og så tok 'n Jakob knappemaker og denne snille bondemannen til å fortelle gamle eventyr og historier. Men gubevares, befaler lensmannen det, skal vi gjerne sitte så stø som katter på en peispall."

"Å sitt dere og le og jug i hop så mye dere vil for meg," sa lensmannen. "Men styr ikke som dere skulle rive ned veggene. En skulle mest tro dere var til bryllups eller gjestebuds, og ikke at dere satt i arrest - -, men men," brøt han av og været, "her lukter sterkt. Dere har vel ikke brennevin?"

"Lensmannen må være så nådig ikke å fortryde det," sa Steffens-Karen igjen, om mulig enda mer hundeydmyk enn før; "men jeg fikk riktig med meg en liten tår til å slå på skrapene til karmannen."

"Som du sjøl har klort opp, kan jeg tenke," sa lensmannen. "Ja du er en snill kjerring; først slår du, og siden klapper du! Jeg har hørt om det! Men," vendte han seg vil vaktkaren, "har du ikke sett om de har slått brennevinet i seg?"

"Å døm tok seg vel en dram, må'a," svarte vaktkaren.

"Du tok deg vel en du og da, må'a," gjepte lensmannen sint.

"Nei, lel, lensmann, jeg drikker ikke brennevin: jeg er i nykterheta nå, for jeg har forskrevet meg, jeg må'a," svarte han på sin daue måte.

"Nei, nei, det er jo sant, du er medlem av nykterhetsforeningen, min kjære Ola," sa lensmannen formildet.

"Men det er ulovlig å drikke brennevin i arresten," sa han morsk til taterne; "hit med butelen! - Å, den tåren slår ingen mann av krakken," sa han, da han hadde ristet flasken mot peislyset. "Har dere ikke mer?"

Nei, det hadde de ikke, det lovte de på alle i hop, og vaktkaren hadde ikke sett flere flasker han heller; lensmannen snuste omkring, men kunne ingenting finne, dertil var brennevinet altfor vel forvart hos Gubjør. Heller ikke fant han redskapene som lå gjemt i halmen. Men han holdt likevel en skarp, med atskillige lovsteder siret tale mot svir og støy i arresten.

Taterne svarte ydmykt at de kunne vel ikke svire, for de eide ikke brennevin, det hadde lensmannen selv sett; og stille og rolige skulle de være, det lovte de.

"Men gode lensmann, jeg tør vel ikke være så dristig å spørre om De ikke skulle ha en gammel kortleik å selge eller låne oss; det var nok det samme om den var aldri så brukt," sa Steffens-Karen. "Det faller nå ikke så mye styr med det, og så var det ei moro å ha til ombytte."

"Å, det lot ikke til at tiden falt så lang da jeg kom inn her," sa lensmannen. "Det er nå ikke bare for moro skyld dere er her heller. Men kan dere ikke holde ut, får dere se til å juge i hop noen regler igjen. Jeg har ingen kortleik å låne bort."

"Du kan da veta det, han slitet kortleiken sjøl til det ikke er filla igjen av den," hvisket Ola Likeglad, idet lensmannen gikk ut gjennom døren.

"Den karen må nok holdes nær inn til varmen, om fettet skal dryppe av 'n," sa Svolke-Per.

"Ja, vi lyt vel til å fortelle igjen da, sia lensmannen sier det, må'a," sa vaktkaren. "Jeg tykte du sa du ville fortelle om en prest på Lesja," vendte han seg til Ola Likeglad.

"Ja," svarte Ola, "det er ikke noe eventyr heller, men det hendte på lag for hundre år sia. Det var en prest på Lesja, men hva han hette, det veit fanden og ikke jeg. Hva var det, Gubjør?"

"Jeg mins ikke," svarte Gubjør.

"Ja, jeg er like glad hva han hette," tok Ola Likeglad til orde igjen. "Men han kjørte sørover til tings, og det skulle være på Bottum. Straks presten kom ut på isen, for Lesjavatnet låg - det var om vinteren dette -så møtte 'n en mann, som gikk for seg sjøl med en liten kagge under armen. Mannen han tok til lua, og presten nikket igjen og hilste.

"Goddag, min mann," sa presten og stanset hesten litt. "Vil du ikke stå på meiene med meg og legge koppen din i sleden, det er slik kald sno i dag."

