annonser her
Norske Sagn & Eventyr - side 5 av 14
Eventyrene og historiene er hentet fra Asbjørnsen og Moes samlede folkeeventyr - sagn og eventyr som avspeiler folketroen som har røtter tilbake til hedensk tid.

Side 5
Veslefrikk med fela
Soria Moria slott
Bonde Værskjegg
Prinsessen som ingen kunne målbinde
Askeladden som kappåt med trollet
Følgesvennen
Smørbukk
Gjertrudsfuglen
Væren og grisen som skulle til skogs og bo for seg selv
Reven som gjeter
Manndatteren og kjerringdatteren
Kvernen som står og maler på havsens bunn
Somme kjerringer er slike
Kjerringa mot strømmen
Haren som hadde vært gift
Dukken i gresset
Hjemmusa og fjellmusa
Hanen og høna
Hver synes best om sine barn
Bjørnen og reven
Høna som skulle til Dovre forat ikke allverden skulle forgå
Hanen som falt i bryggekaret

Resten av Asbjørnsen og Moes samlede eventyr finner du fordelt på 13 andre sider:

[Eventyr side 1] [Eventyr side 2] [Eventyr side 3] [Eventyr side 4] [Eventyr side 5] [Eventyr side 6] [Eventyr side 7] [Eventyr side 8] [Eventyr side 9] [Eventyr side 10] [Eventyr side 11] [Eventyr side 12] [Eventyr side 13] [Eventyr side 14] [Eventyr Meny]

Veslefrikk med fela

Det var engang en husmann som hadde en eneste sønn, og denne gutten var skrøpelig og hadde måtelig helse, så han ikke orket å gå på arbeid. Han hette Frikk, og litenvoren var han også, så kalte de ham Veslefrikk.

Hjemme var det lite både å bite og brekke, så gikk far hans ut på bygda og ville feste ham bort til gjeter eller visergutt. Men det var ingen som ville ha gutten hans før han kom til lensmannen; han skulle ta ham, for han hadde nylig jaget visergutten sin, og det var ingen som ville til ham, for han hadde ord for å være en skarv. Det var bedre noe enn ikke noe, tenkte husmannen, maten fikk han da, for hos lensmannen skulle han tjene for kosten; og lønn og klær ble det ikke talt om. Men da gutten hadde vært der i tre år, ville han reise, og da ga lensmannen ham hele lønnen med én gang. Han skulle ha én skilling for året; mindre kunne det ikke være, sa lensmannen; så fikk han tre skilling i alt.

Veslefrikk syntes nok det var store penger, for han hadde aldri eid så mye; men han spurte om han ikke skulle ha noe mer.

"Du har fått mer enn du skal ha," sa lensmannen.

"Skal jeg ikke ha noe til klær da?" sa Veslefrikk. "Det jeg hadde da jeg kom hit, har jeg slitt av meg, og jeg har ikke fått noe igjen," og nå var han så fillete at fillene hang og slang om ham, sa han.

"Når du har fått det vi er forlikt om, og tre skilling attpå, så har jeg ikke mere med deg," sa lensmannen. Men han skulle da få lov til å gå ut i kjøkkenet og få litt mat i nisteskreppen sin, og så gikk han på byveien og skulle kjøpe klær. Han var både lystig og glad, for han hadde aldri sett en skilling før, og rett som det var, så kjente han etter om han hadde dem alle tre.

Da han hadde gått langt og lenger enn langt, var han kommet inn i en trang dal med høye fjell på alle kanter, så han ikke syntes det var noen vei til å komme fram; han tok til å undres på hva som kunne være på hin siden av disse fjellene, og hvordan han skulle komme over.

Men han måtte opp, og så la han i vei; han orket lite og måtte hvile stundomtil, og da regnet han etter hvor mange penger han hadde. Da han kom opp på det høyeste, var det ikke annet enn en stor mosefly; der satte han seg og skulle se om han hadde skillingene sine igjen, og før han visste av det, kom det til ham en fattigmann, og han var så stor og lang at gutten satte i å skrike, da han riktig fikk se hvor stor og lang han var.

"Vær ikke redd du," sa fattigmannen, "jeg gjør deg ikke noe, jeg ber bare om en skilling i Guds navn!"

"Bære meg," sa gutten, "jeg har bare tre skilling, og dem skulle jeg til byen og kjøpe klær for," sa han.

"Det er verre for meg enn for deg," sa fattigmannen; "jeg har ingen skilling, og jeg er enda mer fillete enn du."

"Ja, så får du få den da," sa gutten.

Da han hadde gått en stund, ble han trett og satte seg til å hvile igjen. Da han så opp, så var det en fattigmann der igjen, men han var enda større og styggere enn den første, og da gutten riktig fikk se hvor stygg og lang han var, så satte han i å skrike.

"Vær ikke redd for meg, jeg gjør deg ikke noe, jeg ber bare om en skilling i Guds navn," sa fattigmannen.

"Bære meg så sant," sa gutten; "jeg har bare to skilling, og dem skal jeg til byen og kjøpe klær for, hadde jeg møtt deg før, så -."

"Det er verre for meg enn for deg," sa fattigmannen; "jeg har ingen skilling og større kropp og mindre klær."

"Ja, så får du få den da," sa gutten.

Så gikk han en stund igjen til han ble trett, og så satte han seg og hvilte, og da han vel hadde satt seg, kom det til ham en fattigmann igjen; men han var så stor og stygg og lang, at gutten så oppetter og oppetter til han så like til himmels, og da han riktig fikk se hvor stygg og fillete han var, satte han i å skrike.

"Vær ikke redd for meg du, gutten min," sa mannen; "jeg gjør deg ikke noe, for jeg er bare en fattigmann som ber om en skilling i Guds navn."

"Bære meg, så sant," sa Veslefrikk, "jeg har bare én skilling igjen, og den skal jeg til byen og kjøpe klær for; hadde jeg møtt deg før, så -."

"Ja, jeg har ingen skilling jeg, og større kropp og mindre klær, så det er verre for meg enn for deg," sa fattigmannen.

Så fikk han få skillingen da, sa Veslefrikk, det var ingen råd for det; for så hadde hver sin og han hadde ingen.

"Ja, siden du har slikt et godt hjertelag at du har gitt bort alt det du åtte," sa fattigmannen, "så skal jeg gi deg et ønske for hver skilling." -det var den samme fattigmannen som hadde fått dem alle tre; han hadde bare skapt seg om for hver gang, så gutten ikke kunne kjenne ham igjen.

"Jeg har støtt hatt slik hug til å høre fela låte, og se at folk var så lystige og glade at de danset," sa gutten, "så - får jeg ønske det jeg vil, så vil jeg ønske meg en fele, som er slik at alt som har liv, må danse etter den," sa han.

Det skulle han få, men det var et skrøpelig ønske, sa fattigmannen; "du får ønske bedre for de andre skillingene."

"Jeg har støtt hatt slik hug til å jakte og skyte," sa Veslefrikk, "så får jeg ønske det jeg vil, så vil jeg ønske en børse, som er slik at jeg treffer alt jeg sikter etter, om det er aldri så langt borte."

Det skulle han få, men det var et skrøpelig ønske, sa fattigmannen; "du får ønske bedre for den siste skillingen."

"Jeg har støtt hatt hug til å være i lag med folk som var snille og godhjertet," sa Veslefrikk, "så fikk jeg det som jeg ønsker, ville jeg ha det så, at ingen kan nekte meg det første jeg ber om."

"Det ønsket var ikke så skrøpelig," sa fattigmannen, og så strøk han inn mellom haugene og ble borte, og gutten la seg til å sove, og neste dagen kom han ned av fjellet med fela og børsa si.

Først gikk han til landhandleren og ba om klær, og på en bondegård ba han om en hest, og på en annen ba han om slede, og ensteds ba han om finnmut, og det var ikke nei å få for ham; om det var aldri så store knipere, måtte de gi ham det han ba om. Til sist reiste han gjennom bygda som en staselig storkar og hadde både hest og slede.

Da han hadde reiste et stykke, møtte han lensmannen som han hadde tjent hos.

"God dag, husbond," sa Veslefrikk med fela, han stanset og hilste.

"God dag," sa lensmannen; "har jeg vært din husbond?" spurte han.

"Ja, kommer du ikke i hug det, at jeg tjente hos deg i tre år for tre skilling?" sa Veslefrikk.

"Du verden, så du har kommet deg i en hast da," sa lensmannen. "Hvordan har det gått til, at du er blitt slik en storkar?"

"Å, det var nå så det," sa veslen.

"Er du så vellystig at du farer med fele også?" sa lensmannen.

"Ja, jeg har støtt hatt hug til å få folk til å danse," sa gutten; "men det gjeveste jeg har, er denne børsa her," sa han; "for det faller mest alt det jeg peker på den med, om det er aldri så langt borte. Ser du den skjæra som sitter i grana der borte?" sa Veslefrikk. "Hva setter du, at jeg kniper den her vi står?" sa han.

Det ville lensmannen gjerne, om det skulle være, sette hest og gård og hundre daler på at han ikke var god for; men han skulle da sette alle de pengene han hadde på seg, og hente den skulle han, når den falt; for han trodde aldri det var råd å rekke så langt med noen børse. Men med det samme det smalt, falt skjæra ned i et stort klungerkjerr, og lensmannen strøk bort oppi kjerret etter den, og tok den opp og ga den til gutten. I det samme la Veslefrikk til å stryke på fela, og lensmannen til å danse så tornene slet i ham; og gutten spilte og lensmannen danset og gråt og ba for seg, til fillene føk av ham og han nesten ikke hadde en tråd på seg.

"Ja, nå tenker jeg du er så fillete som jeg var da jeg reiste av tjenesten hos deg," sa gutten, "så nå får du slippe med det;" men først måtte lensmannen gi ham det han hadde veddet på at han ikke skulle treffe skjæra.

Da gutten kom til byen, tok han inn på et vertshus. Han spilte, og de som kom dit danset, og han levde både lystig og vel; det var ingen sorg for ham, for ingen kunne si nei til det første han ba om.

Men som de var i beste leken, kom vekterne og skulle dra gutten på rådstuen, for lensmannen hadde klaget over ham, og sagt at han hadde overfalt ham og plyndret ham og nesten tatt livet av ham, og nå skulle han henges; det var ikke å be for. Men Veslefrikk hadde råd for all uråd han, og det var fela. Han tok til å spille på den, så måtte vekterne danse til de lå der og gapte. Så sendte de soldater og vakt i veien. Men det gikk ikke bedre enn med vekterne; da Veslefrikk fikk fram fela, måtte de til ådanse, så lenge han orket å få den til å låte; men de var klar lenge før.

Til sist så lurte de seg på ham og tok ham mens han sov om natten, og da de hadde fått ham, ble han dømt til å henges straks, og det bar avsted til galgen med det samme. Det stimlet sammen en mengde folk som skulle se dette vidunderet, og lensmannen var også med, og han var så sjeleglad for han skulle få rett for pengene og skinnet sitt og få se at de hengte ham.

Men det gikk ikke fort; for Veslefrikk var skrøpelig til å gå, og skrøpeligere gjorde han seg; fela og børsa dro han med seg også, det var ingen god for å få fra ham dem; og da han kom til galgen og skulle klyve opp på stigen, hvilte han for hvert trin. På det øverste satte han seg, og spurte om de kunne nekte ham et ønske, om han ikke kunne få lov til én ting: han hadde slik lyst til å låte en låt og leike en leik på fela før de hengte ham. - Nei, det var både synd og skam å nekte ham det, sa de; det var ikke nei til det han ba om. Men lensmannen ba for Guds skyld, at de ikke skulle la ham få lov til å klunke på en streng, ellers var det ute med dem alle sammen; skulle gutten ha lov til å spille, måtte de binde ham til den bjerka som sto der. Veslefrikk var ikke sen om å få fela til å låte, og alle som var der, til å danse, både de som gikk på to og de som gikk på fire, både prost og prest, skriver og fut, og lensmann og mestermann og bikkjer og svin. De danset og lo og skrek om hverandre; somme danset til de lå som døde; noen danset til de datt i svime. Galt gikk det med dem alle; men verst gikk det med lensmannen, for han sto gjuret til bjerka og danset og skurte store stykker av ryggen sin på den. Det var ikke noen som tenkte på å gjøre noe med Veslefrikk, og han fikk gå med børsa og fela si som han ville, og han levde vel alle sine dager, for det var ingen som kunne si nei til det første han ba om.


Soria Moria slott

Det var engang et par folk som hadde en sønn, og han hette Halvor. Like fra han var smågutt, ville han aldri ta seg noe til, men satt bare og raket i asken. Foreldrene satte ham bort i mange slags lære; men Halvor stanset ikke noensteds, for når han hadde vært borte i noen dager, rømte han av læren, løp hjem og satte seg i grua til å grave i asken igjen. Men så kom en gang en skipper og spurte Halvor om han ikke hadde lyst til å bli med ham og fare til sjøs og se fremmede land. Jo, det hadde Halvor lyst til, da var han ikke lenge uferdig.

Hvor de seilte, har jeg ikke hørt; men langt om lenge kom det en sterk storm, og da den var over og det ble stilt igjen, visste de ikke hvor de var; de hadde drevet opp mot en fremmed kyst, som ingen av dem var kjent på.

Da det var så stilt at det ikke rørte seg en fjær, ble de liggende her, og Halvor ba skipperen om han fikk lov å gå i land og se seg om, for han ville heller gå enn ligge og sove. "Synes du du kan vise deg for folk," sa skipperen, "du har jo ikke annet til klær enn de fillene du står og går i." Halvor ble ved sitt han, og så fikk han da lov til slutt; men han skulle komme tilbake igjen når det blåste opp. Så gikk han da, og det var et vakkert land; overalt der han kom fram, var det store sletter med åkrer og enger, men folk så han ingen av. Så tok det på å blåse, men Halvor syntes ikke han hadde sett nok ennå, og han ville gjerne gå litt lenger, for å se om han ikke kunne finne folk. Om en stund kom han på en stor vei, som var så jevn at en gjerne kunne trille et egg på den. Denne veien gikk nå Halvor etter, og da det led på kvelden, så han et stort slott langt borte, og det lyste det ut av. Han hadde gått hele dagen og ikke hatt noe videre niste med seg heller, og han var dyktig sulten; men dess nærmere han kom til slottet, dess reddere ble han også.

I slottet brant det på varmen, og Halvor gikk inn i kjøkkenet, som var så gildt at han aldri hadde sett så gildt et kjøkken; der var kjørel både av gull og sølv, men folk var der ingen av. Da Halvor hadde stått der en stund, og ingen kom ut, gikk han bort og lukket på en dør; der inne satt en prinsesse og spant på en rokk.

"Nei, nei da!" ropte hun, "tør det komme kristne folk hit? Men det er nok best du går igjen, dersom ikke trollet skal sluke deg; for her bor et troll med tre hoder."

"Jeg er like glad om han hadde fire òg, så skulle jeg ha lyst til å se den karen," sa gutten, "og jeg går ikke, jeg har ikke noe vondt gjort; men mat får du gi meg, for jeg er fælt sulten."

Da Halvor hadde spist seg mett, sa prinsessen til ham at han fikk prøve om han kunne svinge sverdet som hang på veggen; nei, han kunne ikke svinge det, han kunne ikke løfte det engang.

"Ja," sa prinsessen, "så får du ta deg en slurk av den flasken som henger ved siden, for deg gjør trollet når han skal ut og bruke sverdet."

Halvor tok seg en slurk, og straks kunne han svinge sverdet som ingen ting. Nå mente han, skulle trollet komme tidsnok.

Rett som det var, kom trollet susende; Halvor bakom døren.

"Huttetu! her lukter så kristen manns blod!" sa trollet, og satte hodet inn igjennom døren.

"Ja, det skal du bli var," sa Halvor, og hugg alle hodene av det.

Prinsessen ble så glad for det hun var frelst, at hun både danset og sang; men så kom hun til å tenkte på søstrene sine, og så sa hun: "Gi nå søstrene mine også var frelst!"

"Hvor er de henne?" spurte Halvor.

Ja, så fortalte hun det; den ene var inntatt av et troll på et slott som var seks mil borte, og den andre var inntatt på et slott som var ni mil bortenfor det igjen.

"Men nå," sa hun, "må du først hjelpe meg å få ut dette skrovet her."

Ja, Halvor var så sterk; han subbet allting bort og gjorde det ryddig og rent i en ruff.

Så levde han godt og vel, og neste morgen la han avsted i grålysningen; han hadde ingen ro på seg, han gikk og han sprang hele dagen. Da han fikk se slottet, ble han litt redd igjen; det var mye gildere enn det andre; men her var det heller ikke et menneske å se. Så gikk Halvor inn i kjøkkenet, og han stanset ikke der heller, men gikk like inn.

"Nei, tør det komme kristne folk hit da?" ropte prinsessen. "Jeg vet ikke hvor lenge det er siden jeg kom hit; men i all den tid har jeg ikke sett et kristent menneske. Det er nok best du ser å komme avsted igjen, for her bor et troll som har seks hoder."

"Nei, jeg går ikke," sa Halvor, "om han så hadde seks til."

"Han tar og sluker deg levende," sa prinsessen.

Men det hjalp ikke: Halvor ville ikke gå, han var ikke redd for trollet; men mat og drikke ville han ha, for han var sulten etter reisen.

Ja, han fikk så mye han ville ha; men så ville prinsessen ha ham til ågå igjen.

"Nei," sa Halvor, "jeg går ikke, for jeg har ikke noe vondt gjort, og jeg har ikke noe å være redd for."

"Han spør ikke etter det," sa prinsessen, "for han tar deg uten både lov og rett; men siden du ikke vil gå, så prøv om du kan svinge det sverdet som trollet bruker i krigen."

Han kunne ikke svinge sverdet; men så sa prinsessen at han skulle ta seg en slurk av flasken som hang ved siden av det, og da han hadde gjort det, kunne han svinge det.

Rett som det var, så kom trollet; det var så stort og digert at det måtte gå på siden for å komme inn gjennom døren. Da trollet fikk det første hodet inn, så ropte det: "Huttetu! her lukter så kristen manns blod!" Med det samme hugg Halvor av det første hodet, og så alle de andre. Prinsessen ble så glad at hun ikke visste hva ben hun skulle stå på; men så kom hun til å tenkte på søstrene sine, og så ønsket hun at de også var frelst. Halvor mente det kunne nok bli råd til det, og ville avsted straks; men først måtte han nå hjelpe prinsessen med å få bort kroppen av trollet, og så ga han seg på veien den andre morgenen.

Det var langt til slottet, og han både gikk og sprang for å komme fram i tide. I kveldingen fikk han se slottet, og det var mye gildere enn de andre to. Nå var han nesten ikke det grann redd, men gikk gjennom kjøkkenet og like inn. Der satt en prinsesse som var så vakker at det ikke var måte på det.

Hun sa nå like ens som de andre, at der ikke hadde vært kristne folk siden hun kom der, og ba ham gå igjen, for ellers slukte trollet ham levende; det hadde ni hoder, sa hun.

"Ja, om det har ni til de ni, og enda ni til, så går ikke jeg," sa Halvor og ga seg til å stå ved ovnen.

Prinsessen ba ham så vakkert at han skulle gå, men Halvor ble ved sitt, han, og sa: "La ham komme, når han vil."

Så ga hun ham trollsverdet, og ba ham ta seg en slurk av flasken så han kunne svinge det.

Rett som det var, kom trollet så det suste av det; det var enda større og digrere enn begge de andre to, og det måtte også gå på siden for å komme inn igjennom døren. "Huttetu! her lukter så kristen manns blod," sa det. Med det samme hugg Halvor av det første hodet, og siden alle de andre, men det siste var det seigeste av dem alle, og det var det tyngste arbeid Halvor noen tid hadde gjort, å få det av, enda han nok syntes han skulle ha krefter også.

Nå kom da alle prinsessene sammen på slottet, og de var så glade som de aldri hadde vært i all sin tid, og de var glad i Halvor og han i dem, og han kunne få den han best kunne like; men den yngste var mest glad i ham av alle tre.

Halvor gikk der og var så rar av seg; han var så stur og stille; så spurte prinsessene ham hva det var han stundet etter, og om han ikke likte å være hos dem. Jo, det likte han nok, for de hadde jo nok å leve av, og han hadde det godt og vel i alle måter, men han stundet så hjem, for han hadde foreldre i live, og dem hadde han slik hug til å se igjen. Det mente de vel kunne la seg gjøre; "du skal komme uskadd både fram og tilbake igjen, dersom du vil lyde vårt råd," sa prinsessene. Ja, han skulle ikke gjøre annet enn det de ville. Så kledde de ham opp, så han ble så gild som en kongssønn, og så satte de en ring på fingeren hans, og den var slik at han kunne ønske seg både fram og tilbake med den; men de sa han måtte ikke kaste den bort, og ikke nevne navnene deres, for så var det slutt på hele herligheten; og da fikk han aldri se dem mer.

