Norske Sagn & Eventyr - side 9 av 14
Eventyrene og historiene er hentet fra Asbjørnsen og Moes samlede folkeeventyr - sagn og eventyr som avspeiler folketroen som har røtter tilbake til hedensk tid.
Side 9
Herreper
Verden lønner ikke annerledes
Vel gjort og ille lønnet
Hårslå, som aldri ville hjem gå
Stabbursnøkkelen i rokkehodet
Gutten som ville fri til datter til mor i kroken
Berthe Tuppenhaugs fortellinger
Reve-enka
Smeden som de ikke torde slippe inn i helvete
De tre bukkene Bruse som skulle gå til seters og gjøre seg fete
Bamse Brakar
Gutten som gikk til nordenvinden og krevde igjen melet
Gjete kongens harer
Dumme menn og troll til kjerringer
Presten og klokkeren
Grisen og levemåten hans
Makrelldorg
Skrinet med det rare i
Resten av Asbjørnsen og Moes samlede eventyr finner du fordelt på 13 andre sider:
[Eventyr side 1] [Eventyr side 2] [Eventyr side 3] [Eventyr side 4] [Eventyr side 5] [Eventyr side 6] [Eventyr side 7] [Eventyr side 8] [Eventyr side 9] [Eventyr side 10] [Eventyr side 11] [Eventyr side 12] [Eventyr side 13] [Eventyr side 14] [Eventyr Meny]
Herreper
Det var engang et par fattige folk; de hadde ingenting uten tre
sønner. Hva de to eldste het, vet jeg ikke, men den yngste het
Per.
Da foreldrene var døde, skulle barna arve dem, men det var
ikke annet åfå enn en gryte, en takke og en katte. Den eldste,
som skulle ha det beste, han tok gryta; "når jeg låner bort
gryta, så får jeg alltid lov å skrape den," sa han. Den andre
tok takka: "for når jeg låner bort takka, får jeg alltid en
smakelefse," sa han. Men den yngste, han hadde ikke noe å velge
imellom; ville han ha noe, så måtte det bli katta. "Om jeg låner
bort katta, så får jeg ikke noe for henne jeg," sa han; "får
katta en melkeskvett, så vil hun ha den sjøl. Men jeg får ta
henne med likevel; det er synd hun skal gå her og sette til."
Så dro brødrene ut i verden for å friste lykken, og hver tok
sin vei.
Men da den yngste hadde gått en stund, sa katta: "Du skal nok
få like for det du ikke ville jeg skulle bli igjen i den gamle
stua og sette til. Nå skal jeg gå bort i skogen jeg, og få fatt
på noen rare dyr; så skal du gå opp på kongsgården som du ser
der borte, og si at du kommer med en liten sending til kongen.
Når han så spør hvem den er fra, skal du si den er fra han
Herreper."
Ja, Per hadde ikke ventet lenge, så kom katta med et reinsdyr
fra skogen; hun hadde fløyet opp i hodet på reinsdyret og satt
seg mellom hornene på det. "Går du ikke like til kongsgården, så
klorer jeg ut øynene på deg," sa hun, og så torde ikke
reinsdyret annet.
Da nå Per kom til kongsgården, gikk han inn på kjøkkenet med
reinsdyret og sa: "Jeg kommer nok med en liten sending til
kongen jeg, om han ikke vil forsmå den."
Kongen kom ut på kjøkkenet, og da han så det store gilde
reinsdyret, ble han vel glad. "Men kjære min venn! hvem er det
som sender meg så gjev en sending da?" sa kongen.
"Å, den kommer nok fra han Herreper," sa gutten.
"Han Herreper?" sa kongen; "hvor skal jeg nå si han bor
henne?" - for han syntes det var skam han ikke skulle kjenne så
bra en mann.
Men det ville gutten slett ikke ut med; han torde ikke det
for husbonden sin, sa han. Så ga kongen Per mange drikkepenger,
og ba ham hilse så flittig hjemme og si mange takk for
sendingen.
Den andre dagen gikk katta til skogs igjen, og fløy opp i
hodet på en hjort, satte seg mellom øynene på den og truet den
til å gå til kongsgården. Der gikk Per inn på kjøkkenet med den
igjen, og sa at han nok kom med en liten sending til kongen, om
han ikke ville forsmå den. Kongen ble enda gladere i hjorten enn
han hadde vært i reinsdyret, og spurte igjen hvem det var som
kunne skikke ham så gjev en sending. "Den er nok fra han
Herreper," sa gutten; men da kongen ville vite hvor Herreper
bodde, fikk han samme svaret som dagen før, og den dagen fikk
Per enda flere drikkepenger.
Tredje dagen kom katta med et elgsdyr. Da så Per kom inn på
kjøkkenet i kongsgården, sa han at han hadde nok en liten
sending til kongen, om han ikke ville forsmå den. Kongen kom ut
i kjøkkenet med én gang, og da han fikk se det store gilde
elgsdyret, ble han så glad at han ikke visste hva fot han skulle
stå på, og den dagen ga han Per enda mange, mange flere
drikkepenger; det var visst hundre daler. Han ville endelig vite
hvor Herreper bodde, og grov og spurte både om det ene og det
andre; men gutten sa at han slett ikke torde si det for
husbonden sin, for han hadde nektet det, og det både stritt og
strengt.
"Så be han Herreper at han ser innom til meg," sa kongen.
Ja, det skulle gutten gjøre, sa han.
Men da han kom ut av kongsgården igjen og traff katta, så sa
han: "Jo, du har stelt meg på et godt trav du; nå vil kongen jeg
skal besøke ham, og jeg har jo ikke annet enn de fillene jeg
står og går i."
"Å, vær ikke redd for det," sa katta; "om tre dager skal du
få hester og vogn og så gilde klær at gullet skal dryppe av deg;
så kan du nok besøke kongen. Men hva du enn ser hos kongen, skal
du si du har det mye gildere og finere hjemme; det må du ikke
glemme."
Nei, det skulle nok han Per komme i hug, mente han.
Da nå de tre dagene var omme, kom katta med vogn og hester og
klær og alt Per trengte; alt sammen var så gildt at ingen hadde
sett slikt før. Så reiste han, og katta sprang med. Kongen tok
både godt og vel imot ham; men hva kongen bød ham og hva han
viste ham, så sa Per det kunne være bra nok, men han hadde det
enda finere og gildere hjemme. Kongen likte ikke dette mer enn
som så; men Per ble ved sitt; og til sist ble kongen så sint at
han kunne ikke styre seg lenger. "Nå vil jeg være med deg hjem,"
sa kongen, "og se om det er sant at du har det så mye bedre og
gildere. Men lyger du, så nåde deg, jeg sier ikke mer, jeg!"
"Jo, du har stelt meg på et godt trav," sa Per til katta, "nå
vil kongen være med meg hjem; men mitt hjem, det er nok ikke
greitt å finne det."
"Å, bry deg ikke om det," sa katta; "reis du bare etter, der
jeg springer føre."
Så reiste de, først Per, som kjørte etter der katta løp føre,
og så kongen med alle sine.
Da de nå hadde kjørt et godt stykke, kom de til en stor,
diger flokk med vakre sauer; de hadde ull så lang at den mest
nådde bakken.
"Vil du si at den saueflokken er hans Herreper, når kongen
spør deg, skal du få denne sølvskjeen," sa katta til gjeteren;
sølvskjeen hadde hun tatt med fra kongsgården.
Ja, det skulle han gjerne gjøre.
Da så kongen kom, sa han til gjetergutten: "Nå har jeg aldri
sett så stor og vakker en saueflokk! Hvem eier den, vesle gutten
min?"
"Det er nok hans Herreper," sa gutten.
Om litt igjen kom de til en stor flokk med vakre, brandete
kyr; de var så fete at det glinste i dem.
"Vil du si at den bølingen er hans Herreper, når kongen spør
deg, skal du få denne sølvøsen," sa katta til gjeterjenta -
sølvøsen hadde hun også tatt med seg fra kongsgården.
"Ja, gjerne det," sa gjeterjenta.
Da så kongen kom, ble han rent forundret over den store,
gilde bølingen; for så vakker en bøling syntes han aldri han
hadde sett før, og så spurte han jenta som gikk og gjette, hvem
som eide den brandete buskapen der.
"Å, det er han Herreper," sa jenta.
Så reiste de litt igjen: og så kom de til en stor, stor flokk
med hester: det var de vakreste hester en kunne se, store og
fete, og seks av hver lett, både røde og blakke og blå.
"Vil du si at den hestedriften er hans Herreper, når kongen
spør deg, skal du få dette sølvstaupet," sa katta til gjeteren -
staupet hadde hun også tatt med fra kongsgården.
Ja, det ville han nok, sa gutten.
Da så kongen kom, ble han rent opp i under over den store
gilde hestedriften; for slike hester hadde han aldri sett maken
til, sa han. Han spurte da gjetergutten hvem de røde og blakke
og blå hestene hørte til.
"Det er nok han Herreper," sa gutten.
Da de hadde reist et drygt stykke til, kom de til et slott,
først var det en port av messing, så en av sølv, og så en av
gull; selve slottet var av sølv og så blankt at det skar i
øynene, for solen skinte på det med det samme de kom. Der gikk
de inn, og der sa katta at Per skulle si han bodde. Inni var
slottet enda gildere enn utenpå; allting var av gull, både
stoler og bord og benker. Da kongen nå hadde gått omkring og
sett på alt, både høyt og lavt, ble han rent skamfull. "Jo, han
Herreper har det gjevere enn jeg, det kan ikke nytte å nekte for
det," sa han; og så ville han til åreise igjen. men Per ba ham
bie og ete til kvelds med seg, og det gjorde kongen, men sur og
gretten var han hele tiden.
Mens de satt til bords, kom trollet som eide slottet, og
banket på porten.
"Hvem er det som eter min mat og drikker min mjød som svin
her inne?" ropte trollet.
Straks katta hørte ham, løp hun ut til porten.
"Bi litt, skal jeg fortelle deg hvordan bonden bærer seg at
med vinterduggen," sa katta. "Først så kjører bonden åkeren
sin," sa hun; "så møkker han, og så kjører han den igjen."
Med det samme så rant solen.
"Se deg om, skal du få se den vakre, deilige jomfruen bak
deg!" sa katta til trollet.
Så snudde trollet seg, så fikk de se solen, og så sprakk det.
"Nå er alt dette ditt," sa katta til Herreper; "og nå skal du
hugge hodet av meg, du; det er det eneste jeg krever av deg for
det jeg har gjort imot deg."
"Nei," sa Herreper, "det vil jeg slett ikke gjøre."
"Jo," sa katta, "gjør du ikke det, så klorer jeg ut øynene på
deg."
Ja, så måtte Herreper gjøre det, så nødig han ville: han hugg
hodet av katta.
Men med det samme ble hun til den deiligste prinsesse som
noen ville se for sine øyne, så Herreper ble rent inntatt i
henne.
"Ja, denne herligheten har vært min før," sa prinsessen, "men
trollet der har forgjort meg, så jeg måtte være katt hos
foreldrene dine. Nå får du da gjøre det du vil, om du vil ta meg
til dronning eller ikke; for nå er du konge over hele riket," sa
prinsessen.
Å jo, det kan vel hende at Herreper ville ha henne til
dronning. Så ble det bryllup og gjestebud i åtte dager, og så
var jeg ikke med Herreper og dronningen hans lenger, jeg.
Verden lønner ikke annerledes
Det var engang en mann som gikk til skogs og skulle hugge
hesjestenger. Men han fant ikke skog som var så lang og rak og
tettvoksen som den skulle være, før han kom høyt opp under en
ur. Der hørte han jammer og skrik, som én var i livsnød. Så gikk
han bort og skulle se hva det var, om det var noen som trengte
hjelp, og så hørte han det var under en stor helle som lå i ura;
den var så tung at det skulle mange mann til å lette på den. Men
mannen gikk ned i skogen igjen, fikk hugget et tre som han
gjorde en våge av, og med den veide han opp steinhella.
Under hella kom det fram en drage og ville ete opp mannen.
"Ja så," sa mannen, "nå frelste jeg livet ditt, og så vil du ete
meg opp for umaken; det var skammelig utakk," sa han.
"Kan så være," sa dragen; "men du kan vel vite at jeg er
sulten, som har ligget her i hundre år og ikke smakt kjøtt, og
annerledes lønner ikke verden heller."
Mannen snakket vel for seg og ba vakkert for livet, og så ble
de enige om at den første som kom, skulle de ta til oppmann, og
dømte han annerledes, skulle mannen ikke miste livet, men sa han
det samme, skulle dragen få ete mannen.
Den første som kom, var en gammel hund, som gikk nedpå veien
bortunder lia. Ham talte de til, og han skulle være dommer.
"Gud skal vite jeg har tjent min herre tro fra jeg var en
liten hvalp," sa hunden. "Jeg har våket mang en natt og mang en
stund, mens han har ligget på sitt grønne øre, og jeg har fridd
gård og gods fra ild og tyvehånd mer enn én gang. Men nå kan jeg
hverken se eller høre lenger; og nå vil han skyte meg, så jeg må
rømme, og slenge gårdimellom og være og tigge meg fram til jeg
dør av sult. Nei, verden lønner ikke annerledes!" sa hunden.
"Så eter jeg deg!" sa dragen og ville sluke mannen igjen.
Men mannen snakket vakkert for seg og ba tynt for livet, og
til slutt ble de da forlikt om at den neste som kom, skulle de
ta til oppmann; og sa han det samme som dragen og hunden, skulle
dragen få ete opp ham og få seg et måltid mannekjøtt, men sa han
ikke det, skulle mannen komme fra det med livet.
Så kom det en gammel hest rekende nedpå veien som gikk
langsmed lia. Ham talte de til, og ba han skulle dele retten
imellom dem. Ja, det skulle han da gjøre.
"Nå har jeg tjent min herre så lenge jeg har kunne dra og
bære," sa hesten; "jeg har trelet og strevd for han, så svetten
har trillet av hvert hår, og jeg har strevd trutt til jeg ble
stiv og støl og utslitt av arbeid og alderdom; nå duger jeg ikke
mer, nå kan jeg ikke gjøre nytte for føa, og nå skal jeg ha en
kule, sier han. Nei, verden lønner ikke annerledes!" sa hesten.
"Ja, så eter jeg deg!" sa dragen, den slo gapet på vid vegg
og ville til å sluke mannen.
Han ba så vakkert for livet sitt igjen.
Men dragen ville ha seg en jafs med menneskekjøtt, sa han;
han var så sulten at han ikke kunne styre seg lenger.
"Se der kommer én som han var utsendt til dommer," sa mannen
- Mikkel rev kom luskende ned mot dem mellom steinene i ura.
"Alle gode ting er tre," sa han. "La meg spørre ham også, og
dømmer han som de andre, skal du få ete meg på flekken," sa han
til dragen.
"Å ja da," sa dragen; det hadde han også hørt at alle gode
ting er tre, og så fikk det bli ved det.
Mannen snakket til reven, som til de andre to. "Å ja," sa
reven; men så tok han mannen litt til side.
"Hva gir du meg til lønn, om jeg frir deg fra dragen,"
hvisket reven i øret på ham.
"Du skal få komme hjem til meg og være husbond over hønsene
og gjessene mine hver torsdagskveld," sa mannen.
"Ja, dette blir en åstedssak dette, min kjære drage," sa
reven; "jeg kan ikke få inn i mitt hode at du som er så stort og
mektig et dyr, kunne få rom til å ligge under den hella."
"Jo, jeg lå her oppe og solte meg," sa dragen, "og så kom det
et fjellskred og hvelvet hella over meg."
"Det er mye mulig," sa Mikkel, "men inte kan jeg skjønne det,
og inte trur jeg det heller før jeg ser det," sa han.
Så fikk de prøve, mente mannen, og dragen smatt ned i hullet
igjen. I det samme nappet han vågen bort, så hella smalt igjen
over dragen.
"Ligg nå til dommedag," sa reven; "du ville jo sluke mannen,
da han frelste livet ditt?" Dragen skrek og jamret og ba for
seg; men de to gikk sin vei.
Den første torsdagskvelden ville reven være husbond i
hønsehuset, og gjemte seg bak en staurhop som sto der. Da jenta
skulle gi hønene om kvelden, smatt Mikkel inn. Hun sanset det
ikke og så ham ikke, og hun var ikke vel ute igjen, før han bet
ihjel for åtte dager, og åt så han ikke orket røre seg. Da hun
kom igjen om morgenen, lå reven og snorket og sov i morgensolen
med alle fire ifra seg, og han var så stappet og stinn som en
rullepølse.
Jenta fór opp etter kjerringa, og hun og alle jentene kom med
staurer og stenger, og til å denge Mikkel så de slo ham mest
ihjel; men da det var på det siste, og de trodde han skulle late
livet der, fant Mikkel et hull i gulvet; det smatt han ut
igjennom og hinket og dro seg til skogs. "Hau, hau, verden
lønner ikke annerledes; det er sikkert nok!" sa Mikkel rev.
Vel gjort og ille lønnet
Det var engang en mann som skulle reise til skogs etter ved. Så
møtte han en bjørn.
"Kom med hesten, ellers slår jeg ihjel alle sauene dine til
sommeren," sa bjørnen.
"Å trøste og bære meg heller!" sa mannen, "det finst ikke
vedpinnen hjemme; du får da la meg kjøre hjem et lass ved,
ellers fryser vi rent ihjel; jeg kommer igjen med hesten til deg
imorgen."
Ja, det skulle han få lov til, det ble de forlikte om, men
dersom han ikke kom igjen, så skulle han miste alle sauene sine
til sommeren, sa bjørnen.
Mannen fikk veden på og ruslet hjemetter, men han var ikke
mye glad i det forliket, kan en nok vite. Så møtte han en rev.
"Hva er det du er så sturen for?" spurte reven.
"Å, jeg møtte en bjørn oppi her," sa mannen, "og ham måtte
jeg love han skulle få hesten min imorgen ved dette leite, for
fikk han ikke den, sa han, så ville han rive i hjel alle sauene
mine til sommeren."
"Pytt ikke verre," sa reven. "Vil du gi meg den feiteste
bukken din, skal jeg nok fri deg for det, jeg."
Ja, det lovte han, og det skulle han holde også, sa mannen.