"Takk far," sa mannen; han var like glad han, men han slengte seg da bakpå.

"Hvor er du ifra, og hva heter du?" spurte presten.

"Jeg er fra Lordalen og heter Torberg Flyvang," sa mannen.

"Hvor skal du hen, og hva er det for ærend du går i?" spurte presten.

"Jeg skal til Bottumsberg-mannen og betale skatten, men den blir ikke stor i år," sa mannen.

"Er du den eneste skattyteren i Lordalen?" spurte presten.

"Ei da! det fins flere skattytere i Lordalen enn på hele Lesja," sa mannen; "men jeg skal møte fram og gjøre regnskap og riktighet for hele skattelaget."

"Men hvorfor blir skatten så liten, når det er så mange skattytere?" sa presten, for prestene har nå støtt så mye å spørre om de, måvite.

"Vi har hatt misvekst," svarte mannen; "for det kom frost og vindvæsking på avlinga, og skatten lignes først når den er berga," sa han.

Dette syntes presten var rar snakk, og han var ikke god for å bli klok på om det var en underjordisk eller en annen stortingsmann. Men han var like glad, han ville prøve det, og da de skulle skilles utafor Bottum, tok 'n pennekniven sin og kastet over kroppen. Men da ble mannen harm og sa til presten:

"Jeg var en jåling og en godfjotting som sa deg slikt, Søren Svartserk. Nå har du skilt meg ved hele skatten, og kanskje jeg mister æra attpå. Men jeg er like glad; du skal betale skatten til siste skilling, og det med renter og rentersrenter du, ringstuten du er."

Presten han grein bare på nesa av dette snakket, og reiste sin vei; men hossen det var eller ikke var, så vart det mer og mer fant med presten. Penger ville ikke stane hos 'n. Hver evige skilling gikk sin vei, enda han la dem i jernskrin med dirkefri låser, og satte dem under senga, og bar nøkkelen om halsen på seg. Den ti' hadde presten i Grytten ufred med bøndene. Så byttet Lesjapresten seg dit, men det vart ikke bedre for det. Dradokka fant veien både til pengeskrinet og til Romsdalen. Men det ellevte året var det slutt; da hadde dradokka hans Torberg Flyvang dradd inn skatten både med renter og renters renter."

"Å, det var en skarveprest," sa Svolke-Per. "Nei, nå skal jeg fortelle om en prest; han snøt fanden for den siste firskillingen han eide. Det var annet til kar. - Det var en fut nord i dalen, han var så grovt ugudelig at han vørte ikke hva han gjorde; men en urolig død fikk 'n. Når det ikke var folk i likstua, låg 'n stille, men kom det inn noen, sto den døde mannen opp og tok dem i handa og takka for sist. Da han skulle i jorda, satte de 'n i likkjelleren under kjerkegulvet. Nå var han rolig ei stund, men rett som det var, tok 'n til å spøke hver evige natt.

En dag kom det en skomaker til en av gårdene ved kjerka; han trodde ikke på spøkeriet, men våga på han skulle sitte på kjerkegolvet utmed likkista ei hel natt og sy et par sko. De holdt imot på det. Kista tok de opp av kjelleren, og skomakeren satte seg på golvet; men først krita 'n en rund ring ikring seg. Da det lei utpå natta, kom sjølve fanden flyendes og reiv lokket av kista, slo hue av futen og til å flå 'n. Dette drev 'n på med så hardt at han sansa ikke skomakeren, som satt og dro huda inn i ringen, ettersom fanden fikk den av futen, og da det siste holdet slapp, dro han til seg hele huda. Da fanden skulle ta den, kunne han ikke for ringen. Han vart så arg og vill som han ville verpe både mord og brann, og han skreik og bante at han ville ha att futeskinnet.

"Du får det ikke," sa skomakeren.

"Men hva fanden vil du med skarvehuda," spurte fanden.

"Jeg vil barke a og gjøre sko ta a," sa skomakeren.

"Dem kan du ikke nytte," sa fanden.

"Jo, jeg skal ha dem til å gå att i," sa skomakeren. "For det er dem som banner på at futen går att; men når jeg får gjort sko ta skinnet hans, tenker jeg nok han skal la være å gå att; er det noen som går att da, så er det meg, som har futeskinnet på beina."