"Gi jeg nå var hjemme, og hjemme var her!" sa Halvor, og så som han hadde ønsket, gikk det også, han sto utenfor stuen hos foreldrene sine før han visste ord av det. Det var i mørkningen om kvelden, og da de så det kom inn en slik gild, staselig fremmedfant, ble de så rent forfjamset og tok til både å bukke og neie.

Halvor spurte om han ikke kunne bli der og få hus natten over.

Nei, det kunne han slett ikke; "vi har det ikke slik," sa de, "vi har hverken det ene eller det andre som en sånn herre kan være tjent med; men det er best han går opp på gården; det er ikke lange stykket, han kan se skorsteinspipa herfra - der har de fullt opp av allting."

Halvor var ikke mye for det, han ville bli; men folkene ble ved sitt, at han skulle gå opp til gården, for der kunne han få både mat og drikke, mens de ikke hadde en stol å by ham å sitte på engang.

"Nei," sa Halvor, "der opp vil jeg ikke før i morgen tidlig; la meg nå få være her i natt, jeg kan da få sitte i peisen."

Det kunne de da ikke si noe imot, og så satte Halvor seg i peisen og til å grave i asken, slik som han gjorde da han lå hjemme og latet seg.

De snakket om mangt og meget, og fortalte Halvor både det ene og det andre, og så spurte han om de aldri hadde hatt noe barn.

Jo, de hadde hatt en gutt som hette Halvor, men de visste ikke hvor han vandret, og ikke visste de enten han var død eller levende heller.

"Kunne det ikke være meg da?" sa Halvor.

"Det vet jeg visst," sa kjerringa og lettet på seg; "han Halvor var så lat og doven at han aldri gjorde noen verdens ting, og så var han så fillete at den ene filla slo den andre i svime på 'n; det kunne aldri blitt slik kar av han, som du er, far."

Om litt skulle kjerringa bort i peisen og rake i varmen, og da gloskinnet lyste på Halvor, likesom da han var hjemme og karet i asken, så kjente kjerringa ham igjen.

"Jamen er det du da, Halvor!" sa hun, og det ble slik glede på de gamle foreldrene at det ikke var måte på det, og han måtte nå fortelle hvordan det hadde gått ham, og kjerringa ble så glad i ham at hun ville ha ham opp på gården straks på timen og vise ham fram for jentene, som alltid hadde vært så kaute på det.

Hun gikk da føre og Halvor etter. Da hun kom der opp, fortalte hun at han Halvor var kommet hjem igjen, og nå skulle de bare se hvor gild han var; han så ut som en prins, sa hun.

"Det vet jeg visst," sa jentene og slo på nakken, "han er vel den samme fillefanten han alltid har vært."

I det samme kom Halvor inn, og så ble jentene så forfjamset at de glemte igjen serken i peisen, der de satt og loppet seg, og fløy ut i bare stakken. Da de så kom inn igjen, var de så skamfulle at de nesten ikke torde se på han Halvor, som de alltid hadde vært så store og kaute imot før.

"Ja, De har nå alltid syns De var så fine og vakre, De, at ingen kunne være liken Deres; men De skulle bare se den eldste prinsessen som jeg har frelst," sa Halvor; "mot henne ser De ut som gjeterjenter, og den mellomste er enda vakrere; men den yngste, som er kjæresten min, er vakrere enn både sol og måne, gi de bare var her; så skulle De se!" sa Halvor.

Han hadde ikke før sagt det, før de sto der; men da ble han så ille ved, for nå kom han i hug det de hadde sagt. På gården ble det både holdt gjestebud for prinsessene og gjort stas av dem; men de ville ikke bli der. "Vi vil ned til foreldrene dine," sa de til Halvor, "og så vil vi ut og se oss om." Han fulgte da med dem. Så kom de til et stort vann utenfor gården. Tett ved vannet var det slik en vakker grønn bakke; der ville de sitte og hvile en stund, for de syntes det var så vakkert å sitte og se ut over vannet, sa de.

De satte seg der, og da de hadde sittet en stund, sa den yngste prinsessen: "Jeg får vel lyske deg litt jeg, Halvor." Ja, Halvor la hodet i fanget hennes, så lysket hun ham, og det varte ikke lenge før Halvor sov. Så tok hun ringen av ham og satte en annen i stedet, og så sa hun: "Hold nå i meg, som jeg holder dere, - og gi vi så var på Soria Moria slott!"

Da Halvor våknet, kunne han nok skjønne han hadde mistet prinsessene, og satte i å gråte og bære seg, og han var så rent mistrøstig at de slett ikke kunne stagge ham. Alt det foreldrene ba ham, ville han ikke bli, men tok farvel, og sa at han visst aldri fikk se dem mer, for fant han ikke prinsessene igjen, syntes han ikke det var verdt å leve.

Tre hundre daler hadde han igjen; dem tok han i lommen og ga seg på veien. Da han hadde gått et stykke, møtte han en mann med en skikkelig hest; den ville han kjøpe, og tok på å tinge med mannen.

"Ja, jeg har riktignok ikke tenkt å selge den," sa mannen, "men når vi kunne bli forlikt, så -"

Halvor spurte da hva han ville ha for den.

"Ikke mye har jeg gitt for den, og ikke mye er den verd heller; det er bra hest å ri på, men til å dra duger den ikke stort, men alltid så orker den nok matsekken din og deg også, når du går stykkomtil," sa mannen.

Til sist ble de da forlikt om prisen, og Halvor la sekken sin på hesten, og så gikk han stykkomtil, og stykkomtil red han. Om kvelden kom han til en grønn voll, og der sto et stort tre, som han satte seg under. Der slapp han hesten, og han la seg ikke til å sove, men tok fram matsekken sin. Da det lyste av dag, dro han avsted igjen, for han syntes ikke han hadde noen ro på seg. Så gikk han og så red han hele dagen bortigjennom en stor skog, der det var mange grønne flekker, som lyste så vakkert bortimellom trærne. Ikke visste han hvor han var henne, og ikke visste han hvor det bar hen, men han ga seg ikke mer tid til å hvile enn hver gang hesten fikk litt i seg, og han selv fikk opp skreppen sin, når han kom til en av de grønne flekkene. Han gikk og han red, og aldri syntes han det ble noen ende på skogen.

Men i mørkningen andre dagen så han det lyste mellom trærne. "Gi det nå var folk oppe, så jeg kunne få varmet meg og få litt å leve av!" tenkte Halvor.

Da han kom dit, så var det en liten ussel stue, og gjennom ruten så han et par gamle folk der inne; de var så gamle og grå i hodet som en due, og kjerringa hadde en nese så lang at hun satt ved peisen og brukte den til glo-rake.

"God kveld!" sa Halvor.

"God kveld!" sa kjerringa. "Men hva ærend har du da, som kommer hit?" sa hun; "her har ikke vært kristne folk på over hundre år."

Ja, Halvor fortalte da at han skulle til Soria Moria slott, og spurte om hun kjente veien dit.

"Nei," sa kjerringa, "men rettnå kommer månen, så skal jeg spørre ham, og han vet det nok, han må vel se det, for han skinner på allting."

Da så månen sto lys og blank over tretoppene, gikk kjerringa ut. "Du måne! du måne!" skrek hun, "kan du vise meg veien til Soria Moria slott?"

"Nei," sa månen, "det kan jeg ikke, for den gangen jeg skinte der, sto det en sky for meg."

"Vent litt ennå," sa kjerringa til Halvor, "rettnå kommer vestenvinden; han vet det visst, for han guster og blåser i hver krok."

"Nei! nei! har du hest også du?" sa kjerringa, da hun kom inn igjen; "å slipp det stakkars krøtteret ut i havnehagen, og la det ikke stå her ved døra og sulte! Men vil du ikke bytte bort den til meg?" sa hun; "vi har et par gamle støvler her, som du kan ta femten fjerdinger i hvert steg med, dem skal du få for hesten, så komme du før til Soria Moria slott."

Det var Halvor straks villig til, og kjerringa var så glad i hesten at hun var ferdig til å danse, "for nå kan jeg komme til å ri til kirken, jeg også," sa hun.

Halvor hadde ingen ro på seg og ville straks avsted, men kjerringa sa det hadde ingen hast. "Legg deg på krakken du, og sov litt, for noen seng har vi ikke til deg," sa kjerringa; "jeg skal nok passe på når vestenvinden kommer."

Rett som det var, så kom vestenvinden durende så det pep og knaket i veggen. Kjerringa ut.

"Du vestenvind! du vestenvind! kan du si meg veien til Soria Moria slott? Her er én som skal dit."

"Ja, den vet jeg vel," sa vestenvinden, "nå skal jeg nettopp dit og tørke klær til bryllupet som skal stå; er han rask til bens, kan han være med meg."

Halvor ut.

"Du får skynde deg, vil du ha følge," sa vestenvinden, og avsted bar det langt bort over heier og åser og fjell og fjære, og Halvor hadde nok med åfølge.

"Ja, nå har jeg ikke tid til å være med deg lenger," sa vestenvinden, "for jeg skal bort og rive ned et røfte med granskog først, før jeg kommer til blekvollen og tørker klærne. Men når du går langs med åskanten, så kommer du til noen jenter som står og vasker klær, og da har du ikke langt igjen til Soria Moria slott."

En stund etter kom Halvor til jentene som sto og vasket, og de spurte om han ikke hadde sett noe til vestenvinden; han skulle komme dit og tørke klær til bryllupet. "Jo," sa Halvor, "han er bare borte og bryter ned et røfte med granskog, det varer ikke lenge før han er her," og så spurte han dem om veien til Soria Moria slott. De satte ham da på veien, og da han kom fram mot slottet, var det så fullt av hester og folk at det yrte. Men Halvor var så fillete og sundreven av det han hadde fulgt vestenvinden både gjennom busker og kjerr, at han holdt seg avsides og ikke ville gå fram før siste dagen, da de skulle ete middag.

Da de nå, som skikk og bruk var, skulle drikke bruden av jentelaget, og skjenkeren skulle drikke dem til alle sammen, både brud og brudgom og riddere og svenner, så kom han da langt om lenge til Halvor også. Han drakk skålen, slapp ringen som prinsessen hadde satt på fingeren hans da han lå ved vannet, oppi glasset, og ba skjenkeren skulle hilse bruden og bære den fram til henne. Da sto prinsessen opp fra bordet med én gang. "Hvem har vel best fortjent å få en av oss," sa hun, "enten den som har frelst oss, eller den som sitter brudgom?"

Det kunne det ikke være mer enn én mening om, mente alle, og da Halvor hørte det, var han ikke lenge om å få fantefillene av seg og pynte seg til brudgom.

"Ja, der er den rette!" ropte den yngste prinsessen da hun fikk se ham, og så skjøt hun den andre for glugg og holdt bryllup med Halvor.


Bonde Værskjegg

Det var engang en mann og en kone som hadde en eneste sønn, og han hette Hans. Kjerringa syntes han burde ut og tjene, og sa til mannen at han skulle reise med ham. "Du skal skaffe meg ham så god at han blir mester over alle mestere," sa hun, og så la hun mat og en tobakksrull i en sekk til dem.

Ja, de var hos mange mestere, men alle sa de kunne gjøre gutten så god som de var selv, men bedre kunne de ikke gjøre ham.

Da mannen kom hjem til kjerringa med det svaret, sa hun: "Ja, jeg er like gla hva du gjør av ham, men det sier jeg, at du skal skaffe meg ham til mester over alle mestere."

Så la hun mat og en tobakksrull i sekken igjen, og mannen og sønnen, de måtte av gårde.

Da de hadde gått et stykke, kom de på en is; der møtte de en som kom kjørende med en svart hest.

"Hvor skal dere hen?" sa han.

"Jeg skulle nok ut og ha sønn min i lære til én som var god til å lære ham opp; for kjerringa mi er kommet av så godt folk at hun vil ha ham opplært til mester over alle mestere," sa mannen.

"Det treffer ikke ille," sa han som kjørte; "for det er jeg kar for, og slik en læregutt reiser jeg etter. Stå bakpå du," sa han til gutten.

Så bar det avsted opp igjennom luften med dem.

"Nei, nei, bi litt!" skrek far til gutten; "jeg skulle ha visst hva du heter og hvor du bor?" sa han.

"Å, jeg er hjemme både nord og syd og øst og vest, og Bonde Værskjegg heter jeg," sa mesteren. "Om et år kan du komme igjen, så skal jeg si deg om han er blitt så god," sa han. Så bar det avsted med dem, og borte var de.

Da året var ute, kom mannen og skulle høre til sønnen. "Det er ikke gjort på ett år å bli utlært," sa mesteren; "nå har han lært å gå langs etter krakkene." Ja, så ble de forlikt om at Bonde Værskjegg skulle ha ham ett år til og lære ham opp helt, så skulle mannen komme igjen.

Da året var omme, møttes de på samme stedet igjen.

"Har han stått ut læren nå?" spurte faren.

"Nå er han min mester, og nå ser du ham aldri igjen," sa Bonde Værskjegg, og før mannen riktig sanste hvor det ble av dem, var de borte, både han og gutten.

Da mannen kom hjem, spurte kjerringa om sønnen ikke kom, eller hvor det ble av ham.

"Å, Gud vet hvor det ble av ham," sa mannen, "det bar til værs," og så fortalte han hvordan det hadde gått til.

Men da konen hørte det, at mannen ikke hadde greie på hvor gutten var henne, så sendte hun ham i veien igjen. "Du skal hente gutten, om du så skal ta ham hos Gamle-Erik sjøl!" sa hun, og ga ham med en matsekk og en tobakksrull.

Da han hadde gått et stykke, kom han til en stor skog, og den rakk hele dagen, så langt han gikk, og da det ble mørkt, fikk han se en stor lysning; så gikk han etter den. Langt om lenge kom han til en liten stue under et berg, og utenfor den sto en kjerring og vandt opp vann av brønnen med nesen sin, så lang var den.

"God kveld, mor," sa mannen.

"God kveld igjen," sa kjerringa. "Det har ingen kalt meg mor på hundre år," sa hun.

"Kan jeg få lånt hus her i natt?" sa mannen.

"Nei," sa kjerringa.

Men så tok mannen opp tobakksrullen, brente litt, og ga kjerringa snus. Så ble hun så glad at hun tok til å danse, og så skulle mannen få bli der natten over. Rett som det var, spurte han etter Bonde Værskjegg. Hun visste ikke noe om ham, sa hun; men hun rådet over alle firføttede dyr, kanskje noen av dem kunne vite om ham. Så blåste hun dem sammen med en pipe hun hadde, og overhørte dem; men det var ingen som visste noe om Bonde Værskjegg. "Ja, vi er tre søstre," sa kjerringa, "kanskje en av de andre to vet hvor han holder til. Du skal få lånt skyss av meg, så kommer du dit til kvelds; men tre hundre mil er det til den nærmeste."

Mannen reiste, og han rakk fram til kvelds. Da han kom fram, sto den kjerringa også og vandt opp vann av brønnen med nesen sin.

"God kveld, mor," sa mannen.

"God kveld igjen," sa kjerringa. "Nå har ingen kalt meg mor på hundre år," sa hun.

"Kan jeg få lånt hus her i natt?" sa mannen.

"Nei," sa kjerringa.

Men så tok mannen opp tobakksrullen, brente litt, og ga kjerringa snus på håndbaken. Så ble hun så glad at hun tok til å danse, og så skulle mannen få lov til å bli der natten over. Men rett som det var, spurte han etter Bonde Værskjegg. Nei, hun visste ikke noe om ham, men hun rådet over alle fiskene, sa hun og kanskje noen av dem kunne vite greie på ham. Så blåste hun dem sammen med en pipe hun hadde, og overhørte dem; men det var ingen som visste noe om Bonde Værskjegg. "Ja, jeg har en søster til," sa kjerringa, "kanskje hun kan vite noe om ham. Hun bor seks hundre mil herifra, men du skal få skyss av meg, så kommer du dit til kvelds."

Mannen reiste, og han kom fram til kvelds, da kjerringa sto og karet varmen, og det gjorde hun med nesen sin, så lang var den.

"God kveld, mor," sa mannen.

"God kveld igjen," sa kjerringa; "nå har ingen kalt meg mor på hundre år," sa hun.

"Kan jeg få lånt hus her i natt," sa mannen.

"Nei," sa kjerringa.

Men så tok mannen fram tobakksrullen igjen og til å brenne, og ga kjerringa hele håndbaken full av snus. Da ble hun så glad at hun tok til ådanse, og så skulle mannen få lånt hus. Rett som det var, spurte han etter Bonde Værskjegg. Hun visste ikke noe om ham, sa hun, men hun rådet over alle fuglene, og dem blåste hun sammen med pipen sin. Da hun hadde overhørt dem alle i hop, saknet hun ørnen; men litt etter kom den, og da hun spurte den, så sa den at den kom like fra Bonde Værskjegg. Så sa kjerringa at den skulle følge mannen dit. Men ørnen ville ha noe å ete først, og så ville den hvile ut til andre dagen, for den var så trett etter den lange veien at den mest ikke kunne lette seg fra bakken.

Da den vel var mett og uthvilt, rysket kjerringa en fjær ut av stjerten på den og satte mannen isteden, og så fløy den avsted med ham; men de kom ikke fram til Bonde Værskjegg før ved midnattstider. Da de var fremme, så sa ørnen: "Det ligger råk og åtsler utenfor døren, men det skal du ikke ense. De som er innenfor, sover så hardt alle sammen at de ikke er god for å våkne; men du skal gå like bort i bordskuffen og ta tre brødstykker, og hører du en snorker, skal du nappe tre fjærer av hodet på ham, han våkner ikke for det."

Mannen gjorde så; da han hadde fått brødstykkene, nappet han først én fjær. "Uff!" skrek Bonde Værskjegg. Så nappet han én til, da skrek han "uff!" igjen; men da han nappet den tredje, skrek Bonde Værskjegg så mannen trodde det skulle revne både murer og vegger, men han sov like godt.

Så sa ørnen hvordan han skulle bære seg at siden, og det gjorde han. Han gikk til fjøsdøren, og der støtte han seg mot en kampestein; den tok han opp; under den lå tre skårefliser, dem tok han også opp; så banket han på fjøsdøren, og den gikk opp med en gang; han slapp ned de tre brødsmulene; så kom det fram en hare og åt dem; den tok han. Ørnen ba ham rykke tre fjærer ut av stjerten på den, og sette haren, steinen og skåreflisene og seg selv isteden, så skulle den frakte dem hjem.

Da ørnen hadde fløyet et langt stykke, satte den seg ned på en stein. "Ser du noe?" spurte den.

"Ja, jeg ser en kråkeflokk komme flyvende etter oss," sa mannen.

"Vi får vel reise et stykke til, vi da," sa ørnen, og satte avsted.

Om en stund spurte den: "Ser du noe nå?"

"Ja, nå er kråkene tett innpå oss," sa mannen.

"Slipp nå ned de tre fjærene du nappet av hodet på ham," sa ørnen.

Ja, mannen gjorde så, og med det samme han slapp dem, ble fjærene til en korpeflokk, som jaget kråkene hjem igjen.

Så fløy ørnen langt bort med mannen; til sist satte den seg på en stein for å hvile. "Ser du noe?" sa den.

"Viss på det er jeg ikke," sa mannen, "men jeg synes jeg ser noe kommer langt borte."

"Vi får vel reise et stykke til da," sa ørnen.

"Ser du noe nå?" sa den om en stund.

"Ja, nå er han like innpå oss," sa mannen.

"Du får slippe ned skåreflisene som du tok under gråsteinen ved fjøsdøra," sa ørnen.

Ja, mannen gjorde så, og med det samme han hadde sloppet dem, vokste de opp til en stor, tett skog, så Bonde Værskjegg måtte reise hjem etter økser for å hugge seg igjennom.

Så fløy ørnen langt bort igjen; men så ble den trett og satte seg i en furu. "Ser du noe?" sa den.

"Ja, viss på det er jeg ikke," sa mannen, "men jeg synes jeg skimter noe langt borte."

"Vi får vel reise et stykke til da," sa ørnen, og så satte den avsted.

"Ser du noe nå?" sa den om en stund.

"Ja, nå er han tett etter oss," sa mannen.