"Når du kommer til bjørnen med hesten din imorgen," sa reven,
"så skal jeg kaue oppi ura her jeg, og når så bjørnen spør hva
det er, skal du si det er han Per skytter, som er den beste
skytteren i verden, - og siden får du hjelpe deg sjøl."
Neste dagen reiste mannen ut, og da han traff bjørnen, la det
til å kaue oppi ura.
"Tsju, hva er det?" sa bjørnen.
"Å, det er han Per skytter, som er den beste skytteren i
verden," sa mannen. "Jeg kjenner 'n på målet," sa han.
"Har du sett noen bjørn oppi her, Erik?" ropte det borti
skogen.
"Si nei!" sa bjørnen.
"Nei, jeg har ikke sett noen bjørn," sa Erik.
"Hva er det som står attmed sleden din da?" ropte det borti
skogen.
"Si det er en gammel tyrilåg," hvisket bjørnen.
"Å, det er bare en gammel tyrilåg," sa Erik.
"Slike tyristubber bruker vi ta og velte på sleden hos oss,"
ropte det borti skogen; "orker du ikke, skal jeg komme og hjelpe
deg."
"Si du hjelper deg sjøl, og velt meg på sleden," sa bjørnen.
"Nei, takk, jeg hjelper meg nok sjøl," sa mannen og veltet
bjørnen på sleden.
"Slike tyristubber bruker vi gjure på hos oss," ropte det
borti skogen. "Vil du ha hjelp?" spurte det.
"Si du hjelper deg sjøl, og gjur meg fast du," sa bjørnen.
"Nei takk, jeg hjelper meg nok sjøl," sa mannen, og ga seg
til å gjure fast bjørnen med alle de rep han hadde, så den ikke
kunne lee på en labb engang.
"Slike tyristubber bruker vi hugge øksa i hos oss, når vi har
gjurt dem fast," ropte det borti skogen; "for så styrer vi bedre
i de store bakkene," sa det.
"Lat som du hugger øksa i meg du," hvisket bjørnen.
Så tok mannen øksa og kløvde skallen på bjørnen så den lå død
på flekken, og han og reven var venner og vel forlikte; men da
de kom bortimot gården, sa reven: "Jeg kunne nok ha hug til å
følge deg inn, men jeg liker ikke bikkjene dine. Jeg får bie her
til du kommer med bukken; ta bare en som er bra feit."
Ja, det lovte mannen, og takket til for hjelpen. Da han hadde
satt inn hesten, gikk han bortover til sauehuset.
"Hvor skal du hen?" spurte kjerringa hans.
"Å, jeg skal bort i sauehuset og hente en feit bukk til den
snille reven som frelste hesten vår," sa mannen, "for jeg har
lovt ham det."
"Det skulle pokkeren gi den tjuereven noen bukk," sa
kjerringa. "Hesten har vi jo, og bjørnen attpå, og reven har
visst stjålet flere gjess fra oss enn bukken er verd, og har han
ikke gjort det, så kan han gjøre det," sa hun. "Nei, ta et par
av de sinteste bikkjene i sekken din og slipp etter 'n du, så
blir vi kanskje kvitt den tjuveradden," sa kjerringa.
Det syntes mannen var et godt råd, og tok to sinte røde
hunder, puttet dem i sekken og dro avsted med.
"Har du bukken?" sa reven.
"Ja, kom og ta den," sa mannen, han løste opp sekkebåndet og
slapp hundene på ham.
"Huff!" sa reven og gjorde et hopp; "det er sant, som de sier
for et gammelt ord, at vel gjort blir ille lønnet, og nå jeg ser
det er sant også, at frende er frende verst," sa han, - han så
de røde hundene satte etter ham.
Hårslå, som aldri ville hjem gå
Det var engang en kjerring som hadde en gutt og en geit. Gutten
hette Espen, og geita kalte de Hårslå. Men det var ikke riktig
venner og vel forlikte de to; for geita var ugrei og vrang, så
som geiter er, og aldri ville hun hjem gå til rette
kveldsvordstid.
Så var det en dag Espen var ute og skulle ha henne hjem, og
da han hadde gått en stund, så han Hårslå høyt, høyt oppe i en
berghammer.
"Kjære mi Hårslå, Hårslå! Du kan ikke lenger i hammaren stå,
nå må du hjem gå; det er rette kveldsvordstid i dag, jeg er
sulten, vil ha mat," sa han.
"Nei," sa Hårslå, "ikke før jeg har pillet den tua og den tua
og den tua og den tua!"
"Ja, så klager jeg på deg til mor," sa gutten.
"Du kan det, så eter jeg i fred," sa Hårslå.
Så klaget Espen til mor si.
"Gå til reven og be ham bite Hårslå," sa mor hans.
Gutten til reven: "Kjære min rev! Rev bit Hårslå, Hårslå vil
ikke hjem gå til rette kveldsvordstid i dag, jeg er sulten, vil
ha mat," sa Espen.
"Nei, jeg skjemmer ikke snuten min med svinebust og
geiteragg," sa reven.
Så klaget gutten til mor si.
"Ja, så gå til gråbeinen," sa mor hans.
Gutten til gråbeinen: "Kjære min gråbein! Gråbein, riv rev,
rev vil ikke Hårslå bite, Hårslå vil ikke hjem gå til rette
kveldsvordstid i dag, jeg er sulten, vil ha mat!"
"Nei," sa gråbeinen, "jeg sliter ikke tasser og tenner på en
tørr reveskrott," sa han.
Så klaget gutten til mor si.
"Ja, så gå til bjørnen og be ham slå gråbeinen," sa mor hans.
Gutten til bjørnen: "Kjære min bjørn! Bjørn, slå gråbein,
gråbein vil ikke rev rive, rev vil ikke Hårslå bite, Hårslå vil
ikke hjem gå til rette kveldvordstid i dag, jeg er sulten, vil
ha mat!"
"Nei, jeg vil ikke," sa bjørnen; "jeg vil ikke slite opp
labbene for det, jeg."
Så klaget gutten til mor si.
"Ja, så gå til finnen," sa mor hans, "og be ham skyte
bjørnen," sa hun.
Gutten til finnen: "Kjære min finn! Finn, skyt bjørnen, bjørn
vil ikke gråbein slå, gråbein vil ikke rev rive, rev vil ikke
Hårslå bite, Hårslå vil ikke hjem gå til kveldvordstid i dag,
jeg er sulten, vil ha mat!"
"Nei, jeg vil ikke," sa finnen, "jeg skyter ikke bort kulene
mine for det, jeg."
Så klaget gutten til mor si.
"Ja, så gå til furua," sa mor hans, "og be den felle finnen,"
sa hun.
Gutten til furua: "Kjære mi furu! Furu, fell finnen, finn vil
ikke bjørn skyte, bjørn vil ikke gråbein slå, gråbein vil ikke
rev rive, rev vil ikke Hårslå bite, Hårslå vil ikke hjem gå til
rette kveldvordstid i dag, jeg er sulten, vil ha mat!"
"Nei, jeg vil ikke," sa furua, "jeg bryter ikke av grenene
mine for det, jeg," sa den.
Så klaget gutten til mor si.
"Ja, så gå til varmen," sa mor hans, "og be den brenne
furua," sa hun.
Gutten til varmen: "Kjære min varme! Varme, brenn furua, furu
vil ikke finn felle, finn vil ikke bjørn skyte, bjørn vil ikke
gråbein slå, gråbein vil ikke rev rive, rev vil ikke Hårslå
bite, Hårslå vil ikke hjem gå til rette kveldvordstid i dag, jeg
er sulten, vil ha mat!"
"Nei, jeg vil ikke," sa varmen, "jeg brenner ikke opp meg
etter det, jeg," sa den.
Så klaget gutten til mor si.
"Ja, så gå til vannet, sa mor hans, "og be det slokke
varmen," sa hun.
Gutten til vannet: "Kjære mitt vann! Vann, slokk varmen,
varme vil ikke furu brenne, furu vil ikke finn felle, finn vil
ikke bjørn skyte, bjørn vil ikke gråbein slå, gråbein vil ikke
rev rive, rev vil ikke Hårslå bite, Hårslå vil ikke hjem gå til
rette kveldvordstid i dag, jeg er sulten, vil ha mat!"
"Nei, jeg vil ikke," sa vannet, "jeg spiller ikke bort meg
for det, jeg," sa det.
Så klaget gutten til mor si.
"Ja, så gå til oksen," sa mor hans, "og be ham drikke opp
vannet," sa hun.
Gutten til oksen: "Kjære min okse! Okse, drikk vannet, vann
vil ikke varme slokke, varme vil ikke furu brenne, furu vil ikke
finn felle, finn vil ikke bjørn skyte, bjørn vil ikke gråbein
slå, gråbein vil ikke rev rive, rev vil ikke Hårslå bite, Hårslå
vil ikke hjem gå til rette kveldvordstid i dag, jeg er sulten,
vil ha mat!"
"Nei, jeg vil ikke," sa oksen, "jeg sprenger meg ikke for
det, jeg," sa han.
Så klaget gutten til mor si.
"Ja, så gå til klaven," sa mor hans, "og be den strype
oksen."
Gutten til klaven: "Kjære min klave! Klave, stryp oksen, okse
vil ikke vann drikke, vann vil ikke varme slokke, varme vil ikke
furu brenne, furu vil ikke finn felle, finn vil ikke bjørn
skyte, bjørn vil ikke gråbein slå, gråbein vil ikke rev rive,
rev vil ikke Hårslå bite, Hårslå vil ikke hjem gå til rette
kveldvordstid i dag, jeg er sulten, vil ha mat!"
"Nei, jeg vil ikke," sa klaven, "jeg bryter ikke sund meg for
det, jeg," sa den.
Gutten klaget til mor si.
"Ja, så gå til øksa," sa mor hans," og be den hugge klaven,"
sa hun.
Gutten til øksa: "Kjære mi øks! Øks, hugg klaven, klave vil
ikke okse strype, okse vil ikke vann drikke, vann vil ikke varme
slokke, varme vil ikke furu brenne, furu vil ikke finn felle,
finn vil ikke bjørn skyte, bjørn vil ikke gråbein slå, gråbein
vil ikke rev rive, rev vil ikke Hårslå bite, Hårslå vil ikke
hjem gå til rette kveldvordstid i dag, jeg er sulten, vil ha
mat!"
"Nei, jeg vil ikke," sa øksa, "jeg skjemmer ikke ut eggen min
for det, jeg," sa den.
Så klaget gutten til mor si.
"Ja, så gå til smeden," sa mor hans, "og be ham smi øksa."
Gutten til smeden: "Kjære min smed! Smed, smi øksa, øks vil
ikke klave hugge, klave vil ikke okse strype, okse vil ikke vann
drikke, vann vil ikke varme slokke, varme vil ikke furu brenne,
furu vil ikke finn felle, finn vil ikke bjørn skyte, bjørn vil
ikke gråbein slå, gråbein vil ikke rev rive, rev vil ikke Hårslå
bite, Hårslå vil ikke hjem gå til rette kveldvordstid i dag, jeg
er sulten, vil ha mat!"
"Nei, jeg vil ikke," sa smeden, "jeg brenner ikke opp kola
mine og sliter ikke opp sleggene mine for det," sa han.
Så klaget gutten til mor si.
"Ja, så gå til repet," sa mor hans, "og be det henge smeden."
Gutten til repet: "Kjære mitt rep! Rep, heng smeden, smed vil
ikke øks smi, øks vil ikke klave hugge, klave vil ikke okse
strype, okse vil ikke vann drikke, vann vil ikke varme slokke,
varme vil ikke furu brenne, furu vil ikke finn felle, finn vil
ikke bjørn skyte, bjørn vil ikke gråbein slå, gråbein vil ikke
rev rive, rev vil ikke Hårslå bite, Hårslå vil ikke hjem gå til
rette kveldvordstid i dag, jeg er sulten, vil ha mat!"
"Nei, det vil jeg ikke," sa repet, "jeg sliter ikke sund meg
for det, jeg," sa det.
Så klaget gutten til mor si.
"Ja, så gå til musa," sa mor hans, "og be henne skjære
repet!"
Gutten til musa: "Kjære mi mus! Mus, skjær repet, rep vil
ikke smed henge, smed vil ikke øks smi, øks vil ikke klave
hugge, klave vil ikke okse strype, okse vil ikke vann drikke,
vann vil ikke varme slokke, varme vil ikke furu brenne, furu vil
ikke finn felle, finn vil ikke bjørn skyte, bjørn vil ikke
gråbein slå, gråbein vil ikke rev rive, rev vil ikke Hårslå
bite, Hårslå vil ikke hjem gå til rette kveldvordstid i dag, jeg
er sulten, vil ha mat!"
"Nei, jeg vil ikke," sa musa, "jeg gnager ikke sund tennene
mine for det, jeg," sa hun.
Så klaget gutten til mor si.
"Ja, så gå til kjetta," sa mor hans, "og be henne bite musa,"
sa hun.
Gutten til kjetta: "Kjære mi kjette! Kjette, bit musa, mus
vil ikke rep skjære, rep vil ikke smed henge, smed vil ikke øks
smi, øks vil ikke klave hugge, klave vil ikke okse strype, okse
vil ikke vann drikke, vann vil ikke varme slokke, varme vil ikke
furu brenne, furu vil ikke finn felle, finn vil ikke bjørn
skyte, bjørn vil ikke gråbein slå, gråbein vil ikke rev rive,
rev vil ikke Hårslå bite, Hårslå vil ikke hjem gå til rette
kveldvordstid i dag, jeg er sulten, vil ha mat!"
"Ja, gi meg litt melk til de små ungene mine, så -," sa
kjetta.
Ja, det skulle hun få.
Så bet kjetta musa, og musa skar repet og repet hengte
smeden, og smeden smidde øksa, og øksa hugg klaven, og klaven
strypte oksen, og oksen drakk vannet, og vannet slokket varmen,
og varmen brente furua, og furua felte finnen, og finnen skjøt
bjørnen, og bjørnen slo gråbeinen og gråbeinen rev reven, og
reven bet Hårslå - og Hårslå på spranget: fløy hjem under
låvevegg og brøt av seg både lår og legg.
"Mæ-æ-æ!" sa geita ... Der lå hun, og er hun ikke dau, så
hinker hun på tre ben. Men Espen, han sa hun kunne ha det så
godt, for det hun ikke ville hjem gå til rette kveldvordstid.
Stabbursnøkkelen i rokkehodet
Det var engang en rik gardgutt som skulle ut og fri. Han hadde
fått spurlag på en jente som var både vakker og ven, gjev til å
stelle og svær til åkoke. Dit gikk han, for slik en var det han
ville ha. De skjønte jo nok, folket på gården, hva ærend han kom
i; så de ba ham sette seg inn på benken og pratet med ham så som
skikk er, og dertil bød de ham en skjenk til å bie på, mens de
fikk laget til mat. De gikk fra og til, så frieren fikk tid til
å se seg om i stua; borte i en krok så han det sto en rokk, og
rokkehodet var fullt av lin.
"Hvem er det som spinner på den rokken?" spurde gutten.
"Å, det skulle nå være datter vår det," sa kjerringa i stua.
"Det var ovleg til linlag," sa gutten; "hun bruker vel mer
enn ett døgn til å spinne av det?" sa han.
"Var det likt det," sa kjerringa, "hun gjør det godt på ett,
og kanskje på mindre enn det."
Det var mer enn han hadde hørt og spurt at noen kunne spinne
på så kort tid, mente gutten.
Men som de skulle bære fram maten, gikk de ut alle sammen, og
han ble igjen i stua alene; så fikk han se det lå en stor gammel
nøkkel i vinduskarmen, den tok han og stakk inn i rokkehodet og
vippet den godt inn i linet. Så spiste de og drakk og var vel
forlikte, og da han syntes han hadde vært der lenge nok, sa han
takk for seg og gikk sin vei. De ba ham komme igjen snart, og
det lovte han også; men målemnet bar han ikke fram, enda han
syntes nokså godt om jenta.
Langt om lenge kom han igjen til gårds; da tok de enda bedre
imot ham enn første gangen. Men som de hadde kommet i prat, så
sier kjerringa:
"Nei, sist du var her du, så hendte det riktig noe
forunderlig rart; stabbursnøkkelen vår, den ble så rent borte at
vi aldri har kunnet finne den igjen siden."
Gutten gikk bare bort til rokken, som sto der i kroken med
linlaget like så stort som sist, og tok oppunder i rokkehodet.
"Der er nøkkelen," sa han; "vinninga er nok ikke stor på
spinninga, når spinnedagen varer fra Mikkelsmess og til påske."
Så sa han takk for seg, og bar ikke fram målemnet sitt den
gangen heller.
Gutten som ville fri til datter til mor i kroken
Det var en gang en kjerring som hadde en sønn, og han var så lat
og likeglad at han aldri ville ta seg noe til som nyttig var;
men synge og danse hadde han hug til, og det gjorde han så lang
dagen var, og det varte nok en stund utpå natten med. Jo lenger
det led, jo knappere ble det for kjerringa; gutten vokste, og
mat ville han ha så det forslo, og til klær gikk det mer og mer
etter hvert som han vokste, og de holdt ikke lenge, skal jeg
tro, for han danset og sprang både i skog og mark.
Til sist syntes kjerringa det ble for ille. Så sa hun til
gutten en dag, at nå fikk han ta til å gå på arbeid og ta seg
til noe som det var gagn i, ellers ble det sveltihjel for dem
begge to. Men det hadde ikke gutten stor hug på; han sa at han
heller ville fri til datter til mor i kroken, for fikk han
henne, kunne han leve godt og vel alle sine dager, synge og
danse og aldri bry seg med arbeid.
Da moren hørte det, tenkte hun det kanskje ikke var så rent
ulikt enda, han kunne da friste seg, og så stelte hun på gutten
så godt hun kunne, så han skulle se litt skikkelig ut når han
kom til mor i kroken, og så la han i vei.
Da han kom ut, skinte solen så varmt og vakkert; men om
natten hadde det regnet, så det var bløtt, og alle myrhullene
sto fulle med vann. Gutten tok den korteste veien til mor i
kroken, han sang og han sprang, så som han støtt brukte gjøre;
men rett som han hoppet og sprang, kom han til en myr, og over
den lå en klopp og fra den kloppen skulle han gjøre et sprang
over et myrhull bort på en tue, så han ikke skulle søle til
skoene sine. "Plump!" sa det i det samme han satte foten på tua.
