Norske Sagn & Eventyr - side 1 av 14De historiene du finner i menyen på denne siden (side 1 - 3), handler om folks forhold det hinsidige og til de underjordiske , som er nevnt under navn som huldre, riser, nøkken, nisser, dverger osv. - skikkelser i norsk folketro som har røtter tilbake til hedensk tid.
Det var en gang en mann som hadde en eneste sønn; men han levde
i armod og usseldom, og da han lå på det siste, sa han til
sønnen at han ikke eide annet enn et sverd, et strieplagg, og
noen brødsmuler, og det skulle han få til arv. Da mannen var
død, ville gutten ut i verden og friste lykken; så bandt han
sverdet om seg og tok brødsmulene og la i strieplagget til
niste; for de bodde oppe i en skogli, langt fra folk. På veien
måtte han over et fjell. Da han var kommet så høyt at han kunne
se ut over vidda, fikk han se en løve, en falk og en maur, som
sto og trettet omkring en død hest. Gutten ble ille ved da han
så løven; men den ropte på ham, og sa at han skulle komme og
skille tretten imellom dem, og skifte hesten slik at hver fikk
det han burde ha.
Gutten tok sverdet og skiftet hesten så godt han kunne; løven
ga han skrovet og største parten; falken fikk noe av innmaten og
noe annet småtteri; men mauren fikk hodet. Da han hadde gjort
det, sa han: "Nå synes jeg det er rett delt. Løven skal ha det
meste, for han er størst og sterkest; falken skal ha det beste,
for han er fin og fysen; mauren skal ha skolten, for han kryper
i kroker og kriker."
Ja, den delingen var de vel nøyd med alle sammen, og så
spurte de hva han skulle ha for det han hadde skiftet så vel
imellom dem. "Har jeg gjort dere en tjeneste, og De er nøyd med
det, så er jeg velnøyd," sa han; "men betaling skal jeg ikke
ha." Jo, det skulle han ha, sa de. "Vil du ikke ha annet," sa
løven, "så skal du få tre ønsker." Men gutten visste ikke hva
han skulle ønske seg. Så spurte løven om han ikke ville ønske at
han kunne skape seg om til en løve, og de to andre spurte om han
ikke ville skape seg om til falk og til maur. Det syntes han
kunne være både godt og vel, og så ønsket han seg det.
Han kastet sverdet og strieplagget, skapte seg om til falk og
la til åfly. Så fløy han til han kom over et stort vann; men da
han kom utpå, ble han så trett og så sårvinget at han kunne ikke
fly lenger, og da han så et brattberg som sto opp av vannet,
satte han seg på det og hvilte seg; han syntes det var et
underlig berg, og gikk omkring på det en stund.
Men da han hadde hvilt ut, skapte han seg til en falk igjen
og fløy avsted, til han kom til kongsgården; der satte han seg i
et tre utenfor vinduene til kongsdatteren. Da hun så fuglen,
fikk hun lyst til å fange den. Hun lokket den til seg, og da
falken var kommet innenfor, sto hun ferdig, og - husj - slo
kongsdatteren vinduet igjen, tok fuglen og satte den i et bur.
Om natten gjorde gutten seg til maur og krøp ut av buret, og
så skapte han seg til den han var, og gikk bort og satte seg hos
kongsdatteren. Da ble hun så redd at hun ga seg til å skrike, så
kongen våknet og kom inn og spurte hva som var på ferde.
"Det er noen her!" skrek kongsdatteren. I det samme var
gutten maur, krøp inn i buret og gjorde seg til falk igjen.
Kongen kunne ikke se noen som var å bli redd for; så sa han til
kongsdatteren at det måtte være maren som trykket henne. Men
ikke før var han vel ute av døren, så var det det samme igjen.
Gutten krøp ut av buret som en maur, ble så til den han var, og
satte seg hos kongsdatteren.
Hun skrek høyt, og kongen kom og skulle se hva som var på
ferde igjen.
"Det er noen her!" skrek kongsdatteren. Men gutten smatt inn
i buret igjen, og satt der som en falk. Kongen så og lette både
høyt og lavt, og da han ikke så noe, ble han sint for han ikke
kunne få nattero, og sa det var noe tøv hun fór med; "skriker du
slik én gang til," sa han, "så skal du bli var det at kongen er
far din."
Men kongen var ikke mer enn vel ute av døren, før gutten var
hos kongsdatteren igjen. Den gangen skrek hun ikke, enda hun var
så redd at hun ikke visste hvor hun skulle gjøre av seg.
Så spurte gutten hva det var hun var så redd for.
Jo, hun var lovt bort til en haugebasse, sa hun, og første
gangen hun kom under bar himmel, skulle han komme og ta henne,
og da gutten kom, trodde hun det var haugebassen; hver
torsdagsmorgen kom det bud fra haugebassen, og det budet var en
drage, som kongen måtte gi ni velgjødde svin hver gang den kom,
og derfor hadde han satt ut at den som kunne fri ham for dragen,
skulle få kongsdatteren og halve riket.
Det sa gutten han skulle gjøre, og da det ble lyst om
morgenen, gikk kongsdatteren til kongen, og sa at det var én
inne som ville fri ham for dragen og svineskatten. Da kongen
hørte det, ble han glad, for dragen hadde ett opp så mange svin
at det snart ikke var flere igjen i hele kongeriket. Den dagen
var det nettopp en torsdagsmorgen, og dermed så strøk gutten dit
dragen pleide komme og ta imot svinene, og husbondkaren i
kongsgården viste veien for ham.
Ja, dragen kom også, og han hadde ni hoder, og var så arg og
sint at det fraste ild og luer da han ikke så svinematen sin, og
røk på gutten som han ville ete ham levende. Men husj - gjorde
gutten seg til løve, og sloss med dragen og rev av ham det ene
hodet etter det andre. Dragen var sterk han også, og han spydde
ild og eiter. Men da det led på, hadde han ikke mer enn ett hode
igjen; det var det seigeste; til sist fikk gutten revet av det
og, og så var det ute med dragen. Så gikk han til kongen, og det
ble stor glede over hele kongsgården, og gutten skulle ha
kongsdatteren.
Men så var det en gang de gikk i hagen, da kom selve
haugebassen farende, tok kongsdatteren og fór bort igjennom
luften med henne. Gutten ville etter med det samme; men kongen
sa han ikke skulle gjøre det, for han hadde ikke noen annen
igjen, nå da han hadde mistet datteren. Men det hjalp hverken
bønn eller bud. Gutten gjorde seg til falk og fór av gårde. Men
da han ikke så dem, kom han i hug det underlige brattberget han
hadde hvilt på første gangen han fløy ut. Han slapp seg ned og
satte seg der, skapte seg til maur og krøp ned igjennom en
sprekk i berget. Da han hadde krøpet en stund, kom han til en
dør som var gjenlåst. Men han visste råd til å komme inn, han
krøp inn igjennom nøkkelhullet; der satt en fremmed kongsdatter
og lysket en haugebasse med tre hoder.
"Jeg har nok gått riktig!" tenkte gutten ved seg selv, for
han hadde hørt kongen hadde mistet to døtre før, som trollene
hadde tatt. "Kanskje jeg finner den andre også," sa han ved seg
selv og krøp inn igjennom nøkkelhullet på en dør til. Der satt
en annen fremmed kongsdatter og lysket en haugebasse, og han
hadde seks hoder. Så krøp han igjennom et nøkkelhull til; der
satt den yngste kongsdatteren og lysket en haugebasse med ni
hoder. Han krøp opp på leggen hennes og kløp henne; så skjønte
hun det var gutten som ville tale med henne, og så ba hun
haugebassen om hun ikke fikk lov til å gå ut litt. Da hun kom
ut, var gutten den han var igjen, og så sa han til henne at hun
skulle spørre haugebassen om hun aldri skulle komme derifra og
hjem til far sin. Så gjorde han seg til maur og satte seg på
foten hennes, og så gikk kongsdatteren inn igjen og tok til å
lyske haugebassen.
Da hun hadde holdt på med dette en stund, falt hun i tanker.
"Du glemmer å lyske meg; hva er det du grunder på?" sa trollet.
"Å, jeg grunder på om jeg aldri skal komme herifra og hjem
til min fars gård," sa kongsdatteren.
"Nei, det gjør du aldri," sa haugebassen; "ikke før noen
finner det sandkornet som ligger under den niende tungen i det
niende hodet på den dragen som far din skattet til. Men det
finner ingen. For kommer det sandkornet over berget, så sprekker
alle haugebassene, og berget blir til et forgylt slott, og
vannet til engmarker."
Da gutten hørte det, krøp han ut igjennom alle nøkkelhullene
og gjennom sprekken ut på berget; der gjorde han seg til falk,
og fløy dit som dragen lå. Så lette han til han fant sandkornet,
under den niende tungen i det niende hodet, og fløy avsted med
det; men da han kom til vannet, ble han så trett, så trett, at
han måtte dale ned og sette seg på en stein i stranden. Rett som
han satt der, blundet han et øyeblikk, og imens falt sandkornet
ut av nebbet hans og ned mellom strandsanden. Så lette han i tre
dager, før han fant det igjen. Men da han hadde funnet det, fløy
han bent til brattberget med det og slapp det ned igjennom
sprekken. Da sprakk alle haugebassene; berget revnet, og det sto
et forgylt slott der, som var det gildeste slott i hele verden,
vannet var de vakreste åkrer og grønneste enger noen ville se.
Så reiste de til kongsgården og der ble det vel glede og
herlighet. Gutten og den yngste kongsdatteren skulle ha
hverandre, og de turte bryllup over hele kongeriket i syv
samfulle uker. Og fór ikke de vel, så gi du nå må fare enda
bedre! Gutten med øldunken
Det var en gang en gutt som hadde tjent lenge hos en mann
nordenfjells. Denne mannen var en mester til å brygge øl; det
var så urimelig godt at det ikke fantes maken til det. Da gutten
skulle reise derifra, og mannen skulle betale ham lønnen han
hadde tjent, ville han ikke ha annet enn en dunk av juleølet.
Ja, den fikk han og gikk av gårde med, og han bar den både langt
og lenge, men dess lenger han bar på øldunken, dess tyngre ble
den, og så tok han til å se seg omkring, om det kom noen han
kunne drikke med, så ølet kunne minke og dunken letne.
Langt om lenge traff han en gammel mann med et stort skjegg.
"God dag," sa mannen.
"God dag igjen," sa gutten.
"Hvor skal du hen?" sa mannen.
"Jeg leter etter noen å drikke med, så jeg kan få lettet på
dunken min," sa gutten.
"Kan du ikke likså godt drikke med meg, som med en annen?" sa
mannen; "jeg har faret både vidt og langt, så jeg er både trett
og tørst."
"Jo, kan jeg så," sa gutten; "men hvor kommer du ifra, og hva
er du for en mann, da?" sa han.
"Jeg er Vårherre, og jeg kommer fra himmerike, jeg," sa mannen.
"Deg vil jeg ikke drikke med," sa gutten; "for du gjør så
stor forskjell på folk her i verden og skifter retten så ulikt,
så noen blir så rike og noen så ringe; nei deg vil jeg ikke
drikke med," sa han, og labbet avsted med dunken sin.
Da han hadde gått et stykke til, ble dunken så tung igjen, så
han syntes ikke han orket å bære den lenger, med mindre det kom
noen han kunne drikke med, så ølet kunne minke i dunken. Jo, så
traff han en stygg, skranglet mann, som kom fykende så fort.
"God dag," sa mannen.
"God dag igjen," sa gutten.
"Hvor skal du hen?" sa mannen.
"Å, jeg leter etter noen å drikke med, så jeg kan få lettet
på dunken min," sa gutten.
"Kan du ikke likså godt drikke med meg som med en annen?" sa
mannen. "Jeg har faret både vidt og langt, og en øltår kunne
gjøre godt i en gammel skrott," sa han.
"Jo, kan jeg så," sa gutten; "men hva er du for en, og hvor
kommer du ifra?" spurte han.
"Jeg? Jeg er kjent nok, jeg er Fanden og kommer fra helvete,
jeg," sa mannen.
"Nei," sa gutten; "du bare piner og plager folk, og der det
er noen ulykke på ferde, der sier de støtt det er din skyld;
nei, deg vil jeg ikke drikke med," sa gutten.
Så gikk han langt og lenger enn langt igjen med øldunken sin,
til han syntes den ble så tung at han ikke orket å bære den
lenger. Han tok til åse seg omkring igjen, om det ikke kom noen
han kunne drikke med, så dunken kunne letne. Jo, langt om lenge
så kom det en mann igjen, og han var så tørr og skranglet at det
var et rent guds under at han hang i hop.
"God dag," sa mannen.
"God dag igjen," sa gutten.
"Hvor skal du hen?" spurte mannen.
"Jeg skulle se om jeg kunne finne én å drikke med, så dunken
min kunne letne litt, den blir så tung å bære," sa gutten.
"Kan du ikke drikke med meg, likså godt som med en annen?" sa
mannen.
"Jo, kan så," sa gutten. "Hva er du for en, du da?" sa han.
"De kaller meg for Døden," sa mannen.