"Du får slippe ned kampesteinen du tok ved fjøsdøra," sa ørnen.

Mannen gjorde så, og den ble til et stort, høyt steinberg, som Bonde Værskjegg måtte bryte seg igjennom først. Men da han var kommet midt i berget, brøt han av det ene beinet sitt, og så måtte han hjem og ferde på det.

Men mens det sto på, fløy ørnen hjem til mannen både med ham selv og haren, og da de var kommet hjem, gikk mannen på kirkegården og hadde kristenjord på den, så ble den til Hans, sønnen hans, igjen.

Da det led til marken, skapte gutten seg om til en blakk hest, og ba faren reise på marken med ham. "Når det kommer en som vil kjøpe meg, skal du si du vil ha hundre daler for meg; men du må ikke glemme å ta av meg grima, ellers slipper jeg aldri fra Bonde Værskjegg, for det er han som kommer og vil handle," sa han.

Slik gikk det også; det kom en merrabytter som hadde stor hug til åhandle av ham hesten, og mannen fikk hundre daler for den, men da handelen var gjort, og far til Hans hadde fått pengene, ville merrabytteren ha grima. "Nei, det står nok ikke i akkorten det," sa mannen, "og grima får du ikke, for jeg har flere hester jeg skal ha til byen." Så gikk de hver sin vei. Men de var ikke langt kommet, før Hans skapte seg om til seg selv, og da mannen kom hjem, satt han på ovnsbenken.

Andre dagen gjorde han seg til en brun hest, og sa til faren at han skulle reise på marken med ham. "Når det kommer en som vil kjøpe meg, skal du si du vil ha to hundre daler, for det gir han, og han skjenker deg attpå; men hva du drikker og hva du gjør, så glem ikke å ta av meg grima, ellers ser du meg aldri igjen," sa Hans. Ja, slik gikk det, han fikk to hundre daler for hesten og skjenk attpå, og da de skiltes fra hverandre, var det ikke mer enn nettopp så han kom i hug å ta av grimen. Men de var ikke kommet langt på veien, før gutten skapte seg om, og da mannen kom hjem, satt alt Hans på ovnsbenken.

Tredje dagen gikk det like ens. Gutten skapte seg til en stor svart hest, og sa til faren at det kom en som bød tre hundre daler og skjenkte ham god og full attpå, men hva han gjorde eller hvor mye han drakk, så måtte han ikke glemme å ta av grima, for ellers kom han ikke fra Bonde Værskjegg i dette liv. Nei, det skulle han nok ikke glemme, sa mannen. Da han kom på marken, fikk han de tre hundre dalerne; men Bonde Værskjegg skjenkte ham så full at han glemte å ta av grimen, og så reiste Bonde Værskjegg avsted med hesten. Da han hadde kommet et stykke på veien, skulle han inn og ha mere brennevin, så satte han en gloende spikertønne under nesen og et havretrau under halen på hesten sin, hengte grimeskaftet inn på et handrev, og gikk inn til gjestgiveren. Hesten sto der og stampet og sparket og frøste og været. Så kom det en jente som syntes synd på den. "Å, stakkars deg, hva er det for en husbond du har, som farer slik med deg?" sa hun, og skjøv grimeskaftet av handrevet, så hesten kunne få snudd seg og smakt på havren.

"Det er meg det!" skrek Bonde Værskjegg og kom farende ut gjennom døren.

Men hesten hadde alt ristet av seg grimen, og kastet seg ut i gåsedammen og gjorde seg om til en liten fisk i det samme. Bonde Værskjegg etter og gjorde seg til en stor gjedde. Så gjorde Hans seg til en due, og Bonde Værskjegg gjorde seg til en stor hauk, og fløy etter duen.

Men så sto det en prinsesse i et vindu i kongsgården og så på dette nappetaket. "Visste du så mye som jeg vet, så kom du inn gjennom vinduet til meg du," sa kongsdatteren til duen. Duen kom farende inn gjennom vinduet, skapte seg om til Hans igjen, og sa hvordan det var.

"Gjør deg til en gullring og sett deg på fingeren min," sa kongsdatteren.

"Nei, det nytter ikke," sa Hans; "for så gjør Bonde Værskjegg kongen syk, og så er det ingen som kan gjøre ham god igjen før Bonde Værskjegg kommer og leger ham, og for det krever han gullringen."

"Jeg skal si den er etter min mor, og at jeg slett ikke vil miste den," sa kongsdatteren.

Ja, så gjorde Hans seg til en gullring og satte seg på fingeren til kongsdatteren, og der kunne ikke Bonde Værskjegg få fatt på ham. Men så gikk det som gutten hadde sagt: kongen ble syk, og det var ingen doktor som kunne lege ham, før Bonde Værskjegg kom, og han ville ha ringen til kongsdatteren for det. Så sendte kongen bud til datteren etter ringen. Men hun ville ikke miste den, sa hun, for hun hadde den etter sin mor. Da kongen hørte det, ble han vond, og sa at han ville ha ringen, hvem hun så hadde den etter.

"Ja, det hjelper nok ikke at du blir vond," sa kongsdatteren; "jeg får den ikke av meg; vil du ha ringen, får du ta fingeren også."

"Jeg skal hjelpe, så skal nok ringen av," sa Bonde Værskjegg.

"Nei, ellers takk, jeg skal prøve selv," sa kongsdatteren, og gikk bort til peishella og hadde aske på.

Så gikk ringen av og ble borte i asken. Bonde Værskjegg gjorde seg til en toppe, som spente og sparket etter ringen i skorsteinen, så asken føk om ørene på dem. Men Hans gjorde seg til en rev og bet hodet av toppen, - og satte den slemme i Bonde Værskjegg, så var det nå ute med ham.


Prinsessen som ingen kunne målbinde

Det var engang en konge; han hadde en datter som var så vrien og vrang i ord at ingen kunne målbinde henne, og derfor lovte han ut at den som kunne gjøre det, skulle få prinsessen og halve kongeriket attpå.

Det var nok av dem som ville prøve seg, skal jeg tro, for det er ikke hver dag en kan få en kongsdatter og et halvt kongerike til givendes. Grinden til kongsgården sto ikke noen stund, de kom i flokk og følge fra øst og vest, både ridende og gående. Men det var ingen som kunne ordbinde prinsessen. Til sist satte kongen ut at de som prøvde seg, men ikke kunne, de skulle sviemerkes på begge ørene med det store sviejernet hans. - Han ville ikke ha dette rennet i gården sin til ingen ting.

Så var det tre brødre også som hadde fått spurt om prinsessen, og da de ikke hadde det for rart hjemme, ville de ut og friste lykken, og se om de kunne vinne kongsdatteren og halve riket. De var venner og nokså vel forlikt, og derfor gikk de i følge alle tre.

Da de hadde kommet et stykke på veien, fant Askeladden en død skjærunge.

"Jeg fant, jeg fant!" ropte han.

"Hva fant du?" spurte brødrene.

"Jeg fant en død skjærunge," sa han.

"Fy kast 'n! Hva skal du med den?" sa de to, som alltid trodde at de var de klokeste.

"Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel den," sa Askeladden.

Da de hadde gått et stykke til, fant Askeladden en gammel vidjespenning; den tok han opp.

"Jeg fant, jeg fant!" ropte han.

"Hva fant du nå?" sa brødrene.

"Jeg fant en vidjespenning," svarte han.

"Pøh! Hva skal du med den? Kast 'n!" sa de to.

"Jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel den," sa Askeladden.

Da de hadde gått litt til, fant han et skålbrott; det tok han også opp.

"Gutter, jeg fant, jeg fant!" sa han.

"Nå, hva fant du nå?" spurte brødrene.

"Et skålbrott," sa han.

"Sj! Det var da også noe å dra på! Kast det!" sa de.

"Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, så fører jeg vel det," svarte Askeladden.

Da de hadde kommet litt lenger, fant han et kroket bukkehorn, og like etter fant han maken til det.

"Jeg fant, jeg fant, gutter!" ropte han.

"Hva fant du nå da?" sa de andre.

"To bukkehorn," svare Askeladden.

"Sj! Kast dem! hva gjør du med dem?" sa de.

"Nei, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, så fører jeg vel dem," sa Askeladden.

Om litt fant han en blei.

"Nei, gutter, jeg fant, jeg fant!" ropte han.

"Det var da svare til finning på deg! Hva fant du nå igjen?" sa de to eldste.

"Jeg fant en blei," svarte han.

"Å, kast 'n! Hva gjør du med den?" sa de.

"Jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel den," sa Askeladden.

Da de gikk over jordene ved kongsgården - der hadde de nylig bredd gjødsel, - bukket han seg og tok opp en utgått skosåle.

"Nei, nei, gutter, jeg fant, jeg fant!" sa han.

"Bare du fant litt vett til du kom fram!" sa de to. "Hva var det nå du fant igjen da?"

"En utgått skosåle," svarte han.

"Isj da! Det var noe å ta opp også! Kast 'n! Hva gjør du med den?" sa brødrene.

"Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, så jeg fører vel den, skal jeg vinne prinsessen og halve riket," sa Askeladden.

"Ja, du ser ut til det du!" sa de to.

Så la de inn til kongsdatteren. Først den eldste.

"God dag," sa han.

"God dag igjen," svarte hun og vridde på seg.

"Det er fælt varmt her," sa han.

"Det er varmere i glohaugen," svarte prinsessen; der lå sviejernet ferdig og ventet. Da han så det, gikk det i stå for ham med én gang, og så var det ute med ham.

Det gikk ikke likere med den mellomste.

"God dag," sa han.

"God dag igjen," sa hun og vrikket på seg.

"Det er fælt så hett her," sa han.

"Det er hetere i glohaugen," svarte hun. Dermed så mistet han også mål og mæle, - og så var det fram med jernet igjen.

Så kom Askeladden.

"God dag," sa han.

"God dag igjen," svarte hun og vrikket og vridde på seg.

"Det var da godt og varmt her," sa Askeladden.

"Det er varmere i glohaugen," svarte hun; hun ble ikke blidere for det den tredje kom.

"Det var råd å få stekt skjæra mi her da?" spurte han.

"Jeg er redd hun sprekker," sa kongsdatteren.

"Å det har ingen nød, jeg slår omkring denne vidjespenningen," svarte gutten.

"Den er for rom," sa hun.

"Jeg driver i en blei," sa gutten, og tok fram bleien.

"Fettet renner av henne," sa kongsdatteren.

"Jeg holder under dette," svarte gutten, han viste fram skålbrottet.

"Du er så kroket i ord du," sa prinsessen.

"Nei, jeg er ikke kroket, men dette er kroket," svarte gutten, og tok opp det ene bukkehornet.

"Nei! nå har jeg aldri sett maken!" ropte prinsessen.

"Her ser du maken," sa gutten, og tok opp det andre.

"Jeg mener du er utgått for å målbinde meg, du?" sa hun.

"Nei, jeg er ikke utgått, men den er utgått den," svarte gutten, og dro fram skosålen.

Så var prinsessen målbundet.

"Nå er du min," sa Askeladden, og så fikk han henne og halve landet og riket attpå.


Askeladden som kappåt med trollet

Det var engang en bonde som hadde tre sønner; han var i små kår og gammel og skrøpelig, og sønnene ville ikke ta seg noe til. Til gården hørte en stor, god skog, og den ville faren at guttene skulle hugge i, og se å få betalt unna noe på gjelden.

Langt om lenge fikk han dem også på det travet, og den eldste skulle ut og hugge først. Da han var kommet bort i skogen og hadde tatt til å hugge på en skjegget gran, kom det et stort, digert troll til ham. "Dersom du hugger i min skog, skal jeg drepe deg!" sa trollet. Da gutten hørte det, kastet han øksen og la hjem igjen det beste han kunne. Han kom rent andpusten hjem og fortalte det som hadde hendt ham; men faren sa han var et harehjerte; trollene hadde aldri skremt ham fra å hugge da han var ung, mente han.

Dagen etter skulle den andre sønnen avsted, og da gikk det nettopp like ens. Da han vel hadde hugget noen hugg i granen, kom trollet til ham med og sa: "Dersom du hugger i min skog, skal jeg drepe deg!" Gutten torde snaut se på ham, han kastet øksen og tok til sprangs likesom broren og vel så fort. Da han kom hjem igjen, ble faren sint, og sa at aldri hadde trollene skremt ham, da han var ung.

Tredje dagen ville Askeladden i vei.

"Ja, du!" sa de to eldste, "du skal vel klare det, du som aldri har vært utom stuedøra!"

Han svarte ikke større på det, Askeladden, men ba bare om å få dugelig niste med seg. Moren hadde ingen sul, og så hengte hun på gryta for åbreste litt til ham; det fikk han i skreppen, og la av gårde.

Da han hadde hugget en liten stund, kom trollet til ham og sa: "Dersom du hugger i min skog, skal jeg drepe deg!"

Men gutten var ikke sen; han sprang bort i skogen etter osten og krystet den så mysa skvatt. "Tier du ikke still," skrek han til trollet, skal jeg klemme deg, som jeg klemmer vannet av denne hvite steinen!"

"Nei, kjære spar meg," sa trollet, "jeg skal hjelpe deg å hugge."

Ja, på det vilkår sparte gutten ham, og trollet var dyktig til å hugge, så de fikk felt og avhugget mange tylfter om dagen.

Da det led mot kvelden, sa trollet: "Nå kan du følge med hjem, det er nærmere til meg enn til deg."

Ja, gutten ble med, og da de kom hjem til trollet, skulle han gjøre opp varme på peisen, mens gutten skulle gå etter vann til grautgryta; men det sto to jernbøtter der, så store og tunge at han ikke orket å lee på dem engang.

Så sa gutten: "Det er ikke verdt å ta med disse fingerbølene; jeg går etter hele brønnen jeg."

"Nei, kjære vene," sa trollet, "jeg kan ikke miste brønnen min; gjør du opp varme, skal jeg gå etter vann."

Da han kom tilbake med vannet, kokte de opp en dugelig stor grautgryte.

"Det er det samme," sa gutten, "vil du som jeg, skal vi kappete."

"Å ja!" svarte trollet; for det tenkte han alltid han skulle stå seg i.

Ja, de satte seg til bords; men gutten stjal seg til å ta skinnskreppen og knyte foran seg, og så øste han mer i skreppen enn han åt selv. Da skreppen var full, tok han opp tollekniven sin og rispet en flenge i skreppen. Trollet så på ham, men sa ikke noe.

Da de hadde ett en god stund til, la trollet bort skjeen. "Nei, nå orker jeg ikke mer," sa han.

"Du skal ete!" svarte gutten; "jeg er snaut halvmett enda, jeg. Gjør du som jeg gjorde, og skjær hull på magen, så eter du så mye du vil."

"Men det gjør vel gruelig vondt?" spurte trollet.

"Å, ikke noe å tale om," svarte gutten.

Så gjorde trollet som gutten sa, og så kan en vel vite han satte livet til. Men gutten tok alt det sølv og gull som i berget fans, og gikk hjem med. Med det kunne han alltid få betalt unna noe på gjelden.


Følgesvennen

Det var engang en bondegutt som drømte han skulle få en kongsdatter langt borti landene, og hun var så rød og hvit som melk og blod, og så rik at det aldri kunne bli ende på rikdommen hennes. Da han våknet, syntes han hun sto lys levende for ham enda, og han tykte hun var så fin og vakker at han kunne ikke være til om han ikke fikk henne. Så solgte han det han eide, og reiste ut i verden for å lete henne opp.

Han gikk langt og lenger enn langt, og om vinteren kom han til et land der alle allfarveiene lå ende bent ut og ikke gjorde noen bøyning. Da han hadde vandret rett fram et fjerding-års tid, kom han til en by, og utenfor kirkedøren der lå det en stor isklump som det sto et lik inni, og den spyttet hele kirkealmuen på da de gikk forbi den.

Gutten undres på dette, og da presten kom ut av kirken, spurte han ham hva det skulle være til.

"Det er en grov illgjerningsmann," sa presten, "han er rettet for sin ugudelighets skyld, og oppsatt der til spott og spe."

"Hva er det han har gjort da?" spurte gutten.

"Her i livet var han vintapper," sa presten, "og han blandet vinen med vann."

Det syntes gutten ikke var så farlig gjerning, og når han hadde bøtt for det med livet, kunne de gjerne la ham komme i kristen jord og ha fred etter døden.

Nei, sa presten, det bar ikke til; ikke på noe sett og vis heller; for det skulle folk til å bryte ham ut av isen, det skulle penger til å kjøpe kristenjord av kirken for, graveren skulle ha betaling for graven, kirkeeieren skulle ha for klokkene, klokkeren for sangen, og presten for jordpåkastelsen.

"Tror du det er noen som vil betale alt det for en rettet synder?" spurte han.

Ja, sa gutten; når han bare fikk ham i jorden, skulle han nok betale gravølet, av det vesle han hadde.

Så brøt de vintapperen ut av isklumpen og la ham i kristen jord, de ringte og sang over ham, og presten kastet jord på, og de drakk gravøl så de både gråt og lo om hverandre.

Men da gutten hadde kostet gravølet hadde han ikke mange skillingene i lommen.

Han ga seg på veien igjen; men han var ikke kommet langt, før det kom en mann etter ham, som spurte om han ikke syntes det var ødslig å gå så alene.

Nei, det syntes gutten ikke, for han hadde alltids noe å tenke på, sa han.

Men han kunne kanskje trenge til en tjener likevel, spurte mannen.

"Nei," sa gutten, "jeg er vant til å være min egen tjener; og om jeg aldri så gjerne ville, så har jeg ikke råd til å ha noen, for jeg har ikke penger til kost og lønn."

"Tjener trenger du, det vet jeg bedre enn du," sa mannen, "og du trenger en tjener du kan lite på i liv og død. Vil du ikke ha meg til tjener, kan du ta meg til følgesvenn; jeg lover deg at du skal ha gagn av meg, og det skal ikke koste deg en skilling; jeg skal frakte meg selv, og kost og klær skal det ikke ha noen nød med."

Ja, på den måten ville han gjerne ha ham til følgesvenn.

Siden reiste de sammen, og mannen gikk for det meste føre og viste veien.

Da de hadde reist langt bort igjennom landene, over åser og heier, kom de til et tverrberg. Der banket følgesvennen på og ba at de skulle lukke opp. Det lukket seg opp for dem også, og da de kom langt inn i berget, kom trollkjerringa fram med en stol og bød dem: "Vær så god og sitt ned, de kan være trette," sa hun.

"Sitt sjøl!" sa følgesvennen.

Så måtte hun sette seg ned, og da hun hadde satt seg, ble hun sittende der, for stolen var slik at den ikke slapp det som kom nær den. Imens gikk de omkring i berget, og følgesvennen så seg rundt til han fikk se et sverd som hang over døren. Det ville han endelig ha, og fikk han det, lovte han trollkjerringa at han skulle slippe henne av stolen.

"Nei," skrek hun, "be meg om alt annet! Alt annet kan du få, men ikke det, for det er mitt tresøstersverd!" - De var tre søstre som eide det sammen.

"Ja, så kan du sitte der til verdens ende," sa mannen.

Men da hun hørte det, sa hun han skulle få det, når han bare ville løse henne.

Så tok han sverdet og gikk med det, og lot henne sitte der likevel.

Da de hadde gått langt bort over nakne fjell og vide heier, kom de til et tverrberg igjen. Der banket følgesvennen på, og bød at de skulle lukke opp. Det gikk som forrige gang, det lukket seg opp for dem, og da de kom langt inn i berget, kom det fram en trollkjerring med en stol og ba dem sitte ned; de kunne være trette sa hun.

"Sitt sjøl," sa følgesvennen, og så gikk det henne som søster hennes, hun torde ikke annet, og da hun kom på stolen, ble hun sittende der hun satt. Imens gikk gutten og følgesvennen omkring i berget, og han lukket opp alle skap og skuffer, til han fant det han lette etter; det var et gullnøste. Det ville han endelig ha, og han lovte trollkjerringa at ville hun gi ham det, så skulle han slippe henne av stolen. Hun sa han kunne få alt hun eide, men det ville hun ikke miste, for det var hennes tresøster-nøste. Men da hun hørte det at hun skulle bli sittende der til dommedag om han ikke fikk det, så sa hun at han fikk ta det likevel, når han bare ville løse henne. Følgesvennen tok det han, men han lot henne bli sittende der hun satt.