Og så bar det nedigjennom, og stanset ikke før han var i et
fælt, stygt, mørkt hull. I førstningen kunne han ikke se noe;
men da han hadde vært der en stund, skimtet han en rotte, som
gikk og svinset og svanset med et nøkleknippe i rova.
"Er du der, gutten min?" sa rotta. "Takk skal du ha for det
du kommer og ser til meg; jeg har ventet lenge på deg. Du kommer
vel for å fri til meg, og du har det vel hett, kan jeg vite; men
du får ha tål en stund til, for jeg skal ha stort hjemmegifte,
og jeg er ikke ferdig til bryllupet ennå; men jeg skal gjøre
mitt beste, så det kan bli snart."
Da hun hadde sagt det, dro hun fram noen eggeskall med
allslags småmat, slikt som rottene bruker ete, og satte fram for
ham og sa: "Du får sette deg inntil og få deg litt å leve av; du
kan være både trett og sulten."
Men gutten syntes ikke han hadde lyst på slik mat. "Bare jeg
var vel herfra og oppe igjen," tenkte han, men han sa ingenting.
"Nå vil du vel gjerne hjem igjen, kan jeg tenke," sa rotta.
"Du lengter vel etter bryllupet, vet jeg, og jeg skal skynde meg
så mye jeg kan. Du får ta med deg denne lintråden, og når du
kommer opp, skal du ikke se deg om, men gå like hjem, og på
veien skal du ikke si annet enn "stutt framme og langt bak," og
så ga hun ham en lintråd i hånden.
"Gudskjelov," sa gutten da han var kommet opp; "dit skal jeg
vel aldri komme igjen."
Men tråden hadde han i hånden, og han sprang og han sang som
han brukte gjøre; men enda han ikke tenkte mer på rottehullet,
hadde han kommet på den tralten at han sang:
"Stutt framme og langt bak!
Stutt framme og langt bak."
Da han kom hjem i svalen igjen, snudde han seg; der lå det
mange, mange hundre alen av den hviteste lerretsvev, så fin at
ikke den flinkeste veverjente kunne veve den finere.
"Mor, mor, kom ut, kom ut!" ropte han.
Kjerringa kom settende og spurte hva som var på ferde. Da hun
så veven, som trakk så langt bort som hun kunne se og enda et
stykke, ville hun ikke tro seg selv, før gutten fortalte hvordan
det hadde gått til. Men da hun hadde hørt det, og kjente veven
mellom fingrene sine, ble hun så glad at hun tok til å synge og
danse, hun også.
Så tok hun veven og klipte den opp og sydde skjorter av den
både til sønnen og til seg selv; resten gikk hun til byen med og
solgte og fikk penger for. Nå levde de både godt og vel på dette
en stund. Men da det var slutt, hadde ikke kjerringa mer mat i
huset, og så sa hun til sønnen, at nå fikk han riktig ta til å
gå på arbeid og ta seg til noe som det var gagn i, ellers ble
det ikke annet en sveltihjel med dem begge to.
Men gutten hadde mer hug til å gå til mor i kroken og fri til
datter hennes. Ja, kjerringa syntes det kunne kanskje være nokså
bra, for han var nå velkledd, og ikke så han så ille ut heller.
Så flidde hun ham og stelte ham det beste hun kunne, og han dro
fram de nye skoene sine og pusset dem så blanke at han kunne
speile seg i dem, og da han hadde gjort det, så gikk han. Det
var akkurat som sist: da han kom ut, skinte solen så varmt og
vakkert; men det hadde regnet om natten, så det var bløtt og
sølete, og alle myrhullene sto fulle av vann. Gutten tok beneste
veien til mor i kroken, og han sang og han sprang, som han støtt
brukte gjøre. Han gikk en annen vei enn siste gangen; men rett
som han hoppet og sprang, kom han ut på kloppen over myra igjen,
og fra den skulle han hoppe over et myrhull bort på en tue, så
han ikke skulle søle til skoene sine. "Plump!" sa det; og
nedigjennom bar det med ham, og stanset ikke før han var i et
fælt, stygt, mørkt hull. I førstningen kunne han ingenting se;
men da han hadde vært der en stund, skimtet han en rotte med et
nøkleknippe i rova, som gikk der og svinset og svanset.
"Er du der, gutten min?" sa rotta. "Velkommen igjen; det var
snilt av deg at du ville se til meg så snart; du er vel
utålmodig, kan jeg vite; men du får riktig gi tål ennå en stund;
for det vanter litt i hjemmegiftet mitt ennå; men når du kommer
igjen neste gangen, skal alt være i stand."
Da hun hadde sagt det, satte hun fram mange slags småmat i
eggeskall, slik som rottene bruker ete og liker godt; men gutten
syntes det så ut som spist mat, og han hadde ingen mathug, sa
han. "Bare jeg var vel herfra og oppe igjen," tenkte han, men
han sa ingenting.
Om en stund sa rotta: "Nå vil du vel gjerne opp igjen, kan
jeg tenke. Med bryllupet skal jeg skynde meg så fort jeg kan.
Men nå får du ta med deg denne ulltråden, og når du kommer opp,
skal du ikke se deg om, men gå like hjem, og på veien skal du
ikke si annet enn "stutt framme og langt bak," og så ga hun ham
en ulltråd i hånden.
"Gudskjelov at jeg slapp ut," sa gutten ved seg selv, "dit
skal jeg visst aldri komme," og så sang han og sprang han som
han brukte gjøre. Rottehullet tenkte han ikke mer på, men han
var kommet på den tralten at han sang:
"Stutt framme og langt bak!
Stutt framme og langt bak."
og det holdt han på med hele veien.
Da han sto på tråkka hjemme, kom han til å se seg om; der lå
den fineste kledesvev, mange hundre alen lang, ja nesten over en
halv fjerding, og så fin at ikke noen byfant kunne ha finere
klede til kjole.
"Mor, mor, kom ut, kom ut!" ropte han.
Kjerringa slo hendene i hop og var nesten dåneferdig av glede
da hun så alt det fine kledet, og så måtte han fortelle henne
hvordan han hadde fått det, og hvordan det hadde gått fra først
til sist.
Det ble svare til velstand da, kan du vite. Gutten fikk nye,
fine klær, og kjerringa gikk til byen og solgte veven litt etter
hvert og fikk mangfoldige penger for den, så hun pyntet opp
stua, og selv ble hun så staselig på sine gamle dager, så hun
gjerne kunne vært frue. De levde både godt og vel; men til slutt
ble det ende på de pengene og, og så var det en dag at kjerringa
ikke hadde mer mat i huset, så sa hun til sønnen sin, at nå fikk
han riktig gå på arbeid og ta seg til noe skikkelig, ellers ble
det nok sveltihjel med dem begge to.
Men gutten mente det var bedre å gå til mor i kroken og fri
til datter hennes. Denne gangen syntes kjerringa det samme, og
sa ikke gutten imot i det; for nå hadde han nye, fine klær, og
han så så godt ut at hun syntes det var rent uråd at så gild en
gutt kunne få nei. Så pyntet hun og flidde ham det beste hun
kunne, og sjøl tok han fram de nye skoene sine, og gned dem så
blanke at han kunne speile seg i dem, og da han hadde gjort det,
la han av gårde.
Denne gangen tok han ikke beneste veien; han gjorde en stor
krok, for ned til rotta ville han ikke mer, han var så lei av
den svinsingen og svansingen og av det evige bryllupssnakket.
Været og føret det var akkurat som begge de andre gangene. Solen
skinte, så det blinket i sølen og myrpyttene, og gutten sang og
sprang, som han brukte gjøre. Men rett som han hoppet og sprang,
visste han ikke ordet av, før han var ute på den samme kloppen
over myra igjen. Så skulle han hoppe over et myrhull og bort på
en tue, så han ikke skulle søle til de blanke skoene sine.
"Plump!" sa det og så bar det nedigjennom med ham, og stanset
ikke før han var nede i det samme fæle, mørke, stygge hullet
igjen. I førstningen var han glad, for han kunne ingenting se,
men da han hadde vært der en stund, skimtet han den stygge rotta
han var så lei, med nøkleknippet i enden på rova.
"God dag, gutten min," sa rotta. "Velkommen igjen skal du
være; jeg ser du kan ikke lenge være meg foruten, det skal du ha
takk for. Men nå er allting ferdig til bryllups også, og vi skal
reise til kirken på timen."
"Det skal visst bli noe av," tenkte gutten, men han sa
ingenting.
Så pep rotta, og det yrte fram med smårotter og mus av alle
krokene, og seks store rotter kom dragende med en stor
stekepanne; to mus satte seg bak til tjenere, og to satte seg
foran og styrte; noen satte seg oppi, og rotta med nøkleknippet
midt iblant dem.
Så sa hun til gutten: "Veien er litt trang her. Du får gå ved
siden av vognen du, gutten min, til veien blir bredere, så skal
du få lov å sitte oppi hos meg."
"Stort skal det være," tenkte gutten. "Gi jeg bare var vel
oppe, så skulle jeg renne fra hele herket," tenkte han, men han
sa ingenting.
Han fulgte med så godt han kunne; imellom måtte han krype, og
imellom måtte han gå og bukke ryggen vel, for veien var trang
iblant; men da den ble bedre, gikk han i forveien og så seg om
hvor han best skulle lure seg fra dem og ta spranget. Rett som
han gikk, så hørte han en klar, vakker stemme bak seg, som sa:
"Nå er veien god; kom og stig opp i vognen, venn min!"
Gutten bråsnudde, og hadde nær mistet både nese og ører; der
sto den staseligste vogn noen kunne se, med seks hvite hester
for, og i vognen satt en jomfru så lys og deilig som solen, og
omkring henne satt de andre, som var så vakre og blide som
stjerner. Det var en prinsesse og lekesøstrene hennes, som alle
sammen hadde vært forgjort. Men nå var de frelst ved det han var
kommet der ned og ikke hadde sagt dem imot.
"Kom nå," sa prinsessen. Ja, så steg gutten opp i vognen og
kjørte med til kirken.
Da de reiste fra kirken igjen, sa prinsessen: "Nå vil vi
reise til meg først, så skal vi sende bud etter mor din."
Det var vel nok, tenkte gutten - han sa ingenting nå heller
-, men han syntes det var bedre å ta hjem til moren enn ned i
det stygge rottehullet. Men rett som det var, kom de til et
gildt slott; der tok de inn, og der skulle de være. Og så ble
det sendt en gild vogn med seks hester for etter kjerringa, og
da den kom igjen, la de til å ture bryllup. Det varte i fjorten
dager, og kanskje de turer ennå. Skynder vi oss, tør vi komme
tidsnok vi og, til å skåle med brudgommen og danse med bruden.
Berthe Tuppenhaugs fortellinger
Mikkel rev var ringet og skutt; hans gravøl ble drukket hos
lensmannen og feiret med en polskpas om aftenen. I betraktning
av dagens møye, den høstede heder og de tre fjerdinger jeg hadde
hjem, fikk vi lov å dra hver til vårt klokken litt over elleve,
og lensmannen tilbød meg ovenikjøpet hest. Det var et tilbud all
ære verd, men da kjøreveien var dobbelt så lang, foretrakk jeg å
gå som jeg var kommet, like til og på ski. Med revebelgen og
børsen på nakken og skistaven i hånden gled jeg avsted. Skiføret
var ypperlig: det hadde vært solskinn om dagen, og aftenkulden
hadde lagt en lett skare på den dype sneen, månen sto blank på
himmelen, og stjernene tindret. Hva kunne jeg forlange mere? Det
gikk strykende utover bakkene, bortover slettene og gjennom
lundene med de søyleranke bjerker, hvis kroner dannet luftige,
tindrende sølvmorskupler; under dem satt uglene og fortalte
reddsomme historier ut i den stille natt. Haren skrek hutetutuhu
over februarkulden og den fæle uglesnakk; reven var ute på
forlibte eventyr, skjentes med sine rivaler og utstøtte hånende
skrik.
Jeg måtte holde meg på siden av bygdeveien et stykke; her kom
en finnmutkar i smalslede efter meg. Da han av børsen og
jaktbyttet jeg bar kunne se jeg var jeger, ga han seg i snakk
med meg, og sa at når jeg skyndte meg nedover til elven, ville
jeg visst kunne treffe en gråbeinflokk; for just som han kom opp
på bakkene ved sundet, strøk den oppefter isen. Med takk for
underretningene satte jeg av sted og kom frem på en pynt. Et
granholt strakte seg herfra like ned i elven, og hindret den fri
utsikt til den. Ulvene så jeg ikke. Jeg lot det imidlertid stå
til utover; det gikk susende i skyggen av granholtet, og
orekrattet dasket meg om ørene; men under den pilsnare fart var
det ikke mulig å skjelne noen gjenstand, og før jeg visste ordet
av det, tørnet jeg voldsomt mot en stubbe, brakk den ene skien
og lå på hodet begravd i sneen. Da jeg skulle reise meg, gjorde
det så ondt i den ene foten at jeg nesten ikke kunne trå på den;
jeg måtte kravle om på knærne en stund og fant endelig børsen
igjen under sneen med begge pipene fullstappet. Neppe hadde jeg
lagt meg i bakhold nede ved bredden av elven, før ulveflokken
kom luntende oppefter isen; det var fem i alt. Jeg ventet med
jegerens utålmodighet; på førti skritt la jeg til øyet og
trykket løs, først det ene løpet, det klikket, så det andre, det
brente for; og da skuddet langt om lenge gikk av, slo
rennekulene i grantoppene på den andre siden av elven, og ulvene
strøk avsted i fullt firsprang med halen ende ut.
Ergerlig reise jeg meg, i foten verket det enda heftigere, og
med børsen som støttestav slepte jeg meg ut på elven for å se
hvor jeg egentlig var. Til min glede steg en røksøyle opp over
tre-toppene på den andre siden, og jeg så et tak mellom granene;
jeg kjente meg igjen: det var Tuppenhaugen, en plass under
gården hvor jeg hørte hjemme. Med megen møye krøp jeg opp den
bratte, mere enn et par hundre skritt lange bakken, men da hadde
jeg også den tilfredsstillelse å se skinnet av et dyktig bål fra
skorstenen lyse ut gjennom vinduet. Jeg hinket frem til døren,
lettet på klinken og gikk inn som jeg var, aldeles overpudret av
sne.
"Kors i Jesu Kristi navn, hvem er det da?" sa gamle Berthe
forskrekket og slapp et spekelår hun satt på peiskrakken og
snittet.
"God kveld, bli ikke redd; du kjenner vel meg, Berthe?" sa
jeg.
"Å, er det studenten, som er så seint ute; jeg ble riktig
ganske fælen; han er så kvit av snø, og det er høgstnattes,"
svarte gamle Berthe Tuppenhaug og reiste seg. Jeg fortalte om
uhellet og ba henne vekke en av guttungene og sende ham opp til
gården efter hest og slede.
"Ja, er det ikke som jeg sier, at gråbein hevner," mumlet hun
ved seg selv. "De ville ikke tru det, da de gjorde manngard
etter den, og han Per braut beinet forrige året; nå kan han se,
joggu den hevner da!"
"Å, ja," sa hun og gikk hen til sengen i kroken, hvor
familien lå og snorket i kor, "de har nå kjørt tømmer fra elva i
disse dager de nord i garden, så det er framkommelig over
engene. Vesle-Ola, stå opp, du skal etter hest til studenten!
Vesle-Ola da!"
"Hå?" sa Vesle-Ola gjennom nesen, og kastet på seg. Han hadde
et altfor godt sovehjerte til å la seg anfekte av så lite, og
det gikk en hel evighet med øyengniding og gjesp og gap og
bakvendte spørsmål til han fikk viklet seg ut av de
sammenflokede massene i sengen, kom i bukser og trøye, og riktig
forsto hva det egentlig var han skulle gjøre. Løftet om en
drikkeskilling lot imidlertid til å klarne begrepene og mante
tilmed bort frykten for å gå forbi bjerken som Ole
Askerudsbråten hadde hengt seg i. Under forhandlingene mellom
den hvithårete Vesle-Ola og Gamle-Berthe gjorde jeg meg kjent
med stuens inventar av vever, rokker, kubbestoler, limer, bøtter
og halvferdige økseskaft, med hønsene på vaglen bak døren, den
gamle musketten under taket, og slindene som sukket under en
byrde av dampende hoser, foruten tusen andre ting, som jeg ikke
skal trette leserne med åoppregne.
Da gutten endelig var kommet av sted, satte Berthe seg bort
på peiskanten. Hun var helligdagspyntet, det vil si, hun var
iført den drakten som var brukelig blant gamle folk i hennes
hjembygd Hadeland, hun var kommet over til Romerike derfra: en
blå trøye, kantet med vevede bånd, sort foldet stakk, lue med
skruv og nakketufse. Skarpe, rappe, litt skjeve øyne,
fremstående kinnben, en bred nese og gulbrun hudfarge ga Berthes
ansikt et fremmed, østerlandsk, nesten hekseaktig uttrykk, og
det var da heller ikke å undres over; for hun var den fremste
signekjerring på lang lei.
Jeg undret meg over at hun var oppe ennu, og spurte om hun
ventet fremmede, siden hun hadde kisteklærne på.
"Nei, det gjør jeg nok ikke," svarte hun, "men jeg skal si
studenten det at jeg har vært oppe i Ullensokn og målt ei
kjerring for mosott; og derfra blei jeg henta til en unge som
hadde svekk, og den ungen måtte jeg støype over først; og rett
nå for litt sia kom jeg heim, enda de kjørte meg like til
gjestgiveren."
"Men når jeg tenker meg om, så kan du visst også gjøre åt for
vred, Berthe?" sa jeg så alvorlig som mulig.
"Å ja, jeg kan nok gjøre åt for vred; for Siri Nordigarden
hun blei da ikke bra før jeg kom, enda både doktoren og mor
Nedigarden kulka med beinet hennes," sa hun med et fult trekk om
munnen; "og hvis studenten trur på det," vedble hun med et
tvilende blikk, "så kunne det nok ikke skade å lese i en tår
brennevin og ha på."