"Deg vil jeg drikke med," sa gutten, og la ned kaggen og ga
seg til åtappe øl i skålen. "Du er en fagnamann, for du gjør
alle like, både fattige og rike."
Så drakk han ham til, og Døden syntes det var et herlig
drikke, og da gutten unte ham vel, drakk de til skiftes, så ølet
minket og kaggen letnet.
Til sist sa Døden: "Jeg har aldri kjent drikk som smakte
bedre og gjorde meg så godt som det ølet du har skjenket meg,
jeg syntes jeg ble som nyfødt innvendes, og jeg vet ikke hva jeg
skal gjøre deg til takk for det." Men da han hadde tenkt seg om
en stund, så sa han at kaggen aldri skulle bli tom, hvor mye de
drakk av den, og ølet som var på den, skulle bli til helsebot,
så gutten kunne gjøre syke friske igjen, bedre enn noen doktor.
Og så sa han at når han kom inn til en syk, da skulle Døden
støtt være der og syne seg for ham, og det skulle han ha til
sikkert merke, at når Døden satt ved føttene, så kunne han
frelse den syke med en helsedrikk av kaggen, men satt han ved
hodegjerdet, så gaves der hverken hjelperåd eller helsebot for
døden.
Gutten var snart navnspurt, så han ble hentet vidt og bredt,
og han hjalp mangfoldige til helse igjen, som det ikke hadde
vært hjelp for. Når han kom inn og så hvor Døden satt hos den
syke, spådde han enten liv eller død, og støtt var han
sannspådd. Han ble både en rik mann og en mektig mann, og til
sist ble han hentet til en kongsdatter langt borte i landene.
Hun var så farlig syk at ingen doktor trodde seg til å hjelpe
henne mer, og så lovte de ham alt han kunne ønske og forlange,
om han kunne frelse henne. Da han kom inn til kongsdatteren,
satt Døden ved hodegjerdet, men han satt og blundet og nikket,
og mens han satt slik, kjente hun seg bedre. "Her gjelder det
liv eller død," sa dokteren, "og det er vel ingen frelse, om jeg
ser rett," sa han. Men de sa han måtte frelse henne, om det så
skulle koste land og rike. Så så han på Døden, og mens han satt
der og blundet igjen, vinket han til tjenerne at de skulle snu
sengen i en hast, så Døden ble sittende ved føttene, og i det
samme det var gjort, ga han henne helsedrikken, så var hun
frelst.
"Nå svek du meg," sa Døden, "og nå er det kvitt mellom oss."
"Jeg var nødt til det, om jeg skulle vinne land og rike," sa
gutten.
"Det skal ikke hjelpe deg stort," sa Døden; "din tid er ute,
for nå hører du meg til."
"Ja, skal det så være, så la det så være," sa gutten; "men du
lar meg vel få lov til å lese ut Herrens bønn først," sa han.
Ja, det skulle han få lov til, men han passet seg vel for å
lese Herrens bønn; alt annet leste han, men Fadervår kom aldri
på hans tunge, og til sist mente han han hadde snytt Døden for
alvor. Men da Døden syntes det drygde for lenge, så gikk han dit
en natt og hengte opp en stor tavle med Fadervår på, over sengen
til gutten. Da han våknet, tok han til å lese på den, og samlet
seg ikke riktig før han kom til amen; men da var det for sent. En signekjerring
Et stykke fra bygdeveien i en av de mellomste bygdene i
Gudbrandsdalen lå det for noen år siden en stue på en haug. -
Kanskje den ligger der ennu. Det var mildt aprilvær utenfor:
sneen smeltet; bekker bruste ned igjennom alle lier, marken
begynte å bli bar; trostene skjentes i skogen; alle lunder var
fulle av fuglekvitter, det tegnet til en tidlig vår. I den
veldige bjerken og de høye rognetrærne, som sprikte med sine
nakne grener ut over taket på stuen i det tindrende solskinnet,
vimset noen travle meiser, mens en bokfink satt i bjerkens topp
og sang av fullt bryst. Inne i den røkfulle sperrestuen var det
uhyggelig og skummelt. En middelaldrende bondekone, som så meget
alminnelig og lite oppvakt ut, holdt på med å blåse fyr i noen
grener og rå vedtrær hun hadde lagt under kaffegryten på den
lave peisen. Da det omsider var lykkes, reiste hun seg, gned røk
og aske ut av de sviende øynene og tok til orde:
"Folk sier det nytter ikke med denne støpinga, for barnet har
ikke svekk, sider de, men det er en bytting; der var en
skinnfellmaker her om dagen og han sa det samme, for da han var
liten, hadde han sett en bytting ute i Ringebu, og den var så
blaut i kroppen og så lealaus som denne."
Mens hun talte, hadde det enfoldige ansiktet et uttrykk av
bekymring, som vitnet om hvor dypt skinnfellmakerens utsagn
hadde slått ned i hennes overtroiske sinn.
Den hun henvendte seg til, var et sværlemmet kvinnfolk, som
så ut til ånærme seg de seksti. Hun var usedvanlig høy av vekst;
men når hun satt, syntes hun heller liten, og denne egenhet
hadde hun å takke for at folk hadde føyet økenavnet Langelår til
navnet hennes, Gubjør. I det taterfølget hun hadde flakket om
med, var hun kjent under andre navn. Grå hår stakk frem under
skautet, som innrammet et mørkt ansikt med buskede bryn og en
lang nese, bulket ved roten. En lav panne og ansiktets bredde
over kinnbenene tydet på små evner, men det ble motsagt av det
umiskjennelige uttrykk av lurhet i de små, spillende øynene og
av den inkarnerte bondefulhet som preget seg i rynker og
minespill. Klærne hennes tydet på at hun kom fra et nordligere
bygdelag; ansiktet og hele hennes fremtreden røpet
signekjerringen, eller i det minste den omstreifende
fantekjerring, snart frekk og uforskammet; snart ydmyk og
smiskende, alt etter omstendighetene. Mens husmannskonen snakket
og syslet med kaffegryten, satt Gubjør og puffet så smått til en
hengevugge, som det lå et sykelig utseende barn i. Rolig og
selvsikker svarte hun på husmannskonens ord, ennskjønt de
funklende øynene og dirrende trekninger omkring munnen viste at
hun på ingen måte var tilfreds med skinnfellmakerens forklaring.
"Folk," sa hun, "de snakker så mye om det de ikke skjønner,
min kjære Marit Rognehaugen, de snakker både i vær og vind; og
skinnfellmakeren skjønner seg kanhende vel på saueskinn; men på
svekk og byttinger skjønner han seg ikke - det sier jeg, og det
skal jeg stå ved òg. Jeg skal tro, jeg skjønner meg på
byttinger, for jeg har sett nok av dem. Den byttingen han
snakket om, det var vel den til henne Brit Briskebråten på Fron,
for hun minnes jeg hadde en bytting, og det var vel den
skinnfellmakeren utifra der talte om, kan jeg tro. Hun fikk den
straks hun var blitt gift, for først hadde hun et lekkert barn;
men det blei bytta om med en trollunge så arg og eitrende vill
som sjølve Fanden. Aldri ville den mæle et ord, men bare ete og
skrike. Ikke hadde hun hjerte til å denge 'n eller fare ille med
ungen heller; men hvordan det var eller ikke, så hadde de lært
henne til å gjøre noen kokklementer og kokkeras, så de fikk 'n
til å snakke, og da skjønte hun riktig, hva for kar han var. Så
sa hun til 'n at jutulen skulle flytte 'n til helvetes, kalte 'n
en helvetesbrann og en trollunge, ba 'n reise dit han var kommet
fra, og til å baske 'n om øra med sopelimen, og det dugelig. Men
da hun det gjorde, blei døra slått opp på vid vegg, mi mor, og
der kom en inn gjennom den - enda hun ikke såg noen - nei bevars
- og reiv byttingen bort og kasta barnet hennes eget inn på
gulvet så hardt at det tok til å gråte. - Eller kanskje det var
den til henne Siri Strømmhogget? Den var som en gammal, vindtørr
kall; kanskje den var laus i leddene, men den lina ikke barnet
ditt mer enn den gamle lua mi. Jeg kommer den godt i hug; det
var den tid jeg tjente hos klokkeren liksom en dag til dugurds,
da såg jeg den en gang, og jeg kommer vel i hug, hvorledes hun
fekk 'n, og hvorledes hun blei kvitt 'n også. Det var snakk nok
om det den tid; for denne Siri var kommet her av bygda. Da hun
var ung, tjente hun på Kvam, og jeg hugser henne godt, da hun
var heime i Gaupeskjelplassen hos foreldra sine. Sia kom hun ut
til Strømhogget og blei gift med Ola, sønnen der. Da hun så låg
på barneseng første gangen, kom det inn i stua ei
fremmedkjerring og tok barnet - for nylig før hadde hun barslet
- og la et anna istedenfor det. Siri ville opp og ha att barnet
sitt, og hun kavde alt det hun orka; men hun kunne ikke komme av
flekken, for hun var maktstjålen. Hun ville skrike på moster si,
som var utafor, men hun kunne ikke få opp munnen, så redd var
hun, hun kunne ikke være mer redd om de hadde stått over henne
med kniven. Ungen hun hadde fått igjen, var en bytting, det var
greitt å skjønne, for den var ikke som andre barn, den bare
skreik og låt som det satt en kniv i 'n, og den kveste og slo om
seg som en huldrekatt og var argere enn arvesynda. Åt gjorde 'n
støtt. Mora visste ikke si arme råd for å bli kvitt 'n; men så
fikk hun oppspurt ei kjerring, som visste det bedre, skal jeg
tru; for hun sa at hun skulle ta ungen og legge 'n på
søpledyngen og piske 'n med et dugelig bjørkeris, og det skulle
hun gjøre tre torsdagskvelder i rad. Ja, hun gjorde så, og den
tredje torsdagskvelden kom det flyvende ei kjerring over
låvetaket, og den kjerringa kasta en unge på flisedyngen og tok
sin egen igjen. Men med det samme slo hun Siri over fingrene, så
hun har merke av det ennå, og det merket har jeg sett med mine
egne øyer," tilføyet Gubjør for ytterligere å bekrefte sin
fortelling. "Nei, dette barnet her er ikke mere en bytting, enn
jeg er bytting, og hvorledes skulle det ha båret til at de
skulle fått bytta det om?" spurte hun.
"Nei, det kan jeg ikke skjønne heller," sa husmannskonen
troskyldig; "for jeg har jo hatt bevergjel i vogga, - jeg har
fyrt over han, og jeg har korsa han, og jeg har satt ei sølje i
skjorta hans, og kniv har det stått over døra, så jeg veit ikke
hvorledes de skulle få bytta 'n om."
"Jøss, de har inga makt da, nei korse meg da! jeg veit nok
enda beskjed om det," tok signekjerringen til orde igjen: "for
ute på bygdene ved Kristiansbyen der kjente jeg ei kone. Hun
hadde et barn, og det var hun så syten for, hun korsa og fyrte
over det, det beste hun hadde lært både med bevergjel og anna,
for det var nok mye trollskap og fandenstøy - Gud bevare min
munn likevel - på den bygda; men så var det ei natt, hun låg med
barnet framfor seg i senga, og mannen han låg ved veggen. Rett
som de låg, så vakna han, og da fekk han se at der blei sånt et
rautt lysskinn i stua, riktig som når en setter seg til å rake i
glørne med eldraken. Ja, det var en som rakte i glørne også; for
da mannen i stua såg dit, så satt det en gammal mann bortved
omnen og rakte i glørne, og han var så fæl at det ikke var noen
måte på det, og et langt skjegg hadde 'n. Da det var blitt
riktig lyst, begynte han å rekke og rekke med armene etter
barnet, men han kunne ikke komme fra krakken, der han satt.
Armene de blei så lange, ja så lange at de nådde midt ut i stua;
men fra omnen kom 'n ikke, og barnet kunne 'n ikke nå. Såleis
satt han ei lang stund, og mannen blei ganske fælen, der han
låg, og han visste ikke hva 'n skulle gjøre. Så hørte 'n det
pusla bort ved vinduet.
"Per, kom nå da!" sa det.
"Å, hold din skitne kjeft!" sa mannen, som satt ved omnen,
"der er jo tomla for ungen, jeg kan inte få den."
"Så kan du komme att da, veit jeg!" sa det utafor. Det var
kjerringa, som sto der og skulle ta imot den.
Nei, se på denne lekre veslegutten her!" sa signekjerringen
smiskende og tok barnet rett som det våknet. Det strittet imot
kjærtegnene til den fremmede konen og dro på gjepen til hennes
søtladne, vamle miner; "han er så kvitlett og klar som en engel;
han er litt blaut i ledene sine - det er 'n - men når de sier
han er en bytting, så lyger de på 'n, jaggu gjør de det, ja!
Nei, mor, det er svekk," sa hun i en overbevisende tone og
snudde seg til moren; "det er svekk!"
"Hysj, husj! jeg synes det banker i veggen. Å, Gud trøste
meg, er han Truls kommet att!" sa kjerringen på Rognehaugen,
forskrekket over å bli overrasket av mannen i kaffeslabberas med
signekjerringen. Hun sprang bort, åpnet døren og så ut; men der
var ingen annen enn en broket katt, som satt på trappen og
pusset sine våte labber efter en forårsjakt i orekrattet. Truls
var det ikke; men utenfor i solveggen satt en grønnspett og hugg
og banket for å vekke de døsige insekter av vinterdvalen. Hvert
øyeblikk dreiet den på hodet, som om den så efter noen, men det
var ikke annet enn en aprilskur den ventet.