Så gikk de i mange dager over heier og gjennom skoger, til de kom til et tverrberg igjen. Der gikk det like ens som med de to andre: Følgesvennen banket på; det lukket seg opp, og inne i berget kom det en trollkjerring med en stol og bød dem sitte. Men følgesvennen sa: "Sitt sjøl," og så satt hun der. De hadde ikke gått gjennom mange rommene før han fikk se en gammel hatt, som hang på en knagg bak døren. Den ville følgesvennen ha, men kjerringa ville ikke være av med den, for det var tresøster-hatten hennes, og ga hun bort den, så ble hun rent ulykkelig. Men da hun hørte hun skulle bli sittende til verdens ende hvis han ikke fikk den, sa hun han kunne ta den, når hun bare slapp løs. Da følgesvennen vel hadde fått hatten, ba han henne bli sittende der hun satt, likesom søstrene hennes.

Langt om lenge kom de til et sund. Der tok følgesvennen gullnøstet og kastet det så hardt mot berget på den andre siden av elven, at det kom tilbake igjen, og da han hadde kastet det noen ganger, ble det bro. Den gikk de over sundet på, og da de var kommet på den andre siden, ba mannen gutten at han skulle nøste tråden opp igjen det forteste han kunne; "for får vi den ikke fort opp, så kommer de tre trollkjerringene og river oss i stykker," sa han. Gutten nøstet det forteste han vant, og da det ikke var igjen mer enn den siste tråden, kom trollkjerringene fykende; de satte ned til vannet så skodden sto foran dem, og grep etter enden; men de var ikke god for å få fatt på den, og så druknet de i sundet.

Da de hadde gått i noen dager til, sa følgesvennen: "Nå kommer vi snart til slottet der hun er, kongsdatteren som du har drømt om, og når vi kommer dit, får du gå inn og si til kongen det du har drømt, og hva det er du reiser etter." Da de kom fram, gjorde han det, og han ble nokså vel mottatt; han fikk et rom til seg selv og ett til tjeneren sin, som de skulle være på, og da det led til den tid de skulle ha mat, ble han buden til middag ved kongens bord.

Da han fikk se kongsdatteren, kjente han henne igjen med én gang, og så det var henne han hadde drømt om han skulle få. Han sa henne ærendet sitt, og hun svarte at hun likte ham godt, og hun ville gjerne ta ham, sa hun, men først måtte han utstå tre prøver. Da de hadde ett, ga hun ham en gullsaks, og så sa hun: "Den første prøven er at du skal gjemme denne saksen, og gi meg den i morgen middag; det er ikke noen vanskelig prøve, det jeg kan tro," sa hun og dro på geipen; "men kan du ikke, så mister du livet, det er loven, og så blir du rettet og lagt på steile og hodet satt på stake, slik som de frierne du ser hodeskålene av utenfor vinduene;" det hang mannehoder rundt omkring kongsgården, som det sitter kråker på gardstaurene om høsten.

Det var vel noen kunst det, tenkte gutten. Men kongsdatteren var så lystig og vill, og flokset slik med ham at han glemte både saksen og seg selv; og mens de styret og baset, lurte hun fra ham saksen så han ikke merket det.

Da han kom opp på kammerset om kvelden og fortalte hvordan det hadde gått og det hun hadde sagt om saksen hun ga ham å gjemme, sa følgesvennen: "Du har vel saksen hun ga deg?" Han kjente etter i lommene sine, men der var ingen saks, og gutten ble mer enn ille ved da han skjønte den var borte.

"Ja, ja, gi deg til tåls, jeg får friste å skaffe deg den igjen," sa følgesvennen, og gikk ned i stallen; der sto det en stor, diger stallbukk som hørte kongsdatteren til, og den var slik at den kunne fly mange ganger fortere gjennom luften enn den gikk på marken. Så tok han tresøstersverdet og slo den mellom hornene med, og sa: "når rider kongsdatteren til sin kjæreste i natt?" Bukken brekte og sa det torde han ikke si, men da han fikk en trykk til, så sa han at kongsdatteren skulle komme klokken elleve. Følgesvennen satte tresøsterhatten på seg, og så var han usynlig, og ventet til hun kom. Hun tok og smurte bukken med en salve, som hun hadde i et horn, og så sa hun: "Til værs, til værs, over mønsås og kirkespir, over land, over vann, over berg, over dal, til min kjæreste, som venter meg i fjellet i natt!" I det samme bukken satte avsted, slengte følgesvennen seg opp bakpå, og det gikk som en vind gjennom været; de var ikke lenge om veien. Rett som det var, kom de til et tverrberg; der banket hun på, og så bar det inn igjennom fjellet med dem, til trollet som var kjæresten hennes.

"Nå har det kommet en ny frier som vil ha meg, venn min," sa kongsdatteren. "Han er ung og vakker; men jeg vil ikke ha noen annen enn deg," sa hun og gjorde seg lekker for berg-trollet. "Så satte jeg ham på prøve, og der er saksen han skulle gjemme og passe på, pass den nå du!" sa hun. Så lo de så inderlig godt begge to, som de alt hadde fått gutten på steile og hjul.

"Ja jeg skal gjemme den, og jeg skal passe den, og jeg skal sove i brudens arm, når korpen hakker i guttens tarm," sa trollet, og la saksen i et jernskrin med tre låser for; men i det samme han slapp saksen i skrinet, tok følgesvennen den. Det var ingen av dem som kunne se ham, for han hadde på seg tresøsterhatten, og så låste trollet igjen skrinet for ingenting, og nøklene gjemte han i hullet i den jekselen han hadde trollverk i; der skulle gutten ha vondt for å finne den, mente han.

Da det led over midnatt, reiste hun hjem igjen. Følgesvennen satte seg bakpå bukken med henne, og de var ikke lenge om hjemveien.

Om middagen ble gutten bedt ned til kongens bord; men da hadde kongsdatteren slike leie fakter, og så kjøn og så keik var hun, at hun nesten ikke ville se til den siden gutten satt.

Da de hadde spist, la hun fjeset riktig i helligdagsfolder, gjorde seg smørblid og sa: "Du har vel kanskje den saksen jeg ba deg gjemme i går?"

"Ja, jeg har så, her er den," sa gutten, tok den opp, og drev den i bordet så det hoppet høyt. Kongsdatteren kunne ikke blitt mere ille ved om han hadde slått saksen i synet på henne. Men hun gjorde seg lekker og blid likevel og sa:

"Siden du har passet så vel på saksen, så kan det ikke være vanskelig for deg å gjemme gullnøstet mitt, og passe på det, så du gir meg det igjen i morgen middag; men har du det ikke, så skal du miste livet og rettes, det er loven," sa hun.

Det var ikke noen farlig sak, mente gutten, og tok og puttet gullnøstet i lommene. Men hun tok på å spøke og flokse med ham igjen, så han glemte både seg selv og gullnøstet, og mens de styrte og baset som aller best, stjal hun det fra ham, og lot ham gå.

Da han kom opp på kammerset og fortalte hva de hadde sagt og gjort, så spurte følgesvennen: "Du har vel gullnøstet hun ga deg?"

"Ja, det har jeg," sa gutten og grep i lommen, der han hadde lagt det; men nei, han hadde ikke noe gullnøste, og nå ble han så rent ille ved igjen at han ikke visste hva han skulle gjøre av seg.

"Ja, ja, slå deg nå til tåls," sa følgesvennen, "jeg får friste til å få fatt på det," sa han, tok sverdet og hatten, og strøk til en smed og fikk lagt tolv våger jern på sverdet sitt.

Da han kom i stallen, ga han bukken et slag mellom hornene med det så den tumlet, og så spurte han: "Når rider kongsdatteren til sin kjæreste i natt?"

"Klokka tolv," brekte bukken.

Følgesvennen satte tresøsterhatten på seg igjen, og ventet til hun kom fykende med smurningshornet og smurte bukken. Så sa hun som første gangen: "Til værs, til værs, over mønsås og kirkespir, over land, over vann, over berg, over dal, til min kjæreste som venter meg i fjellet i natt!" I det samme de satte avsted, slengte følgesvennen seg bakpå bukken, og det gikk som en vind bort igjennom været. Rett som det var kom de til trollberget, og da hun hadde slått tre slag, fór de inn gjennom det til trollet som var kjæresten hennes.

"Hvordan har du gjemt gullsaksen jeg ga deg i går, venn min?" sa kongsdatteren. "Frieren hadde den og ga meg den igjen," sa hun.

Det var rent uråd, sa trollet, for han hadde låst den ned i et skrin med tre låser og gjemt nøkkelen i hullet på jekselen sin. Men da de låste opp og så etter, hadde ikke trollet noen saks i skrinet. Så fortalte kongsdatteren at hun hadde gitt frieren gullnøstet sitt.

"Her er det," sa hun, "for jeg tok det fra ham igjen så han ikke merket det; men hva skal vi nå finne på siden han kan slike kunster?"

Ja, trollet visste ikke riktig; men da de hadde tenkt seg litt om, fant de på at de skulle gjøre opp en stor varme og brenne gullnøstet, så var de sikre på at han ikke kunne få fatt på det. I det samme hun kastet nøstet på varmen, sto følgesvennen ferdig og grep det, og ingen av dem så det, for han hadde tresøsterhatten på seg.

Da kongsdatteren hadde vært hos trollet en stund, og det led utpå morgensiden, reiste hun hjem igjen; følgesvennen satte seg bakpå bukken med henne, og det gikk både fort og vel.

Da gutten var bedt til middags, ga følgesvennen ham nøstet. Kongsdatteren var enda mere kjøn og kaut enn siste gangen, og da de hadde spist, snerpet hun i hop munnen og sa: "Det var vel ikke så inderlig vel at jeg kunne få igjen gullnøstet mitt, som jeg ga deg å gjemme i går."

"Jo," sa gutten, "det skal du få; her er det," sa han, og slo det i bordet, så bordet hoppet og kongen skvatt høyt i været.

Kongsdatteren ble så blek som et lik. Men hun gjorde seg snart blid igjen, og sa at det var godt gjort; nå hadde hun bare én liten prøve til. "Dersom du nå er så flink at du kan skaffe meg det jeg tenker på til i morgen middag, så skal du både få ta meg og ha meg," sa hun.

Gutten ble som han var avdømt med livet; for han syntes det var ikke råd å vite hva hun tenkte på, og enda mer uråd å skaffe det, og da han kom opp på kammerset sitt, var det nesten ikke mulig å stagge ham heller. Følgesvennen bare sa at han skulle være rolig; han skulle nok få greie på saken, slik som han hadde gjort begge de andre gangene; og gutten slo seg endelig til ro og la seg til å sove.

Imens fór følgesvennen til smeden og fikk lagt på sverdet sitt fire og tyve våger jern, og da det var gjort, gikk han til stallen og drev til bukken mellom hornene så den tumlet veggimellom.

"Når skal kongsdatteren til sin kjæreste i natt?" sa han.

"Klokka ett," brekte bukken.

Da det led mot tiden, sto følgesvennen i stallen med tresøsterhatten på, og da hun hadde smurt bukken og sagt som hun brukte si, at de skulle fare til værs, til kjæresten hennes som ventet henne i berget, bar det av gårde gjennom vær og vind igjen, og følgesvennen satt bakpå. Men han var ikke letthendt denne gangen, for rett som det var, ga han kongsdatteren en trykk her og en der, så han mest helseslo henne. Da de kom til bergveggen, banket hun på porten så det åpnet seg, og de fór inn gjennom fjellet til kjæresten hennes.

Da hun kom fram, jamret hun seg og bar seg ille, og sa hun visste ikke om at været kunne være så hardt: men hun syntes det var noen med, som slo både henne og bukken, og hun var visst både gul og blå over hele sin kropp, så ille hadde hun faret på veien. Og så fortalte hun at frieren hadde skaffet gullnøstet også; hvordan det gikk til, kunne hverken hun eller trollet skjønne.

"Men vet du hva jeg nå har funnet ut?" sa hun.

Nei, det kunne ikke trollet vite.

"Jo," svarte hun, "jeg har sagt han skal skaffe meg det som jeg tenkte på til i morgen, og det var hodet ditt. Tror du han kan skaffe det, venn min?" sa kongsdatteren og kjælte for trollet.

"Det trur jeg inte," sa trollet, og det svor han på, og så lo han og skogret verre enn en gast, og både trollet og kongsdatteren tenkte at gutten før skulle komme til å kle steile og hjul, og at ravnen skulle hakke øynene ut på ham, før han kunne skaffe hodet til trollet.

Da det led på morgensiden, skulle hun hjem igjen; men hun var redd, sa hun, for hun syntes det var noen etter henne, og hun torde ikke reise hjem alene; trollet måtte følge henne på hjemveien. Ja, han skulle følge henne, og han fikk fram bukken sin, for han hadde maken til kongsdatterens, og smurte den og salvet den vel mellom hornene også. Da trollet hadde satt seg på, hengte følgesvennen seg bakpå med ham, og så bar det avsted bort igjennom luften til kongsgården. Men på veien slo følgesvennen trollet og bukken og ga dem trykk på trykk og slag i slag med sverdet sitt, så de dalte mer og mer, og til sist var de nesten på vei til å synke i havet som de fór over. Da trollet skjønte han var så galt ute, fulgte han kongsdatteren like hjem til kongsgården, og sto igjen utenfor, for å se hun kom godt og vel hjem. Men i det samme hun lukket døren etter seg, hugg følgesvennen hodet av trollet, og strøk opp på kammerset til gutten. "Her er det som kongsdatteren tenkte på," sa han.

Ja, det var både godt og vel, kan en vite, og da gutten ble bedt ned til bords, og de hadde ett, var kongsdatteren så blid som en lerke.

"Du har kanskje det jeg tenkte på?" sa hun.

"Jammen har jeg så," sa gutten, han rev det fram under kjoleflaket sitt, og slo det i bordet så hele stellet reiste over ende. Kongsdatteren ble som hun hadde ligget i jorden; men hun kunne ikke nekte for at det var det hun hadde tenkt på, og nå måtte han få henne, som hun hadde lovt. Så ble det drukket bryllup, og det ble stor glede over hele kongeriket.

Men følgesvennen tok gutten til sides og sa til ham at han nok kunne lukke øynene og late som han sov brudenatten, men hvis han hadde livet kjært, og ville lyde ham, så måtte han ikke la det komme en blund på dem, før han hadde skilt henne ved trollhammen hun hadde på, og den skulle han piske av henne med riset av ni nye bjerkelimer, og så slite av henne i tre kar med melk; først skulle han skrubbe henne i et kar med fjorgammel myse, så skulle han gni henne i surmelk, og så skulle han skylle henne av i et søtmelksfat; limene lå under sengen, og karene hadde han satt i kroken; det var ferdig alt sammen. Ja, gutten lovte han skulle lyde ham og gjøre som han sa.

Da de var kommet i brudesengen om kvelden, lot gutten som om han la seg til å sove. Kongsdatteren reiste seg opp på albuen og så på ham om han sov, og kilte ham under nesen. Gutten sov like godt. Så lugget hun ham i håret og i skjegget. Men han sov som en stokk, trodde hun. Så dro hun fram en stor slakterkniv under hodeputen og ville hakke hodet av ham. Men gutten fór opp, slo kniven av hånden på henne og grep henne i håret. Så pisket han henne med risene, og slet dem opp på henne til det ikke var en pinne igjen. Da det var gjort, kastet han henne i mysekaret, og da fikk han se hva hun var for et dyr; hun var svart som en ravn over hele kroppen, men da han hadde skrubbet henne i myse, og skurt henne med surmelk, og skyllet henne opp i søtmelk, var trollhammen gått av henne, og hun var så blid og vakker at hun aldri hadde vært så vakker før.

Den andre dagen sa følgesvennen at de måtte reise. Ja, gutten var reiseferdig, og kongsdatteren også, for hjemmegiftet hadde for lenge siden vært i stand. Om natten førte følgesvennen alt det gullet og sølvet og alle de kostbarhetene som var igjen etter trollet i fjellet, til kongsgården, og da de skulle reise om morgenen, var det så fullt overalt i hele gården at de mest ikke kunne komme fram; det hjemmegiftet var mere verdt enn kongens land og rike, og de visste ikke hvordan de skulle få fraktet det med seg. Men følgesvennen visste råd for uråd. Det var igjen seks slike bukker etter trollet som kunne fly i luften. Dem lesset de på så mye gull og sølv at de måtte gå etter marken og ikke orket å lette seg og fly med det, og det som bukkene ikke var god for å bære, måtte bli igjen i kongsgården. Så reiste de langt og lenger enn langt, men til sist ble bukkene så trette og så utkjørte at de ikke orket gå lenger. Gutten og kongsdatteren visste ingen råd, men da følgesvennen så at de ikke kunne komme avsted, så tok han hele hjemmegiftet på nakken, la bukkene ovenpå, og bar det så langt fram, at det ikke var igjen mer enn som en god halv mil dit gutten hadde hjemmet sitt. Så sa følgesvennen: "Nå må jeg skilles fra deg; jeg kan ikke bli med deg lenger. " Men gutten ville ikke skilles fra ham, han ville ikke miste ham hverken for lite eller mye. Ja, så ble han med en halv mil til, men lenger kunne han ikke følge, og da gutten ba og nødde ham at han skulle følge med hjem og bli hos ham, eller i det minste være med og ture hjemkommerøl hos far sin, sa følgesvennen nei, det kunne han ikke.

Så spurte gutten hva han skulle ha for det han hadde vært med og hjulpet ham.

Skulle det være noe, måtte det være halvten av det han avlet i fem år, sa følgesvennen.

Ja, det skulle han få.

Da han var borte, la gutten igjen all rikdommen sin, og reiste tomreips hjem. Så turte de hjemkommerøl så det både hørtes og spurtes over sju kongeriker, og da de var ferdig med det, fikk de vinterdrift hele vinteren igjennom både med bukkene og de tolv hestene som far hans hadde, før de fikk kjørt hjem alt gullet og sølvet.

Om fem år kom følgesvennen igjen og skulle ha sin del. Da hadde mannen byttet alt i to like deler.

"Men det er én ting som du ikke har byttet," sa følgesvennen.

"Hva er det?" sa mannen; "jeg trodde jeg hadde byttet alt."

"Du har avlet et barn," sa følgesvennen; "det får du også bytte i to deler."

Ja, det var så det. Han tok sverdet; men med det samme han løftet det og skulle kløve barnet, grep følgesvennen bak i sverdodden, så han ikke kunne hugge.

"Ble du ikke glad nå, du ikke fikk lov til å hugge?" sa han.

"Jo, så glad har jeg aldri vært," sa mannen.

"Ja, så glad var jeg da du løste meg ut av isklumpen," sa han. "Behold alt det du har; jeg trenger ikke noe, for jeg er en svevende ånd," sa han.

Han var vintapperen som sto i isklumpen utenfor kirkedøren, som alle spyttet på; og han hadde vært hans følgesvenn og hjulpet ham, til takk for han ga det han hadde for å skaffe ham fred og få ham i kristen jord. Han hadde fått lov til å følge ham et år, og det var omme da de skiltes siste gangen. Så hadde han fått lov til å se ham igjen. Men nå måtte de skilles for alle tider, for nå ringte det etter ham med himmerikes klokker.


Smørbukk

Det var engang en kjerring som satt og bakte. Hun hadde en liten gutt, han var så tykk og fet og ville så gjerne ha god mat, og derfor kalte hun ham Smørbukk; og så hadde hun en hund de kalte Gulltann. Rett som det var, satte hunden i å gjø.

"Spring ut, du Smørbukken min," sa kjerringa, "og se etter hvem det er Gulltann gjør på."

Så sprang gutten ut, og kom inn igjen og sa: "Å Gud bære meg, det kommer en stor, lang haugkjerring, med hodet under armen og en sekk på ryggen."

"Spring under bakstefjøla og gjem deg," sa mor hans.

Så kom det store trollet inn.

"God dag!" sa hun.

"Gud signe!" sa mor til Smørbukk.

"Er ikke han Smørbukk hjemme i dag?" spurte trollet.

"Nei, han er i skogen med far sin og veider ryper," svarte moren.

"Det var troll det da!" sa haugkjerringa; "jeg har slik en fin liten sølvkniv jeg ville gitt 'n."

"Pip, pip, her er jeg!" sa Smørbukk under bakstefjøla, og kom fram.

"Jeg er så gammal og stiv i ryggen," sa trollet. "Du får smette ned i sekken og ta 'n opp sjøl."

Da Smørbukk vel var kommet nedi, slengte trollet sekken på ryggen og la på dør. Men da de hadde kommet et stykke på veien, ble trollet trett og spurte: "Hvor langt er det bort å sove?"

"En halv fjerding," svarte Smørbukk.