"Les du over brennevinet og kom med det, det vil sikkert
gjøre godt," sa jeg, for muligens å bli innviet i en eller annen
av signekunstens hemmeligheter. Berthe hentet en undersetsig blå
lerke og et brennevinsglass med trefot borte i det blommede
skapet, skjenket i akevitten, satte glasset ved siden av seg på
peishyllen, knappet snesokken opp og hjalp av meg skoen. Så
begynte hun å korse og hviske ned i brennevinet; men da hun selv
var temmelig døv, lempet hun ikke stemmen efter min høreevne, og
følgelig hørte jeg hele formularen:
"Jeg red meg en gang igjennom et led,
så fikk min sorte fole vred;
så satte jeg kjød mot kjød og blod mot blod,
så ble min sorte fole god."
Nu ble stemmen hennes borte i en utydelig hvisking. Enden på
visen var et gjentatt "tvi!" som sendtes ut mot alle verdens
fire hjørner.
Under besvergelsens hete hadde hun reist seg; nu satte hun
seg igjen på peiskanten. Det kolde, fordampende brennevinet hun
helte ut over min hete, hovne fot, brakte en behagelig kjøling.
"Jeg synes alt det hjelper, Berthe," sa jeg; "men si meg, hva
var det egentlig for noe du leste i brennevinet?"
"Nei, om jeg det tør si, for han kunne gjerne sladre på meg
både til presten og til doktoren," sa hun med et polisk grin,
som skulle antyde at hun ikke brydde seg stort om noen av dem;
"og den som lærte meg det," ble hun ved, "han måtte jeg love jeg
aldri skulle lære det til noe kristent menneske uten mitt eget
blod, og det har jeg svoret på så stygt at Gud la meg aldri
komme til å sverje så stygt."
"Så kan det jo ikke nytte å spørre om det, Berthe," sa jeg;
"men det er vel ingen hemmelighet hvem du har lært den kunsten
av, det var vel en dyktig signekall?"
"Ja, det kan han tru; det var riktig signekall det; det var
han morbror Mads i Hurdalen," svarte hun. "Han kunne både signe
og måle og gjøre åt for vred og verk, og stemme blod og støype
og vise igjen, og det var ikke fritt for at han kunne trolle
litt og gjøre vondt også. Han har lært meg opp. Men så klok han
var, så kunne han ikke hytte seg sjøl for trollskap likevel."
"Hvordan det? Ble det trollet på ham da? Ble han forgjort?"
spurte jeg.
"Nei, det blei han nok ikke," svarte Berthe. "Men det hendte
han noe, og sia var han riktig som spytta på; ja, han var
huldrin i lange tider. Studenten trur nå vel ikke det er sant,"
sa hun med et forskende øyekast; "men det var morbror min, og
jeg har hørt han har fortalt det og svoret på det var sant, over
hundre ganger.
Morbror Mads han budde på Knae i Hurdalen. Han var ofte ute i
fjellet og hogg ved og tømmer, og når han var ute, så hadde han
alltid for skikk åligge der også; han bygde seg ei barhytte,
gjorde opp en nying frammafor, og der låg han og sov om natta.
En gang var han såleis ute i skogen, han og to til: rett som han
hadde hogd ned en svær stokk og satt og kvilte seg litt, så kom
der et garnnøste trillende nedover ei flat berghelle, like fram
til føttene hans. Han syntes det var underlig det; ikke torde
han ta det opp, og det hadde nok vært godt for han, om han aldri
hadde gjort det heller. Men dermed såg han opp, for han ville se
hvor det kom fra. Jo, oppe på berget satt ei jomfru og sydde, og
hun var så deilig og fin, at det skinte av henne.
"Ta hit det garnnøstet du," sa hun. Ja, han gjorde så, og han
blei stående der lenge og såg på henne, og han kunne slett ikke
bli kei av å se, så lekker syntes han hun var. Til sist måtte
han ta øksa og til å hogge igjen; og da han hadde hogd ei stund
og han så skotta opp, var hun borte. Han tenkte på dette heile
dagen; han syntes det var rart, og han visste ikke hva han
skulle meine om det. Men så om kvelden da de skulle legge seg,
han og kameratene, ville han endelig ligge imellom; men det
hjalp ikke stort, skal jeg tru; for da det leid på natta, kom
hun og tok han, og han måtte følge med, enten han ville eller
ikke. Så kom de inn i fjellet, og der var allting så gildt at
han aldri hadde sett så gildt før, og han kunne aldri fullt få
sagt hvor gildt det var. Der var han hos henne i tre døgn. Da
det leid litt ut på den tredje natta, vakna han, og da låg han
mellom kameratene sine igjen. De trudde han var gått heim etter
mer niste, og det sa han til dem han hadde gjort også. Men han
var ikke riktig sia; rett som han satt, så gjorde han noen
sprang og flaug av sted; han var huldrin, skal jeg si.
Men så var det ei god stund baketter, han holdt på å kløyve
gjerdefang oppe i marka. Just som han sto og hadde drevet en
blei inn i en stokk, så der var en sprekk langs etter den, så
kom kjerringa hans med middagsmaten til han, syntes han; det var
rømmegraut, og den som feit var, og den hadde hun i et spann så
blankt at det skinte som sølv. Hun satte seg nedpå stokken, mens
han la fra seg øksa og satte seg på en stubbe tett ved; men i
det samme såg han, at hun putta ei lang kurumpe ned i sprekken.
Nå kan en nok vite det at han ikke rørte maten; men han satt og
lirka og lea til han fikk bleien ut, så stokken kneip til og
rumpa satt i klemma, og så skreiv han Jesu navn på spannet. Men
da kan det vel hende hun fikk føtter: hun fór opp så brått at
rumpa rauk tvert av og blei sittende igjen i stokken, og borte
var hun; han såg ikke hvor det blei av henne. Spannet og maten
det var ikke annet enn en barkeskrukke med noe kumøkk i. Sia
torde han nesten aldri gå ut i skogen, for han var redd hun
skulle hevne seg.
Men en fire, fem år deretter så var det blitt en hest borte
for han, og han måtte sjøl ut og leite. Rett som han gikk i
skogen, så var han inne i en hytte hos noen folk; men han hadde
ingen greie på hvorledes han kom der; på golvet gikk ei stygg
kjerring og stelte, og borte i en krok satt en unge, som vel
kunne være så en fire år. Kjerringen tok ølkanna og gikk hen til
ungen med: "Gå nå bort," sa hun, "og by far din en drikk øl."
Han blei så forferda at han tok til beins, og sia har han
hverken hørt eller spurt henne eller ungen; men rar og suset var
han alltid."
"Ja, han må jo ha vært en tulling den Mads Knae, Berthe," sa
jeg, "og noen dugelig signekall kan han ikke ha vært, siden han
ikke kunne hytte seg bedre. Forresten var det artig nok med det
grå garnnøstet." Det mente Berthe også, men slik signekall som
Mads Knae fantes ikke på lang lei. Mens vi satt og pratet om
dette, ba jeg Berthe gi meg jakttasken min, og da jeg hadde
stoppet meg en pipe, rakte hun meg en brennende stikke og
begynte på en ny fortelling, som jeg hadde hørt hun skulle
kjenne.
"Det var en sommer for lang, lang tid sia, de låg til seters
med krøttera fra Melbustad oppe på Halland [1].
Men de hadde ikke
lenge ligget der, før krøttera tok til å bli så urolige at det
var reint umulig å styre dem. Det var mange jenter som prøvde å
gjete, men det blei ikke bedre, før der kom ei festepike, og
hennes festerøl hadde de nylig drukket. Da blei de rolige med
ett, og det var ingen sak å gjete lenger. Hun blei deroppe
aleine og hadde ikke noe anna liv hos seg enn en hund. Som hun
satt i setra en ettermiddag, tykte hun at kjæresten hennes kom
og satte seg hos henne og begynte å tale om, at nå skulle de til
å holde bryllup. Men hun satt ganske stille og svarte ingenting;
for hun syntes hun blei så rar av seg. Litt om litt kom det
flere og flere folk inn, og de begynte å dekke opp bord med
sølvtøy og mat, og brurepiker bar inn krone og stas og en gild
brurekjole, som de kledde på henne, og krona satte de på hue,
som de brukte den gang, og ringer fikk hun på fingrene.
Alle de folka som var der, syntes hun også hun kjente; det
var gardkjerringer og det var jenter som var jamningene hennes.
Men hunden hadde nok merka der var noe galt på ferde. Den satte
av sted ned til Melbustad, og der knistra og gjødde den og lot
dem ikke ha fred, før de fulgte den tilbake igjen.
Gutten som var kjæresten hennes, tok da rifla si og gikk
oppover til setra; da han kom på vollen, så sto der fullt av
oppsala hester rundt omkring. Han lista seg bort og skottet
gjennom en gløtte på døren, og så de satt derinne alle sammen.
Det var greitt å skjønne at det var trollskap og underjordiske,
og så fyrte han av børsa over taket. I det samme flaug døra opp,
og det ene grå garnnøstet større enn det andre kom farende ut og
surra om beina på han. Da han kom inn, satt hun der i full
brurepynt, og så nær var det at der bare mangla en ring på
lillefingeren, før hun hadde vært fullferdig.
"Men i Jesu navn, hva er her på ferde?" spurte han, da han
såg seg om. Alt sølvtøyet sto på bordet ennå; men all den
deilige maten var blitt til mose og sopp og kumøkk og padder og
loppetusser og anna slikt.
"Hva betyr alt dette?" sa han, "du sitter jo pynta her som ei
brur?"
"Kan du spørre om det?" sa jenta. "Du har jo sittet her og
talt til meg om bryllup i heile ettermiddag."
"Nei, nå kom jeg," sa han; "men det må vel ha vært noen som
har tatt på seg min liknelse."
Da begynte hun også å komme til seg sjøl igjen; men hun blei
ikke ganske riktig før lang tid etter, og hun fortalte at hun
syntes granngivelig at både han og hele skyldskapet og
granneskapet hadde vært der. Han tok henne straks med ned til
bygda, og for at det ikke skulle komme mere fanteri til henne,
holdt de bryllup med det samme, og mens hun ennå hadde
brurestasen til de underjordiske. Krona og heile stasen blei
hengt opp på Melbustad, og den skal være der den dag i dag er."
-
"Dette har jeg hørt skal være hendt i Valdres, Berthe," sa
jeg.
"Nei, dette er hendt således som jeg sier på Halland," sa
hun, "men da jeg var heime, hørte jeg en valdris fortalte noe
som var hendt der, og det var så som jeg nå skal fortelle.
Der var ei jente fra en gard oppe i Valdres ensteds, som
hette Barbro, og hun låg til seters i fjellet. En dag hun satt
og stelte, så hørte hun med ett det ropte borte i en haug:
"Kong Håken, kong Håken! -"
"Ja," skreik kong Håken, så det ljoma i alle haugene.
"Kong Håken, min sønn, vil du gifte deg?" ropte det langt
borte i en haug.
"Ja, det vil jeg," sa kong Håken, "når jeg kan få henne
Barbro som går og steller borte i setra, så -"
"Å ja, det skal nok gå an," hørte Barbro det sa, og hun blei
så fælen at hun ikke visste hva hun skulle gjøre av seg.
Rett som det var, så kom der inn den ene etter den andre med
mat og drikke på sølvfat og i sølvkrus, og med kjole og
brurestas, med kroner og søljer, og de ga seg til å dekke
bordene, pynte henne til brur, og hun syntes hun ikke kunne
sette seg imot det heller.
Denne jenta hadde også en kjæreste, og han var på skytteri i
fjellet. Men der kom sånn en angst på han, at han syntes han
måtte og han skulle til setra igjen. Da han kom fram imot den,
sto der så fullt av svarte hester med gammeldagse saler og
ridegreier, så han straks kunne skjønne hva som var på ferde.
Han lista seg bort til en glugge og skotta inn; der så han heile
brurefølget: Kong Håken var brudgom, og brura var pynta.
"Ja, nå veit jeg ikke der er anna igjen enn å vrenge øynene
på henne," sa ei av brurepikene.
Da syntes gutten det kunne være på tide å legge seg imellom,
så tok han en arvesølvknapp og la i rifla og skaut kong Håken,
så han falt. Med det samme fór alle brurefolkene ut og tok kong
Håken og bar han mellom seg. Maten blei til trollkjerringspy og
til ormer og padder, som hoppa bortover og gjømte seg i hòla.
Det eneste som blei igjen, det var brurestasen og et sølvfat, og
det skal finnes på garden den dag i dag." -
Berthe fortalte ennu mange historier. Omsider knirket sneen
under sleden, og hesten prustet for døren. Jeg stakk til Berthe
noen skillinger for kur og pleie, og et kvarters tid senere var
jeg hjemme. Eddikomslag og koldt vann gjorde foten snart god;
men da Berthe kom opp i kjøkkenet på gården og pukket på sine
kunster og ville tilegne seg æren for min hurtige helbredelse,
kunne barna ikke holde seg; de skrålte i øret på henne
signeverset, som jeg hadde lært dem, og spurte om hun syntes en
tår brennevin og slikt sludder kunne hjelpe for vred. Dette
gjorde henne mistroisk; skjønt hun fortalte meg mang en
vidunderlig historie efter den tid, og uaktet jeg hverken sparte
list eller overtalelser, så lyktes det meg aldri siden å få
Berthe Tuppenhaug til å lette på fliken av det Isissløret som
hun tilhyllet målingens, støpingens, åtgjøringens og
signekunstens dunkelheter med.
[1] Hadeland.
Reve-enka
Det var engang en rev og en revefrue, som bodde langt inne i
skogen i revehuset. De var venner og vel forlikt, og levde godt
i hop, som parfolk kan gjøre. Men så var det en dag reven hadde
vært i hønsehuset til bonden, og der åt han rubb og stubb, og
det var for mye for ham. Så ble han syk og døde; og alt det
revemor sørget og gråt, så hjalp det ikke, han var død og ble
død.
Men da han var kommet godt i jorden, og gravølet vel var
over, så tok det på å komme friere til enka. Om lørdagskvelden
banket det tre slag i døren til revehuset. "Å gå ut, du Korse,
og se hva det er," sa reve-enka; hun hadde ei kjette til
tjenestejente, og hun hette Korse. Da jenta kom ut, så sto det
en bjørn på tråkka.
"Godkveld," hilste bjørnen.
"Godkveld igjen," sa Korse.
"Er reve-enka hjemme i kveld?" spurte han.
"Hun sitter inne," svarte jenta.
"Hva tar hun seg til i kveld,
låter hun ille eller vel?"
spurte bjørnen.
"Hun sørger over husbonds død
og gråter nesa sår og rød -
hun vet ikke sin arme råd hun," sa kjetta.
"Be henne ut å gå
skal hun få et godt råd!"
sa bjørnen.
Da kjetta kom inn, spurte matmoren:
"Hvem er det som tasser og banker på,
så jeg ikke må kveldsro få?"
"Det er frierne dine," svarte kjetta; "jeg skulle be deg ut å
gå, skulle du få et godt råd."
"Hva lett har kufta?" spurte revefruen.
"Ven vakker brun," svarte jenta; "svær kar og kvast syn," sa
hun.
"La 'n gå, la 'n gå!
Jeg trenger ikke hans råd."
Korse gikk bort og gløttet på døren og sa:
"Hun ber deg heimatt gå,
hun vil ikke ha noe råd."
Ja, så var det ikke annet for, bamsen måtte snu og fare sin vei,
dit han kom fra.
Neste lørdagskvelden banket det på igjen. Den gangen sto en
ulv utenfor.
"Godkveld," sa ulven, "er reve-enka hjemme?"
Jo, hun var da det.
"Hva gjør hun i kveld, låter hun ille eller vel," spurte han.
"Å, hun vet ikke sin arme råd," svarte jenta; "hun gråter
nesa sår og rød, hun sørger over husbonds død."
"Be henne ut å gå, skal hun få et godt råd," sa gråbeinen.
"Hvem er det som flyr og banker på, så jeg ikke må kveldsro
få," spurte reve-enka.
"Å, det er friere, vet jeg," sa kjetta. "Jeg skulle be deg ut
å gå, skulle du få et godt råd," sa hun.
Nei, først ville revefruen vite hva slags lett kufta hadde.
"Ven vakker grå; lang kropp og lite på," svarte Korse.
"La 'n gå, la 'n gå, jeg trenger ikke hans råd!" sa enka; og
da gråtassen fikk det budet, måtte han gjøre vendereis, han med.
Tredje lørdagskvelden gikk det like ens. Det banket tre slag
på døren, og kjetta reiste ut og skulle se etter. Så var det en
hare.
"Godkveld," sa han.
"Godkveld igjen," svarte hun; "er det fremmedfolk ute og
farer, så sent på kvelden?" sa hun.
Ja, det var da det, og så spurte han også, om reve-enka var
hjemme og hva hun tok seg til.
"Hun gråter nesa sår og rød, hun sørger over husbonds død,"
svarte jenta.
"Å be henne ut å gå, skal hun få et godt råd," sa haren.
"Hvem er det som tripper og banker på, så jeg ikke må
kveldsro få?" sa matmoren til Korse.
"Det er nok friere det, mor!" svarte jenta.
Ja, så ville hun vite hva lett kufta hadde denne gangen.
"Ven vakker hvit, tett vadmel og uten slit," sa kjetta.
Men det ble ikke bedre, det: "La 'n gå, la 'n gå, jeg trenger
ikke hans råd," svarte reve-enka.
Så var det den fjerde lørdagskvelden. Best det var, kom det
tre slag i døren til revehuset igjen. "Gå ut og se hva som er på
ferde du," sa enka til tjenestejenta. Da kjetta kom ut, sto det
en rev på dørhella.
"Godkveld og takk for sist," sa reven.
"Sjøl takk for sist," svarte jenta.
"Er revefrua hjemme?" spurte han.
"Ja, hun sørger over husbonds død, og gråter nesa sår og
rød," sa jenta; "hun vet ikke sin arme råd, hun stakkar!"
"Bare be henne ut å gå, så skal hun få gode råd," sa reven.
Så gikk Korse inn.
"Hvem er det som svinser og banker på, så jeg ikke må
kveldsro få?" spurte matmoren.