Men fanden måtte ha huda, og han skulle betale a både dyrt og væl.

"Hva vil du gi da?" sa skomakeren.

"Jeg vil gi deg skarvehuda full med skillinger," sa fanden.

"Det er et ord," sa skomakeren; "du skal få a igjen når du har fylt a med penger; men jeg vil henge a der jeg vil."

Ja, det skulle han få lov til. Men skomakeren var redd for å ha mer med fanden å gjøre, og så solgte 'n huda til presten, og til han sa 'n det de var forlikt om. Presten ga mange hundre daler for futehuda, og så skulle skomakeren få a att når presten hadde brukt a. Så slo presten hòl på låvetaket sitt, snurpa huda til en sekk, som det ikke var botn i, og hengte sekken under hòlet. Fanden han fór att og fram mellom helvete og prestelåven, og bar og dro sekker og kister fulle med penger hver evige dag, så han mest sleit helsa av seg. Til slutt hadde 'n ikke skillingen igjen, og så sa han til presten at nå var 'n raka fant.

"Du får se etter i tøflene dine, så finner du nok fler," sa presten; "det jeg har fått, er ikke stort, og jeg har hørt du kan mynte så mange du vil."

Fanden sto og tenkte seg om en stund.

"Hå, hå, nå kommer jeg i hug jeg har en firskilling stående i ei veggsprunge," sa fanden og reiste etter den. Men det skulle ikke monne stort, skal jeg tru; sekken var like tom.

"Nå ser jeg det er sant, det de sier for et gammelt ord, at prestesekken blir aldri full," sa fanden, og så reiste 'n dit han var ifra. Men presten levde vel for pengene, og skarvehuda ga 'n til skomakeren. Han barka huda og gjorde sko ta a, og har 'n ikke slitt ut dem, så går 'n med dem ennå." -

Med den slags historier drev de på hele kvelden og til langt på natt, så en skulle ikke trodd de tenkte på annet enn å korte tiden og gjøre seg det hyggelig innendørs, så lenge uværet sto på. Ved en stans i fortellingen sa Gubjør hun var "låk i magen" og måtte ha noe bittert; hun hadde noe som var godt til helsebot - hun hadde kjøpt det av apotekeren på Lillehammer. Det lot til at ondet var smittsomt, for mens hun rotet om i en tine efter helsedrikken, sa Ola Likeglad, som just skulle til å fortelle, at han hadde slik kolikk; den dro ham så han måtte kroke seg som en follekniv. Riktignok hadde han skrevet seg inn i nykterhetsforeningen han også; men når han var dårlig, hadde han jo lov til å bruke brennevin til doktering. Da vaktkaren hørte det, var han også "låk"; han visste ikke riktig hvordan det var, men siden han fikk en honningkakesnabb av 'n Ola Likeglad, var han så underlig i magen.

"Drikk en bitter dram, gutt! Hu Gubjør brygger deg en skorsteinsfeier som rensker kråen," sa Ola Likeglad, han la seg bakover og tømte i det vide gapet sitt den hun hadde laget til ham.