"Er der noen?" spurte signekjerringen. "Nå ja så," ble hun
ved, da svaret var nei, "så la døra stå, så får vi litt godt av
sola, og så ser vi mannen når han kommer, for han er vel på
denna sida."
"Han fór med skikjelken etter et lauvlass til geitene,"
svarte husmannskonen. "Men jeg er så redd han skal komme på oss.
Sist fekk 'n spurt du hadde vært her, og han var så gal at det
ikke var måte på det, og så sa 'n at jeg skulle få noen
skillinger å gå til doktoren med; han ville ikke vite av slikt
jåleri og overnaturlig kurering, for han er så vel lært; han
trur ikke på slikt, sia han gikk omkring i bygda med han
Johannes skolemester."
"Til dokteren? Tvi!" sa signekjerringen og spyttet. "Jo, det
skulle vel noen by til å komme til den biksen med armoda. Kommer
en ikke med gull og dyre gaver," fortsatte hun knotende, "så
hogger og biter han, som det var bikkjer og ikke folk. Hvorledes
var det da Gjertrud Kostebakken låg med døden i halsen og hadde
barnevondt på det tredje døgnet, meiner du? Neigu ville 'n ikke
ut til ei fantekjerring, for han var i julegjestebud hos
skriveren, og ikke reiste han heller, før de truga 'n både med
bisp og amtmann. Han kunne gjerne ha latt det bli også, for da
han kom på tråkka, var kjerringa død. Nei, gå til doktoren for
slikt et barn som har svekk, det skulle vel Fanden. Ja, gud
bevares, du må gjerne gå for meg," sa hun spotsk. "Men kan han
hjelpe mer enn som så - så la meg aldri skaffe noen til helsa si
i dette liv. De kan ikke med svekk, for det står ikke om den i
bøkene; de veit ikke hjelperåd for den sjuken; og det skjønner
de sjøl også, derfor gir de hverken pulver eller vonde drikker
og slikt fandenskap for den. Nei, det er ikke annan råd enn å
støpe, men de kan ikke med det."
"Sett så på støpeskeia, mor mi," begynte hun i en annen dur,
"for det lir til høgstdags. Har vi støpt to ganger, så får vi
støpe den tredje med, ellers kunne det bli galt på ferde. Barnet
har svekk, men der er ni slag svekk i verden. Ja, ja, det har
jeg sagt deg, og du såg jo det, at han hadde vært ute både for
trollsvekk og vassvekk; for den første torsdagen så blei det en
mann med to store horn og ei lang rumpe. Det var trollsvekk.
Sist så blei det ei havfrue. Ja, du såg den jo så skjellig, som
den var skildra. Det var vassvekken. Men nå er det torsdag
igjen, og nå spørs det hva det blir, når vi støper nå. Det er
den tredje gangen det kommer an på, måvite. Der har du barnet,"
sa hun, og rakte det til konen. "La meg nå få i meg denne
kaffedråpen, så skal jeg til."
Da kaffen var drukket, og den klinkende spilkum satt bort med
"takk og ære", gikk hun betenksomt bort til peisen og tok frem
et snushorn.
"Sia sist torsdag," sa hun, "har jeg vært i sju kjerkesogn og
skrapt vindusbly av kjerkevinduene ved nattleite; for det blei
forbi med kjerkeblyen den gangen. Det kan leite på både sjel og
kropp," mumlet hun hen for seg, mens hun rystet noe av det efter
sigende så møysomt innsamlede bly fra snushornet ut i
støpeskjeen.
"Du har vel henta nordenrennendes vatn høgstnattes?" spurte
hun videre.
"Ja, jeg var ved kvernbekken i går natt; det er det eneste
vatn, som er nordenrennendes på lang lei," svarte husmannskonen
og tok frem et veltillukket spann, og helte vannet fra det over
i en ølbolle. Over den ble lagt en byggbrødleiv, som det var
boret hull i med en stoppenål. Da blyet var smeltet, gikk Gubjør
bort i døren, så opp på solen, tok så støpeskjeen og helte det
smeltede blyet gjennom hullet langsomt ned i vannet, mens hun
mumlet over det ord som syntes å lyde slik:
"Jeg maner for svik og jeg maner for svekk;
jeg maner den bort, jeg maner den vekk;
jeg maner den ut, jeg maner den inn;
jeg maner i vær, og jeg maner i vind;
jeg maner i syd, og jeg maner i øst;
jeg maner i nord, og jeg maner i vest;
jeg maner i jord, og jeg maner i vann;
jeg maner i berg, og jeg maner i sand;
jeg maner den ned i en olderrot;
jeg maner den inn i en folefot;
jeg maner den inn i helvetes brann;
jeg maner i nordenrinnendes vann;
der skal den ete, og der skal den tære;
til mén for barnet skal den inte være."
Som ventelig kunne være, sydet og sprutet det glødende blyet, da
det kom i vannet.
"Hør på trollskapen du, nå må den ut," sa signekjerringen til
den andre, som både redd og andektig sto og lyttet og så til med
barnet på sine armer. Da brødleiven ble tatt bort, viste der seg
i vannet et par figurer, som det smeltede blyet hadde dannet.
Signekjerringen betraktet dem lenge, og grunnende med hodet på
skakke; så gjorde hun et nikk og sa:
"Liksvekk, liksvekk! - først trollsvekk, så vassvekk, så
liksvekk. En av dem kunne vært nok!" la hun til, og rystet på
hodet. "Ja, nå ser jeg hvorledes det er gått til," vedble hun
høyt og vendte seg til konen i huset: "Først har Di reist
gjennom en skog og forbi et berg, mens trolla var lause; der sa
du Jesu navn. Så kom Di over et vatn; der sa du også Jesu navn
over barnet; men da du kom forbi kjerkegarden, var det før
hanegal, så glømte du det, og der fanga barnet liksvekk."
"I Jesu navn, hvor kan du vite det?" brast det ut av
husmannskonen. "Det er sant hvert evige ord du sier. Da vi
reiste heim fra setra, kom vi så seint ut, for det var kommet
noen sauer bort for oss, og mørket kom alt på da vi var i
heimseterlia, og en gang syntes jeg jeg såg et lysskinn borte i
skogen, og jeg hørte liksom en port gikk opp i Vestnabben - der
sier de nå der skal være bergfolk - "jesu navn da," sa jeg i det
samme over barnet. Den tid vi satte over elva, hørte jeg et
skrik så fælt at - "Jesu navn da," sa jeg over barnet - men de
andre sa det bare var lommen som skreik mot vondt vær."
"Ja, det var nok det, om det bare var lommen," sa
signekjerringen; "når den dårer et spebarn, så får det svekk."
"Det har jeg også hørt; jeg trudde nå det var det som verre
var, den gang," vedble den andre. "Men da vi kom forbi
kjerkegarden, var det over høgstnatt, der slo stuten seg reint
galen for oss, og bølingen til folka på garden var ikke likere,
og der ble sånt styr med krøttera at jeg ikke sansa å signe
barnet."
"Der har han fanga det, mor, for det er liksvekk fra
kjerkegarden. Se sjøl i bollen her: der står ei likkiste, og der
står et kjerketårn, og i kista ligger der et lik og spriker i
fingrene," sa signekjerringen med salvelse, idet hun tolket de
mystiske figurene det smeltede blyet hadde dannet.
"Hm, hm, hm, der er ei råd!" mumlet hun igjen, men høyt nok
til at den andre kunne høre det.
"Hva er det for ei råd?" spurte konen glad og nysgjerrig til
like.
"Der er ei råd, - det leiter på, men det får til," sa
signekjerringen. "Jeg skal gjøre sammen et svøpebarn, og det
skal jeg grave ned på kjerkegården, så trur de døde de har fått
barnet til seg, og Gud hjelpe meg om de skjønner anna! Men det
spørs etter arvesølv. Har du arvesølv?"
"Ja, jeg har et par gamle sølvmarker jeg fekk i faddergave;
jeg har ikke nennet røre dem før, men når det gjelder liv så -"
sa konen, og ga seg straks til å lete i leddikken på en gammel
kiste.
"Ja, ja, den ene skal jeg legge i berg, - den andre i vann, -
den tredje skal jeg grave ned i vigd jord, der svekken er fanga;
- tre må jeg ha," sa kjerringen, "og så noen filler til å gjøre
en reiverunge av."
Hun fikk det hun ville ha. En dukke var snart sydd sammen i
form av et svøpebarn. Nu reiste signekjerringen seg, tok dukken
og staven og sa:
"Nå går jeg på kjerkegarden og graver den ned. Tredje
torsdagen fra i dag kommer jeg igjen, - så får vi se. Blir det
liv, så kan du se deg i øyesteinen på barnet, men skal det dø,
før lauvet faller, så ser du bare svart, og ikke anna enn svart.
Så går jeg nordetter til Joramo. Der har jeg ikke vært på lenge;
men de har sendt bud etter meg for en unge som har bare
trollsvekk: da er det inga sak; jeg skal føre han rangsøles
under en grastorvstrimmel, så blir han til folk."
"Ja så, ja så da!" sa husmannskonen beundrende. "Joramo? Det
er jo i Lesja? Kors bevares, så langt borte da!"
"Ja, det er langt dit; men der er jeg født og båren," svarte
signekjerringen. "Jeg har vanka vidt, men sanka litt, sia jeg
var der. Den tid var det bedre tider for Gubjør," sa hun med et
sukk og satte seg ned på benken. "Men der på Joramo var vel en
bytting," sa hun videre, idet et sagn fra fortiden dukket frem
for erindringen, da hun så tilbake mot sin barndom. "Oldemor til
moster min, hun var på Joramo i Lesja, og hun hadde en bytting.
Jeg såg 'n aldri; for hun var død, og den var borte, lenge før
jeg kom til; men mi mor fortalte ofte om 'n. Han såg ut i
ansiktet som en gammal værbarka kall. I øynene var 'n så rau som
en mort, og han glodde i mørket som ei kattugle. Han hadde et
hue så langt som et hestehue og så tjukt som et kålhue; men
beina var som en saulegg, og på kroppen var 'n som fjorgammalt
spekekjøtt. Aldri gjorde 'n anna enn ule og tute og skrike, og
fekk 'n noe i hendene, så kasta 'n det lukt i synet på mor si.
Støtt var 'n sulten som ei bygdebikkje; alt han såg, ville 'n
ete, og han åt dem mest ut av huset. Jo eldre han blei, dess
argere blei 'n, og det var ikke noen måte med skrik og skrål;
men aldri fekk de 'n til å snakke et eneste ord, enda han var
gammal nok til det. Han var det leieste troll noen hadde hørt
om, og de hadde slikt kjåk med 'n både natt og dag, at ingen kan
si det. De søkte hjelperåd både her og der også, og kjerringa
blei rådd både til det ene og til det andre. Men hun syntes ikke
hun hadde hjerte til å slå og denge 'n heller, før hun var
riktig viss på det var en bytting; men så var det en som lærte
henne at hun skulle si, at kongen skulle komme; så skulle hun
gjøre opp en stor varme på skorsteinen og slå sund et egg.
Skallet skulle hun sette over varmen, og målstanga skulle hun
sette ned igjennom pipa. Ja, hun gjorde så. Da byttingen fikk se
dette, reiste 'n seg opp i vogga, og glodde på det. Kjerringa
gikk ut og kikket gjennom nøkleholet. Da kraup 'n ut av vogga på
hendene, men beina blei liggende oppi den, og han strakte seg
ut, og han blei så lang, ja så lang, at 'n nådde tvers over
stuegolvet og kom heilt opp i skorsteinen.
"Nei," sa 'n, "nå er jeg så gammal som sju vedfall på
Lesjaskogen, men aldri har jeg sett så stor ei tvare i så lita
ei gryte på Joramo."
Da kjerringa såg dette, og hørte det han sa, så hadde hun
nok. Da visste hun det var en bytting, og da hun kom inn igjen,
kraup 'n sammen bort i vogga som en orm. Så begynte hun å bli
slem mot 'n og om torsdagskvelden tok hun han ut og dengte 'n
dyktig på søpledynga, og da knistret og låt det rundt henne. Den
andre torsdagskvelden gikk det like ens; men da hun syntes han
hadde fått nok, så hørte hun det sa, liksom ved siden av henne,
og det kunne hun skjønne var hennes eget barn: -
"Hver gang du slår 'n Tjøstul Gautstigen, så slår de meg
igjen i berget."
Men den tredje torsdagskvelden hydde hun byttingen igjen. Da
kom det ei kjerring flyvende med en unge, som hun var brent.
"Kom att med 'n Tjøstul, der har du att hvalpen din!" sa hun
og kastet til henne barnet.
Kjerringa rakte fram handa og skulle ta mot det, og hun fikk
fatt i det ene beinet; det beholdt hun i handa. Men resten så
hun aldri; så hardt hadde bergkjerringa kastet."