"Å du vet det," sa kjetta, "det er frierne dine, det. Jeg
skulle be deg ut å gå, skulle du få gode råd."
"Hva lett har kufta?" spurte reve-enka.
"Ven vakker rød, - just som hans, er død," svarte kjetta.
"Kjære, be ham inn å sjå,
han har gode råd!"
sa enka.
"Send meg hit mine sokker små,
jeg vil gjerne med ham gå;
send meg hit mine sko å knappe,
jeg vil gjerne med ham lakke."
Ham ville hun ha, og så ble det bedt lag og bryllup hos
reve-enka med det samme. Og dersom han ikke har vært i hønsegården,
han også, så lever de i revehuset den dag i dag.
Smeden som de ikke torde slippe inn i helvete
Engang i de dager da Vårherre og St. Peder gikk og vandret på
jorden, kom de til en smed. Han hadde gjort kontrakt med fanden
om at han skulle høre ham til om syv år, imot at han den tiden
skulle være mester over alle mestere i smedkunst; og den
kontrakten hadde både han og fanden skrevet navnet sitt under.
Derfor hadde han også satt med store bokstaver over smiedøren:
"Her bor mesteren over alle mestere!"
Da Vårherre kom og fikk se det, gikk han inn.
"Hvem er du?" sa han til smeden.
"Les over døra," svarte smeden; "men kanskje du ikke kan lese
skrift, så får du vente til det kommer en som kan hjelpe deg."
Før Vårherre fikk svart ham, kom det en mann med en hest, som
han ba smeden sko for seg.
"Kunne ikke jeg få lov å sko den," sa Vårherre.
"Du kan prøve," sa smeden; "galere kan du nå ikke få gjort
det, enn jeg kan få det riktig igjen."
Vårherre gikk da ut og tok det ene forbenet av hesten, la det
i smieavlen og gjorde skoen gloende, så kveste han haker og
grev, og neide sømmene, og så satte han benet helt og holdent på
hesten igjen; da han var ferdig med det, tok han av det andre
forbenet og gjorde like ens; da han hadde satt på igjen det
også, tok han bakbena, først det høyre, så det venstre, la dem i
avlen, gjorde skoen gloende, kveste haker og grev og neide
sømmene, og satte så benet på hesten igjen.
Imens sto smeden og så på ham. "Du er ikke så dårlig smed
enda du," sa han.
"Synes du det," sa Vårherre.
Litt etter kom mor til smeden bort og ba ham komme hjem og
ete til middag; hun var gammel og skral, fælt kroket i ryggen og
rynket i ansiktet, og kunne med nød og neppe gå.
"Legg nå merke til det du ser," sa Vårherre; han tok kona, la
henne i smieavlen og smidde en ung deilig jomfru av henne.
"Jeg sier som jeg har sagt, jeg," sa smeden, "du er slett
ikke noen dårlig smed. Det står over døra mi: Her bor mesteren
over alle mestere; men enda sier jeg bent ut: en lærer så lenge
en lever," dermed gikk han fram til gården og åt middag.
Da han vel var kommet tilbake til smia igjen, kom det en mann
ridende, som ville ha skodd hesten sin.
"Det skal snart være gjort," sa smeden; "jeg har nettopp nå
lært en ny måte å sko på; den er god å bruke når dagene er
korte." Og så ga han seg til å skjære og bryte så lenge til han
fikk av alle hestebena; "for jeg vet ikke hva det skal være til
å gå og pusle med ett og ett," sa han. Bena la han i smieavlen,
slik som han hadde sett Vårherre gjorde, la dyktig med kull på,
og lot smedguttene dra raskt i belgstangen. Men så gikk det som
en kunne vente: bena brant opp, og smeden måtte betale hesten.
Dette syntes han ikke videre om. Men i det samme kom en gammel
fattigkjerring gående forbi, og så tenkte han: lykkes ikke det
ene, så lykkes vel det andre, tok kjerringa og la henne i avlen,
og alt hun gråt og ba for livet, så hjalp det ikke: "Du skjønner
ikke ditt eget beste, så gammel du er," sa smeden; "nå skal du
bli en ung jomfru igjen på et øyeblikk, og enda skal jeg ikke ta
så mye som en skilling for smiinga." Det gikk da ikke bedre med
kjerringa, stakkar, enn med hestebena.
"Det var ille gjort det," sa Vårherre.
"Å, det er vel ikke mange som spør etter henne," svarte
smeden. "Men det er skam av fanden: det er ikke mer enn så han
holder det som står skrevet over døra."
"Ifall du nå kunne få tre ønsker av meg," sa Vårherre, "hva
ville du så ønske deg?"
"Prøv meg," svarte smeden, "så tør du få vite det."
Vårherre ga ham da de tre ønskene.
"Så vil jeg først og fremst ønske at den jeg ber klyve opp i
det pæretreet som står her ute ved smieveggen, må bli sittende
der til jeg selv ber ham komme ned igjen," sa smeden; "for det
andre vil jeg ønske at den jeg ber sette seg i armstolen som
står inne i verkstedet, må bli sittende i den til jeg selv ber
ham stå opp igjen; og endelig vil jeg ønske at den jeg ber krype
inn i denne ståltrådpungen jeg har i lomma, må bli der inne til
jeg selv gir ham lov til å krype ut igjen."
"Du ønsker som en dårlig mann," sa St. Peder; "først og
fremst burde du ha ønsket deg Guds nåde og vennskap."
"Jeg torde ikke ta så høyt til, jeg," sa smeden.
Så sa Vårherre og St. Peder farvel, og gikk videre.
Det led med det skred, og da tiden var omme, kom fanden, slik
som det sto i kontrakten, og skulle hente smeden.
"Er du ferdig nå?" sa han, han stakk nesen inn igjennom
smiedøren.
"Å, jeg skulle så nødvendig ha slått hode på denne spikeren
først," svarte smeden; "kryp du imens opp i pæretreet og plukk
deg en pære å gnage på; du kan være både tørst og sulten etter
veien."
Fanden takket for godt tilbud og krøp opp i treet.
"Ja, når jeg nå tenker vel etter," sa smeden, "så får jeg
slett ikke slått hode på denne spikeren i de første fire årene,
for det er pokker til jern så hardt; ned kan du ikke komme i den
tiden, men du får sitte og hvile deg så lenge."
Fanden tagg og ba så tynt som en toskilling at han måtte få
lov til åkomme ned igjen, men det hjalp ikke. Til sist måtte han
da love at han ikke skulle komme igjen før de fire årene var
gått, som smeden hadde sagt.
"Ja, så får du komme ned igjen," sa smeden.
Da nå tiden var ute, kom fanden igjen for å hente smeden. "Nå
er du vel ferdig?" sa han; "nå synes jeg du kunne ha slått hode
på spikeren."
"Ja, hode har jeg nok fått på den," svarte smeden; "men
likevel kom du et lite grann for tidlig, for odden har jeg ikke
kvest ennå; så hardt jern har jeg aldri smidd før. Mens jeg slår
odd på sømmen, kunne du sette deg i armstolen min og hvile deg,
for du er vel trett, kan jeg tenke."
"Takk som byr," sa fanden og satte seg i armstolen; men aldri
før var han kommet til hvile, så sa smeden igjen at når han
tenkte vel etter, så kunne han slett ikke få kvest odden før om
fire år. Fanden ba først vakkert om å slippe av stolen, og siden
ble han sint og tok til å true; men smeden unnskyldte seg det
beste han kunne, og sa at det var jernet som var skyld i det,
for det var så pokkers hardt, og trøstet fanden med at han satt
så godt og makelig i armstolen, og om fire år skulle han slippe,
akkurat på minuttet. Det var ingen annen råd: fanden måtte love
at han ikke skulle hente smeden før de fire årene var omme; og
så sa smeden. "Ja, så kan du reise deg igjen," og fanden avsted
det forteste han kunne.
Om fire år kom fanden igjen for å hente smeden.
"Nå er du da ferdig, vet jeg?" sa fanden, han stakk nesen inn
gjennom smiedøren.
"Fiks og ferdig," svarte smeden, "nå kan vi reise når du vil.
Men - du," sa han, "det er én ting jeg har stått her lenge og
tenkt jeg ville spørre deg om: er et sant det de forteller, at
fanden kan gjøre seg så liten han vil?"
"Jagu er det sant!" svarte fanden.
"Å, så kunne du gjerne gjøre meg den tjenesten å krype inn i
denne ståltrådpungen og se etter om den er hel i bunnen," sa
smeden; "jeg er så redd jeg skal miste reisepengene mine."
"Gjerne det," sa fanden, han gjorde seg liten og krøp inn i
pungen. Men aldri før var fanden inni, så smekket smeden pungen
igjen.
"Jo, den er hel og tett allesteds," sa fanden i pungen.
"Ja, det er bra nok du sier det," svarte smeden, "men det er
bedre åvære føre var enn etter snar; jeg vil like så godt sveise
leddene litt til, bare for sikkerhets skyld," sa han, og dermed
la han pungen i avlen og gjorde den gloende.
"Å! au!! er du galen! vet du ikke jeg er inni pungen da?"
ropte fanden.
"Ja, jeg kan ikke hjelpe deg," sa smeden," de sier for et
gammelt ord: en får smi mens jernet er varmt," - og så tok han
storslegga, la pungen på steet, og dundret løs på den alt han
orket.
"Au, au, au!" skrek fanden i pungen; "kjære vene! la meg bare
slippe ut, så skal jeg aldri komme igjen mer!"
"Å ja, nå tror jeg nok leddene er tålelig sveiset også," sa
smeden; "så kan du komme ut igjen da." Dermed lukket han opp
pungen, og fanden avsted så fort at han ikke torde se seg
tilbake engang.
Men en tid etter falt det smeden inn at han nok hadde stelt
seg dumt, da han gjorde seg uvenner med fanden; "for skulle jeg
nå ikke komme inn i gudsrike," tenkte han, "torde det være fare
for at jeg kan bli husvill, siden jeg har lagt meg ut med ham
som rår over helvete." Han mente da det var best å forsøke å
komme inn enten i helvete eller i himmerike, likså godt først
som sist, så han kunne vite hvordan han hadde det, og så tok han
slegga på nakken og ga seg på veien.
Da han nå hadde gått et godt stykke, kom han til korsveien,
der nådde han igjen en skreddersvenn, som tøflet avsted med
pressejernet i hånden.
"God dag," sa smeden, "hvor skal du hen?"
"Til himmerike, om jeg kunne komme inn der," svarte
skredderen; "enn du?"
"Å, vi får nok ikke langt følge, vi da," svarte smeden; "jeg
har nå tenkt å prøve i helvete først, jeg, for jeg har litt
kjennskap til fanden fra før."
Så sa de farvel og gikk hver sin vei; men smeden var en
sterk, røslig kar, og gikk langt fortere enn skredderen, og så
varte det ikke lenge før han sto for porten i helvete. Han lot
vakten melde seg og si at det var én utenfor som gjerne ville
tale et ord med fanden.
"Gå ut og spør hva det er for en," sa fanden til vakten, og
det gjorde han.
"Hils fanden og si at det er smeden som hadde den pungen han
vet nok," svarte mannen, "og be ham så vakkert at jeg får slippe
inn straks, for først har jeg smidd i dag like til middag, og
siden har jeg gått den lange veien."
Da fanden fikk den meldingen, befalte han vakten å låse igjen
alle ni låsene på porten i helvete, "og sett på enda en hengelås
til," sa fanden; "for kommer han inn, gjør han ugreie i hele
helvete."
"Det er ingen berging å få her da," sa smeden ved seg selv,
da han fornam at de stengte porten bedre til; "så får jeg vel
prøve i himmerike." Og dermed snudde han, og gikk tilbake til
han nådde korsveien igjen; der tok han den veien skredderen
hadde gått.
Da han nå var sint for den lange veien han hadde gått fram og
tilbake til ingen nytte, skrevde han på alt han orket, og nådde
porten til himmerike med det samme St. Peder gløttet litt på
den, så vidt at den tynne skreddersvennen kunne få klemt seg
inn. Smeden var enda en seks syv steg fra porten. "Her er det
nok best å skynde seg," tenkte han, grep slegga og kastet i
dørgløtten med det samme skredderen smatt inn. Men slapp han
ikke inn av den gløtten, vet jeg ikke hvor han er blitt av.
De tre bukkene Bruse som skulle gå til seters og gjøre seg fete
Det var engang tre bukker som skulle gå til seters og gjøre seg
fete, og alle tre så hette de Bukken Bruse. På veien var det en
bro over en foss, som de skulle over, og under den broen bodde
et stort, fælt troll, med øyne som tinntallerkener, og nese så
lang som et riveskaft.
Først så kom den yngste Bukken Bruse og skulle over broen.
Tripp trapp, tripp trapp, sa det i broen.
"Hvem er det som tripper på mi bru?" skrek trollet.
"Å, det er den minste Bukken Bruse; jeg skal til seters og
gjøre meg fet," sa bukken, den var så fin i målet.
"Nå kommer jeg og tar deg," sa trollet.
"Å nei, ta ikke meg, for jeg er så liten jeg; bi bare litt,
så kommer den mellomste Bukken Bruse, han er mye større."
"Ja nok," sa trollet.
Om en liten stund så kom den mellomste Bukken Bruse og skulle
over broen.
Tripp trapp, tripp trapp, tripp trapp, sa det i broen.
"Hvem er det som tripper på mi bru?" skrek trollet.
"Å, det er den mellomste Bukken Bruse, som skal til seters og
gjøre seg fet," sa bukken; den var ikke fin i målet, den.
"Nå kommer jeg og tar deg," sa trollet.
"Å nei, ta ikke meg, men bi litt, så kommer den store Bukken
Bruse, han er mye, mye større."
"Ja nok da," sa trollet.
Rett som det var, så kom den store Bukken Bruse.
Tripp trapp, tripp trapp, tripp trapp, sa det i broen; den
var så tung at broen både knaket og braket under den!
"Hvem er det som tramper på mi bru?" skrek trollet.
"Det er den store Bukken Bruse," sa bukken, den var så grov i
målet.
"Nå kommer jeg og tar deg," skrek trollet.
"Ja, kom du! Jeg har to spjut,
med dem skal jeg stinge dine øyne ut!
Jeg har to store kampestene,
med dem skal jeg knuse både marg og bene!"
sa bukken. Og så røk den på trollet og stakk ut øynene på ham,
slo sund både marg og ben, og stanget ham utfor fossen; og så
gikk den til seters. Der ble bukkene så fete, så fete at de
nesten ikke orket å gå hjem igjen, og er ikke fettet gått av
dem, så er de det ennå.
Og snipp snapp snute, her er det eventyret ute.
Bamse Brakar
Det var en gang en bonde som reiste til fjells etter et løvlass
til buskapen sin om vinteren. Da han kom til løvhesjene, rygget
han sleden med hesten tett inntil, og gikk opp i hesja og tok
til å velte løvkjerv ned på sleden. Men det var en bjørn i
hesja, som hadde lagt seg i hi der, og da mannen la til å rive
og rumstere, så våknet bjørnen og sprang ut, like ned på sleden.
Da hesten fikk været av bamsen, ble han skremt og satte avsted
nedover, som han hadde stjålet både bjørnen og sleden, og den
gangen gjorde han ikke veien lang.
Bjørnen har ord for at han ikke er fælen; men han var ikke
vel nøyd med skyssen denne gangen, der han satt, han holdt seg
fast det beste han orket, og glante stygt til ymse kanter, om
han skulle få høve til å kaste seg av; men han var nok ikke vant
til å kjøre, og så så han seg ikke von til.
Da han hadde kjørt et langt stykke, møtte han en kremmer.
"Hvor i Guds navn skal futen hen i dag?" sa kremmeren; "han
har visst knapp tid og lang vei, siden han kjører så fort?"
Men bjørnen svarte ikke et ord, han hadde nok med å holde seg
fast.
Om en stund så møtte han en fattigkjerring. Hun hilste og
nikket med hodet, og ba om en skilling i Guds navn. Bjørnen sa
ingen ting, men holdt seg fast og kjørte utover det forteste han
vant.
Da han kom et stykke lenger ned, møtte han Mikkel Rev.
"Hei, hei, er du ute og kjører?" skrek Mikkel; "bi litt, la
meg få sitte bakpå og være skyssgutt!"
Bamsen sa ikke et ord, men holdt seg vel fast, og kjørte så
fort som hesten ville renne.
"Ja, vil du ikke ta meg med, så skal jeg spå deg at kjører du
i dag som finnmut-kar, henger du imorra med ryggen bar," skrek
reven etter ham.
Bjørnen hørte ikke et ord av det som Mikkel sa; han kjørte
like fort. Men da hesten kom på gården, satte han inn igjennom
stalldøren i fullt firsprang så han kledde av seg både sele og
slede, og bjørnen slo skallen i dørbjelken så han lå død på
flekken.
Bonden, han lå i hesja og veltet løvkjerv, til han trodde han
hadde fullt lass på sleden; men da han skulle til å gjure
lasset, hadde han hverken hest eller slede. Så måtte han traske
etter, for å finne igjen hesten sin.
Om en stund møtte han kremmeren.
"Har du møtt noen hest og slede?" sa han til kremmeren.
"Nei," sa kremmeren, "men jeg møtte futen nedpå her; han fór
så fort, han skulle visst bort og flå noen."
Om en stund så møtte han fattigkjerringa.
"Har du møtt noen hest og slede?" sa han til kjerringa.
"Nei," sa kjerringa; "men jeg møtte presten nedpå her; han
skulle visst i sognebud, for han fór så fort, og bondeskyss
hadde 'n."
En stund etter møtte bonden reven.
"Har du møtt noen hest og slede?" sa bonden.
"Ja," svarte Mikkel; "men Bamse Brakar satt på, og kjørte som
han hadde stjålet både hest og redskap."
"Fanden fare i 'n! Han kjører vel ihel hesten for meg," sa
bonden.
"Så dra av 'n pelsen og steik 'n på gloa," sa Mikkel. "Men
skulle du få igjen hesten din, så kunne du skysse meg over
fjellet, for jeg kan fare lekkert," sa reven, "og jeg kunne òg
ha hug til å prøve hvordan det er å ha fire bein føre seg."
"Hva gir du for skyssen?" sa bonden.