Nykterhetsmannens betenkeligheter vek snart for fristelsen og for taternes overtalelser. Han fikk den tredje drammen, - slumpen av den brennevinståren lensmannen hadde ment ikke skulle slå noen mann av krakken. - Så tok de til å fortelle igjen; men det var lett å se at oppmerksomheten ikke var så stor lenger, og det gikk i stå flere ganger. Før en halvtime var gått, seg det over vaktkaren en tyngde og døsighet som ikke var til åstå imot. Peisvarmen ble svakere og svakere, til slutt var det så vidt det glødet i den store tyriroten; bare en gang imellom når det fattet i noe kvae, slo det ut en flamme, som for et øyeblikk kastet et mørkerødt lys over de lurende taterfjesene. Endelig forkynte tunge åndedrag og en dyp snorking at vaktkaren ikke lenger kunne legge noen hindring i veien for flukten. De holdt seg rolig ennu en liten stund, og undersøkte så døren og vinduet. Begge deler fant de var så sterke og solide at det var uråd åbryte dem opp uten å vekke hele gården. Pipen kunne de til nød komme opp igjennom - det var ingen stenger eller sprinkler i den, - men det var ingen vei for den sårede og kvinnfolkene. Her var gode råd dyre. - Men arreststuen var et lite hus som lå for seg selv, og åstaket hvilte på tømmerveggen uten annet feste enn sin egen tyngde. Da Svolke-Per var blitt klar over dette, ga han de andre et vink. De tok en av de lange benkene, satte den ene enden inn i sammenføyningen og brøt og bendte; på det viset lettet de taket opp fra veggen. For at det ikke skulle falle ned igjen, la de den andre benken tvers over langenden av vågen, og stakk den ene benkefoten inn under hjellen; den andre surret de fast i skorsteinsstøtten med en repstump. Med denne dobbelte vektstangen holdt de taket trygt oppe, så det var rent i utrengsmål at Ola Likeglad la seg over benken, mens taterne hjalp hverandre ut. Den ene efter den andre hoppet ned i sneen utenfor. Svolke-Per og Ola Likeglad var de siste. Efter å ha prøvd om taket lå støtt når Ola Likeglad reiste seg, hjalp Svolke-Per kameraten ut. Da han selv ingen hjelp hadde, måtte han entre oppefter benken for å nå åpningen; men det voldte en del risting, og med det samme kom det et kraftig vindstøt, som lettet litt på taket; dermed rugget benken så repet ble revet løs, og taket falt. Svolke-Per ble vippet opp mellom taket og benken, og satt som en rotte i en felle. Vaktkaren våknet av levenet og satte i et skrik, som fikk taterne ute i sneen til å skjelve for at folk på gården skulle våkne og oppdage utbruddet. Fuglefengeren og Svarte-Bertel så på hverandre; i neste øyeblikk var de oppe på taket, i drivende snøføyke, og forsvant nedigjennom pipen. Vaktkaren som lå fortumlet og grov i asken efter ild, fikk en ny skrekk i livet, da de fór nedover ham i en kvelende sotsky; men før han kunne få opp munnen for sot og aske, eller sanset seg på om det var spøkeri eller tatere, hadde de bakbundet ham og stoppet munnen på ham med en skinnfell, som de tullet om hodet på ham. Da det var gjort, fikk de Svolke-Per løs av klemmen - han var slemt forslått, - og stakk så av opp igjennom pipen.

"Jeg trudde nå ikke jeg skulle truffet deg mer i denne verdens rike, den ti' taket datt," sa Steffens-Karen, da Svolke-Per hoppet ned i sneen ved siden av henne.

"Hvor skulle vi treffes henne da?" svarte han arg; "i helvete blir hver stekt i si eiga gryte."

Da folk kom hjem fra bryllupet, savnet de på stabburet til valdrisen noen hundre daler i rede penger, sølv, klær, og matvarer, og dertil flere par ski og truger som sto i stabburssvalen. - Taterfølget var hverken hørt eller spurt, det var som sunket i jorden; og de som ikke trodde det hadde gjort seg usynlig med fandenskunster, mente det var strøket til fjells og hadde gått seg vill på vidda, og satt livet til i uværet, som varte i flere dager.

Først lang tid efter at dette hendte, lyktes det å få spurlag på noen av følget:

Svolke-Per skal være drept ensteds på Vestlandet i et slagsmål med sine arvefiender mjøltråverne. Svarte-Bertel sitter på slaveriet for innbrudd og forsøk på mord, og Fuglefengeren har et par ganger gjort seg en fornøyelse å reise landet rundt fra lensmann til lensmann, på offentlig bekostning; idet han oppga å høre hjemme snart der snart der. Om de andre tier historien.

Det er likevel et spor efter signekjerringen Gubjør Langskånka. Siste høst fant en reinskytter som fulgte sporet efter et skadeskutt dyr i en avsides botn oppe i Illmannshøen, levninger av et menneskelig skjelett, som jerv og fjellrakk hadde gnaget i sund. Mellom stenene lå et snushorn av kobber, fylt med småskåret bly. Dessuten fant han en sammenrullet tanngard av en rokke, noen skall av en venus og forskjellige andre sjødyr - noe rât som ingen i dalen hadde sett før eller kjent bruken av, men som taterne nytter i sin ragusta, - og endelig noen små flasker. Den ene av dem inneholdt en brunaktig eller gulrød væske, som distriktslegen sa var opium. 0Stilla møien osv.: Hold munn, gutt! ser du ikke den fandens lensmannen?