Mens hun fortalte dette, satt konen i huset så urolig og
skvetten at til slutt måtte Gubjør legge merke til det, enda hun
nok var svært opptatt av sin egen fremstilling.
"Hva er det på ferde?" spurte hun. "Å, det er mannen som
kommer," sa hun og tittet ut av døren, og høytidelig la hun til:
"Det er ikke blivendes for ho Gubjør ved pallen din; men vær
ikke redd, mor; jeg skal gå nedmed kjerkegarden, så ser han meg
ikke." Tuftefolket på Sandflesa
Langt til havs rett ut for Trena på Helgeland ligger det en
liten banke som kalles Sandflesa; det er en utmerket fiskeplass,
men vanskelig å finne, for den flytter seg fra sted til annet.
Men den som er så heldig å treffe på den, er sikker på å gjøre
godt fiske. Luter han seg over båtripen, ser han i klart og
stille vær et smalt søkk på bunnen, lik kjølfaret etter en stor
nordlandsjekt, og en diger fjellknatt på skap som et naust.
Denne banken har ikke alltid ligget på havets bunn. I gamle
dager var den en øy og tilhørte en rik helgelandsbonde; til ly
mot uvær under sommerfisket hadde han satt opp en rorbu der, og
den var større og bedre enn rorbuer bruker være. Det finnes dem
som tror at Sandflesa ennå stundom hever seg opp over havet som
en vakker øy. Dette skal jeg la være usagt, men i hin tid gikk
det ikke riktig til på den øde holmen. Fiskere og ferdesfolk sa
for visst at de hadde hørt latter og styr, spill og dans og
hamring og annen romstering, og oppsang liksom til
jekteoppsetting, når de fór der forbi. Derfor satte de gjerne
kosen et stykke utenom; men det var ingen som kunne fortelle at
han hadde sett en levende sjel på Sandflesa.
Denne rike bonden jeg talte om, hadde to sønner, som hette
Hans Nikolai og Lykke-Anders. Den eldste var en som det ikke var
godt å bli klok på; det var en lei kar å komme til rettes med,
og han hadde enda mer næringsvett enn nordlendinger pleier ha,
og de har sjelden for lite av den guds gave. Den andre,
Lykke-Anders, var en villstyring, men alltid i godlaget, og han sa
støtt, om det gikk aldri så galt, at han hadde lykken med seg.
Var han ute og plyndret ørnereir, og ørnen flenget ansiktet hans
så blodet rant, sa han det samme, bare han kom hjem med en
ørneunge; kollseilte han, som ikke sjelden hendte, og de fant
ham på hvelvet, forkommen av væte og kulde, så svarte han, når
noen spurte hvordan han hadde det: "Å, passelig væl; jeg er da
frelst; lykka er med meg."
Ved den tid faren døde, var de voksne, og noen tid etter
skulle de begge ut på Sandflesa og hente en del redskap som var
satt igjen der etter sommerfisket. Lykk-Anders hadde med seg
børsa, som alltid fulgte ham hvor han fór. Det var sent på
høsten dette, etter den tid fiskerne bruker reise på utror. Hans
Nikolai talte ikke stort på denne reisen, men han tenkte nok på
mangt og meget.
De ble ikke ferdige til å ta på hjemveien før det led mot
kveld.
"Hør, vet du hva, Lykk-Anders, det blir ska'vær i natt," sa
Hans Nikolai, og så utover havet, "jeg mener det er best vi blir
over her til i morgen."
"Ska'vær bli det ikke," svarte Anders, "for de syv Søstrene
har ikke fått på seg skoddehetta. La det skure."
Men så klaget den andre over at han var trett, og til sist
ble de da enige om å være natten over. Da Anders våknet, var han
alene; han så hverken broren eller båten, før han kom opp på
toppen av holmen; da øynet han den langt borte, som en måke som
fløy mot land. Lykk-Anders kunne ikke skjønne meningen med
dette. For nistebommen lå igjen der, et anker med, børsa og
forskjellig annet. Anders var ikke av dem som gikk lenge og
grundet på en ting. "Han kommer vel igjen til kvelds," sa han,
og ga seg i kast med nisten; "en skarv den som blir motlaus før
han er matlaus." Men det kom ingen bror til kvelden, og
Lykk-Anders ventet dag etter dag, og uke etter uke; så kunne han
skjønne han selv skulle bli ved arven udelt; og det var tanken
hans òg, for da Hans Nikolai var kommet under land, kollseilte
han båten, og sa at Lykk-Anders hadde blitt.
Men Lykk-Anders mistet ikke motet; han samlet rekved i fjæra,
skjøt sjøfugl og sanket skjell og sløke; han gjorde seg en flåte
av hjellved, og fisket med en seitroe som var lagt etter der. En
dag han drev på med dette, fikk han øye på et søkk i sanden, lik
kjølfaret etter en stor nordlandsjekt, og han kunne tydelig
skjelne merket etter vridningen i tauene like fra sjøen og opp
til fjellknatten. Så tenkte han med seg selv, det hadde ingen
fare med ham, for han så det var sant det han ofte hadde hørt,
at tuftefolket hadde tilhold der og drev stort jektebruk.
"Gudskjelov for godt selskap! Det er just godtfolk. Ja, det
er som jeg sier, lykka er med meg," tenkte Lykk-Anders; kanskje
sa han det også, for han kunne nok trenge å snakke litt iblant.
Slik levde han utover høsten; engang så han en båt; han satte et
plagg på en stang og viftet med; men i det samme falt seilet,
folkene satte seg til årene og rodde bort igjen i hui og hast;
de trodde det var tuftefolket som flagget og viftet.
Om julekvelden fikk han høre fioliner og musikk langt ute fra
havet; da han gikk ut, så han en lysning; den kom fra en stor
nordlandsjekt som gled inn mot land. Men slik en jekt hadde
ingen sett før. Den hadde et urimelig stort råseil, som han
syntes var av silke, og det smekreste tauverk, ikke tykkere enn
om det hadde vært av ståltråd; og alt som hørte til, svarte til
dette, så gildt og grust som en nordlending kan ønske seg det.
Hele jekta var full av blåkledde småfolk, men hun som sto ved
roret, var pyntet som brud, og så staselig som en dronning; for
hun hadde krone og kostelige klær. Men det kunne han se, at hun
var et menneske, for hun var stor av vekst, og vakrere enn
tuftefolkene, ja Lykk-Anders syntes hun var så vakker at han
aldri hadde sett en jente så vakker. Jekta styrte mot land, der
han Lykk-Anders sto; men snartenkt som han var, strøk han inn i
rorbua, rev børsa fra veggen, og krøp opp på den store hjellen
som var der; der lå han vel gjemt, men kunne likevel se det som
gikk for seg i bua. Han så snart at det krydde inne i stua; den
ble stappende full, og det kom fler og fler. Det tok til å knake
i veggene, og stua vidde seg ut til alle kanter, og det ble så
staselig og utstaffert der at det kunne ikke være staseligere
hos den rikeste handelsmann; det var mest som på kongens slott.
Det ble dekket bord med de kosteligste retter, og tallerkener og
fat og alle kjørel var av sølv og gull.
Da de hadde ett, ga de seg til å danse. Under danseståket
krøp Lykk-Anders ut gjennom ljoren, som satt på den ene siden av
taket, og kløv ned. Han sprang ned til jekta, kastet fyrstålet
sitt over den, og skar for sikkerhets skyld et kors i den med
telgjekniven også. Da han kom opp igjen, var dansen i full gang;
bordene danset, og benker og stoler og alt som i stua var,
danset med. Den eneste som ikke danset, var bruden; hun satt
bare og så på, og når brudgommen ville ha henne opp, skjøv hun
ham fra seg. Men ellers var det ikke stans: spillemannen pustet
ikke og stillet ikke eller rørte på knappen; han spilte i ett
vekk med keiva, og trådte takten til svetten silte av ham, og
han ikke kunne se fela for støv og røyk. Da Anders kjente at han
også tok til å lette på føttene der han sto, sa han til seg
selv: "Nå er det nok best jeg gir en smell, ellers så spiller
han meg fra gård og grunn." Så snudde han børsa om og stakk den
inn gjennom vindusgluggen, og skjøt den av over hodet på bruden,
men rangt - ellers hadde kulen råket ham selv. I samme blinken
skuddet gikk, fór alt tuftefolket på dør, den ene over den
andre, men da de fikk se at jekta var bundet, bar de seg ille og
krøp inn i et hull i berget. Men all gullstasen og sølvtøyet var
igjen, og bruden satt der også; det var som hun var kommen til
seg selv igjen. Hun fortalte Lykk-Anders at hun var blitt
bergtatt da hun var lite barn. Da mor hennes var ved grindene en
gang og skulle melke, hadde hun henne med, men så fikk hun et
ærend hjem og lot henne sitte igjen i lyngen under en enerbusk;
hun kunne gjerne spise bær, sa hun, bare hun sa tre ganger:
"Jeg spiser av enebær blå
med Jesu kors oppå
jeg spiser tyttebær rød
med Jesu pine og død."
Men da moren var borte, fant hun så mange bær at hun glemte å
lese, og så ble hun tatt i berg. Hun hadde ikke fått annen lyte
der enn at hun hadde mistet det siste leddet på veslefingeren,
og hun hadde hatt det godt og vel hos tuftefolket, sa hun; men
det hadde ikke sitt rette lag, syntes hun; det var liksom noe
grov henne, og ille hadde hun også vært plaget ved at den
tuftekallen som de ville ha henne til å ta, hang over henne sent
og tidlig. Da Anders hørte hvem mor hennes var, og hvor hun var
fra, visste han at hun var av slekten hans, og de ble snart
venner og vel forlikte, som en sier. Da sa Lykk-Anders med skjel
at lykken var med ham. Så reiste de hjem, og tok med seg jekta
og alt det gull og sølv og alle de kostelige ting som var igjen
i rorbua, så Anders ble mange ganger rikere enn broren.
Men Hans Nikolai hadde sin tro om hvor all denne rikdommen
var kommet fra, og han ville ikke være mindre rik han. Han
visste at troll og tuftefolk bruker være ute og ferdes om
julekvelden, og så reiste han til Sandflesa ved det leite. Om
julekvelden fikk han også se ild og lys, men det var som morild
som gnistret. Da det kom nærmere, hørte han plask og fælslige
hyl og kalde, skjelvende skrik, og han fornam en fæl fjærelukt.
I redsel løp han opp i rorbua, og der så han draugene komme i
land. De var korte og tykke som høysåter, hadde full skinnhyre
på seg, skinnstakk og sjøstøvler og store votter som hang nesten
ned på bakken. I stedet for hode og hår hadde de en tangvase. Da
de krabbet opp i stranden, lyste det etter dem som av en
neverlue, og når de ristet seg, sprutet gnistene om dem. Da de
kom oppover, krøp Hans Nikolai opp på hjellen, som bror hans
hadde gjort. Draugene bar med seg en stor stein opp i bua, og la
til å banke sjøvottene sine tørre, og iblant skrek de så det
isnet gjennom Hans Nikolai på hjellen. Siden nyste en av dem i
ildmørjen for å få varme på gruen, mens de andre bar inn lyng og
rekved så rå og tung som bly. Røken og heten var nær ved å kvele
ham som lå på hjellen, og for å komme til å puste og få frisk
luft, prøvde han å krype ut gjennom ljoren; men han var mer
grovlemmet enn broren, og så ble han sittende fast og kunne
hverken komme ut eller inn. Nå ble han redd og ga seg til å
skrike, men draugene skrek enda verre, og de skrek og bar seg,
og tumlet og banket både ute og inne. Men da hanen gol, ble de
borte, og da slapp Hans Nikolai løs, han òg. Da han kom hjem,
var han tullet, og siden hørte de ofte på uthus og lofter der
han var, det samme mørke, kalde skriket som de i Nordland
tillegger draugen. Før han døde, kom han likevel til samling
igjen, og han fikk kristen jord, som de sier.
Siden den tid har ikke noe menneske satt sin fot på
Sandflesa. Den sank, og tuftefolket, trodde de, flyttet til
Lekangholmene. Lykk-Anders gikk det støtt godt med; ingen jekt
gjorde så heldige reiser som hans. Men hver gang han kom til
Lekangholmen, ble det stilt; tuftefolket gikk ombord eller i
land med varene sine; men om en stund fikk han bør, enten han
reiste til Bergen eller hjem igjen. Han fikk mange barn, og alle
var de friske og kjekke, men de manglet alle det siste leddet på
venstre veslefingeren. Skarvene fra Utrøst
Ved hjemkomsten hender det ikke sjelden de nordlandske fiskere
at de finner kornstrå festet til styret eller byggkorn i fiskens
mave. Da heter det de har seilet over Utrøst eller et annet av
de huldreland som det går sagn om i Nordlandene. De viser seg
bare for fromme eller fremsynte mennesker, som er i livsfare på
havet, og dukker opp hvor ellers intet land finnes. De
underjordiske som bor her, har akerbruk og feavl, fiske- og
jektebruk som andre folk; men her skinner solen over grønnere
gressganger og rikere akrer enn noe annet sted i Nordlandene, og
lykkelig er den som kommer til eller kan få se en av disse
solbelyste øyer: "han er berga," sier nordlendingen. En gammel
vise i Peder Dass-manér inneholder en fullstendig skildring av
en øy utenfor Træna i Helgeland, Sandflesa kallet, med fiskerike
kyster og overflod på alle slags vilt. Således skal der også
midt i Vestfjorden undertiden vise seg et stort, flatt akerland,
som bare dukker opp så høyt at aksene står tørre; og utenfor
Røst, på Lofotens sydspiss, fortelles om et lignende huldreland
med grønne bakker og gule byggakrer; det heter Utrøst. Bonden i
Utrøst har sin jekt likesom andre nordlandsbønder; undertiden
kommer den imot fiskerne eller jekteskipperne for fulle seil,
men i samme øyeblikk som de tror at de støter sammen med den, er
den forsvunnet.