"Du kan få vått og tørt, hva du lyster," sa reven; "alltids
får du likså mye av meg som av Bamse Brakar; for han bruker være
grov til å ta seg betalt når han tar skyss og henger seg på
hesteryggen."
"Ja, du skal få skyss over fjellet," sa bonden, "bare du vil
møte meg her imorra ved dette leite." Han skjønte det at Mikkel
gjorde narr av ham og var ute med revestrekene sine.
Så tok han med seg en ladd børse på sleden, og da Mikkel kom
og tenkte han skulle få friskyss, fikk han en haglladning i
skrotten, og så dro bonden belgen av ham, så hadde han både
bjørnehud og revebelg.
Gutten som gikk til nordenvinden og krevde igjen melet
Det var engang en gammel kone som hadde en sønn; hun var ussel
og skrøpelig, og så skulle gutten, sønnen hennes, gå på
stabburet for henne etter grøtmel til middags. Men da han steg
ut igjen på stabburstrappen, så kom nordenvinden rykende, tok
melet fra ham og fór ende til værs med det. Gutten gikk på
stabburet etter mer, men da han steg ut på trappen, kom
nordenvinden fykende igjen og tok melet fra ham; og slik gikk
det tredje gangen også. Dette ble gutten harm for, og han syntes
det var urimelig at nordenvinden skulle fare slik fram, og så
tenkte han han fikk lete ham opp og kreve melet tilbake.
Ja, han la avsted; men veien var lang, og han gikk og han
gikk. Endelig så kom han til nordenvinden.
"God dag," sa gutten, "og takk for sist."
"God dag," sa nordenvinden - han var grov i målet - "og selv
takk for sist. Hva vil du?" sa han.
"Å," sa gutten, "jeg vil nok be deg om du vil være så snill å
la meg få igjen det melet du tok fra meg på stabburstrappen; for
lite har vi, og når du skal fare slik og ta det grannet vi har
også, så blir det ikke annet enn sveltihel."
"Jeg har ikke noe mel," sa nordenvinden; "men siden du er så
nødig, skal du få en duk som skaffer deg alt du kan ønske deg,
når du bare sier: "Duk, bre deg ut og dekk opp med alle slags
kostelige retter!"
Det var gutten vel nøyd med. Men da veien var så lang at han
ikke kunne nå hjem på dagen, gikk han til en gjestgiver på
veien, og da de som var der, skulle til å ete til kvelds, la han
duken på et bord som sto i kroken, og sa: "Duk, bre deg ut og
dekk opp med alle slags kostelige retter!" Aldri før hadde han
sagt det, så gjorde duket det, og alle syntes det var en herlig
ting; men ingen likte det bedre enn gjestgiverkona. Det var ikke
stort bry med steking og koking, med duking og dekking, med
henting og fremsetting på det bordet, tenkte hun. Og da det led
utpå natten, så alle sov, tok hun duken og la en annen isteden,
som var akkurat likedan som den han hadde fått av nordenvinden,
men som ikke kunne dekke opp med en havrelefse engang.
Da gutten våknet, tok han duken og gikk avsted med den, og
den dagen kom han hjem til moren.
"Nå," sa han, "har jeg vært hos nordenvinden; det var en
rimelig mann, for han ga meg denne duken, og når jeg bare sier
til den: "Duk, bre deg ut og dekk opp med alle slags kostelige
retter!" så får jeg alt jeg ønsker meg."
"Ja, det vet jeg visst," sa moren, "men jeg tror det ikke før
jeg ser det."
Gutten skyndte seg og satte fram et bord, la duken på det, og
sa: "Duk, bre deg ut og dekk opp med alle slags kostelige
retter!" Men duken dekket ikke opp med en bete flatbrød engang.
"Det blir ikke annen råd enn jeg får gå til nordenvinden
igjen da," sa gutten, og la avsted. Langt om lenge kom han dit
nordenvinden bodde.
"God kveld," sa gutten.
"God kveld," sa nordenvinden.
"Jeg vil nok ha rett for melet du tok fra meg," sa gutten;
"for den duken jeg fikk, dugde ikke stort."
"Jeg har ikke noe mel," sa nordenvinden; "men der har du en
bukk som gjør gulldukater, bare du sier, gjør penger!"
Det hadde gutten ikke noe imot; men da det var så langt hjem
at han ikke kunne rekke fram samme dagen, så tok han inn hos
gjestgiveren igjen. Før han forlangte noe, prøvde han bukken,
for han ville se om det var sant det nordenvinden hadde sagt, og
det var riktig nok; men da gjestgiveren så dette, syntes han det
var en gild bukk, og ikke før hadde gutten sovnet, så tok han en
annen, som nok ikke gjorde gulldukater, og satte isteden.
Morgenen etter dro gutten av gårde, og da han kom hjem til
mor si, sa han: "Nordenvinden er en snill mann likevel; nå ga
han meg en bukk som kan gjøre gulldukater, bare jeg sier, gjør
penger!"
"Det vet jeg visst," sa moren, "det er ikke annet enn snakk,
og jeg tror det ikke før jeg ser det."
"Min bukk, gjør penger!" sa gutten; men det ble nok ikke
penger, det bukken gjorde.
Så la han i vei til nordenvinden igjen, og sa at bukken ikke
dugde til noe, og at han ville ha rett for melet.
"Ja, nå har jeg ikke annet å gi deg," sa nordenvinden, "enn
den gamle kjeppen som står borte i kroken; men den er slik at
når du sier: "Min kjepp, slå på!" så slår den, til du sier: "Min
kjepp, statt still!"
Da veien var så lang, så gikk gutten inn til gjestgiveren
også den kvelden; men da han kunne skjønne hvordan det hadde
gått med duken og bukken, så la han seg med en gang til å snorke
på benken, og lot som han sov. Gjestgiveren kunne skjønne at
kjeppen også dugde til noe; så lette han opp en som lignet den,
og ville sette den isteden, da han hørte at gutten snorket. Men
i det samme gjestgiveren skulle ta stokken, ropte gutten: "Min
kjepp, slå på." Og kjeppen til å slå og denge gjestgiveren så
han hoppet både over bord og benker, og ropte og skrek. "Å,
herregud! å herregud! be kjeppen holde opp, ellers slår den meg
ihjel; du skal få igjen både duken og bukken!" Da gutten syntes
gjestgiveren hadde fått nok, så sa han: "Min kjepp, statt
still!" tok så duken og stakk i lommen, og kjeppen i hånden,
bandt en snor om hornene på bukken, og gikk hjem med alt sammen.
Det var god rett for melet!
Gjete kongens harer
Det var engang en livørsmann som hadde gitt opp gården sin til
odelsmannen. Men han hadde tre sønner til, og de hette Per og
Pål og Espen Askeladd. De gikk hjemme og ville ingenting ta seg
til, for de hadde det for godt, og selv syntes de at de var for
gode til allting, og at ingenting var godt nok for dem.
Langt om lenge hadde han Per fått høre at kongen ville ha
gjeter til ågjete harene sine, og så sa han til faren at han
ville dit, det kunne være passe til ham, for han ville ikke
tjene noen ringere mann enn kongen sjøl, sa han. Kallen mente
det at det nok kunne være arbeid som høvde bedre til ham; for
den som skulle gjete haren, fikk være leug og lett og ikke noen
daustokk, og når harene tok til å skjerpe og flyge, så ble det
annen dans, enn å rusle stuemellom.
Ja, det fikk ikke hjelpe, han Per ville dit og han skulle
dit; så tok han skreppen på nakken og labbet nedover bakken, og
da han hadde gått langt og lenger enn langt, kom han til en
gammel kjerring, som hadde fått nesen sin klemt fast i en
vedkubbe, og da han så hvordan hun rykket og slet for åkomme
løs, ga han seg til å storle.
"Stå ikke der og glis," sa kjerringa, "men kom og hjelp en
gammal krok; jeg skulle knerte sund litt ved, så fikk jeg nesa
mi nedi her, og så har jeg stått og rykt og slitt og ikke smakt
matsmulen på hundre år," sa hun.
Men enda mer lo han Per, han syntes bare det var moro, og sa
at når hun hadde stått slik i hundre år, kunne hun alltids holde
ut i hundre til.
Da han kom til kongsgården, tok de ham til gjeter med én
gang; det var ikke vondt om tjeneste der, og god niste og god
lønn skulle han ha, og kanskje kongsdatteren på kjøpet; men om
det kom bort en eneste av kongens harer, skulle de skjære tre
røde remmer av ryggen hans og kaste ham i ormegården.
Så lenge Per var i fegata og heimehagen, hadde han alle
harene i én flokk; men da det led på dagen, og de kom opp i
skogen, tok de til å skjene og fly over alle åsene. Per satte
etter og rente på spreng, så lenge han kunne skjønne han hadde
én igjen, og da den siste var borte, var han nesten sprengt;
siden så han ikke mer til dem.
Utpå ettermiddagen tok han til å rusle på hjemveien, og sto
og kope og kopte etter dem i grinda. Å nei, det kom ingen harer;
men da han kom hjem til kongsgården om kvelden, sto kongen
ferdig med kniven, og tok og skar tre røde remmer av ryggen på
ham, strødde pepper og salt i og kastet ham i ormegården.
Om en stund ville han Pål i veien og gjete harene til kongen.
Kallen sa det samme til ham, og enda til mer; men han måtte av
gårde og han ville av gårde, det var ingen råd for det, og det
gikk hverken verre eller bedre med ham enn det hadde gått med
han Per. Kjerringa sto der og rykket og slet med nesen i
vedkubben, og han lo og syntes det bare var moro, og lot henne
stå der og hakke. Tjeneste fikk han på timen, det var ikke nei
til det. Men harene skjente fra ham bort over alle haugene, enda
han sprengfløy, så han peste og bar seg som en buhund i
solsteik. Og da han kom hareløs til kongsgården om kvelden, sto
kongen ferdig med kniven på tråkka, og tok og skar de tre brede
røde remmene av ryggen på ham og strødde pepper og salt i, og så
i ormegården med ham.
Da det led en stund, ville Askeladden i veien og gjete
kongens harer, og det sa han til kallen, han syntes det kunne
være slikt høvelig arbeid for ham å fare i skog og mark og
bortetter jordbærbråtene og reke etter en flokk harer, og ligge
og sove og late seg i solbakkene stundomtil.
Kallen mente at det nok kunne være arbeid som høvde bedre for
ham; gikk det ikke verre, så gikk det visst ikke bedre med ham
enn det hadde gått med brødrene hans; den som skulle gjete
kongens harer, fikk ikke dra seg som en daustokk med blyladder
på, eller som en lus på en tjærekost; og når de tok til å skjene
i solbakkene, ble det minst likså ille som å fange lopper med
votter på; den som skulle slippe fra det med hel rygg, fikk være
mer enn leug og lett, og fly måtte han verre enn et tørt skinn
og en fugleving.
Ja, det fikk ikke hjelpe, sa Espen Askeladd; han ville til
kongsgården og tjene kongen, for noen ringere mann ville han
ikke tjene, sa han, og harene skulle han nok gjete, de kunne vel
ikke være stort verre enn geita og kalven. Så tok Askeladden
skreppen på nakken og labbet nedover bakken.
Da han hadde gått langt og lenger enn langt, så han tok til å
bli riktig sulten, kom han til den gamle kjerringa som sto med
nesen i vedkubben og rykket og slet og ville løs.
"God dag, gamlemor," sa Askeladden; "står du her og bryner
nesa di, din stakkars krok du er?" sa han.
"Nå har ingen kalt meg mor på hundre år," sa kjerringa; "men
kom nå og hjelp meg løs, og gi meg så litt å leve av, for jeg
har ikke hatt mat i munnen i all den tiden; så skal jeg gjøre
deg et morsstykke igjen," sa hun.
Ja, han syntes nok hun skulle trenge til både mat og drikke
da, sa Espen Askeladd.
Så kløvde han kubben for henne, så hun fikk ut nesen av
vedsprunga, og satte seg til å ete og delte med henne, og
kjerringa hadde god mathug, det kan en nok vite, så hun ble ved
brorparten av nisten.
Da de var ferdige med det, ga hun Askeladden en pipe, som var
slik at når han blåste i den ene enden, så spredde det seg til
alle kanter, det som han ville ha bort, og når han blåste i den
andre, så sanket det seg i hop igjen; og om pipa ble borte eller
kom fra ham, så fikk han den igjen, bare han ønsket den tilbake.
"Det var mye til pipe," tenkte Espen Askeladd.
Da han kom til kongsgården, tok de ham til gjeter med én
gang, det var ikke vondt om tjeneste der, og kost og lønn skulle
han ha, og var han kar til å gjæte kongens harer så ingen kom
bort, skulle han kanskje få kongsdatteren også; men kom det bort
noen av dem, om det så ikke var mer enn en hareunge, skulle de
skjære tre røde remmer av ryggen hans, og kongen var så sikker
på det at han gikk bort og brynte kniven med det samme.
Det skulle være en smal sak å gjete disse harene, mente Espen
Askeladd; for når de gikk ut, var de mest så tamme som en
saueflokk. Og så lenge han var i fegata og i heimehagen, hadde
han dem også i flokk og følge, men da de kom opp under skogåsen,
og det led til middag, så solen tok til å brenne og skinne, i
bråter og lier, tok de på å skjerpe og skjene bort mellom alle
haugene.
"Eia mei da! hei, vil du gå!" skrek Espen Askeladd og blåste
i den ene enden av pipa, så de fór til alle verdens kanter, og
borte var de. Men da han kom fram på en gammel kølabonn, så
blåste han i den andre enden på pipa, og før han visste ordet av
det, var harene der og sto i rad og rekke, så han kunne se dem
over som en tropp soldater på en ekserserplass. "Det var mye til
pipe," tenkte Espen Askeladd. Så la han seg til å sove borti en
solbakke, og harene skjente og skjøtte seg selv til kveldstid;
så blåste han dem sammen igjen, og kom fram til kongsgården med
dem som med en saueflokk.
Kongen og dronningen, og prinsessen med, de sto i svalen og
undres på hva dette var for en kar, som gjette harene så han kom
hjem med dem igjen, og kongen talte og talte dem, og pekte med
fingeren og talte dem igjen, men det var ikke borte så mye som
en hareunge engang. "Det var gutt det!" sa prinsessen.
Neste dagen fór han til skogs og skulle gjete igjen. Men som
han lå og latet seg i en jordbærbråte, sendte de stuepiken i
kongsgården bort til ham; hun skulle se til å få greie på
hvordan det gikk til at han var kar for å gjete kongens harer så
vel.
Ja, han tok fram pipa og viste henne, og så blåste han i den
ene enden, så de fór som en vind bort over alle hauger og åser,
og så blåste han i den andre, så de kom travende hjem på bråten
og sto på rekke og rad igjen.
Det var en artig pipe, syntes stuepiken; hun skulle gjerne gi
hundre daler for den, om han ville selge den, sa hun.
"Ja, det er mye til pipe," sa Espen Askeladd; for penger var
den ikke til fals, men ville hun gi ham de hundre dalerne og en
kyss for hver daler, så skulle hun få den, sa han.
Ja da, det skulle hun gjerne gjøre; hun skulle gjerne gi ham
to for hver daler, og takk til.
Så fikk hun pipa. Men da hun kom fram til kongsgården, var
pipa vekk, for Espen Askeladd hadde ønsket den til seg igjen, og
da det led til kvelds, kom han hjem med harene sine som med en
annen saueflokk, og alt det kongen talte og pekte, så hjalp det
ikke, det manglet ikke et hår.
Den tredje dagen han gjette, sendte de prinsessen i veien,
for at hun skulle få fra ham pipa. Hun gjorde seg blid som en
lerke, og så bød hun ham to hundre daler, om han ville selge
henne pipa og si henne hvordan hun skulle bære seg at for å få
den vel hjem med seg.
"Ja, det er mye til pipe," sa Espen Askeladd; og den var ikke
til fals, sa han; men det var det samme, han fikk gjøre det for
hennes skyld, ville hun gi ham to hundre daler og en kyss på
kjøpet for hver daler, så skulle hun få pipa, og ville hun bli
ved den, fikk hun passe vel på den, det var hennes sak det.
Det var høy pris på den harepipa, syntes prinsessen, og hun
kvidde seg liksom for å gi ham kyssene; men siden det var i
skogen, så ingen så eller hørte det, så fikk det skure, for pipa
måtte hun ha, sa hun. Og da Espen Askeladd hadde fått det han
skulle ha, så fikk hun pipa, og hun gikk og holdt og klemte på
den hele veien; men da hun kom til kongsgården og skulle vise
den fram, var den borte mellom fingrene på henne.
Neste dag ville dronningen selv i veien og få fra ham pipa,
og hun mente nok hun skulle få den med seg hjem også.
Hun var mer knipen på skillingen hun, og bød ikke mer enn
femti daler, men hun måtte legge på så det ble tre hundre.
Askeladden sa det var mye til pipe, og det var rent skambud, men
for hennes skyld fikk det være det samme; ville hun gi ham tre
hundre daler og en smellkyss på kjøpet for hver daler, så fikk
hun ha den. Det fikk han velmålt, for på det slaget var hun ikke
så pruten.
Da hun hadde fått pipa, både bandt hun den fast og gjemte den
vel attpå; men det gikk ikke henne det granne bedre enn de
andre, for da hun skulle ta den fram, var pipa borte, og om
kvelden kom Espen Askeladd drivende med kongens harer som med en
tam saueflokk.
"Det var skrap alt i hop," sa kongen; "jeg får nok i veien
sjøl, skal vi få fra 'n denne skarvepipa; det blir nok ikke
annen råd, kan jeg skjønne." Og da Espen Askeladd var kommet vel
til skogs med harene den neste dagen, så strøk kongen etter og
fant ham i den samme solbakken der kvinnfolkene hadde vært i
kastelag med ham.
Ja, de var fine venner og vel forlikt, og Espen viste ham
pipa og blåste både i den ene og i den andre enden på den, og
kongen syntes det var en artig pipe, og ville endelig kjøpe den,
om han så skulle gi tusen daler for pipa.
"Ja, det er mye til pipe det," sa Espen Askeladd, "men for
penger er den ikke til fals," sa han; "men ser du den hvite
hoppa der, som går nedi myra bakved den store furua?" sa han og
pekte bort i skogen.