Så satte trollet sekken fra seg ved veien og reiste bortigjennom småskogen for seg selv og la seg til å sove. Imens passet Smørbukk seg, tok kniven sin, sprettet hull på sekken og smatt ut, la så en stor tyrirot isteden, og strøk hjem til mor sin. Da trollet kom hjem og fikk se hva hun hadde i sekken, ble hun fælt sint.

Dagen etter satt kjerringa og bakte igjen. Rett som det var, tok hunden til å gjø. "Spring ut, du Smørbukken min," sa hun, "og se etter hva det er Gulltann gjør på."

"Å nei, å nei, det stygge beistet da!" sa Smørbukk; "nå kommer hun igjen, med hodet under armen og en stor sekk på ryggen."

"Spring under bakstefjøla og gjem deg," sa mor hans.

"God dag!" sa trollet; "er han Smørbukk hjemme i dag?"

"Neimen er han ikke," sa moren, "han er på skogen med far sin og veider ryper."

"Det var troll det!" sa haugkjerringa, "for jeg har en vakker liten sølvgaffel jeg ville gitt 'n."

"Pip, pip, her er jeg!" sa Smørbukk og kom fram.

"Jeg er så stiv i ryggen," sa trollet, "du får smette ned i sekken og ta 'n sjøl." Da Smørbukk vel var kommet i sekken, slengte trollet den på ryggen og la av gårde.

Da de hadde kommet et godt stykke på veien, ble hun trett og spurte: "Hvor langt er det bort å sove?"

"En halv mil," svarte Smørbukk.

Så satte trollet ned sekken ved veien og gikk opp igjennom skogen og la seg til å sove. Mens trollet gjorde det, fikk Smørbukk hull på sekken, og da han var kommet ut, la han en stor stein i sekken. Da haugkjerringa kom hjem, gjorde hun opp varme på peisen, satte over en diger kjele og skulle til å koke Smørbukk. Men da hun tok sekken og trodde hun skulle slippe Smørbukk oppi, falt steinen ut og slo hull i bunnen på kjelen, så vannet rant ut og slokket varmen. Da ble trollet sint og sa: "Om han nå gjør seg aldri så tung, skal jeg lure 'n likevel, jeg."

Tredje gangen gikk det akkurat like ens; Gulltann satte i å gjø, og så sa moren til Smørbukk: "Spring ut, du Smørbukken min, og se etter hvem det er Gulltann gjør på."

Så sprang Smørbukk ut, og kom inn igjen og sa: "Å, jeje meg! Det er trollet som kommer igjen med hodet under armen og en sekk på ryggen."

"Spring under bakstefjøla og gjem deg," sa mor hans.

"God dag!" sa trollet og steg inn igjennom døren; "er han Smørbukk hjemme i dag?"

"Neimen er han ikke," sa moren, "han er ute i skogen med far sin og veider ryper."

"Det var troll det da!" sa haugkjerringa, "for jeg har slik en vakker liten sølvskje jeg ville gitt 'n."

"Pip, pip, her er jeg!" sa Smørbukk, og kom fram under bakstefjøla.

"Jeg er så stiv i ryggen," sa haugkjerringa, "du får smette ned i sekken og ta den sjøl."

Da Smørbukk vel var kommet nedi, slengte trollet sekken på ryggen og la av gårde. Denne gangen reiste hun ikke bort for seg selv og la seg til åsove, men hun strøk like hjem med Smørbukk i sekken, og da de kom fram, var det en søndag.

Så sa trollet til datter sin: "Nå får du ta han Smørbukk og slakte 'n og koke sodd på 'n til jeg kommer att; for nå reiser jeg til kjerka og ber til gjestebuds."

Da sjølfolkene hadde reist, skulle datteren ta Smørbukk og slakte ham; men så visste hun ikke riktig hvordan hun skulle gjøre det.

"Bi, så skal jeg vise deg hvordan du skal bære deg at, jeg," sa Smørbukk; "legg hodet ditt på krakken, skal du se."

Hun gjorde så, hun stakkar, og Smørbukk tok øksen og hakket hodet av henne, som det skulle være en kylling. Så la han hodet i sengen og skrotten i gryten, og kokte sodd på trolldatteren, og da han hadde gjort det, krabbet han opp over døren og dro med seg tyriroten og steinen, og la den ene over døren og den andre opp på peispipen til trollet.

Da folkene kom hjem fra kirken og så hodet i sengen, tenkte de at datteren lå og sov; men så skulle de bort og smake på soddet.

"Smaker godt, Smørbukksodd!" sa kjerringa.

"Smaker godt, dattersodd!" sa Smørbukk. Men det lydde de ikke etter.

Så tok haugtrollet skjeen og skulle til å smake.

"Smaker godt, Smørbukksodd!" sa han.

"Smaker godt, dattersodd!" sa Smørbukk på peispipen.

Så tok de til å undres på hvem det var som snakket, og ville ut og se etter. Men da de kom i døren, kastet Smørbukk tyriroten og steinen i hodet på dem og slo dem i hjel. Så tok han alt det gull og sølv som i huset var, og da ble han vel rik, kan hende; og så reiste han hjem til mor sin.


Gjertrudsfuglen

I de gamle, gode dager da Vårherre og St. Peder gikk og vandret her på jorden, kom de engang inn til en kone som satt og bakte. Hun hette Gjertrud, og hadde en rød lue på hodet. Da de hadde gått lenge og var sultne begge, ba Vårherre henne så vakkert om en lefse å smake på. Ja, den skulle han da få. Men et bitte lite emne tok hun og kjevlet ut; likevel ble det så stort at det fylte hele takka. Nei, så ble den lefsa for stor; den kunne han ikke få. Hun tok et enda mindre emne; men da hun hadde bakt det ut og bredd det på takka, ble den lefsa også for stor, den kunne han heller ikke få. Tredje gangen tok hun et enda mindre emne, et ørende lite ett; men også denne gangen ble lefsa altfor stor.

"Så har jeg ikke noe å gi dere," sa Gjertrud. "Dere får like så godt gå igjen uten smakebit, for lefsene blir for store alle sammen."

Da ble Vårherre vred og sa: "Fordi du unte meg så ille, skal du ha den straff at du skal bli til en fugl, og ta din tørre føde mellom bark og ved, og ikke få noe å drikke oftere enn hver gang det regner."

Og ikke før hadde han sagt det siste ordet, så ble hun til gjertrudsfuglen, og fløy fra bakstefjøla opp gjennom pipa. Og ennå den dag i dag kan en se henne fly omkring med sin røde lue og ganske svart over hele kroppen, etter det at pipa svertet henne. Hun hakker og pikker støtt på trærne etter mat, og piper mot regnvær; for hun er alltid tørst, og da venter hun drikke.


Væren og grisen som skulle til skogs og bo for seg selv

Det var en gang en vær som sto på gjøsti og skulle gjøre seg fet; derfor levde han vel, og ble både mett og stinn av alt det som godt var. Rett som det var kom budeia og ga 'n mer: "Et nå, vær; du skal ikke være lenge her, i morgen skal vi slakte deg," sa hun.

Det er et gammelt ord, at kjerringråd skal ingen forsmå, og råd og drikk gis det for alt, så nær som døden, "men kanskje det skal bli råd for den også denne gangen," tenkte væren med seg selv.

Så åt han tett, og da han var god og mett, stanget han ut døren og strøk sin vei bort i grannegården; der gikk han til grisehuset, til en gris han var blitt så vel kjent med i marka, og siden hadde de støtt vært venner og vel forlikt. "God dag, og takk for sist," sa væren til grisen.

"God dag, og sjøl takk for sist," sa grisen.

"Vet du hvorfor du har det så godt, og de gjør og steller deg så vel?" sa væren.

"Nei, nei," sa grisen.

"Mange munner tømmer snart en tønne, må vite; de vil slakte deg og ete deg," sa væren.

"Vil de det?" sa grisen, "signe maten når de har ett!" sa han.

"Vil du som jeg, farer vi bort i skogen, bygger hus og bor for oss sjøl; en sitter alltid best på egen benk," sa væren.

Ja, det ville grisen også; "det er fagnad i fint følge," sa han. Og så la de i vei.

Da de hadde fart et stykke, møtte de en gås.

"God dag, godtfolk, og takk for sist," sa gåsa; "hvor skal det folket hen, som farer så fort i dag?" sa hun.

"God dag igjen, og sjøl takk for sist," sa væren. "Hjemme hadde vi det altfor vel, derfor vil vi til skogs og bo for oss sjøl; i egen heim er hvermann herre," sa han.

"Ja jeg har det også vel nok der jeg er," sa gåsa; "kunne jeg ikke få være med, jeg òg? Godt lag gjør stuttere dag," sa hun.

"Med sladder og snadder bygger en hverken hus eller hytte," sa grisen; "hva skulle du gjøre da?"

"Med råd og lempe kommer en kryp så langt som en kjempe," sa gåsa; "jeg kan nappe mose og dytte i veggfarene, så huset blir tett og varmt."

Ja så skulle hun få lov til å være med, for grisen ville gjerne ha det godt og varmt.

Da de hadde gått et stykke til - gåsa kunne ikke fare så fort hun - så møtte de en hare, som kom hoppende ut av skogen.

"God dag, godtfolk, og takk for sist!" sa haren; "hvor langt skal dere labbe i dag?" sa han.

"God dag igjen, og sjøl takk for sist," sa væren; "hjemme hadde vi det altfor vel, derfor vil vi til skogs og bygge hus og være for oss sjøl; når borte er fristet, er heimen best," sa han.

"Nå har jeg jo hus i hver buske, hus i hver buske," sa haren; "men jeg har så ofte sagt om vinteren at lever jeg til sommeren, så bygger jeg meg et hus - så jeg mest kunne ha hug til å være med og tømre opp et til sist, jeg òg," sa han.

"Ja, skulle vi komme riktig i klemme, så måtte vi vel ta med deg til bikkjeskremme," sa grisen; "for du kunne jo ikke hjelpe oss å bygge på huset."

"Den som i verden skal være, får alltid noe å gjøre," sa haren; "jeg har tenner til å gnage plugger med, og labber til å slå dem i veggen med, så jeg kan gjøre full rett for en tømmermann, for god redskap gjør godt arbeid, sa mannen, han flådde merra med navaren," sa haren.

Ja, så skulle han få lov til å være med og bygge på huset, det var ikke å spørre om, det.

Da de kom et stykke lenger fram, møtte de en hane.

"God dag, god dag, godtfolk, og takk for sist!" sa hanen; "hvor skal det folket fare hen i dag?" sa han.

"God dag igjen, og sjøl takk for sist," sa væren. "Hjemme hadde vi det altfor vel, derfor skal vi til skogs og bygge hus og være for oss sjøl; for den som ute skal bake, mister både kol og kake," sa han.

"Ja, jeg har det vel nok der jeg er," sa hanen; "men bedre å bygge sitt eget bo, enn å sitte på fremmed pinne og glo; og heime er hane rikest," sa han. "Kunne jeg komme i så fint følge, skulle jeg også ha hug til å fare til skogs og bygge hus."

"Ja flakse og gale, det hjelper til å smale; men en kjeft på et skaft hogger ikke noe laft," sa grisen. "Du kan jo ikke hjelpe oss å bygge huset," sa de.

"Det er ikke godt å stoppe, der det hverken er hund eller toppe," sa hanen, "jeg er tidlig våken og tidlig til å vekke."

"Ja, morgenstund har gull i munn, la ham få være med!" sa grisen; han var støtt den strieste storsoveren han. "Søvnen er en stor tyv; han vil alltid stjele halve tiden," sa han.

Så fór de til skogs i flokk og i følge og bygde huset: grisen hugg tømmer, og væren kjørte det fram; haren var tømmermann, og gnog plugger og hamret i vegger og tak; gåsa nappet mose og dyttet i veggfarene; hanen gol og passet på så de ikke forsov seg om morgenen. Og da huset var ferdig, og taket nevertekt og torvlagt, så levde de for seg selv, og hadde det både godt og vel. "Det er godt både i øst og vest, men enda er hjemme best," sa væren.

Men et stykke lenger borti skogen var det et gråbeinhi, som det bodde to gråtasser i. Da de fikk se det var kommet opp et nytt hus i grannelaget, ville de vite hva det var for folk de hadde fått til granner; for de tenkte som så: god granne er bedre enn bror i fremmed land; og bedre er det å bo i en god grend enn å være vide kjent.

Så gjorde den ene seg et ærend, gikk inn og ville låne varme til pipen sin. Med det samme han kom inn gjennom døren, klemte væren til 'n, så han stupte på hodet bort i peisen; grisen til å hugge og bite, gåsa til å hvese og klype; hanen oppå hanebjelken til å gale og smale; og haren ble så rent forskremt at han fór både høyt og lavt og trampet og tråkket i alle rø'r.

Langt om lenge kom ulven ut igjen.

"Nå, grendskap gjør kjennskap," sa han som sto igjen utenfor; "du kom vel til paradis på slette marka, siden du ble så lenge? - Men hvordan gikk det med varmen, du har jo hverken røyk eller pipe?" sa han.

"Ja, det var en artig pipevarme og et artig selskap," sa han som hadde vært inne; "slikt folkeferd har jeg aldri vært ute for før. Men som en søker lag til, så får en ære til, og uventet gjest får uvand kost," sa ulven. "Da jeg kom innenfor døren, drev skomakeren til meg med lestesekken, så jeg røk på hodet like fram i smieavlen; der satt to smeder; de blåste og de hveste med belgen, og klypte og slo med gloende tenger og stenger, så de tok kjøttstykkene ut av skrotten på meg. Skytteren han fór og ramlet og lette etter børsa si, men lykke var at han ikke fant den. Og så satt det en oppunder taket og flakset og gol: hekt kroken i'n, dra'n hit, skrek han; men hadde han fått tak i meg, hadde jeg visst aldri kommet levende ut."


Reven som gjeter

Det var engang en kone som skulle ut og leie gjeter. Så møtte hun en bjørn.

"Hvor skal du hen?" sa bjørnen.

"Å, jeg skal ut og leie meg gjeter," sa konen.

"Vil du ikke ha meg til gjeter?" spurte bjørnen.

"Jo, bare du kan lokke, så -" sa konen.

"Hø-i!" sa bjørnen.

"Nei, deg vil jeg ikke ha," sa konen da hun hørte det, og gikk sin vei.

Da hun hadde gått et stykke, møtte hun en ulv.

"Hvor skal du hen?" sa ulven.

"Jeg skal ut og leie meg gjeter," svarte konen.

"Vil du ikke ha meg til gjeter?" spurte ulven.

"Ja, kan du lokke, så -" sa konen.

"Uh-uh!" sa ulven.

"Nei, deg vil jeg ikke ha," sa konen.

Da hun hadde gått et stykke til, så møtte hun en rev.

"Hvor skal du hen?" sa reven.

"Å, jeg skal ut og leie meg gjeter," sa konen.

"Vil du ikke ha meg til gjeter?" spurte reven.

"Jo, bare du kan lokke, så -" sa konen.

"Dill-dall-holom!" sa reven, så grant og fint.

"Ja, deg vil jeg ha til gjeter," sa konen og så satte hun reven til ågjete buskapen sin.

Første dagen reven gjette, åt han opp alle geitene til konen; den andre dagen gjorde han ende på alle sauene hennes, og tredje dagen åt han opp alle kuene.

Da han så kom hjem om kvelden, spurte konen hvor han hadde gjort av buskapen hennes.

"Skallen er i åa og kroppen i holtet," sa reven.

Hun sto nettopp og kjernet; men hun syntes da hun likevel måtte se etter, og mens hun var borte, smatt reven ned i kjernen og åt opp fløten. Da så konen kom hjem igjen og fikk se det, ble hun så sint at hun tok det vesle fløtegrannet som var igjen, og slo det etter reven, så han fikk en skvett på enden av halen. Derav kommet det at reven har hvit haletipp.


Manndatteren og kjerringdatteren

Det var engang et par folk som hadde giftet seg sammen; de hadde hver sin datter. Kjerringdatteren var lei og lat og ville aldri gjøre noe, og manndatteren var flink og villig; men enda kunne hun aldri gjøre moren til lags, og både kjerringa og datteren ville gjerne være kvitt henne. Så skulle de engang sitte ved brønnen og spinne begge to; kjerringdatteren skulle spinne lin, men manndatteren fikk ikke annet enn bust. "Du er nå alltid så flink og så ferm du," sa kjerringdatteren, "men enda er jeg ikke redd for å spinne om kapp med deg." Ja så ble de forlikt om at den som det først røk for, skulle i brønnen. Rett som det var, så gikk det av for manndatteren, og så måtte hun i brønnen. Men da hun kom til bunns, slo hun seg ikke, og vidt og bredt omkring så hun ikke annet enn en vakker grønn eng.

Hun gikk et stykke bortover enga, så kom hun til et risgjerde; det skulle hun over. "Å, trå ikke så hardt på meg du," sa risgjerdet, "så skal jeg hjelpe deg en annen gang, jeg." Hun gjorde seg så lett som en fjær og trådte så varsomt at hun nesten ikke kom nær det engang.

Så gikk hun et stykke til, så kom hun til en brandet ku som gikk med en melkekolle på hornene; det var en stor, vakker ku, og juret sto så fullt og stint. "Å, vær så snill og melk meg du," sa kua, "for jeg er så melkesprengt; drikk så mye du vil, og hell resten på klovene mine, så skal jeg hjelpe deg igjen, jeg."

Manndatteren, hun gjorde som kua ba; bare hun tok i spenene, så sprutet melken i kolla; så drakk hun seg utørst, og resten helte hun på klovene, og kolla hengte hun på hornene igjen.

Da hun hadde gått et stykke til på enga, møtte hun en stor saubukk, og den hadde så tykk og lang ull at den gikk og dro den etter seg, og på det ene hornet hang en stor saks. "Å, klipp meg du," sa bukken, "for her går jeg med all denne ulla og peser, og det er så varmt at jeg er ferdig til åkvamne. Ta så mye du vil, og virr resten om halsen på meg, så skal jeg hjelpe deg igjen." Ja hun var straks villig, og bukken la seg opp i fanget hennes, og den lå så still, og hun klippet den så pent at den ikke fikk minste rispet i skinnet engang. Så tok hun så mye hun ville av ullen, og resten virret hun om halsen på bukken.

Litt lenger fram kom hun til et epletre, og det var så fullt med epler at alle grenene var bøyd mot jorden, og inne ved stammen sto det en liten stang. "Å, vær så snill og plukk eplene av meg du," sa det, "så grenene mine kan få rettet seg, for det leiter på å stå så kroket; men slå endelig smått og vart, så du ikke slår meg fordervet; spis så mye du vil, og legg resten innved roten min, så skal jeg hjelpe deg igjen, jeg." Ja, hun plukket dem hun kunne nå, og siden tok hun stangen og slo ned de andre forsiktig; så spiste hun seg mett, og resten la hun pent inn til roten.

Så gikk hun et langt, langt stykke, og så kom hun til en stor gård, og der bodde en trollkjerring med datteren sin. Der gikk hun inn og spurte om hun kunne få tjeneste. "Å det kan ikke nytte," sa trollkjerringa; "vi har hatt mange, men ingen av dem har dudd til noe."

Men hun ba så vakkert at de endelig skulle ta henne i tjeneste. Ja, de tok henne da også, og så ga trollkjerringa henne et såld og ba henne hente vann i det. Hun syntes nok det var urimelig å hente vann i et såld, men hun gikk likevel, og da hun kom til brønnen sang småfuglene:

"Klin i ler,
stikk i strå!
Klin i ler,
stikk i strå!"

Ja, det gjorde hun, og så kunne hun bære vann i såldet nokså godt; men da hun kom hjem med vannet, og trollkjerringa fikk se såldet, sa hun: "Det har du ikke suget av ditt eget bryst!" Så sa trollkjerringa hun skulle gå i fjøset og måke og melke; men da hun kom dit, var der en skuffe så stor og tung at hun ikke rådde med den; hun kunne ikke lette den engang. Hun visste nå slett ikke hvordan hun skulle bære seg at; men fuglene sang at hun skulle ta limeskaftet og kaste ut litt, så føk alt det andre etter. Det gjorde hun, og aldri før var det gjort, så var fjøset så rent som det var både måket og sopt. Nå skulle hun til å melke kuene; men de var så urolige, de både sparket og spente, så hun slett ikke kunne komme til å melke dem. Men så sang fuglene utenfor:

"Liten streng,
liten sup
til alle småfugler sprut!"

Ja, det gjorde hun, hun sprøytet en liten streng av melken ut til småfuglene, så sto alle kuene stille og lot henne melke seg, og de hverken spente eller sparket; de letter ikke en fot engang.