På Værøy, rett ved Røst, bodde en gang en fattig fisker, som
hette Isak; han eide ikke annet enn en båt og et par geiter, som
kjerringen holdt liv i ved fiskeavfall og de gresstråene de
kunne sanke omkring på fjellene, men hele hytten hadde han full
av sultne barn. Allikevel var han alltid fornøyd med det slik
Vårherre laget det for ham. Det eneste han anket over var det at
han aldri riktig kunne ha fred med naboen sin; det var en rik
mann, som syntes han skulle ha allting bedre enn slik en larv
som Isak, og så ville han ha ham vekk, så at han kunne få den
havnen Isak hadde utenfor hytten sin.
En dag Isak var ute og fisket et par mil til havs, kom det
mørkskodde på ham, og rett som det var røk det opp med en storm
så overhendig at han måtte kaste all fisken overbord for å lette
båten og berge livet. Enda var det ikke greitt å holde den
flott. Men han snodde farkosten nokså vakkert både mellom og
over styrtsjøene, som var ferdige til å suge ham ned hvert
øyeblikk. Da han hadde seilt med slik fart en fem, seks timer,
tenkte han han snart måtte treffe land ensteds. Men det led med
det skred, og stormen og mørkeskodden ble verre og verre. Så
begynte det å bære for ham at han styrte til havs, eller at
vinden hadde vendt seg, og til sist kunne han skjønne det måtte
være så, for han seilte og seilte, men han nådde ikke land. Rett
som det var, hørte han et fælt skrik foran stavnen, og han
trodde ikke annet enn det var draugen, som sang liksalmen hans.
Han ba Vårherre for kone og barn, for nu skjønte han hans siste
time var kommet; best han satt og ba, fikk han se skimtet av noe
svart, men da han kom nærmere, var det bare tre Engeland
skarver, som satt på en rekved-stokk, og vips! var han forbi
dem. Slik gikk det både langt og lenge, og han ble så tørst og
så sulten og trett at han ikke visste sin arme råd, og satt
nesten og sov med rorkulten i hånden; men rett som det var,
skurte båten mot stranden og støtte. Da fikk han Isak kanskje
øynene opp. Solen brøt gjennom skodden og lyste over et deilig
land; bakkene og bergene var grønne like opp til toppen, aker og
eng skrånet opp imot dem, og han syntes han kjente en lukt av
blommer og av gress, så søt som han aldri hadde kjent før.
"Gudskjelov, nå er jeg berga; dette er Utrøst," sa Isak ved
seg selv. Rett for ham lå en byggaker med aks så store og fulle
at han aldri hadde sett maken, og gjennom den byggakeren gikk
der en smal sti opp til en grønn, torvsatt jordgamme, som lå
ovenfor akeren, og på toppen av gammen beitet en hvit geit med
forgylte horn, og yver hadde den så stort som på den største ku,
utenfor satt en liten blåkledd mann på en krakk og smattet på en
snadde; han hadde et skjegg så stort og langt at det nådde langt
ned på brystet.
"Velkommen til Utrøst, Isak," sa kallen.
"Velsigne møtet, far," svarte Isak. "Kjenner I meg da?"
"Det kan nok være," sa kallen; "du vil vel ha hus her i
natt?"
"Var det så vel, var det beste godt nok, far," sa Isak.
"Det er slemt med sønnene mine, de tåler ikke kristen
mannlukt," sa kallen. "Har du ikke møtt dem?"
"Nei, jeg har ikke møtt anna enn tre skarver, som satt og
skreik på en rekved-stokk," svarte Isak.
"Ja, det var sønnene mine det," sa kallen, og så banket han
ut av pipen og sa til Isak: "Du får gå inn så lenge; du kan være
både sulten og tørst, kan jeg tenke."
"Takk som byr, far," sa Isak.
Men da mannen lukket opp døren, var det så gildt derinne at
Isak ble rent forglant. Slik hadde han aldri sett før. Bordet
var dekket med de prektigste retter, rømmekoller og uer og
dyrestek og levermølje med sirup og ost på, hele hoper med
bergenskringler, brennevin og øl og mjød, og alt det som godt
var. Isak han åt og drakk alt han orket, og enda ble tallerkenen
aldri tom, og alt det han drakk, var glasset like fullt. Kallen
han spiste ikke stort, og ikke sa han stort heller; men rett som
de satt, hørte de et skrik og en rammel utenfor, da gikk han ut.
Om en stund kom han inn igjen med de tre sønnene sine; det kvakk
litt i Isak i det samme de kom igjennom døren; men kallen hadde
vel fått stagget dem, for de var nokså blide og godlyndte, og så
sa de at han måtte da holde bordskikk og bli sittende og drikke
med dem, for Isak reiste seg og ville gå fra bordet; han var
mett, sa han. Men han føyde dem i det, og så drakk de dram om
dram, og imellom tok de seg en tår av ølet og av mjøden; venner
ble de og vel forlikte, og så sa de at han skulle gjøre et par
sjøvær med dem, forat han kunne ha litt med hjem når han reiste.
Det første sjøværet de gjorde, var i en overhendig storm. En
av sønnene satt ved styret, den annen satt ved halsen, den
tredje var mellomromsmann, og Isak måtte bruke storøsekaret, så
svetten haglet av ham. De seilte som de var rasgalne; aldri
duvet de seilet, og når båten gikk full av vann, skar de opp på
bårene og seilte den lens igjen så vannet sto ut av bakskotten
som en foss. Om en stund la været seg, og de tok til å fiske.
Det var så tykt av fisk at de ikke kunne få jernstenen i bunnen
for fiskebergene, som sto under dem. Sønnene fra Utrøst trakk i
ett vekk; Isak kjente også gode napp, men han hadde tatt sin
egen fiskegreie, og hver gang han fikk en fisk til ripen, slapp
den igjen, og han fikk ikke benet. Da båten var full, fór de
hjem til Utrøst, og sønnene gjorde til fisken og hengte den på
hjell, men Isak klaget for kallen over at det var gått så ille
med hans fiske. Kallen lovte det skulle nok gå bedre neste gang,
og ga ham et par angler, og i det neste sjøværet trakk Isak like
så fort som de andre, og da de var kommet hjem, fikk han tre
hjeller fulle av fisk på sin lott.
Så ble han hjemsyk, og da han skulle reise, forærte kallen
ham en ny åttring, full av mel og klaverduk og andre nyttige
ting. Han Isak sa både takk og ære for seg, og så sa kallen, at
han skulle komme igjen til jektutsetningen; han ville til Bergen
med føring i annet stevne, og da kunne Isak bli med og selv
selge fisken sin. Ja, det ville Isak gjerne, og så spurte han
hva for en kos han skulle holde, når han skulle komme til Utrøst
igjen. "Beint etter skarven, når den flyr til havs, så holder du
rett kos," sa kallen. "Lykke på reisa."
Men da Isak hadde satt fra og ville se seg om, så han ikke
mere til Utrøst; han så ikke annet enn havet både vidt og bredt.
Da tiden kom, møtte han Isak frem til jektutsetningen. Men
slik jekt hadde han aldri sett før; den var to rop lang, så når
styrmannen, som sto og holdt utkikk på styremannsfjelen i
forstavnen, skulle rope til rorskaren, så kunne ikke karen høre
det, og derfor hadde de satt en mann midt i fartøyet også, like
ved masten, som ropte styrmannens rop til rorskaren, og enda
måtte han skrike alt det han orket. Den parten Isak eide, la de
forut i jekten, selv tok han fisken av hjellene, men han kunne
ikke skjønne hvordan det gikk til, støtt kom det ny fisk på
hjellene istedenfor den han tok bort, og da han reiste, var de
likså fulle som da han kom.
Da han kom til Bergen, solgte han fisken sin, og han fikk så
mange penger for den at han kjøpte seg en ny jekt i full stand
med ladning og alt det som til hørte; for det rådet kallen ham
til. Og sent om kvelden før han skulle reise hjem, kom kallen
ombord til ham og ba ham at han ikke skulle glemme dem som levde
efter naboen hans, for selv var han blitt, sa han, og så spådde
han Isak både hell og lykke med jekten. "Alt er godt, og allting
holder som i været står," sa han, og dermed mente han at det var
én ombord som ingen så, men som stødde under masten med ryggen
sin når det knep.
Isak hadde alltid lykken med seg siden den tid. Han skjønte
vel hvor det kom fra, og han glemte aldri å esle litt godt til
den som holdt vintervakt, når han satte opp jekten om høsten, og
hver julekveld lyste det så der skinte ut av jekten, og de hørte
feler og musikk og latter og støy, og det var dans i
jektevengen. Julebesøket i prestegården
Den første reise jeg gjorde i mitt liv, var en julereise. Det
var en glede uten like, og alle reisens små trekk og
begivenheter gjorde et så levende inntrykk på meg som det var i
går. En prestefamilie, som bodde noen mil fra byen, hvis sønner
var studenter og losjerte hos mine foreldre, hadde innbudt meg
og mine søstre i julen.
Juleaften ved middagstid dro vi fra byen. Det ble en stor
sledefart; for et helt følge, som skulle gjeste i prestegården,
dels reise i julebesøk annensteds i bygden, hadde kommet overens
om å dra ut på samme tid. Der var finnmutkarer i spissleder,
herrer og damer i bredsleder, og sluffer med to hester for, fylt
med tallrike og blandede selskaper. I to av disse kjørte
prestesønnene og deres selskap, damer fra byen, et par andre
studenter, av hvilke den ene var teolog, den andre en medisiner,
hvis årsak han alminnelig kaltes doktoren, samt jeg og noen
barn.
Da føret på landeveien var dårlig omkring byen, kjørte vi
isen, som alt tidlig hadde lagt seg, en tre fjerdings vei; der
tok vi opp igjennom skogen. Føret ble ypperlig; det var friskt
vintervær, og det gikk muntert avsted; bjellene klang lystig;
selskapet lo og fjaset, barna jublet høyt; hestene dampet omkapp
med studentenes piper; solstrålene brøt igjennom tåken og
tindret på sne og is, på trær og rimede busker. Da vi kom på
høydene, hvor det åpnet seg utsikter, sto himmelen i
vinteraftenens glødende farver, og solen kastet sitt sterke røde
lys over veldige, knudrete trestammer, grupper av bladløse trær,
over skoger og lunder, som i usikre omriss avskyggedes gjennom
tåke og dis; den spredte sitt rosenfarvede vinterskjær utover
tåkehavet, der bølgende, som et snart skjulende, snart
halvgjennomsiktig, tilslørende dekke, lå vidt over is og fjord,
og bygder. Men vårt standpunkt var høyere; vi var nu ute av
tåken, høyt over tåkehavet, og nær foran oss hevet seg mørke,
skogkledde åser klart over disen. Mot den tindrende
aftenhimmelen kunne vi skjelne hvert tre på høyden av dem. Fra
en kirke, hvis tårn og hvite murer raget opp over et granholt et
stykke fra veien, slo sterke alvorsfulle toner imot oss, selve
landskapet lå i en stemning som gikk inn i dem. Grepet av den
milde aftenstemning, som slik ble understøttet av
høytidsklokkenes klang, ble selskapet mere taus og stille,
inntil vi kom til skiftet, hvor hestene skulle puste og vi spise
eftasverd.
Da vi igjen kom avsted, var dagen under, men det var ikke så
meget mørkt, for den hvite sneen kastet stjernenes og himmelens
lys tilbake. Skysskarene mente det ville bli koldt til natten,
fordi det var "stjernerumt", sa de. Øst over skogen tindret
kolde, sølvklare strimer i himmelranden, og om en stund kom
månen frem. - Snart gikk vi ved siden av sledene oppover bakker,
snart jaget vi avsted henover åser og høyder, hvor granene sto
pudret og snebetynget, og vi så under grenene og mellom stammene
inn i hemmelighetsfulle grotter og ganger, hvor det måtte være
lunt for alfer og troll å drive sitt gjekkende spill; nu og da
åpnet det seg også vide utsikter utover mørke skoglandskaper. Så
fór vi igjennom furumoer, hvor veien var jevn som på et
stuegulv, hvor de ranke stammer dannet høye søylehaller, mellom
hvilke eventyrlige skikkelser av dyre- og fabelverdenen
gjøglende syntes å trede frem og vise seg i det usikre lys som
månen sparsomt kastet bort igjennom skogen, for i neste øyeblikk
atter å forsvinne eller forvandles til snedekte busker, stubber,
kraker og vindfall. Nu slynget veien seg ned igjennom en dyp
kløft, hvis steile sider som en ramme innfattet snedekte
landskaper med skygger av åser og mørke skoger, som vidt og
bredt lå nedenunder. Endelig var vi nede, og nu gikk det atter
raskt avsted oven en islagt fjord. Kulden ble føleligere; her
blåste en skarp nordensno, som nødte oss til å dra huene lenger
ned over ørene, til å binde skjerfene fastere om halsen og
livet, til å trampe i sluffen og banke i nevene. Hestene travet
skarpt, og deres lange skygger fór flyktig hen over fjorden.