"Ja, det er min egen hest, det er Kvita det," sa kongen; den
var han god for å kjenne selv.
"Ja, vil du gi meg tusen daler og kysse Kvita, så skal du få
pipa mi."
"Er den ikke til fals for noen annen pris?" sa kongen.
"Nei, den er ikke det," sa Espen.
"Ja, men jeg får vel lov å legge silkelommetørkleet mitt
imellom?" sa kongen.
Det kunne han få lov til, og så fikk han pipa og la den i
pengepungen sin, og den stakk han i lommen og knappet klaffen
vel til, og så strøk han avsted hjemover; men da han kom til
kongsgården og ville ta fram pipa, var det ikke likere med ham
enn med kvinnfolkene, han hadde ikke mer pipe han enn de hadde;
og Espen Askeladd kom drivende hjem med hareflokken, og det
manglet ikke et hår.
Kongen var både hatsk og harm, for det Askeladden hadde
narret dem alle sammen og snytt ham for pipa også, og nå skulle
han miste livet, det var ikke noe å spørre om; og dronningen sa
det samme, det var best å rette slik en fark på fersk gjerning.
Espen mente det, at det hverken var rett eller riktig, for
han hadde ikke gjort annet enn det de hadde sagt han skulle
gjøre, og så hadde han verget ryggen og livet sitt så godt han
kunne.
Så sa kongen at det fikk være det samme: var han god for å
juge det store bryggekaret så fullt at det rant over, så skulle
han frelse livet.
Det var hverken noe langt eller vanskelig arbeid det, det
trodde han seg vel til, sa Espen Askeladd. Og så tok han på å
fortelle hvordan det hadde gått med ham fra førsten av; han
fortalte om kjerringa med nesen i vedkubben, og rett som det
var, så sa han: "jeg må noe juge i hop, skal karet bli fullt";
så talte han om pipa han fikk, og om stuepiken, som kom til ham
og ville kjøpe den for hundre daler, og om alle kyssene hun
måtte gi attpå borte i skogbakken; og så talte han om
prinsessen, hvordan hun kom til ham og kysset ham så vel for
pipa, for det ingen så eller hørte det, borte i skogen - "jeg må
noe juge i hop, skal karet bli fullt," sa Espen Askeladd; så
talte han om dronningen, hvor nøye hun var på skillingen, og
hvor flongs hun var med smellkyss - "jeg må noe juge i hop, skal
karet bli fullt," sa Espen Askeladden.
"Nå synes jeg det er temmelig fullt, jeg," sa kongen.
"Å inte," sa dronningen.
Så tok han på å tale om at kongen kom til ham, og om den
kvite hoppa som gikk nedi myra - og dersom han ville ha pipa, så
fikk han - så fikk han -"ja, med forlov, jeg må noe juge i hop,
skal karet bli fullt," sa Espen Askeladd.
"Holdt, holdt, det er fullt, gutt!" skrek kongen; "ser du
ikke at det flømmer over!"
Så syntes kongen og dronningen at det var best han fikk
prinsessen og halve riket; det var ingen råd for det.
"Det var mye til pipe det!" sa Espen Askeladd.
Dumme menn og troll til kjerringer
Det var engang to kjerringer som trettet, så som kjerringer gjør
iblant og da de ikke hadde annet å trette om, så tok de på å
kjekle om mennene sine, om hvem som var den dummeste av dem.
Dess lenger de trettet, dess argere ble de; til sist var de nære
på å komme i luggen på hverandre, for en vet det, at "ufred er
lettere å yppe enn å vende, og det er vondt når vettet vanter".
Den ene sa, det fans ikke den ting hun ikke skulle få mannen sin
til å tro, når hun sa det var så, for han var så lettroen som
trollene; og den andre mente på det, at om det var aldri så
galt, så skulle hun få mannen sin til å gjøre det, når hun sa
det skulle være så; for han var slik at han hverken kunne finne
nål eller nøste.
"Ja, la oss prøve hvem av oss som kan få narret dem best, så
får vi se hvem som er den dummeste," sa de da, og det ble de
forlikte om.
Da så mannen kom hjem av skogen, sa den ene kjerringa: "Gud
bære meg for deg! Det er da altfor ille, du er visst sjuk, om du
ikke er feig."
"Det vanter ikke annet enn mat og drikke," sa mannen.
"Gud bære meg så sant!" skrålte kjerringa; "det blir nok
verre og verre, du ser mest ut som lik i synet. Du får legge
deg! Å, dette kan aldri vare lenge!"
Slik holdt hun på til hun fikk mannen til å tro han var døden
på det nærmeste nær, og fikk ham til å legge seg, folde hendene,
legge i hop øynene, og så strakte hun ham, la ham på likstrå og
fikk ham i kisten; men for at han ikke skulle kvamme mens han lå
der, hadde hun fått gjort noen hull i fjelen, så han kunne puste
og kikke ut.
Den andre kjerringa, hun tok seg et par karder og satte seg
til å karde, men hun hadde ingen ull på dem. Mannen kom inn og
så dette apespillet.
"Det er lite hjelp i rokk uten hjul, men karder uten ull er
bare kjerringtull," sa mannen.
"Uten ull?" sa kjerringa; "jo jeg har ull; men du ser den
ikke, for den er av det fine slaget," sa hun.
Da hun hadde kardet fra seg, fikk hun rokken fram og tok på å
spinne.
"Nei, dette går reint på ska'e," sa mannen; "du sitter jo og
surrer og skjemmer ut rokken din, når du ikke har noe på 'n."
"Ikke noe på 'n?" sa kjerringa; "tråden er så fin at det skal
andre øyne til å se den," sa hun.
Da hun var ferdig med spinningen, så bommet hun, satte opp
veven, rente og spolte og vevde tøyet. Så tok hun det ut av
veven, stampet det og skar det til, og sydde klær av det til
mannen sin, og da de var ferdige, hengte hun dem opp på
stabbursloftet. Mannen kunne hverken se tøyet eller klærne, men
han var nå kommet i troen på at det var så fint at han ikke
kunne se det, og så sa han: "Ja ja, når det er så fint, så er
det så fint da."
Men så var det en dag kjerringa sa til ham: "I dag får du gå
i gravøl, mannen i Nord-i-garden farer til jorda i dag; og så
får du ha på deg de nye klærne." Jaha, han skulle gå i gravølet,
og hun hjalp ham å få klærne på, for de var så fine at han kunne
rive dem sund, om han skulle hjelpe seg sjøl.
Da han kom opp i gravølsgården, hadde de alt drukket både
stivt og sterkt der; sorgen ble ikke større da de fikk se han
med de nye kirkeklærne, skal jeg tro. Men da det bar avsted til
kirkegården, og den døde kikket ut gjennom pustehullet, slo han
opp hele latterdøra: "Nei, nå må jeg storle," sa han; "går ikke
han Ola Sør-i-garden splittnaken i gravølet mitt!"
Da følget hørte det, var de ikke sene om å få lokket av
kisten, og han med de nye kirkeklærne, han spurte hvordan det
gikk til at han lå i kisten og pratet og lo, han som de holdt
gravøl over; det var da likere om han gråt. "Gråt graver ingen
opp av grava," sa den andre. Men hvordan de snakket da, så kom
det for dagen at det var kjerringene som hadde stelt det til. Så
gikk mennene hjem og gjorde det klokeste de noen tid hadde
gjort, og er det noen som vil vite hva det var, så får han
spørre bjørkefuten.
Presten og klokkeren
Det var engang en prest som var slik en børste at han skrek
langt unna, når han så noen kom kjørende i møte med seg i
alfarveien: "Av veien av veien, her kommer selve presten!"
En gang han fór slik og bar seg, møtte han kongen. "Av veien,
av veien!" skrek han på lang vei. Men kongen kjørte som han
kjørte, og reiste fram, han, så den gangen måtte presten vike
hesten sin; og da kongen kom jevnsides med ham, sa han: "I
morgen skal du møte på kongsgården, og kan du ikke løse tre
spørsmål jeg vil gi deg, skal du miste både kappe og krave for
ditt hovmods skyld."
Det var annet slag enn presten var vant til. Hauke og skråle
og bære seg verre enn ulikt, det kunne han; men spørsmål og svar
var ikke hans fag. Så reiste han til klokkeren, som hadde ord
for å være bedre i kappen enn presten var. Til ham sa han han
ikke hadde hug til å reise, "for en gap kan spørre mer enn ti
vise kan svare," sa han, og så fikk han klokkeren til åfare
istedenfor seg.
Ja, klokkeren reiste, og kom til kongsgården med prestens
kappe og krave på. Der tok kongen imot ham ute i svalen både med
krone og spir, og var så gild at det lyste og lavde av ham.
"Nå, er du der?" sa kongen.
Ja, han var da det, det var sikkert nok.
"Si meg nå først," sa kongen, "hvor langt er det fra øster
til vester?"
"Det er en dagsreise det," sa klokkeren.
"Hvordan det?" sa kongen.
"Jo-o, sola går opp i øster og ned i vester, og det gjør hun
snilt på en dag," sa klokkeren.
"Ja ja," sa kongen. "Men si meg nå," sa han, "hva mener du
vel jeg er verd, slik som du ser meg her?"
"Å, Kristus ble taksert til tredve sølvpenger, så jeg tør vel
ikke sette deg høyere enn til - ni og tyve," sa klokkeren.
"Nå nå!" sa kongen. "Siden du er så klok på alle slag, så si
meg hva det er jeg tenker nå?"
"Å, du tenker vel det er presten som står for deg, men skam
få meg, tenker du ikke feil, for det er klokkeren," sa han.
"Nå, så reis - hjem med deg, og vær du prest og la ham bli
klokker," sa kongen, og så ble det.
Grisen og levemåten hans
Det var engang grisen var lei av levemåten sin, og så fikk han
for seg at han skulle til tings og få dom for en annen levemåte
- han fikk friste lykken han som andre, enten det ble til det
tynne eller det tykke.
"Hva er det du har å klage over?" spurte skriveren.
"Å jeg er så lei av levemåten min, far," sa grisen. "Hesten
får havre, og kua får meldrikke, og så ligger de tørt og godt i
bås og spiltau attpå. Og jeg får ikke annet enn skuler og
skyllevann; om dagen vasser jeg i søle, og om natten ligger jeg
og ruller meg i lort og våt halm. Er det rett og rettferdighet i
slikt, skriver?" spurte han.
Nei, det syntes skriveren kunne være noe i, og så lette han i
bøkene sine, og ga ham dom for en annen levemåte: "Det er ulikt
du skal ha det så mye strengere," sa han; "fra nå av skal du få
hvete og erter, og sove i silkeseng."
Ja, grisen takket, og var så glad at han visste hverken natt
eller dag. Og hele hjemveien gikk han og mullet og smågryntet:
"Hvete og erter, og ligge i silkeseng! Hvete og erter, og ligge
i silkeseng! Hvete og erter, og ligge i silkeseng!"
Veien gikk mellom noen skograbber, og oppi et av holtene lå
reven og lydde på. Og han skulle nå straks ut igjen med
fantestykkene sine, vet du. Og så til å pipe, fint og gnelt:
"Skuler og rask, og ligge i boss!"
Grisen brydde seg ikke om det han; holdt på med sitt: "Hvete
og erter, og ligge i silkeseng!" Men det drev på; "skuler og
rask, og ligge i boss! Skuler og rask, og ligge i boss! Skuler
og rask, og ligge i boss!" Og til slutt så ség det i grisen, og
før han visste av det, tok han til å lye og ta etter.
Da han så kom hjem, spurte de hvordan det hadde gått på
tinget; "fikk du dom for en likere levemåte?" sa de.
"Ja-vel, ja-vel," sa grisen; "skuler og rask, og ligge i
boss! Skuler og rask, og ligge i boss!"
Makrelldorg
- "Ved havet er jeg vokset opp, der ferdes jeg mellom skjær og
bølger fra min tidlige barndom. Det er dyktige sjøfolk der jeg
kommer fra, men det er ikke noe under, for de begynner tidlig:
når barna har lært å gå, er deres første morgenvandring den at
de i bare skjorten labber opp på nærmeste sten eller knatt for å
se efter været og havet; og er det stille, putter de fingeren i
munnen og stikker den i været for å kjenne, hvor luftdraget
kommer fra. Så snart de kan løfte en åre, er de i båt, og nu
varer det ikke lenge før de leker med havets farer. Under min
oppvekst var jeg meget ute på sjøen sammen med en los, som var
en av de stauteste sjømenn jeg har kjent. De dager jeg var
sammen med ham, hører til de kjæreste i mine erindringer. Fri og
glad som en fugl fløy jeg ut på bølgene; i en lett skjekte fór
vi på skytteri efter ender, ærfugl og kobbe mellom skjærene; og
når han fikk et skip å lose inn, seilte jeg undertiden båten
hjem alene eller i følge med losgutten. Siden den tid har jeg
alltid hatt en sterk lengsel efter sjøen og det salte hav. Men
istedenfor å fortape meg i utrop om sjølivets herlighet, vil jeg
fortelle om en tur vi gjorde sammen, da jeg for noen år siden
var i besøk hjemme, og på den var det nettopp min gamle venn
fortalte den historien jeg nu vil meddele:
Vi tilbrakte altså noen dager ute ved de ytterste havskjær.
Vi seilte med dekksbåten, en stor hvalerbåt. Besetningen var
Rasmus Olsen (så het min omtalte venn), losgutten og jeg. En
morgenstund i grålysningen sto vi ut til havs for å dorge
makrell. Det var en svak fralandsbris, som knapt nok formådde å
lette den tunge tåken, som ruget over skjærene og de nakne berg.
Oppskremte flagret måkene omkring oss med sine hese skrik;
ternene utstøtte sitt skingrende "tri egg!" og tjelden det
spottende "klikk klikk!" som har fått så mang en bommende
skytter til å smile. Over den blygrå havflaten som bare sjelden
ble opplivet ved en alke, en teiste, en ærfuglflokk eller en
stønnende nise, hang luften disig og tett. Rasmus satt selv i
akterluken ved roret, mens gutten snart var forut, snart akter,
efter som det trengtes. Rasmus var en høy, svær mann med
brunbarket og værbitt ansikt. Uttrykket var godmodig, men i
dypet av de grå, kloke øynene lå et alvor og noe visst
forskende, som vitnet om at han var vant ved å gå faren inn på
livet og se dypere i tingene enn smilet om munnen og de spøkende
ord han ofte førte på tungen, syntes å tyde på. Som han satt
der, med en sydvest ned over ørene, i en sid, gulgrå kalmukks
kofte, virket hans skikkelse i den tette morgenluften nesten
overnaturlig stor, og man kunne gjerne falt på den tanke at man
hadde for seg en gjenganger fra vikingtiden - men i vikingtiden
brukte man ikke tobakk; det gjorde Rasmus Olsen, og det til
gagns.
"Han har ikke så mye vind at han kan blåse ei barkeskute over
ende i en rennebekk," sa Rasmus og byttet skråen med en liten
svartrøkt krittpipe, mens han kikket ut til alle kanter. "I går
kveld ved solnedgang sto han full av de greieste [1]
vindskyer, men nå har han ikke en hattfull."
Losgutten, som holdt utkikk forut og arbeidet med styrbords
åre for åstøtte for avfall, da strømmen gikk vester i, svarte at
han syntes det letnet forut.
"Fanden heller, det er ikke solgangsvær," svarte Rasmus; "han
kommer ikke før det lir på dagen; men da tør vi få mer, enn vi
vil ha for makrellens skyld."
Der kom imidlertid snart et friskere drag i luften, så at vi
kunne holde kos uten årenes hjelp, og nu gled vi raskt ut imot
havet. Tåken svant efterhvert og lot oss se den blå kystlinjen
med de nakne holmene; men foran oss lå havet i sin uendelige
vidde rødmende for morgensolen. Landvinden hadde nok makt ennu,
men jo høyere solen steg, dess friskere blåste det opp fra
havet; de stigende tåker la seg som et teppe inn over landet; nu
var det stiv makrellkuling. Vi var snart inne i makrellstimen;
snørene kom ut, og den ene fisken bet efter den andre, så det
dirret i hele snøret, under voldsomme sprell og rykk ble disse
sølvblanke havets barn brakt opp. Men gleden varte som vanlig
ikke særlig lenge. Utpå dagen økte kulingen stadig mer og mer.
Havet satte inn, sjøene vokste; til sist sto snørene stramme, og
blystenene hoppet hen over bølgetoppene, mens brottsjøer brøt
over vårt lille nøtteskall og sendte skum og sprøyt høyt over
seil og mast. Snørene ble tatt inn. Losgutten satt i storluken,
dinglet med benene og kikket av gammel vane snart hit, snart
dit. Undertiden var han nede i rommet og så på uret sitt, som lå
i en stor rødmalt skipskiste.
"Ja, den kista og den klokka," sa Rasmus med et smil og et
nikk; "dem holder han av, og det gjør han rett i, for hadde ikke
det vært, så lå han og grov småstein på havsens bunn."
Jeg ba om nærmere forklaring, og han fortalte: "Det var i
fjor i oktober måned; han sto inn med svært vær; det var med nød
jeg kunne holde sjøen, men jeg ble da ute, og han var med. Til
sist praiet jeg en hollender og kom ombord i han, men jeg tenkte
begge deler om båten og gutten, tankene mine var ikke der de
skulle være, for hvert øyeblikk kikket jeg etter båten og
gutten, og til sist så jeg han fikk en brottsjø akter, så han
ble lettet opp og gikk forover og under - borte var han. Vi
kunne ikke hjelpe, om skipperen hadde villet; det var for langt
unna. Jeg ba for meg selv og tenkte jeg aldri skulle se han mer.