Da trollkjerringen så hun kom inn med melken, sa hun: "Det har du ikke suget av ditt eget bryst! Men nå skal du ta denne svarte ulla og vaske hvit." Dette visste jenta nå slett ikke hvordan hun skulle bli ferdig med; for hun hadde aldri sett at noen hadde kunnet vaske svart ull hvit; men enda sa hun ingenting; hun tok ullen og gikk ut til brønnen med. Så sang småfuglene at hun skulle ta ullen og ha den opp i den store bøtta som sto der, så ble den nok hvit.

"Nei, nei," sa trollkjerringa da hun kom inn med ullen, "deg nytter det ikke å ha, du kan jo gjøre hva det skal være. Du kom til å ergre livet av meg til sist; det er best du får reisepass."

Så satte trollkjerringa fram tre skrin, et rødt, et grønt og et blått, og så skulle hun få lov til å ta det hun ville, og det skulle være lønnen hennes. Hun visste ikke hva for et hun skulle ta, men småfuglene sang:

"Ta ikke det grønne,
ta ikke det røde;
men ta det blå,
som vi har satt
tre kors oppå!"

Hun tok det blå, slik som fuglene sang. "Tvi vøre deg og da!" sa trollkjerringa, "det skal du nok komme til å unngjelde for."

Da manndatteren nå skulle reise, skjøt trollkjerringa en gloende jernstang etter henne; men hun smatt bakom døren med det samme og gjemte seg, så den ikke traff henne; for småfuglene hadde sagt henne hvordan hun skulle bære seg at. Hun gikk nå så fort hun kunne; men da hun kom bortover til epletreet, hørte hun det tok til å dure så i veien; det var trollkjerringa og datter hennes som kom etter. Jenta ble så redd at hun ikke visste hvor hun skulle gjøre av seg.

"Kom hit til meg du," sa epletreet, "så skal jeg hjelpe deg; gå under grenene mine og gjem deg, for får de fatt på deg, så tar de skrinet fra deg og river deg i hjel."

Ja, det gjorde hun og rett som det var, så kom kjerringa og datteren.

"Har du sett noen jente har gått her, du?" sa trollkjerringa.

"Å ja," sa epletreet, "det sprang én forbi for en stund siden; men hun er så langt borte at du når henne aldri igjen."

Så snudde trollkjerringa og reiste hjem igjen.

Jenta gikk et stykke fram, men da hun kom bort til bukken, hørte hun det tok til å dure på nytt, så hun ikke visste hvor hun skulle gjøre av seg, så redd og fælen ble hun; for hun kunne nok vite det hadde dradd etter med trollkjerringa igjen.

"Kom hit til meg du, så skal jeg hjelpe deg," sa bukken; "gjem deg under ulla mi, så ser de deg ikke; ellers tar de skrinet fra deg og river deg i hjel."

Rett som det var, så kom trollkjerringa farende.

"Har du sett noen jente har gått her, du?" sa hun til bukken.

"Å ja," sa bukken, "jeg så én for en stund siden, men hun sprang så fort at du tar ikke henne igjen."

Så snudde trollkjerringa og reiste hjem.

Da jenta hadde kommet så langt som til kua, hørte hun det tok til å dure så i veien igjen.

"Kom hit til meg, du," sa kua, "så skal jeg hjelpe deg, gjem deg under juret mitt; ellers kommer trollkjerringa og tar skrinet fra deg og river deg i hjel."

Det varte ikke lenge før hun kom. "Har du sett noen jente har gått her, du?" sa trollkjerringa til kua.

"Ja, jeg så én for en stund siden; men hun er langt borte nå, for hun sprang så fort; henne tar du nok ikke igjen," sa kua. Trollkjerringa snudde da og reiste hjem igjen.

Da jenta hadde kommet et langt, langt stykke fram, og hun ikke var langt fra risgjerdet, hørte hun det tok til å dure på nytt lag, og hun ble både redd og fælen; for hun kunne nok vite det var trollkjerringa som hadde snudd om igjen.

"Kom hit til meg du, så skal jeg hjelpe deg," sa risgjerdet; "kryp under kvistene mine, så de ikke ser deg; ellers tar de fra deg skrinet og river deg i hjel." Ja, hun inn under kvistene i risgjerdet.

"Har du sett noen jente har gått her, du?" sa trollkjerringa til risgjerdet.

"Nei, jeg har ikke sett noen jente," svarte risgjerdet, og var så sint at det fraste av deg, og så gjorde det seg så stort at det ikke var til åtenke på å komme over det; og så ble det ikke annen råd for trollkjerringa enn å snu og reise hjem.

Da manndatteren var kommet vel hjem, ble både kjerringa og datter hennes enda mer avindsyke på henne enn de før hadde vært, for nå var hun enda mye vakrere, og så gild at det var en lyst å se henne. Hun fikk ikke lov til åvære inne hos dem; de jaget henne ut i grisehuset, der skulle hun holde til. Her vasket hun pent og rent, og så lukket hun opp skrinet og ville se hva det var hun hadde fått i lønn; og med det samme hun lukket det opp, så var det så mye gull og sølv og så mange kostelige ting i det, at både vegger og tak ble hengende fulle, og det var mye finere i grisehuset enn på den gildeste kongsgård. Da stemoren og datteren fikk se dette, ble de rent ute av seg, og ga seg til å grave og spørre om hvordan tjenesten hadde vært. "Å," sa hun, "Dere kan nok vite det, siden jeg har fått slik lønn; det var slike folk, og slik en kone å tjene hos at det fins ikke maken."

Ja, så ville kjerringdatteren endelig avsted og tjene, så hun også kunne få seg et slikt gullskrin. De satte seg da til å spinne igjen; men da skulle kjerringdatteren spinne bust og manndatteren lin, og den som det først røk av for, skulle i brønnen. Det varte ikke lenge før det røk for kjerringdatteren, det kan en nok vite, og så kastet de henne i brønnen.

Nå gikk det like ens; hun falt til bunns, men slo seg ikke, men så kom hun på en vakker, grønn eng. Da hun hadde gått et stykke, kom hun til risgjerdet.

"Trå ikke hardt på meg, du, så skal jeg hjelpe deg igjen," sa det.

"Å, hva bryr jeg meg om en kvisthaug," sa hun, og gjorde seg tung og trådte på risgjerdet så det knaket i det.

Om litt kom hun til kua, som gikk der melkesprengt.

"Vær så snill å melke meg du," sa kua, "så skal jeg hjelpe deg igjen; drikk så mye du vil, men hell resten på klovene mine."

Ja, det gjorde hun da: hun melket kua, og så drakk hun så lenge hun orket, men så var det ikke noe igjen å slå på klovene, og kolla slengte hun bortover bakken.

Da hun hadde gått et stykke til, kom hun til bukken som gikk og dro ullen etter seg.

"Å vær så snill og klipp meg du, så skal jeg tjene deg igjen, jeg," sa bukken; "ta så mye av ulla du vil, men virr resten om halsen på meg."

Det gjorde hun, men hun la så uvørent i vei at hun klipper store huller i skinnet, og all ullen tok hun med seg.

Om en liten stund kom hun til epletreet, som sto ganske kroket og bar på eplene sine.

"Vær så snill og plukk eplene av meg du, så grenene mine kan rette seg, for det leiter så på å stå kroket," sa epletreet; "men far varlig, så du ikke slår meg fordervet; spis så mye du vil, men legg resten pent inn til roten min; så skal jeg hjelpe deg igjen."

Hun plukket av de nærmeste, og slo ned dem hun ikke kunne nå, med stangen; men hun brydde seg ikke om noen ting, og rev og slo ned store grener, og åt til hun ikke orket mer, og så kastet hun resten under treet.

Da hun hadde gått et lite stykke, kom hun til gården der trollkjerringa bodde; der ba hun om tjeneste. Trollkjerringa sa hun ingen tjenestejente ville ha, for enten dudde de ikke til noe, eller også var de så altfor flinke og snøt henne for det hun hadde. Kjerringdatteren ga seg ikke enda hun, men mente på hun ville ha tjeneste, og så sa trollkjerringa at hun skulle ta henne om hun dudde til noe.

Det første hun fikk å gjøre, det var å hente vann i såldet. Ja, hun gikk til brønnen og helte vann i såldet; men like så fort som hun helte i, rant det ut igjen. Så sang fuglene:

"Klin i ler,
stikk i strå!
Klin i ler,
stikk i strå!"

Men hun brydde seg ikke om det fuglene sa; hun kastet leire etter fuglene, så de fløy langt bort, og så måtte hun gå hjem igjen med tomt såld, og fikk skrubb av trollkjerringa.

Så skulle hun måke i fjøset og melke kuene, men det var hun nå rent for god til, syntes hun. Likevel gikk hun da til fjøset; men da hun kom dit, kunne hun slett ikke rå med skuffen, så stor var den. Fuglene sa det samme til henne som til manndatteren, at hun skulle ta limen og kaste ut litt, så fløy alt det andre etter; men hun tok limen og kastet etter fuglene. Da hun skulle melke, var kuene så urolige at de spente og sparket, og hver gang hun hadde fått litt i kolla, slo de den over ende. Fuglene sang:

"Liten streng,
liten sup
til alle småfugler sprut!"

Men hun dengte og slo kuene, kastet og slengte alt hun kom over, etter fuglene, og bar seg så det var rent ulikt. Og hun fikk da heller ikke hverken måket eller melket. Da hun så kom inn, fikk hun både hugg og skjenn av trollkjerringa. Og så skulle hun vaske den svarte ullen hvit; men det gikk ikke likere med det.

Dette syntes trollkjerringa var for ille, og så satte hun fram tre skrin, et rødt, et grønt og et blått, og sa at henne hadde hun ikke bruk for, hun dudde ikke til noen verdens ting, men til lønn skulle hun likevel få lov å ta det skrinet hun ville. Da sang fuglene:

"Ta ikke det grønne,
ta ikke det røde;
men ta det blå,
som vi har satt
tre kors oppå!"

Hun brydde seg ikke om det fuglene sang, men tok det røde, som det glodde mest av, og så ga hun seg på hjemveien. Og hun fikk da gå i god ro og mak, det var ingen som satte etter henne. Da hun kom hjem, ble det stor glede på moren, og de gikk straks på timen inn i storstua og satte skrinet der, for de trodde at det ikke var annet enn gull og sølv i det, og de tenkte at både vegger og tak skulle bli forgylt; men da de åpnet skrinet, så yrte det ut bare ormer og padder, og når kjerringdatteren lukket opp munnen, så var det like ens: det veltet ut både ormer og padder og all styggedom som tenkes kunne, så det var uråd å være i hus med henne til sist. Det var lønnen hun fikk for hun hadde tjent trollkjerringa.

"Ta ikke det grønne,
ta ikke det røde;
men ta det blå,
som vi har satt
tre kors oppå!"


Kvernen som står og maler på havsens bunn

Engang i gamle, gamle dager var det to brødre, den ene var rik og den andre fattig. Da julekvelden kom, hadde den fattige ikke matsmulen i huset, hverken av sul eller brød, og så gikk han til bror sin og bad om litt til jul i Guds navn. Det var vel ikke første gangen broren hadde måttet gi ham; men nøye var han støtt, og ikke ble han videre glad i ham nå heller.

"Vil du gjøre det jeg ber deg, skal du få en hel fleskeskinke," sa han. Det lovte stakkaren på flekken og takket til.

"Der har du den. Reis så beint til helvete!" sa den rike, og kastet fleskeskinken bort til ham.

"Ja, det jeg har lovt, får jeg holde," sa den andre, han tok skinken og la avsted.

Han gikk og han gikk, hele dagen, og i mørkningen kom han ensteds der det lyste så gildt. Her skal du se det er, tenkte mannen med skinken. Ute i vedskjulet sto en gammel mann med langt hvitt skjegg og hugg juleved. -"God kveld!" sa han med fleskeskinken.

"God kveld igjen! Hvor skal du hen så seint?" sa kallen.

"Jeg skal nok til helvete, dersom jeg er på rett vei," svarte fattigmannen.

"Jo, du har gått riktig nok, det er her," sa den andre. "Når du nå kommer inn, vil de alle kjøpe fleskeskinka di, for flesk er sjelden kost i helvete; men du skal ikke selge den med mindre du får den handkverna som står bak døren, for den. Når du kommer ut igjen, skal jeg lære deg å stille kverna, den er nyttig til noe av hvert, den."

Ja, han med skinken takket for god rettledning, og banket på hos fanden.

Da han kom inn, gikk det som den gamle mannen hadde sagt; alle djevlene, både store og små, kringsatte ham som maur og makk og den ene bød over den andre på fleskeskinken. "Riktignok skulle kjerringa og jeg hatt den til julekveldsmat, men siden dere er så oppsatt på den, får jeg vel saktens overlate den," sa mannen. "Men skal jeg selge den, vil jeg ha den handkverna som står bak døren der borte." Den ville fanden nødig være av med, og tinget og prutet; men mannen ble ved sitt, og så måtte fanden ut med den.

Da mannen kom ut på gården, spurte han den gamle vedhuggeren hvordan han skulle stille kvernen, og da han hadde lært det, sa han takk for seg og la hjemetter det forteste han kunne; men likevel rakk han ikke hjem før klokken slo tolv julenatten.

"Men hvor i all verden blir det av deg da?" sa kjerringa. "Her har jeg sittet time ut og time inn og hipet og ventet, og har ikke så mye som to pinner å legge i kors under julegrautgryta."

"Å, jeg kunne ikke før komme, jeg hadde noe av hvert å gå etter, og lang vei hadde jeg også. Men nå skal du se!" sa mannen, han satte kvernen på bordet, og ba den først male lys, så duk og så mat og øl og alt som godt var til julekveldskost, og etter som han sa føre, så mol kvernen.

Kjerringa forkorset seg den ene gangen etter den andre, og ville vite hvor mannen hadde fått kvernen fra, men det ville han ikke ut med; "det får være det samme hvor jeg har fått den; du ser kverna er god, og kvernvannet fryser ikke," sa mannen. Så mol han mat og drikke og alle gode ting til hele julen, og tredjedagen ba han til seg vennene sine, da ville han ha gjestebud.

Da den rike broren så alt det som var i gjestebudsgården, ble han både harm og vill, for han kunne ikke unne bror sin noe. "Om julekvelden var han så nødig at han kom til meg og ba om litt i Guds navn, og nå gjør han et lag som han skulle være både greve og konge," sa han.

"Men hvor i heite helvete har du fått all rikdommen din fra, du?" sa han til broren.

"Bak døra," sa han som eide kvernen, han brydde seg ikke om å gjøre ham noe regnskap for det han.

Men utpå kvelden da han hadde fått litt i hodet, kunne han ikke berge seg, da kom han fram med kvernen. "Der ser du den som har skaffet meg all rikdommen!" sa han, og så lot han kvernen male både det ene og det andre.

Da broren så det, ville han på død og liv ha kvernen, og langt om lenge skulle han da få den også, men tre hundre daler måtte han gi for den, og så skulle den andre få ha den til slåttonna; "for har jeg hatt den så lenge, kan jeg ha malt opp for mange år," tenkte han. I den tiden kan en nok vite kvernen ikke ble rusten, og da slåttonna kom, fikk broren den; men den andre hadde vel voktet seg for å lære ham å stille den.

Det var om kvelden at den rike fikk kvernen hjem til seg, og om morgenen ba han kjerringa gå ut og breie etter slåttekarene; han skulle lage dugurden selv i dag, sa han.

Da det led mot dugurdstid, satte han kvernen på kjøkkenbordet. "Mal sild og velling, og det både fort og vel!" sa mannen. Og kvernen til å male sild og velling, først alle fat og trau fulle, og siden over hele kjøkkengulvet. Mannen fiklet og stelte og skulle få kvernen til å stanse, men hvordan han snudde og fingret på den, så holdt kvernen på, og om litt nådde vellingen så høyt at mannen var nære på å drukne. Så rev han opp stuedøren, men det var med nød og neppe at mannen fikk fatt i dørklinken nede i vellingflommen. Da han fikk opp døren, ble han ikke lenge i stua, skal jeg tro; han satte ut, og sild og velling etter ham så det fosset ut over både gård og jorder.

Nå syntes kjerringa, som drev på og breidde høy, at det drygde vel lenge før dugurden var ferdig. "Om ikke mannen roper hjem, får vi gå likevel; han kan vel ikke stort med å koke vellingen, jeg får vel hjelpe 'n," sa konen til slåttefolkene.

Ja, så ruslet de hjemetter. Men da de kom oppover bakkene et stykke, møtte de sild og velling og brød, som fór og slang om hverandre, og mannen selv føre flommen.

"Gi det var hundre vommer på hver av Dere! Men pass dere at dere ikke drukner i dugurdsvellingen," skrek han, han satte forbi som om den slemme var i hælene på ham, og nedetter dit broren bodde. Han ba ham for Guds skyld ta igjen kvernen, og det på øyeblikket; "maler den en time til, så forgår hele bygda i sild og velling," sa han. Men broren ville slett ikke ta den før den andre betalte ham tre hundre daler til, og det måtte han da.

Nå hadde den fattige både penger og kvern, og så varte det ikke lenge før han fikk seg en gård, mye gildere enn den broren bodde i; med kvernen mol han opp så mye gull at han kledde den med bare gullplater, og den gården lå tett ved havkanten, så det lyste og skinte av den langt ut over fjorden. Alle de som seilte fremom der, skulle nå innom og hilse på den rike mannen i gullgården, og alle så ville de se den artige kvernen, for den gikk det ord av både vidt og bredt, og det var ingen uten han hadde hørt tale om den.

Langt om lenge kom det også en skipper som ville se kvernen; han spurte om den kunne male salt. Jo, den kunne male salt da! sa han som eide den. Og da skipperen hørte det, ville han med nød og makt ha kvernen, koste hva det ville; for hadde han den, tenkte han, så slapp han å seile langt bort over sjø og bårer etter saltladningen. I førstningen ville mannen ikke være av med den, men skipperen både tagg og ba, og til sist solgte han den da og fikk mange, mange tusen daler for den.

Da skipperen hadde fått kvernen på ryggen, stanset han ikke lenge der, for han var redd det skulle dra etter med mannen; å spørre hvordan han skulle stille den, hadde han nå slett ikke tid til, han satte ned til skuta det forteste han kunne, og da han kom et stykke utpå sjøen, fikk han kvernen opp. "Mal salt, og det både fort og vel!" sa skipperen. Ja, kvernen til å male salt, og det så det sprutet. Da skipperen hadde fått skipet fullt, ville han stemme kvernen, men hvordan han enn bar seg at, og hvorledes han stelte på den, så mol kvernen like ratt, og salthaugen vokste høyere og høyere, og til sist så gikk skuta til bunns.

Der står kvernen på havsens bunn og maler den dag i dag, og derfor er det sjøen er salt.


Somme kjerringer er slike

Det var engang en mann og en kone som skulle så; men de hadde ikke såkorn, og ikke hadde de penger å kjøpe for heller. En eneste ku hadde de, og den skulle mannen gå til byen og selge, for å få penger til såkorn. Men da det kom til stykket, torde ikke konen la mannen reise, for hun var redd han skulle drikke opp pengene. Så gikk hun avsted selv med kua, og tok med seg en høne også.

Tett ved byen møtte hun en slakter.

"Skal du selge kua, mor?" spurte han.

"Ja, jeg skal nok det," sa hun.

"Hva skal du ha for den da?"

"Jeg får vel ei mark for kua; men høna skal du ha for ti daler," sa hun.

"Ja, høna har jeg ikke bruk for," svarte han, "og den blir du nok kvitt når du kommer til byen; men for kua skal jeg gi deg ei mark."

Hun solgte kua si og fikk sin mark; men det var ingen i byen som ville gi ti daler for en tørr, skabbete høne. Så gikk hun tilbake til slakteren igjen og sa: "Jeg blir ikke kvitt høna jeg, far! Du får nok ta den også, du som ble ved kua."

"Det skal vi vel komme ut av," sa slakteren, ba henne til bords og ga henne mat, og skjenket henne så mye brennevin at hun ble drukken og gikk både fra sans og samling.

Mens hun sov, dyppet slakteren henne i en tjæretønne og la henne i en fjærhaug.

Da hun våknet, var hun fjærete over det hele og tok til å undre seg. "Er det meg, eller er det ikke meg? Nei, det kan aldri være meg, det må være en stor underlig fugl. Men hvordan skal jeg bære meg at for å få vite om det er meg eller om det ikke er meg? Jo, nå vet jeg det: dersom kalvene slikker meg, og hunden ikke gjør på meg når jeg kommer hjem, så er det meg."