Undertiden gikk det dundrende brak i isen; bydamene skrek høyt,
og en middelaldrende herre, som nylig hadde forsøket verdien av
sitt liv ved å forlove seg, og som med sin unge kjæreste kjørte
efter oss i en bredslede, skrek enda høyere, og hver gang det
braket, ropte han: "Pine død, tror jeg ikke det er best vi
vender og kjører til land!"
Skyssgutten hans gjorde ham ganske tørt oppmerksom på at det
omtrent var like langt til land på alle kanter. En annen føyde
spøkende til at det ville være farligere for ham å kjøre tilbake
enn frem; han ville da bli alene og ha vanskelig for å berge
hest og kjæreste for ulveflokkene, som man på skiftet hadde
fortalt skulle holde til langs fjorden under skogen. Til glede
for den fryktsomme nærmet vi oss temmelig raskt landet; dog
sannhet han visstnok det gamle ordtykke at isveien er drøy.
Under farten reiste en av de fremmede studentene seg opp i
sluffen, og mens han stirret bort i skyggen under en av de høye
øene som lå her, ropte han:
"Hva er det som rører seg derinne?"
"Hva?" - "Hvor?"
"Derinne, på isen under øen - nu kommer det frem i månelyset,
nordenfor den bratte bergveggen."
"En ulveflokk!" ropte man med én munn.
"Man skal ikke male fanden på veggen!" utbrøt en av
selskapet. "Det er syv stykker."
"Ja, hadde vi såsant en rifle, skulle minst en av dem være
feig!" sa doktoren med overbevisningens inderlighet.
"De reker etter oss!" ropte skyssgutten på bredsleden.
"Hu! hu!" skrek våre bydamer.
"Hvem?" spurte den forlovede, for han hadde sittet hensunken
i en dyp samtale med sin kjæreste, og nu visste han ikke hva
talen var om, eller hva som var på ferde. "Hva for noe?" spurte
han oppskremt og forstyrret.
"Å, ulveflokken der nordmed øya," sa skyssgutten.
"Hvor?" ropte han ilsomt, og før han ennu hadde fått øye på
ulvene, smattet og smekket han i sin forskrekkelse med munn og
pisk på hesten, så den i voldsom fart satte avsted forbi oss hen
imot land. Våre hester som ikke ville svikte følget, fulgte
dette gode eksempel; men just som vi svinget opp ad en odde,
hvor isveien tok i land, fikk hestene været av ulvene, som også
hadde tatt landjorden fatt og kom luntende den ene etter den
andre og viste seg så lange og grå mot himmelen på en liten
høyde hinsides veien. Sky satte våre hester ut; den svære
sluffen slingret sterkt på skråplanet, veltet plutselig og
styrtet hele sitt innhold av reisekledde herrer med tobakkspiper
i munnen, damer i fotposer, oss barn samt en mangfoldighet av
tiner, hatteesker og reisesekker om hverandre i en tett hop ut i
snefanene. Det ble skrik og støy og latter; det ble en spraking
og kravling for ikke å kveles i sneen eller av de overliggende
masser, for åkomme fra hverandre og på fote igjen. En hadde fått
en koffert i skjødet, en annen et par damer, en var falt på
hodet inn i en hatteeske, en annen rotet i en nistetine med
føttene, visstnok en uheldig stilling, men for barna åpnet den
ene smilende utsikt til pannekaker og bakkels. Doktoren, som på
grunn av sin iver og interesse for den edle kjørekunst, hadde
bemektiget seg kuskens sete og forretning, hadde i befippelsen
sloppet tømmene og latt hestene løpe. Da han nu oppdaget at
ingen var kommet til skade, begynte han, formodentlig for å
avlede oppmerksomheten fra sin egen dårlige oppførsel som kusk,
å skjenne og bruke munn på hele selskapet over all denne støy og
kvalm for ingenting.
"Kan dere ikke komme opp fra hverandre?" utbrøt han. "Det
later jo til at søstersengen i sneen slett ikke er ubehagelig!
Jeg ville bare ønske jeg kunne skaffe dere en større snefane til
hodepute og overdyne. Dere ler og skriker både lunger og hjertet
ut av dere, før dere kommer opp, og det kan dere gjøre med god
grunn, for dere ser jo ut som spøkelser og julebukker og vil vel
presentere dere for presten som et juletrollsfølge? Se til at
dere kommer på fote engang! Han lille utysket i den gule kappen
- synes han at det nu er tid til å ligge på maven og ete
pannekaker? La oss komme avsted alle sammen og stans med skrålet
og latteren!" ropte han ivrig.
Hans utidige oppførsel, de snepudrede, underlig formummede
skikkelsene som reiste seg eller ble dratt frem i månelyset, og
den hjelpeløse tilstand enkelte av selskapet befant seg i, fikk
latteren og støyen til å bli foruroligende. Over dette ble
kusken ennu sintere. Man tenkte ikke lenger på ulvene, som
skremt av larmen, av latteren og bjelleklangen hadde tatt
flukten - man tenkte ikke på sluffen eller på hestene, før en av
prestesønnene reiste seg opp på knærne og sa:
"Ja, la oss det! du vil formodentlig bære oss alle på din
brede rygg -men pust i bakken først - du ser jo de bare ler av
deg. - Eller kan du kanskje si oss hvor det ble av hestene våre.
Slapp du dem ikke?"
"Ble av hestene! slapp dem? Javisst slapp jeg dem, ja,"
svarte kjøresvennen uforknytt; "tror du jeg kan holde hester
igjen, når de løper løpsk! Takk meg til, at dere alle er hele."
"Når du velter, skal du aldri slippe tømmene, gutten min, men
heller la hestene slepe deg over stokk og sten."
Denne kjørelæren, som ble gitt av en usedvanlig dyp stemme,
og så langsomt og med slikt alvor, kom fra en av egnens
proprietærer, som i spissen for det øvrige selskap nu innhentet
oss her. Han tok seg ivrig av vår hjelpeløse forfatning, satte
sin skysskar til å hjelpe oss, og tok selv hånd i med. Det ble
nu brakt i erfaring at skuffen lå i en deld eller dokk litt
lenger opp; skjækene var knekket, men heldigvis var hestene
anholdt av skysskaren på bredsleden som kjørte foran. Under
meget snakk og vrøvl hit og dit, og under utallige utrop ble
våre bydamer tatt opp og pakket sammen på noen av de øvrige
ankommende sleder, mens vedkommende herrer fant seg i å stige på
meiene som kjøresvenner. Hele følget forsvant snart for oss, som
gikk igjen omkring sluffen og prøvde å holde varmen ved å stampe
i sneen og banke armene på fiskervis. Omsider kom skysskaren,
som var sendt til en av de nærmeste gårdene, tilbake med noen
lånte skjæker, og vi fikk skaden bøtet så vidt at vi langt om
lenge kom frem til prestegården, ynkelig forfrysne.
"Nu, er I endelig der? Velkomne skal I være - Gud signe jer
alle sammen," - sa den gamle prestemann, som tok imot oss i
svalen - "og dobbelt velkomne, siden I ikke er kommet til skade
ved hestene - og siden tassen ikke tok jer," tilføyde han
spøkende og fulgte oss, efterat reisehammen var tatt av og neser
og ører eftersett, inn til familien og damene, som var i begrep
med å sette seg til julekveldsbordet.
Dette hyggelige hjemmet, disse vennlige menneskene og denne
aftenen står for min erindring blant de beste minner fra min
barndom. Den festlige opplysning og oppdekning, den milde fred,
som i uhyklet fromhets skygge syntes å ha festet bo her, det
velgjørende inntrykk av aftenandakten før nattverdsbordet, de
gamle vennlige prestefolkene, de blide, tekkelige døtrene, de
stø, alvorlige sønnene, den livlige samtalen med spøk og latter,
som siden kom i gang ved erindring og fortellingen om
begivenhetene og uhellene på reisen, de raske studentenes og de
fjasende damenes spas og vrøvlerier - alt dette hensatte meg med
ett som i et nytt, ukjent land.
En stor del av det som ble sagt og talt, er i årenes løp gått
meg av minne; det som best har holdt seg i min erindring, er de
fortellinger, sagn og eventyr som ble fortalt. Senere har jeg
også hatt anledning til åoppfriske dem ved å høre dem igjen i de
egnene hvor de har hjemme. I følgende vil jeg, så godt jeg kan,
forsøke å gjenfortelle dem og det som knytter seg til dem.
En av damene fra byen satte denne underholdningen i gang idet
hun under samtalen, jeg husker ikke hvordan det begynte, ytret
at troen på hulder og underjordiske var utslettet. Studentene sa
henne imot og anførte eksempler fra byens nærmeste omegn. Den
eldste av prestesønnene sa at i Valdres, hvor han hadde tilbrakt
en del av sin barndom, trodde man like så sikkert på disse
"fostre av overtroen" som på et evangelium.
"Ja," sa Gamle-Presten, "det er dessverre altfor visst, og
jeg skal i den anledning fortelle Dem en historie, som for fullt
alvor er blitt meg fortalt som virkelig hendt og opplevet i
Valdres for et par år siden."
Selskapet rykket sammen; de som sto satte seg, og presten
begynte sin fortelling.
"Det var en skolemester fra Etnedalen, som lå på fiskeri på
åsen. Han hadde meget lyst til å lese, denne mannen, og derfor
hadde han alltid en eller annen bok med seg, som han lå og leste
i om helligdagene, eller når været nødte ham til å holde seg
inne i fiskerboden. En søndagsmorgen som han således lå og leste
i boken sin, syntes han at han fornam det ringte med
kirkeklokkene; iblant var lyden svak, som det skulle være langt
borte, men iblant lød det sterkt, som om vinden bar klangen til
ham. Han hørte lenge på dette og undret seg over det; han ville
ikke tro sine sanser - for han visste at det var umulig å høre
bygdens kirkeklokker så langt inn på åsen - men så klang det med
ett ganske tydelig i hans ører. Nu la han boken fra seg, og sto
opp og gikk ut. Solen skinte, det var vakkert vær, og den ene
flokk med kirkefolk kom forbi efter den andre med salmebøker og
kirkepyntet. Et stykke borte i åsen, hvor han aldri hadde sett
annet enn skog og kratt før, sto det en gammel trekirke. Om en
stund kom presten gående forbi, og han var så gammel og svakelig
at hans kone og datter støttet ham. Da de kom forbi det stedet
hvor skolemesteren sto, stanset de og ba ham følge med til
kirken og lye messe. Skolemesteren betenkte seg litt på det, men
da han syntes det kunne være morsomt å høre hvorledes folkene
dyrket Gud, svarte han at han ville gå med, hvis han ikke hadde
skade av det. Nei, skade skulle han ikke ha av det, men heller
gavn, sa de. I kirken gikk det stilt og ordentlig til; det var
ingen hunder eller skrikende barn der som forstyrret tjenesten,
og sangen var vakker, men ordene kunne han ikke forstå. Da
presten var ledet opp på prekestolen, holdt han en (i
skolemesterens ører) vakker og oppbyggelig preken, men det var,
så forekom det ham, en rar og underlig tankegang i den, som han
ikke alltid var god for å følge. Fadervår klang heller ikke
riktig, og "Frels oss fra det onde" hørte han slett ikke ble
sagt; aldri ble Jesu navn nevnt, og da det var forbi, ble det
ingen velsignelse lyst heller.
Da messen var forbi, ble skolemesteren bedt med til
prestegården. Han svarte til det, som han hadde svart først, at
han gjerne skulle gå med, hvis han ikke hadde skade av det, og
de sa som de før hadde sagt, at om han gjorde dem til lags,
skulle det være til gavn, og ikke til skade for ham. Han fulgte
da med til prestegården, og den var som en smukk og god
prestegård pleier være på landet. Det var have der med blomster
og epletrær og et pent stakitt omkring. De ba ham spise middag,
og den var vel tillaget og pent anrettet. Han sa som før at han
gjerne skulle gjøre som de ba ham, dersom han ikke hadde skade
av det, og han fikk det samme svar. Han spiste da der og sa
siden at han ikke kunne finne noen forskjell på maten der og den
kristne mat han hadde spist et par ganger han hadde vært til
bords hos presten i bygden. Da han hadde drukket kaffe, tok
prestekonen og datteren ham ut i et kammer, og konen klaget over
at far ble så gammel og skrøpelig, så han ikke kunne gjøre det
lenge; derpå talte hun om at skolemesteren var en rask og rørig
mann, og til sist sa både hun og datteren at de gjerne ville ha
ham til prest efter gamlefar, om han hadde lyst til å bli hos
dem. Skolemesteren innvendte at han ikke var "prestelært". Men
de mente at han var mer lært enn det behøvdes hos dem; for der
var ikke farlig for bispevisitas og prosteforhør; slikt visste
de ikke av. Da skolemesteren hørte dette, sa han at om han
endogså kunne være i besittelse av den nødvendige lærdom, så
tvilte han om han hadde gavene, og da det var en altfor viktig
sak både for ham og dem til å forhaste seg med, så forlangte han
et års betenkningstid. Da han hadde sagt det, sto han ved et
tjern innpå åsen og så hverken prestegård eller kirke, og dermed
trodde han at den historien var ute. Men et år efter, just den
dagen da betenkningstiden skulle være ute, holdt han på å tømre
på en bygning; for når det var skolefrist, drev han enten på med
tømring eller fisking. Som han sitter skrevs oppå den ene veggen
med øksen, ser han prestedatteren han hadde sett i fjellet,
komme gående like imot ham. Hun spurte om han nu hadde betenkt
seg. "Ja," svarte han, "betenkt meg har jeg, men jeg kan ikke;
for jeg kan ikke forsvare for Gud og min samvittighet." Den
underjordiske prestedatteren var borte i samme øyeblikk, men
straks efter hugg han seg i kneet, så han var krøpling all sin
levetid."