[1] bæng le dero: fanden ta deg.

[2] gi' dero suta osv. gi du lå i en seng i heite helvete ved baken av sjølve fanden.

[3] summipaer: bedragerier.

[4] ragustaer: trolldommer.

[5] romani betegner i tatersproget både folket, taterne og sproget de taler.

[6] taveske summipaer: bedragerier ved knuten på en tråd.

[7] maskan: trollkatt, laget av en trekloss overtrukket med katteskinn; inni er det en blære med en rød væske og en mekanisme så den kan løpe bortover gulvet og skrike. Taterne graver den ned i fjøset, forgifter kuene med selsnepe eller annet, og kommer så og byr seg til å drive ut trolldommen. Om fremgangsmåten forteller Gubjør. - "Det gnistrer for øynene på bonden" fordi taterne visker ham om øynene med en strybunt innsatt med fosfor. Kuene kurerer de med motgift.

[8] drabb: gift.

[9] da aschar osv.: det var en ful bonde.

[10] pre dumon osv.: på ryggen med baken i sengen.

[11] kji lallaro: ingen finn.

[12] Jemlom: Dovrefjell.

[13] hå aschar osv.: hvorfor er du i arrest.

[14] for jik osv.: for en grime.

[15] kjev: tukthuset.

[16] drabrat hos rascho: gått for presten, stått til konfirmasjon.

[17] kjatko, pral: det er sant, min bror.

[18] horta pre: på en redelig måte.

[19] spanæt: rapset.

[20] kjårat: gjort innbrudd.

[21] kjatkipa: forhør.

[22] randebraskro: sorenskriver.

[23] kjeræs pagen: dømmes til slaveri.
[Eventyr side 1] [Eventyr side 2] [Eventyr side 3] [Eventyr side 4] [Eventyr side 5] [Eventyr side 6] [Eventyr side 7] [Eventyr side 8] [Eventyr side 9] [Eventyr side 10] [Eventyr side 11] [Eventyr side 12] [Eventyr side 13] [Eventyr side 14] [Eventyr Meny]
Hurtiglinker til de andre kapitlene:
[Index] [Eldre Futhark] [Odins Trollsanger] [Sigerdrivamål] [Germanske runer] [Norske runer] [Danske runer] [Svenske runer] [Grønlandske runer] [Islandske runer] [Anglosaksiske runer] [Vesterhavsruner] [Lønnruner] [Norske runeinnskrifter I] [Norske runeinnskrifter II] [Norske runeinnskrifter III] [Symboler] [Rissing] [Historikk] [Goterne] [Herulerne] [Klassedelingen] [Blot] [Ed] [Volve] [Nidstang] [Grav] [Runekasting] [Håndverk] [Tekstil] [Handelsvarer] [Familie] [Idrett] [Skip] [Navigasjon] [Bosetninger] [Gårdsnavn] [Husdyr] [Lov & rett] [Mål & tid] [Reiseruter] [Våpen] [Religion] [Primsigne] [Drikkekultur] [Ord] [Stavkirker] [Riker] [Sagaklipp] [Folkevandringstida] [Oslo] [Helleristninger] [Bilder i berg] [Referanser] [Download filer] [Kultur idag] [Eventyr] [Film] [Litteratur] [Kunst] [Musikk] [Vikingspill] [Hvordan] [Andre "runesider"] [Ikke-runestoff] [Arild Hauge]

Hvem Hva Hvor i Norrøn mytologi:
[A] [B] [C] [D] [E] [F] [G] [H] [I] [J] [K] [L] [M] [N] [O] [P] [Q] [R] [S] [T] [U] [V] [W] [X] [Y] [Z] [Æ] [Ø] [Å]

1995-2020 Reisenett.no. Eventyrene er tilrettelagt for publisering av Arild Hauge

Sist oppdatert 16. august 1999
Tekstene er hentet fra:
[http://www.lysator.liu.se/runeberg/folkeven/026.html]

Asbjørnsen og Moe's NORSKE FOLKEEVENTYR.
Innskrevet og rettet av Kjell Nedrelid. Sist forandret: 31.10.1994.
Released to Internet 11.10.1996 in zipped WordPerfect 5.0-format. Alle tekster kan fritt distribueres, så lenge det ikke taes betalt for dette. Vennligst behold denne innledningen.