Hunden så ikke før slikt et udyr, så satte den i å stormgjø, som det var både tyver og fanter på gården. "Nei, det kan visst ikke være meg," sa hun. Da hun kom i fjøset, ville kalvene ikke slikke henne, for de kjente tjærelukten. "Nei, det kan ikke være meg, det må være en underlig fugl," sa hun. Krøp så opp på stabburstaket, tok til å slå med armene, som det kunne være vinger, og ville til værs.

Da mannen så dette, kom han ut med rifla og la til å sikte.

"Å skyt ikke, skyt ikke," ropte konen, "det er meg!"

"Er det deg," sa mannen, "så stå ikke der som ei geit, men kom ned og gjør regnskap og riktighet for deg."

Hun krøp da ned igjen, men hun hadde ikke en eneste skilling; for den marken hun fikk av slakteren, hadde hun kastet bort i fullskapen; og da mannen hørte det, sa han: "Du er ikke mer enn en gang til så galen som du har vært," og han ble så sint at han sa han ville gå sin vei fra alt i hop og aldri komme tilbake, hvis han ikke traff tre andre kjerringer som var like så galne. Han ruslet avsted, og da han hadde kommet et stykke på veien, fikk han se en kjerring som løp ut og inn med et tomt såld i en nytømret stue. Hver gang hun løp inn, kastet hun forkleet over såldet, som om hun hadde noe i det, og hvelvet det på gulvet.

"Hvorfor gjør du det, mor?" spurte han.

"Å, jeg vil bare bære inn litt sol," sa kjerringa; "men jeg vet ikke hvordan det er; når jeg er ute, har jeg sola i såldet, men når jeg kommer inn, så har jeg mistet den bort. Da jeg var i den gamle stua mi, så hadde jeg sol nok, enda jeg aldri bar inn det grann; bare noen kunne skaffe meg sol, skulle jeg gjerne gi 'n tre hundre daler."

"Har du en øks," sa mannen, "så skal jeg nok skaffe deg sol."

Han fikk seg en øks og hugg vindushuller, for det hadde tømmermennene glemt; straks kom solen inn, og han fikk sine tre hundre daler.

Det var én, tenkte mannen, og gikk avsted igjen.

Om en stund kom han utenfor et hus, og der var det et forferdelig skrik og skrål. Der gikk han inn, og fikk se en kjerring som holdt på å denge mannen sin i hodet med et banketre; over hodet på ham hadde hun trukket en skjorte som det ikke var halshull i.

"Vil du slå ihel mannen din, du mor?" spurte han.

"Nei," sa hun, "jeg vil bare ha halshull på denne skjorta."

Mannen skrek og bar seg ille og sa: "Å trøste og bære den som skal ha ny skjorte på! Kunne noen lære kjerringa mi å få halshull på skjorta på en annen måte, skulle jeg gjerne gi 'n tre hundre daler."

"Det skal snart være gjort, kom bare med en saks," sa den andre. Han fikk en saks, klipte hull, og så dro han videre med pengene sine.

Det var den andre, sa han ved seg selv.

Langt om lenge kom han til en gård; der tenkte han å hvile en stund, og gikk inn.

"Hvor er du fra, far?" spurte kjerringa.

"Jeg er fra Ringerike," svarte han.

"Å nei, nei, er du fra himmerike? Så kjenner du vel han Per annen, salig mann min da?"

Konen hadde vært gift tre ganger; den første og den siste mannen var slemme, derfor trodde hun at bare den andre var blitt salig, for han hadde vært slik en snill mann.

"Ja, ham kjenner jeg vel," sa han som gikk omkring.

"Hvordan står det til med ham nå da?" spurte konen.

"Å, det er kleint med ham," sa ringerikingen, "han rangler gardimellom der, og har hverken mat eller klær på kroppen - penger er det nå ikke åsnakke om."

"Å bære meg for ham da!" ropte kjerringa; "han hadde da ikke nødig å gå så ussel, han som det var så mye etter; her henger et stort loft fullt med klær som hørte ham til, og et stort skrin med penger står her òg. Vil du ta det med, skal du få hest og kjerre å kjøre med; og hesten kan han ha, og på kjerra kan han sitte og kjøre gardimellom, for han har ikke nødig å gå."

Ringerikingen fikk et helt kjerrelass med klær og et skrin fullt med blanke sølvpenger, og så mye mat og drikke som han ville; da han hadde fått det, satte han seg på og kjøre sin vei.

Det var den tredje, sa han ved seg selv.

Men borte på jordet gikk den tredje mannen og pløyde, og da han fikk se en fremmedkar reise av gårde med hest og redskap, gikk han hjem og spurte kjerringa hva det var for en som fór av gårde med den blå hesten.

"Å han," sa hun, "det var en mann fra himmerik; han sa det er så usselt med han Per annen, salig mann min, at han går gardimellom der og har hverken klær eller penger; så sendte jeg med 'n alle disse gamle klærne som hang her etter 'n, og det gamle pengeskrinet med sølvdalerne i."

Mannen skjønte straks hvor dette bar hen, salte en hest og fór av gårde i fullt firsprang. Det varte ikke lenge før han var tett baketter han som satt på kjerra og kjørte; men da den andre merket det, kjørte han hesten og kjerra inn i småskogen, nappet en håndfull hestetagl av hesten, og så sprang han opp i en bakke; der knyttet han hestetaglet fast i en bjørk, og under den la han seg til å glane og stirre opp i skyene.

"Nei, nei, nei!" sa han liksom for seg selv, da Per tredje kom ridende, "nei, nå har jeg aldri sett så rart! nei, nå har jeg aldri sett maken!"

Per sto og så på ham en stund og undres på om han var tullen, eller hva det skulle være; endelig så spurte han: "Hva ligger du der og koper på?"

"Nei, maken har jeg aldri sett!" sa den andre; "der fór det én like opp til himmels med en blå hest; her ser du taglet henger igjen i bjørka, og der oppe i skyene ser du den blå hesten hans."

Per så på skyene, og fra skyene på ham, og sa: "Jeg ser ikke annet enn hestetaglet i bjørka, jeg."

"Nei, du kan ikke se det heller, der du står," sa den andre; "men kom hit og legg deg, og glan like opp, og så må du ikke ta øynene bort fra skya."

Mens Per tredje lå og glodde opp i skyene, så øynene hans rant i vann, tok ringerikingen hesten, satte seg opp og reiste av både med den og kjerrelasset. Da det tok til å dure på veien, fór Per tredje opp, men han var så fortullet for det den andre reiste avsted med hestene hans, at han ikke sanset å sette etter før det var for sent.

Nå var han både snau og snuppen; men da han kom hjem til kjerringa, og hun spurte hvor han hadde gjort av hesten, så sa han: "Jeg ga 'n med den også til Per annen, jeg, for jeg syntes ikke det var verdt at han skulle sitte på en kjerre og skrangle gardimellom i himmerike; nå kan han selge kjerra og kjøpe seg en vogn å kjøre på."

"Det skal du ha takk for! Aldri hadde jeg trodd du var så snill en mann," sa konen.

Da han nå kom hjem, han som hadde sanket sammen de seks hundre dalerne og kjerrelasset med klærne og pengene, fikk han se at alle jordene var pløyd og tilsådd. Det første han spurte kjerringa om, det var hvor hun hadde fått såkorn fra.

"Å," sa hun, "jeg har alltid hørt at den som noe sår, han noe får; så sådde jeg det saltet som nordferda satte inn her, og kommer det bare regn snart, tror jeg nok det kommer bra opp igjen."

"Galen er du, og galen blir du så lenge du lever," sa mannen; "men det kan være det samme, for de andre er ikke likere enn du."


Kjerringa mot strømmen

Det var engang en mann som hadde en kjerring, og hun var så tverr og vrang at det var ikke godt å være i lag med henne; mannen, han hadde nå slett ingen utkomme med henne; det han ville, ville hun støtt tvert imot. Så var det en søndag utpå sommeren at mannen og konen gikk ut og skulle se hvordan åkeren sto.

Da de kom til en åker på den andre siden av elven, sa mannen: "Ja, nå er den skjær; imorgen får vi til å skjære."

"Ja, imorgen kan vi ta på å klippe 'n," sa kjerringa.

"Hva for noe, skal vi klippe? Skal vi ikke få lov til å skjære heller nå?" sa mannen.

Nei, klippe den skulle de, mente kjerringa på.

"Det er aldri verre enn lite å vite," sa mannen; "men du må vel ha gått fra det vesle vettet du har hatt og nå. Har du sett at noen har klippet åkeren, du," sa han.

"Lite veit jeg, og lite vil jeg vite," sa kjerringa, "men det veit jeg visst, at åkeren skal en klippe, og ikke skjære," sa hun. Det var ikke årøe om det, klippe skulle de.

Så gikk de bortetter og keiket og trettet, til de kom på broen over elven, like ved en dyp høl.

"De sier for et gammelt ord," sa mannen, "at godt redskap gjør godt arbeid; men det trur jeg nok skal bli en rar skur som de klipper med sauesaks," sa han. "Skal vi slett ikke få lov å skjære åkeren nå da?"

"Nei, nei - klippe, klippe, klippe!" ropte kjerringa, hoppet opp og klippet med fingrene etter nesen på mannen. Men i ilska aktet hun seg ikke, og så snåvet hun i en stokk-ende på broen og dumpet i elven.

"Gammel vane er vond å vende," tenkte mannen, "men det skulle være snodig om jeg ikke fikk rett engang, jeg òg."

Han la ut i hølen, og fikk tak i hårtoppen på henne, så vidt hun fikk hodet over vannet. "Skal vi så skjære åkeren?" sa han.

"Klippe, klippe, klippe!" skrek kjerringa.

"Ja, jeg skal lære deg å klippe jeg," tenkte mannen og dukket henne under. Men det hjalp ikke, de skulle klippe, sa hun da han tok henne opp igjen. "Jeg kan ikke annet tru enn at kjerringa er galen," sa mannen ved seg selv. "Mang en er galen, og veit det ikke, mang en har vett, og når det ikke; men jeg får nå friste en gang til likevel," sa han. Men han hadde ikke før fått henne under, før hun satte hånden opp over vannet, og til åklippe med fingrene som en saks. Da ble mannen storsint og dukket henne både vel og lenge. Men rett som det var, seg hånden ned under vass-skorpa, og kjerringa ble så tung med ett at han måtte slippe taket.

"Vil du dra meg ned i hølen til deg også nå, så kan du ligge der, ditt troll," sa mannen. Og så blei kjerringa.

Men da det lei om litt, syntes han det var ille at hun skulle ligge der og ikke komme i kristen jord, og så gikk han ned langs med åa og lette og soknet etter henne. Men alt det han lette og alt det han soknet, så fant han henne ikke. Han fikk med seg gårdsfolket og andre folk fra grannelaget, og de ga seg til å grave og sokne nedetter hele åa alle i hop; men alt det de lette, så fant de ingen kjerring.

"Nei," sa mannen, "det kan nok ikke nytte dette. Denne kjerringa var nå ei kjerring for seg sjøl hun," sa han. "Mens hun levde, var hun så rent på tverke, og hun kan vel ikke være annerledes nå heller; vi får til å lete oppetter og friste ovenfor fossen; kanskje hun har fløtet seg oppetter."

Å ja, de gikk oppetter og lette og soknet ovenfor fossen. Der lå kjerringa, det var riktig nok. Det var kjerringa mot strømmen det.


Haren som hadde vært gift

Det var engang en hare som var ute og gikk i det grønne. "Å, hurra, hei og hopp!" skrek han, hoppet og sprang, og rett som det var, gjorde han et rundkast bortetter og sto på to-ben i groen.

Så kom det en rev luskende.

"God dag, god dag!" sa haren. "Jeg er så glad i dag, for det jeg har vært gift, skal du vite," sa haren.

"Det var vel det da," sa reven.

"Å, det var ikke så vel heller, for hun skåret hardt på hornene, og så var det et troll til kjerring jeg fikk," sa han.

"Det var ille det da," sa reven.

"Å, det var ikke så ille heller," sa haren, "for jeg fikk rikdom med henne, hun hadde en stue."

"Det var da vel det," sa reven.

"Å, det var ikke så vel heller," sa haren, "for stua brant opp, og alt det vi eide."

"Det var da riktig ille," sa reven.

"Å, det var ikke så ille enda," sa haren, "for hun brant opp kjerringa med."


Dukken i gresset

Det var engang en konge som hadde tolv sønner. Da de ble store, sa han til dem at de skulle ut i verden og finne seg en kone; men hun skulle kunne spinne og veve og sy en skjorte på én dag, ellers ville han ikke ta henne til sønnekone. Hver av dem ga han en hest og en ny rustning, og så dro de da ut i verden og skulle lete etter koner; men da de var kommet et stykke på veien, sa de at de ville ikke ha med Askeladden, for han dudde ikke til noen ting. - Ja, Askeladden måtte bli igjen han, det var ikke noen råd for det, og han visste ikke hva han skulle gjøre eller hvor han skulle vende seg; han ble så sørgmodig at han steg av hesten og satte seg i gresset til å gråte. Men da han hadde sittet en liten stund, tok en av tuene i gresset til å røre på seg, og fram av den kom det en liten hvit ting, og da den kom nærmere, så Askeladden at det var en nydelig liten pike; men hun var så ørende liten. Hun gikk bort og ba ham om han ikke ville komme ned og se Dukken i Gresset. Jo det ville han, og det gjorde han.

Da han hadde kommet der ned, satt Dukken i Gresset på en stol; hun var så deilig og pyntet, og så spurte hun Askeladden hvor han skulle hen, og hva ærend han reiste i.

Han fortalte at det var tolv brødre av dem, og at kongen hadde gitt dem hest og rustning og sagt at de skulle reise ut i verden og finne seg en kone, og hun skulle kunne spinne og veve og sy en skjorte på én dag; "men vil du gjøre det, og du vil bli konen min, så vil jeg ikke reise lenger," sa Askeladden til Dukken i Gresset. Jo, det ville hun gjerne, og hun skyndte seg med å få spunnet, vevd og sydd skjorten, men den ble så for-ørende liten, ikke lenger enn som så - - -.

Denne skjorten reiste nå Askeladden hjem med; men da han kom fram med den, var han skamfull for den var så liten; likevel sa kongen at han skulle få henne, og så reiste Askeladden lystig og glad tilbake for å hente den lille kjæresten sin. Da han kom til Dukken i Gresset, ville han ta henne opp på hesten til seg; men nei, det ville hun ikke; hun sa hun ville sitte og kjøre i en sølvskje, og hun hadde selv to små hvite hester som skulle dra henne. Så reiste de avsted, han på hesten og hun i sølvskjeen, og hestene som dro henne, var to små hvite mus; men Askeladden holdt seg alltid på den andre siden av veien, for han var redd han skulle komme til åride inn på henne, hun som var så ørliten. Da de hadde kommet et stykke på veien, kom de til et stort vann, der ble hesten til Askeladden sky, skvatt over på den andre siden av veien og veltet skjeen, så Dukken i Gresset falt i vannet. Askeladden ble så ille ved, han visste ikke hvordan han skulle få henne opp igjen; men om litt kom det opp en havmann med henne, og nå var hun blitt likeså stor som et annet voksent menneske, og meget deiligere enn hun var før. Så satte han henne fremfor seg på hesten og red hjem.

Da Askeladden kom der, var også alle brødrene hans kommet med hver sin kjæreste; men de var så stygge og fæle, og så slemme at de hadde vært i luggen på kjærestene sine på veien; på hodet hadde de noen hatter som var malt med tjære og sot, og så hadde det rent av hattene ned over ansiktet på dem, så de var blitt enda styggere og fælere. Da brødrene fikk se kjæresten til Askeladden ble de avindsyke på ham alle sammen; men kongen ble så glad i dem begge at han jaget alle de andre på dør, og så holdt Askeladden bryllup med Dukken i Gresset, og siden levde de både godt og vel i lang, lang tid, og er de ikke døde, så lever de ennå.


Hjemmusa og fjellmusa

Det var engang en hjemmus og en fjellmus, de møttes i skogbrynet; der satt fjellmusa i et haslekjerr og plukket nøtter.

"Signe arbeidet!" sa hjemmusa; "skal jeg treffe skyldfolk her så langt ute i bygda?" sa hun.

"Det var så det," sa fjellmusa.

"Du sanker nøtter du, og drar til hus," sa hjemmusa.

"Jeg nødes til det, om vi skal ha noe å leve av til vinteren," sa fjellmusa.

"Hamsen er stor, og nøtta er full i år, så det kan monne i sulten skrott," sa hjemmusa.

"Det er vel det," sa fjellmusa, og talte om at hun levde vel og hadde det godt.

Hjemmusa mente hun hadde det bedre; men fjellmusa ble ved sitt, og sa at det var ingensteds så godt som i skogen og fjellet, og hun hadde det selv best. Hjemmusa sa at hun hadde det best, og dette kunne de ikke bli sams om. Til sist lovte de de skulle komme ti hverandre i julen, så de fikk se og smake hvem som hadde det best.

Hjemmusa var den som først skulle fare i julegjestebud. Hun fór gjennom skog og dype daler, for enda fjellmusa hadde flyttet ned til vinteren, var veien både lang og tung; det bar imot, og sneen var dyp og løs, så hun ble både trett og sulten før hun kom fram. "Nå skal det være godt å få mat," tenkte hun da hun var fremme.

Fjellmusa hadde krafset i hop nokså bra: det var nøttekjerner og sisselrøtter og andre slags røtter, og mye annet godt som vokser i skog og mark, og det hadde hun i et hull dypt nede i jorden, så det ikke frøs, og tett ved var et oppkomme som var åpent hele vinteren, så hun kunne drikke så mye vann hun ville.

Det var nok av det som var, og de åt både godt og vel; men hjemmusa syntes det var ikke mer enn nødtørftig kost.

"Med dette kan en livnære seg," sa hun, "men det er ikke rart, er det. Nå får du være så snill å komme til meg og smake hvordan vi har det," ba hun.

Ja, det skulle hun, og det varte ikke lenge før hun kom. Da hadde hjemmusa samlet sammen av all den julekosten som konen i huset hadde spilt mens hun gikk og var ør i juletiden: det var ostesmuler og smørbiter og talg, og klingsmuler og rømmebrød og mye annet godt. I spillfatet under tønnetappen hadde hun drikke nok, og hele stuen var full av all slagt godmat. De åt og levde vel, og det var nesten ingen bunn i fjellmusa; slik kost hadde hun aldri smakt. Så ble hun tørst, for maten var både sterk og fet, sa hun, og nå måtte hun drikke en gang.

"Det er ikke langt etter ølet, her skal vi drikke," sa hjemmusa og sprang opp på kanten av spillfatet og drakk seg utørst; men hun drakk ikke mere heller, for hun kjente juleølet og visste det var sterkt. Men fjellmusa syntes det var et herlig drikke, hun hadde aldri smakt annet enn vann, og tok den ene supen etter den andre; men hun kunne ikke med sterkt drikke; så ble hun drukken før hun kom ned av koppen, og så ble hun ør i toppen og fikk det i føttene, så hun tok til å renne og springe fra den ene øltønna og opp på den andre, og til å danse og tumle på hyllene mellom kopper og krus, og knistre og pipe som hun både var full og galen, og full var hun da også.

"Du må ikke bære deg som du var kommen ut av berget i dag," sa hjemmusa; "gjør ikke slik styr og hold ikke slikt leven; vi har slik hard fut her," sa hun.

Fjellmusa sa hun aktet hverken fut eller fant.

Men katten satt på kjellerlemmen og lurte og hørte både snakket og ståket. Med det samme konen skulle ned og tappe i en ølskål og hun lettet på lemmen, smatt katten ned i kjelleren og slo kloen i fjellmusa; det ble en annen dans det. Hjemmusa smatt inn i hullet sitt, og satt trygg og så på at fjellmusa ble fastende med ett, da hun kjente kattekloen.

"Å kjære min fut, å kjære min fut, vær nådig spar liv, skal jeg fortelle deg et eventyr," sa hun.

"Kom med det!" sa katten.

"Det var en gang to små mus," sa fjellmusa, og pep så sent og så ynkelig, for hun ville dra det ut så langt hun kunne.

"Så var de ikke alene," sa katten, både kort og tvert.

"Så hadde vi en stek vi skulle steke oss."

"Så svalt dere ikke," sa katten.

"Så satte vi den ut på taket, så den kunne svale seg vel," sa fjellmusa.

"Så brente du deg ikke," sa katten.