Presten og studentene begynte nu å drøfte hva som hadde
fremkalt disse sagnene, og hva der så levende hadde innprentet
denne overtro i almuens innbilning. En mente det skrev seg fra
gamle fortellinger, som i forskjellige former kom så levende
igjen i drømme, at man innbilte seg man hadde opplevet dem.
Doktoren antok at det oftest kom av sinnsforvirring, en sykelig
sjelstilstand eller legemlig sykdom; for man hørte ofte, sa han,
at de som trodde å ha opplevet noe overnaturlig, ble syke eller
tullete bakefter, som det het; men dette var ikke riktig;
sykdommen eller forvirringen var kommet først, og synene,
historiene med trollene, nissene osv. bakefter, under sykdommen.
At mange slike fortellinger skrev seg fra drukkenskap og
ølkvese, var altfor visst. At disse syner, sagn eller
overnaturlige historier var noe som ikke hadde hjemme utenfor,
men i vedkommende personers eget indre, hadde man god grunn til
å slutte av det at slike fortellinger alminnelig grep levende
inn i fortellerens daglige gjerning og beskjeftigelse. Var det
en smed som fortalte, hadde han hørt de underjordiske trå belgen
og svinge sleggen, sett ilden og gnistene sprute i smien for
deres hammerslag; var det en tømmerhugger, hadde han hørt
øksehugg efterat han hadde endt sitt arbeid; var det en møller,
hørte han klapringen fra kvernen, var det en spillemann, hørte
han slåtter i hauger og fjell, og huldren spille på langleik.
Alt dette var så naturlig at det ikke trengte til noen
forklaring; han behøvde bare å minne damene om den lyd som sang
i ørene deres, når de hadde danset noen netter i rad i
juletiden; han behøvde bare å erindre de av herrene som hadde
ferdes på havet, om den minnelse som den uvante har av seilasen
lenge efterat han er kommet i land, idet gulvet eller jorden
synes å gynge på bølger. Slik var det også med de fleste av de
lyd og syner, man anså for overnaturlige; det var noe som i
virkeligheten ikke var lenger, men som gjennom de nerver og
sanseredskaper som i lengre tid var påvirket ved naturlige
midler, fremdeles syntes å være til stede. At en skolemester
hørte klokkeklang, var således ingen besynderlighet; for det
hørte nu på en møte til hans fag; kanskje håpet han å bli
klokker eller ringer. -
Det som var anført, sa den yngste av prestesønnene, kunne nok
i mange tilfelle være sant og riktig, især det siste, men under
den forutsetning at man tok overtroen som en tilstedeværende
levning av den fjerne oldtids forestillinger og ikke som et
blott og bart foster av hjernespinn og drukkenskap og mavepine
eller underlivstilfelle. En slik oppfatning av spørsmålet var så
sanselig og grovkornet, at den ikke kunne holde stikk. Overtroen
var folkets poesi og hadde engang vært dets religion, dets
grunnlag, de gamle forestillinger om vesener som var menneskene
hulde eller fiendske. Hvem av oss kjente ikke de gamle sagn om
jøtner, riser, alfer og dverger? For det opprinnelige menneske
var det en naturlig tanke at det vide hav, de ville fjell, de
skumpe skoger, de dype vann, de øde heier, med deres ensomhet og
gru, med deres underlige vekslende spill av lys og skygger, med
alle deres lyder og gripende naturtoner, var et hjem for
overnaturlige vesener. Det myldret av dem i sagatiden. Ved
kristendommens innførelse hadde vel Hellig Olav og prestene
manet dem i stokk og sten; men den gamle tro var altfor
inngrodd, de gamle forestillinger lot seg ikke binde, så lenge
den mektige natur ble ved å vise seg for folket på den samme
måte; og det gjorde den ennu den dag i dag. Og følgelig ville de
gamle gudesagn og oldtidsforestillinger, som vel gjennom tidene
var mangfoldig forvansket og lemlestet, fremdeles, under visse
stemninger og sjelstilstander, kunne kalles til live som levende
og nærværende. Således forholdt det seg også: det myldret av dem
ennu i folketroen; det gas egne som i denne henseende kunne sies
å være overbefolket, idet hver seter, hvert tjern, hvert
fremtredende punkt ifølge sagnet hadde beboere av huldrer og
underjordiske. Man ville kanskje ikke innrømme at et slikt
urgammelt stoff overalt var tilstede. Men enhver som kjente noe
til den nordiske oldtid og til de diktninger som ennu lever
mellom folket, visste og kjente jo hvor megen hedendom det ennu
gikk igjen i våre eventyr, sagn og signevers. Enhver som hadde
sett litt dypere i dette, visste at det i de fleste eventyr og
sagn fantes levninger av en slik, fra de fjerneste tider
nedarvet tro, som viste seg i en billedlig oppfatning av
overnaturlige ting. Men, vedble han, en berømt forfatter har med
sannhet sagt at dette mystiske i disse gudesagn ligger liksom
småstykker av en itusprunget edelsten på en jordbunn så
overvokset med gress og blomster at det kreves de aller
skarpeste øyne til å oppdage dem. Det er visst og sant; for
betydningen av det er nemlig for lenge siden gått tapt, men vi
føler den ennu, og det er dette som gir eventyrene og sagnene
deres innhold og betydning, på samme tid som det tilfredsstiller
lysten til det vidunderlige; det er aldri et blott og bart
farvespill av en tom innbilningskraft. Jo lenger vi går tilbake,
desto mer vider det mystiske seg ut, og det ser ut som
gudesagnene har dannet det eneste innhold av den eldste
diktning. Men denne har heller ikke forsmådd det mest utrolige,
gresselige og forferdelige, når den ubekymret om virkeligheten,
skildrer naturens hemmelighetsfulle krefter og virke, revet med
av stoffets storhet og oppløftende beskaffenhet. Man måtte
imidlertid ikke tro at det bare var hos oss det fantes levninger
av en slik oldtidstro; han kjente til at de fleste av våre
eventyr fantes igjen i mange av Europas land, ja, enkelte endog
i fjerne egne av Asia; at noe lignende var tilfelle med sagnene
om de overnaturlige vesener, som almuen ennu befolket våre fjell
og ødemarker med, trodde han sikkert; at noen nesten ordlydende
fantes igjen både i Tyskland og blant skottene, visste han med
sikkerhet. At samme sagn og eventyr under forskjellige former
forekom vidt utbredt her i landet, hadde visst flere erfart.
"Jeg kjenner således et fra Gudbrandsdalen," sa han, "som på
flere punkter stemmer over ens med det som far nylig fortalte
fra Valdres. Har dere ennu lyst og tålmodighet til å høre, skal
jeg fortelle det."
Efter et bekreftende og oppfordrende svar begynte han:
"Det var en rådskar eller husbondsdreng i en prestegård i
Gudbrandsdalen. Han var usedvanlig ivrig til å arbeide, var oppe
tidlig om morgenen og sent om aftenen, men han syntes alltid at
han hadde mest ugjort om søndagen, og derfor arbeidet han søndag
efter søndag. Da presten kom under vær med dette, foreholdt han
ham det uriktige i det og sa at det var bedre han brukte
søndagen til det en kristen bør bruke den til, å høre Guds ords
forkynnelse. Dette lovte han, og da det neste søndag var messe
ved annekskirken, ville han gå dit. Han gikk både langt og
lenge, og enda han var vel kjent på veien, syntes han at han var
kommet på villstrå og vandret andre veier. Omsider kom han frem
til en kirke, men den var lukket og låst, og han så hverken
prest eller kirkefolk. Tett ved kirken lå det en gård, og der
gikk han inn. Derinne var det en deilig jente, som holdt på å
lave til middagsmaten. Nu forsto han at han ikke var kommet til
annekskirken, men at han som før formodet, hadde gått vill og
kommet til en annen bygdekirke, og at det var prestegården, han
var kommet inn i. Jenta ga ham mat og drikke og stelte vel med
ham, og da han ville gå, sa hun: "Far preker ved annekset i dag,
og der er alt folket vårt; men neste søndag skal det være messe
her, da får du komme igjen og høre hvorledes vi bruker det."
Rådskaren svarte hverken ja eller nei; men han tenkte; "den
bruken er vel ens overalt, og pokker skulle gå så lang vei for
en preken, når en kan ha den på den andre siden av almenveien;
for neste søndag er det preke ved hovedkirken hjemme." Men da
det led til helgen, begynte han å tenkte på den vakre jenten, og
til sist ga han seg på veien. Han traff henne i kjøkkenet denne
gang og, liksom den forrige søndagen, og hun visste ikke alt det
gode hun ville gjøre ham. Hun ga ham øl og brennevin og god mat,
og da han hadde spist og drukket, fulgte hun ham til kirken.
Presten sto på prekestolen og hadde begynt på prekenen sin, men
da de kom inn, ble det urolig i kirken, for alle vendte seg for
å se på denne fremmedkaren. Da jenten merket det, sa hun; "Det
er nok best vi går ut, for når far er ferdig på stolen, blir det
vel slik glåming på deg; de er ikke vant ved slike folk her." -
De gikk da ut, og han måtte igjen følge med til prestegården,
hvor han ble traktert med middagsmat og kaffe, da presten og
prestekonen kom fra kirken. Da de hadde drukket kaffen, tok
prestefolket ham inn i kammerset og sa til ham at deres datter
likte ham så vel at hun ikke lenger kunne stå imot. Til dette
svarte rådskaren at han syntes nok hun var vakker, men han "var
ikke hoga til åandse det", sa han. Prestekonen både truet og ba,
men han ville ikke ha henne; til sist kom datteren også til; men
det hjalp ikke det heller.
"Vil du da slett ikke ha datteren vår?" spurte prestekonen
til sist.
"Nei," sa han, det ville han ikke. Så slo hun ham på
skulderen. Med det samme ble han lam og var fra seg selv.
Hvordan han kom hjem, visste han ikke, men han var sengeliggende
i lang tid.
Årsdagen efter begynte han å komme seg og få samlingen igjen.
Da det led utpå dagen, kom det inn til ham en mann, som han
syntes han hadde sett før. "Hvordan står det til?" sa mannen. -
"Å, det er nok galt, det," svarte husbondskaren, "for jeg har
ikke visst av meg på et helt år." - "Nu får du sove en times
tid," sa mannen, tok frem en lommeflaske og skjenkte ham en
dram; "kanskje du tør være bedre, når du våkner. Imens skal jeg
sitte her," sa han og tok en stol bort til sengen. - Den syke
sovnet straks, og da han våknet, var han så frisk og rast at han
syntes han aldri hadde vært så rask. Han takket presten - for
ham var det - for helseboten; men denne sa: "Nu er det godt og
vel med deg igjen; men hjemme hos meg ser det verre ut: Konen
min er død, og datteren min er død og, fordi hun ikke fikk
deg."
"Det kan høres besynderlig nok," sa en av prestens døtre;
"men jeg har virkelig trodd at jeg har sett og opplevet noe
slikt."
"Opplevet?" spurte en av de fremmede studentene. "Er det
mulig! Det må De være så god å fortelle oss!" - "At du ikke har
fortalt oss det!" sa søstrene. - "Kjære Marie, det kan da ikke
være din mening at du virkelig har sett underjordiske eller noe
overnaturlig?" sa fruen i en tone som både var spørrende og
bebreidende.
"Opplevet? - nei, det er vel ikke det rette ordet; men hele
scenen med sagnets syner og fortellingen om dem sto levende for
meg, som om jeg selv hadde sett dem, som om jeg hadde hørt
klokkene og kirkesangen, kort sagt som om jeg hadde opplevet
det, og efter dette inntrykk ble det skrevet ned i dagboken
min."
"Ja, ja, vi kjenner Maries opplevelser," sa den eldste
broren, som gikk under navnet Prosaisten, spottende; "bare skade
at det ofte faller litt sentimentale og overspente. Hun er i
stand til å gjøre en fortryllende prins av en tiggergutt og et
dikt av noen fuglepip."