Men den første jeg møtte, da jeg kom hjem, det var gutten; han
var kommet hjem lenge før han, enn jeg. Han tok opp klokka si og
viste meg den og sa: "Jeg har berga klokka, far, og den går
ennå." Nå gudskjelov, tenkte jeg, at du er frelst; en båt blir
det vel råd til igjen, enda den hadde kostet meg halvtredje
hundre daler; og splitternye seil var det på den. - Hvordan han
ble frelst? - Jo, det gikk således til - ja, ja, du småen." sa
han til gutten, som lo til ham og dinglet sterkere med benene,
"den drukner ikke, som henges skal, - det kom en brigg, som
hadde hjemme straks nordenfor her. Med ett hører de et skrik; en
løper forut, men der var ingenting på ferde, for de tenkte minst
på at det var utabords; men best det var, hørte de skriket rett
under baugen, og da kapteinen selv kom forut og så ut over, satt
gutten på skipskista og holdt klokka si i den ene handa høyt
over bølgene. Det var såvidt at kapteinen fikk gitt et vink til
mannen til rors, så de ikke seilte ombord i 'n, og de fikk lagt
bi og stukket ut en ende og halt 'n opp."
Da det led utpå dagen, løyet vinden av, og vi fikk igjen
enkelte fisker, mens passiaren gikk livlig. "Ja, ja," sa han og
rystet litt på hodet, mens han igjen slo ild på pipen. "Det
brygger til noe der sørpå. Den gufsen vi fikk, var bare en
morgendram. Han skal se vi får traktement; selv fisken vet om
det; den napper ikke mer, og fuglene er redde: - hør, hvor de
kveser og skriker og søker inn under land. Det blir riktig
trollkjerringvær til kvelds. Nei, se på den! tumler hun ikke så
nær at - Gud hjelpe meg kunne jeg ikke gjerne" - spytte på den,
ville han ha sagt, men i det samme knallet børsen min, som jeg
hadde kastet til øyet og trykket av på en nise, som veltet seg
opp mellom bølgene tett ved oss. Da den ble truffet, slo den så
voldsomt med halen at vann og skum ble pisket opp i en liten
foss på høyde med masten, og oversprøytet og gjennomvætet oss
alle.
"Den trollkjerringa tror jeg ikke skal sende oss noe vær," sa
jeg da jeg så at vannet ble farvet rødt av blod. Straks efter
kom den opp, pustet og stønnet og vendte buken i været. Rasmus
var ikke sen til å hugge båtshaken i, og jeg hjalp ham å hale
den inn i båten. Han var meget fornøyd for den tranen han skulle
få, snudde det tunge dyret fra den ene siden til den andre,
kjælte for det som for et svøpebarn og forsikret at det var et
smekkfett vasstroll, som skulle være velkommen til støvlesmøring
og lampelys.
Mens vi pratet om troll og trollkjerringer, dukket en
besynderlig trollkjerringhistorie opp i mitt minne; jeg trodde
jeg hadde hørt den av Rasmus i min barndom, men den sto så
dunkelt for meg at jeg ikke engang visste om det var noe jeg
hadde hørt eller drømt. Jeg spurte Rasmus, om han ikke hadde
fortalt meg en slik historie om tre trollkjerringer.
"Å den," svarte han og lo; "det er av det slaget som kalles
skipperløgner nå til dags, men i gamle dager trodde de det som
fadervår. Gamle bestefar fortalte meg den, da jeg var smågutt,
men om det var hans bestefar eller oldefar, som var
kahyttjungen, det kan jeg ikke erindre. Nok er det, det gikk
slik til:
Han hadde fart med en skipper som jungmann hele sommeren, men
da de skulle ut på høstreis, fikk han en ank på seg, og ville
ikke være med. Skipperen syntes godt om 'n, for enda han var
bare en framslenging, hadde han god forstand på alle ting
ombord; han var en stor og sterk gutt og ikke redd for å henge i
når det skulle tas et tak; han gjorde nesten tjeneste for en
helbefaren, og gild [2]
var han jamt, så han holdt liv i de andre;
derfor ville skipperen nødig være av med 'n. Men gutten hadde
slettes ingen lyst til å ri på blåmyra om høstkvelden; likevel
skulle han bli ombord, til de hadde lastet og var seilklare. En
søndag som mannskapet hadde landlov, og skipperen var oppe hos
en skogbonde for å handle smålast og splittved til litt
dekkslast - det var vel på egen negosje, kan jeg tenke -, skulle
gutten passe skuta. Men det må jeg ikke glemme, denne gutten var
født på en søndag og hadde funnet et firkløverblad; derfor var
han synen, han kunne se de usynlige, men de kunne ikke se ham."
"Ja, ja, det blir stygt vær," avbrøt Rasmus seg selv, idet
han reiste seg opp og skygget med hånden for øynene, for å kunne
stirre sydover uten åbli blendet av det solglimtet som nu falt
på de lange, blanke bølgene. "Se, hvor han trekker opp; han
kommer med torden og lynild. Best å vende i tide; nå har vi ikke
et blaff igjen. Vi ligger her i dødvatnet og driver som en
høysekk; men reve må vi, før han kommer på oss. Kom Jon!"
Mens revingen sto på, tok jeg roret og så ut efter været. Det
var blankt og nesten stille; vinden hadde lagt seg, men båten
duvet på underdønningen. Fjernt i syd sto en skarpt avskåret,
mørk banke; først hadde vi sett den som en smal rand, som
smeltet sammen med himmel og hav, men efterhånden hevet den seg
som en vegg eller et teppe, som oventil snart fikk en bord av
tunge, strågule, vridde og sammenrullede tordenskyer. I enkelte
øyeblikk ble skyteppet lysere eller gjennomsiktigere; det så ut
som én gikk med lys bakenfor. Noe glimt så vi ikke, men vi hørte
en fjern, svak rulling, som jeg i begynnelsen trodde kom fra
bølgene.
"Nå," sa Rasmus, da han hadde slått ild på pipen og tatt
roret igjen. "Gutten var altså synen, og rett som han sitter
forut i folkelugaren, hører han det snakker inni rommet. Han
kikker gjennom en sprekke, og så ser han at der sitter tre
kolsvarte ravner på tyskendekksbjelkene derinne, og de snakker
om mennene sine. Alle var de leie av dem, og livet ville de ta
av dem. Det var greit å skjønne at det var trollkjerringer som
hadde skapt seg om.
"Men er det sikkert at det ikke er noen som hører oss her?"
sa den ene av disse ravnene. Gutten kunne høre på målet at det
var kona til skipperen.
"Nei, du ser jo det," sa de andre to som var konene til
første og annen styrmann; "her er ikke en mors sjel ombord."
"Ja, så vil jeg si det; jeg vet et godt råd til å bli av med
dem," tok skipperkjerringa til ords igjen og hoppet nærmere bort
til de to andre; "vi kan gjøre oss til tre brottsjøer, og slå
dem overbord og senke skuta med mann og mus."
Ja ja, det syntes de andre var et godt råd; de satt lenge og
snakket om dagen og farvannet. "Men det er vel ingen som hører
oss?" sa skipperkona igjen.
"Du vet jo det," svarte begge de andre.
"Ja, for det gis et råd imot det, og ble det brukt, ble det
dyrt for oss; det kom ikke til å koste oss minde enn liv og
blod."
"Hva er det for et råd, søster?" spurte den ene
styrmannskona.
"Ja, men er dere viss på at ingen hører oss? Jeg syntes det
røk i folkelugaren."
"Du vet det, vi har kikket i hver krok. De har glemt å kare
ilden ned på byssa; derfor ryker det," sa styrmannskonene. "Si
det bare."
"Hvis de kjøper tre favner bjørkeved," sa trollkjerringa,
"men de må være fullmålte og upruta - og kaster den ene favnen
ut tre for tre, når den første sjøen kommer, og den andre favnen
tre for tre, når den andre kommer, og den tredje favnen tre for
tre, når den tredje kommer, så er det ute med oss."
"Ja, det er sant, søster, da er det ute med oss! da er det
ute med oss!" sa styrmannskonene; "men det er der ingen som
vet," ropte de og lo høyt, og da de hadde gjort det, fløy de opp
igjennom slorluken og skrek og klunket som tre ravner.
Da de skulle seile, ville gutten på liv og død ikke være med;
alt det skipperen snakket for 'n og lovte 'n, så hjalp det ikke;
han ville ikke være med på noen måte. Til sist spurte de om han
var redd, siden det led på høsten, og heller ville sitte i
kakkelovnskroken bak skjørtene til mor. Nei, sa gutten, det var
han ikke, og han trodde aldri de hadde sett slike
landkrabbestreker av ham; det skulle han vise dem også, for nå
ville han gå med, men det ville han betinge seg, at det blei
kjøpt tre fullmålte favner bjørkeved, og at han fikk kommandere,
som om han selv var skipper, på en viss bestemt dag. Skipperen
spurte hva det skulle være for narreri, og om han hadde hørt at
en jungmann noensinne hadde vært betrodd å kommandere et skip.
Men gutten svarte det kunne være det samme; ville de ikke kjøpe
tre favner bjørkeved og lystre ham som om han var kapteinen, en
eneste dag -dagen skulle både skipperen og mannskapet få vite i
forveien -, så satte han ikke sin fot ombord i skuta mer; enda
mindre skulle nevene hans lukte bek og tjære der. Skipperen
syntes at dette var besynderlig, og at det var en rar gutt, men
ga etter til sist, fordi han nå endelig ville ha han med, og han
tenkte vel også at han nok skulle klare klatten, når de kom til
sjøs. Styrmannen mente det samme, han. "Å, la 'n få kommandoen!
Bær det for langt i le, får vi gi 'n en handsrekning," sa han.
Nå, bjørkeveden ble kjøpt, velmålt og upruta, og de seilte.
Da dagen kom, som jungmannen skulle være skipper, var det
stilt, vakkert vær; men han purret alle mann ut til å reve og
beslå, så de ikke lå for annet enn stumpene. Og det var just som
hundevakta var forbi, og dagvakta skulle settes. Både skipperen
og mannskapet lo og sa: "Nå kan vi merke hvem som har
kommandoen; skal vi ikke beslå stumpene også?"
"Ikke ennå," sa jungmannen, "men om et lite bil."
Rett som det var, kom det over dem en byge så heftig at de
trodde de skulle kantre, og hadde de ikke beslått og revet,
hadde de ikke vært åspørre om at de hadde gått under, da den
første brottsjøen styrtet over skipet. Gutten kommanderte dem
til å kaste ut den første favnen av bjørkeveden, men tre for
tre, ett om gangen, aldri to, og ikke måtte de røre de andre to
favner. Nå var de flinke til å lystre hans kommando, og de lo
ikke lenger av 'n, men kastet bjørkeveden ut tre for tre. Da
siste gikk, hørte de et stønn som av en som ligger og dras med
døden, og med det samme var bygen forbi.
"Gudskjelov!" sa mannskapet. - "Det skal jeg si og stå ved
for rederiet, at du har frelst skip og ladning," sa skipperen.
"Ja, det er bra nok, men vi er ikke ferdig ennå," sa gutten,
"han kommer snart verre," og han kommanderte dem til å beslå
hver klut, så nær som stumpen av store mersseil. Den andre bygen
kom enda hardere enn den første, og den ble så sterk og hard, at
hele mannskapet ble rent forskrekket. Da den var på det
hardeste, sa gutten, at de skulle kaste den andre vedfavnen
overbord, og det gjorde de; de kastet den tre for tre og aktet
seg for å ta noe av den tredje. Da det siste treet gikk, hørte
de et dypt stønn igjen, og så stilnet det av. "Nå har vi en dyst
igjen, og den blir den verste," sa gutten og kommanderte hver
mann på sin post, og skuta gikk bare for takkel og tau. Den
siste bygen kom verre enn begge de foregående: skuta krenget, så
de trodde den ikke skulle reise seg mer, og sjøene brøt over
dekk og skans. Men gutten kommanderte dem til å kaste ut den
siste vedfavnen, tre for tre, og ikke to om gangen. Da det siste
treet gikk, hørte de et dypt stønn som av en som dør en tung
død, og da det stilnet av, var sjøen farvet med blod så langt de
kunne se.
Da de kom over, talte skipperen og styrmennene om at de ville
skrive til konene sine. "Det kan dere gjerne la være," sa
gutten, "for dere har ingen koner mer."
"Hva er det for snakk, din hvalp! har vi ingen koner?" sa
skipperen. -"Har du kanskje gjort ende på dem?" sa styrmannen.
"Å nei, vi har vært like gode om det alle sammen," svarte
gutten, og så fortalte han hva han hadde hørt og sett den
søndagen han passet skuta, da mannskapet hadde landdag og
skipperen handlet smålast hos skogbonden.
Da de kom hjem, fikk de høre at konene deres var blitt borte
dagen før uværet, og siden har ingen hverken hørt eller spurt
dem."
Mens Rasmus fortalte denne og andre historier, begynte det å
li mot aften. Uværet nærmet seg langsomt og steg høyere på
himmelen som et mørkt forheng; lynene glimtet snart ned mot
havet, snart buktet de seg som horisontale slanger og dannet
flammefrynser om forhengets rike foldekast av skyer, snart
gjorde de det hele gjennomsiktig som flor og musselin. Ennu var
uværet fjernt; tordenen slo svakt, og havet rullet, så langt vi
kunne øyne, bare lange, blanke bølger, men det var farvet som
blod og vin; for solen gikk ned i røde stormskyer, og farvene
ble oppfanget i havspeilet. Men det var tydelig nok at vi ikke
skulle unngå været; bølgene vokste, strømmen drev oss mot land,
og bare av og til kom det et vindpust som fylte seilet. Ved
siste dagslys så vi fjernt ved himmelranden en svart stripe, alt
som den kom nærmere, gikk det en hvit rand av pisket skum foran
den, og stormen og natten var over oss. Som en pil fór båten av
sted, og det varte ikke lenge, før vi var ved de ytterste skjær,
hvor sjøfuglene oppskremt av de hyppige lynglimt og
tordenskrall, hveste og skrek og flagret om i mengde som hvite
skyer. Men skrikene lød hest og svakt gjennom brenningene.
Holmene og skjærene tok vel litt av for den voldsomme sjøgang,
men lengre inne mot land, hvor hele havet sto på, vokste den
igjen, og i lynglimtene så vi høye, skummende brenninger langs
hele kysten, og drønnet av dem tordnet i ørene våre. Rasmus
holdt skarpt utkik i dette mørke, som forekom meg
uigjennomtrengelig; jeg kunne ikke skimte annet enn det brede,
hvite skumbåndet som vi nærmet oss med truende hastighet.
Omsider oppdaget jeg et lite mørkt punkt, som vi stevnet imot,
og få minutter efter fór vi mellom brott og brann inn igjennom
det smale sundet under Ullerhodet, og nådde lykkelig inn i den
trygge havn, hvor pynter og høye berg lunte mot vind og bølger."
[1] Prektigste.
[2] Morsom.
Skrinet med det rare i
Det var engang en liten gutt som gikk på en vei. Da han hadde
gått et stykke, fant han et skrin. "Det er visst noe riktig rart
i det skrinet," sa han ved seg selv. Men hvordan han snudde og
vendte på det, var han ikke god for å få det opp; "det er nok
noe riktig rart det," tenkte han.
Men da han hadde gått et stykke til, fant han en liten
nøkkel. Så ble han trett og satte seg ned, og så tenkte han det
skulle være moro om nøkkelen passet til skrinet, for et lite
nøkkelhull var det på det. Så tok han den lille nøkkelen opp av
lommen sin; først blåste han i nøkkelpipen, og så blåste han i
nøkkelhullet; så satte han nøkkelen i nøkkelhullet og vred
rundt; "knepp!" sa det i låsen, og da han tok i lokket, var
skrinet åpent.
Men kan du gjette hva det var som lå i skrinet? - - -
Det var en kalverumpe.
Og hadde kalverumpa vært lengre, hadde eventyret vært lengre
også.
[Eventyr side 1] [Eventyr side 2] [Eventyr side 3] [Eventyr side 4] [Eventyr side 5] [Eventyr side 6] [Eventyr side 7] [Eventyr side 8] [Eventyr side 9] [Eventyr side 10] [Eventyr side 11] [Eventyr side 12] [Eventyr side 13] [Eventyr side 14] [Eventyr Meny]
Hurtiglinker til de andre kapitlene:
[Index]
[Eldre Futhark]
[Odins Trollsanger]
[Sigerdrivamål]
[Germanske runer]
[Norske runer]
[Danske runer]
[Svenske runer]
[Grønlandske runer]
[Islandske runer]
[Anglosaksiske runer]
[Vesterhavsruner]
[Lønnruner]
[Norske runeinnskrifter I]
[Norske runeinnskrifter II]
[Norske runeinnskrifter III]
[Symboler]
[Rissing]
[Historikk]
[Goterne]
[Herulerne]
[Klassedelingen]
[Blot]
[Ed]
[Volve]
[Nidstang]
[Grav]
[Runekasting]
[Håndverk]
[Tekstil]
[Handelsvarer]
[Familie]
[Idrett]
[Skip]
[Navigasjon]
[Bosetninger]
[Gårdsnavn]
[Husdyr]
[Lov & rett]
[Mål & tid]
[Reiseruter]
[Våpen]
[Religion]
[Primsigne]
[Drikkekultur]
[Ord]
[Stavkirker]
[Riker]
[Sagaklipp]
[Folkevandringstida]
[Oslo]
[Helleristninger]
[Bilder i berg]
[Referanser]
[Download filer]
[Kultur idag]
[Eventyr]
[Film]
[Litteratur]
[Kunst]
[Musikk]
[Vikingspill]
[Hvordan]
[Andre "runesider"]
[Ikke-runestoff]
[Arild Hauge]
Hvem Hva Hvor i Norrøn mytologi:
[A]
[B]
[C]
[D]
[E]
[F]
[G]
[H]
[I]
[J]
[K]
[L]
[M]
[N]
[O]
[P]
[Q]
[R]
[S]
[T]
[U]
[V]
[W]
[X]
[Y]
[Z]
[Æ]
[Ø]
[Å]
1995-2020 Reisenett.no. Eventyrene er tilrettelagt for publisering av Arild Hauge
Sist oppdatert 16. august 1999
Tekstene er hentet fra:
[http://www.lysator.liu.se/runeberg/folkeven/026.html]
Asbjørnsen og Moe's NORSKE FOLKEEVENTYR.
Innskrevet og rettet av Kjell Nedrelid. Sist forandret: 31.10.1994.
Released to Internet 11.10.1996 in zipped WordPerfect 5.0-format. Alle tekster kan fritt distribueres, så lenge det ikke taes betalt for dette. Vennligst behold denne innledningen.