"Så kom reven og kråka og tok og åt den," sa fjellmusa.

"Så eter jeg deg!" sa katten.

Men i det samme smelte kjerringa igjen kjellerlemmen, så katten ble redd og slapp taket. Og vips! var fjellmusa oppe i hullet til hjemmusa. Derfra var det en gang ut i sneen, og fjellmusa var ikke sen om å komme på hjemveien.

"Dette kaller du å ha det vel, og sier at du lever best?" sa hun til hjemmusa. "Gud glede meg det mindre da, fremfor slik en stor gård og slik en hauk til fut! det var jo så vidt jeg slapp med livet."


Hanen og høna

Høna: "Du lover meg sko, år for år, år for år, og jeg får ingen sko."

Hanen: "Du skal nok få sko!"

Høna: "Jeg verper egg, og jeg gjør godt, og enda må jeg gå her barføtt!"

Hanen: "Så ta dine egg og reis til byen og kjøp deg sko, og gå ikke lenger barføtt!"


Hver synes best om sine barn

Det var engang en skytter som var ute i skogen; så møtte han myrsnipa.

"Kjære vene, skyt ikke mine barn!" sa myrsnipa.

"Hva er det for noen som er dine barn da?" spurde skytteren.

"De vakreste barna i skogen går, er mine!" svarte snipa.

"Jeg får vel ikke skyte dem da," sa skytteren.

Men da han kom tilbake, hadde han i hånden et helt knippe myrsniper som han hadde skutt.

"Au, au! hvorfor skjøt du barna mine likevel da!" sa snipa.

"Var det dine barn dette?" spurde skytteren - "jeg skjøt de styggeste jeg fant, jeg."

"Å ja!" svarte snipa, "vet du ikke at hver synes best om sine barn?"


Bjørnen og reven

1. Slipp granrot og ta i revefot

Det var engang en bjørn som satt i en solbakke og sov. I det samme kom det en rev luskende forbi og fikk se den.

"Sitter du der og later deg, bestefar," sa reven. "Nå skal jeg spille deg et puss," tenkte Mikkel med seg selv. Så fant han tre skogmus og la på en stubbe tett under nesen på bjørnen. "Buh, bamse, Per skytter ligger bak stubben!" skrek han like inn i øret på bjørnen, og tok til bens bort igjennom skogen.

Bjørnen bråvåknet, og da han så de tre musene, ble han så sint at han letter på labben og ville legge til dem, for han trodde det var de som hadde skreket inn i øret på ham.

Men så fikk han se svansen til Mikkel mellom buskene borte i skogkanten, og la avsted så det braket i småskogen, og bamsen var så nær etter Mikkel at han fikk tak i den høyre bakfoten på ham, i det samme han skulle smette ned i en gang under en granrot. Der satt Mikkel i klemmen, men rådløs var han ikke, han skrek:

"Slipp granrot og ta i revefot!" og så slapp bjørnen. Men da lo reven langt inne i hullet og sa:

"Lurte jeg deg ikke den gangen også, bestefar!"

"Gjømt er ikke glømt," sa bjørnen, og var vill.


2. De vedder om flesk og humlebol

Om morgenen den andre dagen kom bjørnen gående over myra med en gjøgris: Mikkel satt høyt oppe på en stein ved myrbredden.

"God dag, bestefar," sa reven; "hva er det for godt du har der?" sa han.

"Flesk," sa bjørnen.

"Jeg har også litt munngodt," sa reven.

"Hva er det?" sa bjørnen.

"Det er det største humlebolet jeg noen tid har funnet," sa Mikkel.

"Jaså," sa bjørnen, og gren og siklet, så godt syntes han det skulle være å få litt honning. "Skal vi bytte kost?" sa han.

"Nei, det gjør jeg ikke," sa Mikkel.

Men så gjorde de veddemål, og ble forlikt om at de skulle nevne tre slags trær. Kunne reven si det fortere enn bjørnen, skulle han få lov til åbite én gang av flesket; men hvis bjørnen kunne si det fortere, skulle han få lov til å suge én gang av humlebolet. Han skulle nok greie å suge i seg all honningen i ett drag, tenkte bjørnen.

"Ja," sa reven, "det er både godt og vel alt sammen, men det sier jeg, at vinner jeg, skal du være pliktig til å rive av busta der jeg vil bite," sa han.

"Ja nok, jeg får vel hjelpe deg, siden du ikke orker sjøl," sa bjørnen.

Så skulle de til å nevne opp trærne.

"Toll, furu, tyri!" brummet bjørnen - grov i målet var han. Men dette var bare ett tre, for toll er ikke annet enn furu, det heller.

"Ask, or, eik!" skrek reven så det gnall i skogen.

Så hadde han vunnet, og han fór ned og tok hjertet ut av grisen i én bit, og ville springe. Men bjørnen ble arg for det han tok det beste på hele grisen, og fikk fatt i svansen på ham og holdt ham.

"Bi litt," sa bjørnen, og var vill.

"Ja, det er det samme, bestefar, vil du slippe meg, skal du få smake på honningen min," sa reven.

Da bjørnen hørte det, så slapp han taket, og reven opp etter honningen.

"Her på dette humlebolet," sa Mikkel, "holder jeg et løvblad, og under det løvbladet er det et hull som du kan suge igjennom," sa han, og i det samme holdt han humlebolet opp under nesen på bjørnen, tok vekk løvbladet, hoppet opp på steinen og satte seg til å glise og le; for det var hverken humlebol eller honning, det var et vepsereir så stort som et mannehode, fullt med veps, og vepsene yrte ut og stakk bjørnen i øynene og ørene og i munnen og på snuten. Og han fikk så mye å gjøre med å kare dem av seg at han ikke hadde stunder til å tenke på Mikkel.

Fra den dagen er det at bjørnen er så redd vepsen.


3. De skulle ha åker i sameie

Det var engang bjørnen og reven skulle ha åker i sameie. De hadde en liten bråte oppi skogen, og det første året sådde de rug. "Nå får vi dele som rett er," sa Mikkel; "vil du ha rota, så tar jeg toppen," sa han. Ja, det ville bjørnen. Men da det hadde tresket, fikk reven korn, og bjørnen fikk ikke annet enn taver og teger. Bamsen likte ikke dette, men reven sa det var så som de var forlikt om. "I år er det jeg som har vinningen," sa reven, "et annet år er det du; da skal du ha toppen, og jeg får nøyes med rota."

Men da våronna kom, spurte Mikkel hva bjørnen mente om neper. Jo, det var bedre kost enn korn, sa han, og det mente reven òg. Da høsten kom, tok reven nepene, og bjørnen fikk kålen. Men da ble bamsen så harm at han skilte lag med Mikkel med det samme.


4. Mikkel vil smake hestekjøtt

Så var det en dag som bjørnen lå og åt på en hest han hadde slått. Da var Mikkel ute igjen, kom luskende og siklet på en godbit av hestekjøttet. Han gjorde kriker og kroker, til han kom bakenfor bjørnen, så tok han til sprangs på den andre siden av hesteskrovet, og nappet en jafs med det samme han rente forbi. Bamsen var ikke sen heller, han slo etter Mikkel, så han fikk tippen av den røde halen i labben sin; siden den tid har reven hvit haletipp.

"Bi nå, Mikkel, og kom hit," sa bjørnen, "så skal jeg lære deg å fange hest." Ja, det ville Mikkel gjerne lære, men han gikk ikke nærmere enn han trodde seg. "Når du ser det ligger en hest i en solbakke og sover," sa bjørnen, "så skal du binde deg vel fast med taglet i rova, og hugge tennene i låret på hesten," sa han.

Det varte ikke lenge før reven fant seg en hest som lå og sov i solbakken, kan du vel vite, og så gjorde han som bjørnen hadde sagt, han vippet og bandt seg vel inn i hestetaglet, og hugg tennene i låret på hesten. Og den spratt opp, og til å slå og renne, så Mikkel slang både mot stokk og mot stein, og ble så skamslått og mørbanket at han ikke var fra åmiste både sans og samling.

Rett som det var, fór de forbi en hare.

"Hvor skal du hen, som farer så fort, Mikkel?" sa haren.

"I skyssferd, min kjære Jens!" sa reven.

Og haren satte seg opp på to-ben og lo så godt at kjeften sprakk like opp til ørene, for det Mikkel fór så gildt i skyss.

Men siden den skyssferden har ikke reven tenkt på å fange hest. Den gangen var det bjørnen som var ful; ellers sier de han er godtruen som trollene.


Høna som skulle til Dovre forat ikke allverden skulle forgå

Det var engang en høne som hadde fløyet opp og satt seg i en stor eik til kvelden. Om natten drømte hun at kom hun ikke til Dovrefjell, så måtte allverden forgå. Best som det var, hoppet hun ned og ga seg på veien. Da hun hadde gått et stykke, møtte hun en hane.

"God dag, hane pane," sa høna.

"God dag, høne pøne; hvor skal du hen så tidlig?" sa hanen.

"Å, jeg skal til Dovrefjell, forat ikke allverden skal forgå," sa høna.

"Hvem har sagt deg det, høne pøne?" sa hanen.

"Jeg satt i eika og drømte det i natt," sa høna.

"Jeg blir med, jeg," sa hanen.

Ja, så gikk de et langt stykke, så møtte de en and.

"God dag, hane pane, hvor skal du hen så tidlig?" sa anda.

"Jeg skal til Dovrefjell, forat ikke allverden skal forgå," sa han.

"Hvem sa deg det, hane pane?"

"Høne pøne," sa hanen.

"Hvem sa deg det, høne pøne?" sa anda.

"Jeg satt i eika og drømte det i natt," sa høna.

"Jeg slår følge," sa anda.

Så la de avsted og gikk et stykke igjen, så møtte de en gasse.

"God dag, gasse vasse," sa anda.

"God dag, ande vande," sa gassen, "hvor skal du hen så tidlig?"

"Jeg skal til Dovrefjell, forat ikke allverden skal forgå," sa anda.

"Hvem sa det, ande vande?" sa gassen.

"Hane pane."

"Hvem sa det, hane pane?"

"Høne pøne."

"Hvorav vet du det, høne pøne?" sa gassen.

"Jeg satt i eika og drømte det i natt, gasse vasse," sa høna.

"Jeg vil være med," sa gassen.

Da de hadde gått et stykke igjen, så møtte de en rev.

"God dag, rev skrev," sa gassen.

"God dag, gasse vasse."

"Hvor skal du hen, rev skrev?"

"Hvor skal du hen, gasse vasse?"

"Jeg skal til Dovrefjell, forat ikke allverden skal forgå," sa gassen.

"Hvem sa det, gasse vasse?" sa reven.

"Ande vande."

"Hvem sa det, ande vande?"

"Hane pane."

"Hvem sa det, hane pane?"

"Høne pøne."

"Hvorav vet du det, høne pøne?"

"Jeg satt i eika og drømte det i natt, at hvis vi ikke kommer til Dovrefjell, så skal allverden forgå," sa høna.

"Å snakk," sa reven, "allverden forgår ikke om dere ikke kommer dit. Nei, kom og følg meg til hiet mitt, det er mye bedre, for der er det både godt og varmt."

Ja, de fulgte med reven hjem til hiet hans, og da de var kommet dit, la reven dyktig på varmen, så de ble søvnige alle sammen. Anda og gassen satte seg i en krok, men hanen og høna fløy opp på en kjepp.

Da gassen og anda vel hadde sovnet, tok reven og la gassen på gloa og stekte den. Høna kjente det luktet så svidd; hun hoppet opp på en høyere pinne og sa i halvsøvne: "Fy, her stinker så, her stinker så!"

"Å snakk!" sa reven, "røyken bare slår ned gjennom pipa, sett deg til åsove og ti still!"

Så sovnet høna igjen. Reven hadde ikke fått i seg gassen, før han gjorde like ens med anda, tok henne, la henne på gloa og stekte henne, og til åete.

Så våknet høna igjen og hoppet opp på en høyere pinne.

"Fy, her stinker så, her stinker så!" sa hun; og da hun fikk øynene opp og fikk se at reven hadde ett dem begge to, både gassen og anda, så fløy hun opp på den høyeste pinnen og satte seg der og kikket opp igjennom pipa. "Nei, nei, se alle de deilige gjessene som flyr der!" sa hun til reven. Mikkel ut og skulle hente seg en fet stek til. Imens vekket høna hanen og sa hvordan det hadde gått med gasse vasse og ande vande. Så fløy hane pane og høne pøne opp gjennom pipa, og hvis de ikke hadde kommet til Dovrefjell, hadde det visst vært forbi med allverden.


Hanen som falt i bryggekaret

Det var engang en tuppe og en toppe, som gikk utpå åkeren og spente og sparket og plukket.

Rett som det var, fant høna et byggkorn, og hanen en humlekoll, og så skulle de gjøre malt og brygge juleøl.

"Jeg plukker bygg, og jeg melter malt og brygger øl, og ølet er godt!" kaklet høna.

"Er vørteren god og sterk?" sa hanen, og fløy opp på kanten av karet og ville smake; men da han skulle bukke seg og drikke en tår, satte han i åflakse med vingene, og så falt han på hodet i bryggekaret og druknet.

Da høna så det, ble hun så rent fra seg at hun fløy opp på peishylla og ga seg til å skråle og gråte: "Fått, fått, fått skaæe! Fått fått, fått skaæe!" skrek hun i ett vekk, og ville aldri holde opp igjen.

"Hva skaær deg, tuppe hønemor, siden du sørger og gråter så?" sa håndkverna.

"Jo, toppe hanefar falt i bryggekaret og druknet, og der ligger han død," sa høna; "derfor sørger og gråter jeg."

"Ja, kan jeg ikke gjøre annet, så skal jeg male og smale," sa håndkverna, og til å male alt det den kunne.

Da stolen hørte dette, så sa den: "Hva feiler deg kvern, siden du smaler og maler så?"

"Jo, toppe hanefar falt i bryggekaret og druknet, tuppe hønemor sitter på murhylla og sørger og gråter; derfor maler og smaler jeg," sa håndkverna.

"Kan jeg ikke annet, så skal jeg rikte," sa stolen, og ga seg til åknake og knirke.

Dette hørte døren; så sa den: "Hva feiler deg? Hvorfor rikter du stol?"

"Jo, toppe hanefar falt i bryggekaret og druknet, tuppe hønemor sitter på murhylla og sørger og gråter og håndkverna maler; derfor rikter og knirker og knaker og braker jeg," sa stolen.

"Ja, kan jeg ikke gjøre annet, så skal jeg skrelle og smelle," sa døren, og til å fly opp og slå igjen, og låte og larme så det mest gikk i marg og ben.

Dette hørte flisdunken.

"Hvorfor skreller og smeller du så dør," sa den.

"Jo, toppe hanefar falt i bryggekaret og druknet, tuppe hønemor sitter på murhylla og sørger og gråter, håndkverna maler og smaler, og stolen rikter og knirker; derfor skreller og smeller jeg," sa døren.

"Ja, kan jeg ikke annet, så skal jeg fyke og ryke," sa flisdunken, og til å ryke så stua sto i en skodde.

Dette så riva som sto utenfor og tittet gjennom vinduet.

"Hvorfor ryker du så, flisdunk?" sa den.

"Jo, toppe hanefar falt i bryggekaret og druknet, tuppe hønemor sitter på murhylla og sørger og gråter, håndkverna maler og smaler, stolen rikter og knirker, døren skreller og smeller; derfor fyker og ryker jeg," sa flisdunken.

"Ja, kan jeg ikke annet, så skal jeg rive og rake," sa den, og til årake rundt omkring.

Dette sto ospen og så på.

"Hvorfor river og raker du så, rive?" sa den.

"Toppe hanefar falt i bryggekaret og druknet, tuppe hønemor sitter på murhylla og sørger og gråter, håndkverna maler og smaler, stolen rikter og knirker, døra skreller og smeller, flisdunken fyker og ryker; derfor river og raker jeg omkring," sa riva.

"Ja, kan jeg ikke annet," sa ospen, "så skal jeg skjelve og bevre i bladene mine."

Dette merket fuglene.

"Hvorfor skjelver og bevrer du så, osp?" sa fuglene til den.

"Toppe hanefar falt i bryggekaret og druknet, tuppe hønemor sitter på murhylla og sørger og gråter, håndkverna maler og smaler, stolen rikter og knirker, døra skreller og smeller, flisdunken fyker og ryker, riva raker og river; derfor skjelver og bevrer jeg," sa ospen.

"Ja, kan vi ikke annet, så vil vi plukke fjærene av oss," sa fuglene, og til å pille og plukke så fjærene føk.

Dette sto mannen og så på, og så spurte han fuglene:

"Hvorfor plukker dere av dere fjærene, fugler?"

"Toppe hanefar falt i bryggekaret og druknet, tuppe hønemor sitter på murhylla og sørger og gråter, håndkverna maler og smaler, stolen rikter og knirker, døra skreller og smeller, flisdunken fyker og ryker, riva river og raker, ospa skjelver og bevrer; derfor piller og plukker vi av oss fjærene," sa fuglene.

"Ja, kan jeg ikke annet, så vil jeg rive sund limene," sa mannen, og til å rive og slite i sopelimene, så riskvistene føk både i øst og vest.

Kjerringa sto og kokte kveldsgrauten og så på dette.

"Hvorfor river du sund limene, mann?" spurte hun.

"Jo, toppe hanefar falt i bryggekaret og druknet, tuppe hønemor sitter på murhylla og sørger og gråter, kverna maler og smaler, stolen rikter og knirker, døra skreller og smeller, flisdunken fyker og ryker, riva raker og river, ospa skjelver og bevrer, fuglene piller og plukker fjærene av seg, derfor river jeg sund limene," sa mannen.

"Ja, så vil jeg kline grauten rundt alle veggene," sa kjerringa, og det gjorde hun også; hun tok den ene sleiva etter den andre og klinte rundt alle veggene, så ingen kunne se hva de var gjort av for bare graut.

Så drakk de gravølet til hanen som falt i bryggekaret og drunket, og vil du ikke tro det, kan du reise dit og smake både på ølet og på grauten.

[Eventyr side 1] [Eventyr side 2] [Eventyr side 3] [Eventyr side 4] [Eventyr side 5] [Eventyr side 6] [Eventyr side 7] [Eventyr side 8] [Eventyr side 9] [Eventyr side 10] [Eventyr side 11] [Eventyr side 12] [Eventyr side 13] [Eventyr side 14] [Eventyr Meny]
Hurtiglinker til de andre kapitlene:
[Index] [Eldre Futhark] [Odins Trollsanger] [Sigerdrivamål] [Germanske runer] [Norske runer] [Danske runer] [Svenske runer] [Grønlandske runer] [Islandske runer] [Anglosaksiske runer] [Vesterhavsruner] [Lønnruner] [Norske runeinnskrifter I] [Norske runeinnskrifter II] [Norske runeinnskrifter III] [Symboler] [Rissing] [Historikk] [Goterne] [Herulerne] [Klassedelingen] [Blot] [Ed] [Volve] [Nidstang] [Grav] [Runekasting] [Håndverk] [Tekstil] [Handelsvarer] [Familie] [Idrett] [Skip] [Navigasjon] [Bosetninger] [Gårdsnavn] [Husdyr] [Lov & rett] [Mål & tid] [Reiseruter] [Våpen] [Religion] [Primsigne] [Drikkekultur] [Ord] [Stavkirker] [Riker] [Sagaklipp] [Folkevandringstida] [Oslo] [Helleristninger] [Bilder i berg] [Referanser] [Download filer] [Kultur idag] [Eventyr] [Film] [Litteratur] [Kunst] [Musikk] [Vikingspill] [Hvordan] [Andre "runesider"] [Ikke-runestoff] [Arild Hauge]

Hvem Hva Hvor i Norrøn mytologi:
[A] [B] [C] [D] [E] [F] [G] [H] [I] [J] [K] [L] [M] [N] [O] [P] [Q] [R] [S] [T] [U] [V] [W] [X] [Y] [Z] [Æ] [Ø] [Å]

1995-2020 Reisenett.no. Eventyrene er tilrettelagt for publisering av Arild Hauge


Sist oppdatert 16. august 1999
Tekstene er hentet fra:
[http://www.lysator.liu.se/runeberg/folkeven/026.html]

Asbjørnsen og Moe's NORSKE FOLKEEVENTYR.
Innskrevet og rettet av Kjell Nedrelid. Sist forandret: 31.10.1994.
Released to Internet 11.10.1996 in zipped WordPerfect 5.0-format. Alle tekster kan fritt distribueres, så lenge det ikke taes betalt for dette. Vennligst behold denne innledningen.