Søsteren ble en smule fortrydelig over disse utfallene, og
lot seg nøde, men efter gjentatte anmodninger om å fortelle, sa
hun:
"Mens inntrykket ennu var friskt, skrev jeg ned disse
opplevelsene på min måte, og siden det nu forlanges, skal jeg
hente dagboken og lese det opp." Efter et øyeblikk kom hun
tilbake og leste med vakkert foredrag og velklingende stemme
følgende:
"Det første året vi var flyttet hit ut fra Valdres, tilbrakte
jeg noen tid inne i byen; men jeg fant meg slett ikke vel der
inne og lå også i en svær sykdom. Da jeg var kommet noe til
krefter, rådet lægen meg til å ta hjem - det var også mitt
inderligste ønske - og at jeg skulle reise og ferdes så meget
som mulig ute i luften. Her var ikke anledning til store reiser,
det kan De nok vite, men da far ved begynnelsen av sommeren
skulle på sin vanlige anneksreise til dalen, fikk jeg lov å
følge med. Nu følte jeg meg så frisk. Sunnheten strømmet atter
gjennom mine årer; jeg syntes det var så herlig å leve; jeg
gledet meg barnlig over naturen, over de ofte yndige, ofte
triste, men gripende egne og landskaper vi reiste igjennom, over
den gjennomsiktige elven vi rodde oppover, med dens avspeilinger
av løvskoger, grønne bakker og åser, med dens hvirvler og
strømmer og fosser. Enkelte av disse landskapene står så levende
for meg at jeg synes jeg ser dem ennu. Således gikk jeg
søndagseftermiddagen, da far hadde reist i sognebud innpå åsen,
fra Sundgården bortover moen til en tverrelv, hvor jeg traff
Hans, sønnen fra den gården hvor vi hadde tatt inn; han holdt på
åmete eller fiske med flue, en kunst som han forsto best av alle
vidt og bredt, og endel unge piker hadde samlet seg ved
elvekanten for å se på fisken og på fiskeren. Her hørte jeg om
den usynlige kirken på moen og om de underjordiske i
Bratteberget.
Men det er ikke en, men mangfoldige, som har hørt det ringe
med kirkeklokkene i den usynlige kirken på Brattebergmoen; de
lyder nesten som kirkeklokkene ved annekskirken. I den tid da
mor Sundet var hjemme i Tverrdalen, skulle hun engang hente en
vending vann om aftenen. Da hørte hun at det ringte nordenfor på
moen; hun satte bøttene fra seg for å lye, og det lød liksom ved
annekskirken. Hans har også hørt det samme. Da han var en liten
gutt, og han en natt hadde vært borte å mete i tverrelven i
følge med en husmannsgutt, som var litt eldre, hørte de
kirkeklokkene ringe på moen, og de syntes det "mumlet og tuslet"
over hele moen, og hvor de gikk. Da de kom til plassen, torde
Hans ikke gå hjem alene, men husmannsgutten måtte følge ham til
grinden, og da han kom hjem, torde han ikke legge seg i sengen
sin på låven, men han ble inne i stuen om natten. De hadde enda
bare hørt klangen av klokkene; men da Elling Hvitmyr, som var
husmann under Sundet, hadde vært ved tverrelven og fisket en
natt, og han gikk hjem nordefter slette moen, som de sa, syntes
han med ett at stien som går mellom tverrdalen og Sundet tett
ved Bratteberget, og som just ikke er synderlig bred, ble så
bred som en kirkevei, og før han visste hvordan det gikk til,
var han like innpå kirkeveggen. Den var brun og nylig
tjærebredd. På kirken var det tårn, og på tårnet en gullfløy så
stor som en grind. Inni kirken var det fullt av folk; de sang,
og det var sterkt lys der, så det lyste ut igjennom alle
vinduer; bakenfor kirken var det grønne enger vidt og bredt, men
gårder kunne han ikke se. Nøkkelen sto i kirkedøren, og en stor
blank ring hang der; han syntes at døren ikke var lenger borte
enn at han kunne hugge kniven sin i den. Mens han sto og så på
døren og kirken og all denne herligheten og begynte å ta og
famle efter tollekniven, var det som om én skulle ha slått
benene bort under ham, for han falt nesegrus like mot
kirkeveggen. Da han kom til seg selv igjen, lå han midt i stien,
og så hverken kirke eller kirkeveien eller noen av alle disse
herligheter; men stien og moen lå foran ham, Bratteberget til
venstre, og til høyre hevet Bjørndalskollen seg høyt over åsen.
Med dette Bratteberget skal det heller ikke være ganske
riktig. Det er en liten skogkledd åsknatt som på østsiden faller
av i en glatt, tverrbratt vegg, som vender like mot den omtalte
stien over moen. En vinteraften kom den samme Elling Hvitmyr og
en annen mann, som hette Nils, fra kvernen ved Tverråen. De dro
hver sitt kjelkelass; Ellings lass var ikke meget tungt; derfor
gikk han raskt i forveien, så at Nils måtte ta i og dra så
sterkt han kunne, for å holde skritt med ham. Da de kom midt for
Bratteberget, satte de seg til å hvile, hver på sitt lass, og
vendte ryggen mot åsknatten. Nils, som hvilte albuene på knærne
og ansiktet i hendene, begynte straks å nikke og blunde; men
Elling, som var lysvåken, fikk se et skimt borti åsen på den
andre siden av moen, og dermed ble det så lyst, at han hadde
kunne se å træ i en nål. Da han snudde seg om, var det åpnet en
stor dør oppi berget; han så like inn i en høy prektig stue; på
skorstenen brant et bål, som ga så sterkt lys at han kunne se
spikerhodene sitte i rad bortover gulvet. Kvinnfolk fór frem og
tilbake og skygget hvert øyeblikk for ilden; de hadde meget
travelt, og for ham så det ut som om de stelte til gjestebud.
"Nei, se disse du!" ropte han til Nils, - "Å, Kors i Jesu navn,
hva er dette da?" ropte Nils, idet han våknet og lyset skar ham
i øynene. Men han hadde ikke før sagt disse ordene, før det med
larm og brak ble slått igjen en port i berget. Skrallet var så
sterkt at det ga gjenlyd i Bjørndalskollen og åsen på den andre
siden av moen, og de satt med ett i det dypeste mørke. Elling
Hvitmyr lignet lyden med en han hadde hørt før, og sa at det var
akkurat som når en skreller igjen den store festningsporten, da
han sto ved fanteriet (infanteriet) i Fredrikstad.
Det var en deilig eftermiddag, da jeg hørte dette; under
samtalen og fortellingene skummet og suste elven hen under
løvtrærne; fiskene sprang høyt opp av vannet efter fluer og
fryvil og blinket i solskinnet, og fuglene sang så liflig inne i
de grønne kronene; det var noe så lunt og varmt i deres sang,
som jeg aldri har følt hverken før eller siden - det var for meg
som om sommeren og dens friske liv feiret sitt inntog denne
dagen. En av disse sangene, hvis slag jeg alltid har yndet, men
hvis navn jeg aldri har visst, begynte å synge i lave, dempede
toner, som vugget meg i en mild og drømmende, sommerlig
stemning. Sangen fremkalte yndige billeder, som vekslet i mitt
sinn med det skiftende tonefall. Først forekom det meg at den
sang om Nordens mørke høst, om skapningens lengsel efter det
solbeskinnende, himmelklare Syden. Da syntes jeg den hvisket om
hvordan den satt der dypt inne i de alltid grønne kroners skygge
og svalhet, når middagssolen brant hett, og intet levende vesen
var å se, uten de ville bøfler, som bisnet i sumpene; jeg syntes
den sang om hvorledes den satt i pinjens krone ved aftentid og
lyttet til gitarens toner, til de elskendes hvisken, der lød som
sang i det fremmede tungemål; men - "snart kom det en tredje
mann, mørk og formummet; jeg reddedes over de vrede ord, over
stålet som blinket i månens stråler; jeg fløy langt bort imellom
de høye berge; der lurte ville røvere". Den sang om skudd, om
mord og overfall, om deilige kvinner, som ble ført langt bort i
de dype skoger. Med redsel fløy den lenger syd, over det blå
skinnende hav, og besøkte Schiras, Damaskus og Kairos
palmelunder; i muntre toner sang den om Østens deilige døtre og
om det vidunderlige, brokede liv, som i klare farver er gått opp
for den som engang med hele sitt sinn har tapt seg i de arabiske
fortellingers fortryllende land. Men nu ble tonene smeltende,
for snart å stige i dempet jubel. Det var vårlengselen efter
Norden; det var ferden mot nord, inntoget i de sommerfriske
løvkronene; det var elven og fossen og skogen og sommernatten
som klang igjennom de fyldige tonene.
Jeg gikk alene bort over moen. Til høyre lå Bjørndalskollen;
bare dens nøkne topp var belyst av aftensolen, mens en sky
kastet sin skygge over dens mørke skogkledde masser og gjorde
den enda mørkere; fra foten av denne strakte moen seg med sine
ranke furutrær jevn og flat hen imot det steile Bratteberget,
hvor den gjør en senkning og danner en dal; på den andre siden
av dette berget strømmer storelven, som bare på et enkelt sted
skimtes mellom stammene. Da jeg kom dithen, gled et stråleglimt
frem under skyen som dekket for aftensolen, og spilte med et
rødlig lys mellom trærne. Mens elvesuset og fuglesangen der
borte fra ennu klang i mitt øre som den søteste melodi, begynte
en måltrost sin muntre vise; en annen liten fugl fulgte den
utrettelig med en ensformig sang. Jeg hørte og lyttet, plutselig
var hele skogen fylt med den lifligste duft; jeg følte meg til
mote som om jeg selv var en fugl, som svevet om mellom blomster
og fuglesang, som et mindre jordisk vesen mellom høyere vesener,
kort sagt - som om noe usynlig, overnaturlig var meg nær.
Salmesang og fjerne kirkeklokker lød for mine ører - så syntes
jeg - og det forekom meg som om jeg så den gamle kirken, de
hadde fortalt meg skulle stå hist mellom trærne, og da jeg nu så
hen mot elveblinket mellom trestammene, sto kirken plutselig for
meg; i aftendunsten som steg fra elven, kunne jeg ikke skjelne
dens omriss tydelig, men høyt på tårnet blinket gullfløyen, og
ut igjennom vinduene gikk et lys, sterkere enn aftenlyset i
skogen. Forbauset reiste jeg meg opp og ville gå nærmere, for å
se bedre; sangen lød ennu i mitt øre; men jeg hadde ikke gjort
et skritt før det hele var forsvunnet."
Her endte hun opplesningen og fortsatte muntlig:
"Denne begivenhet har av og til dukket opp for meg som en
fjern og uklar erindring, men under samtalen og fortellingene i
aften er den kommet frem med usedvanlig klarhet. Hittil har jeg
undertiden trodd at det virkelig var den usynlige kirken jeg så,
at det var de underjordiskes sang og klokker jeg hørte; men
efter det som er sagt i aften, må jeg vel anta at det ikke har
vært annen enn en gjenklang i sjelen av de sagn som jeg nylig
hadde hørt, en avspeiling av den natur som omga meg, og av de
naturtoner jeg hadde lyttet til."
Presten og fruen rystet av og til på hodet til denne
fortellingen, mens den eldste broren fremdeles nu og da
henkastet noen ord om slett fordøyede romaner, sentimentalitet
og overspenthet; de andre lot til å høre på den med forundring
og bifall, idet de snart smilte, snart nikket til skildringen.
Da den var til ende, tok doktoren ordet: "Jeg kan ikke annet,"
sa han, idet han bukkende nærmet seg fortellerinnen, "jeg kan
ikke annet enn takke frøkenen for denne poetiske
virkeliggjørelse av den synsmåte jeg har satt frem. Jeg er
imidlertid ikke fullkommen viss på om det har vært Deres mening,
på denne måte å ta den i forsvar." - Frøkenen satte et likeså
fremmed, forundret og spørrende ansikt opp til denne talen som
tilhørerne. Noen brast tilmed i latter, hvorfor doktoren
fortsatte: "Nu, det var altså ikke således ment. Hvis det da må
være meg tillatt å ytre meg angående opprinnelsen til de syner
eller fornemmelser gjennom syns- og høreredskapene De hadde, da
er det min uforgripelige mening at nervefeberen og den efter
sykdommen stigende livskraft og nervevirksomhet, ytterligere
forøket ved den, under solstrålenes påvirkning på trærne og
skogen, av disse rikeligere utstrømmende surstoffgass eller
livsluft, har fremkalt en spent eller overinsitert stemning,
hvorav synene naturlig fremgikk." - Hele selskapet satte i å le,
hvorefter den yngste av prestens sønner til alminnelig
fornøyelse søkte å godtgjøre at hele fortellingen var et klart
og håndgripelig bevis for det han tidligere hadde fremholdt.
Asbjørnsen og Moe's NORSKE FOLKEEVENTYR.
Innskrevet og rettet av Kjell Nedrelid. Sist forandret: 31.10.1994.
Released to Internet 11.10.1996 in zipped WordPerfect 5.0-format. Alle tekster kan fritt distribueres, så lenge det ikke taes betalt for dette. Vennligst behold denne innledningen.
