Norske Sagn & Eventyr - side 2 av 14De historiene du finner i menyen på denne siden (side 1 - 3), handler om folks forhold det hinsidige og til de underjordiske, som er nevnt under navn som huldre, riser, nøkken, nisser, dverger osv. - skikkelser i norsk folketro som har røtter tilbake til hedensk tid.
På denne siden er historier fortalt i Osloområdet samlet.
I min barndom ble det en sedvane for meg og noen kamerater
å dra ut til Ekeberg om søndagseftermiddagene. Hele den lange
uken gledet vi oss til denne eftermiddagen vi skulle tilbringe i
det fri, til de duftende heggekvister vi skulle bryte, de
siljefløytene vi skulle vri, de funklende bergkrystaller vi
skulle finne, og de søte jordbærene vi skulle sanke. Da vi ble
eldre, lot vi vel siljen og heggen stå i fred; men av og til dro
vi ut, og på Ekeberggårdens marker kunne jakten gå muntert efter
apollosommerfuglen med sine skjønne vinger, eller vi tumlet oss
lystig med insekthåven i den øde egn omkring den falleferdige
varden for å fange den ridderlige machaon, som ved sin lette
flukt mere enn en gang satte vår tålmodighet sterkt på prøve.
Det som især gjorde disse egnene så tiltrekkende for meg, var
imidlertid hverken den duftende hegg eller den melankolske
siljefløyte, hverken den purpurflekkede apollo eller den
svovelgule machaon, men den romantiske hemmelighetsfullhet som
gjennom de første barndomserindringer demret mot meg fra disse
steder, ønsket om åoppleve noe eventyrlig, tanken om all den
herlighet som gjemte seg inne i berget, og om de mystiske
vesener som efter sagnet fantes i bergets dyp.
Sagnene om Ekebergkongen, de underjordiske og deres bergslott
har mere og mere forstummet, men et og annet av det jeg hørte i
min barndom, lever ennu i min erindring, og det har jeg her søkt
å oppfriske.
For en halvhundre år tilbake i tiden [1]
var Ekeberg ikke så
ryddet og bebodd som nu; det var overgrodd med skog og kratt, og
fra byen så man ikke andre menneskeboliger der enn
Ekeberggårdens gamle hus oppe på høyden, og en liten rød hytte
nede i bakken på den venstre side av veien, hvor den svinger
oppover til høyre mot Ekeberggården. Den kaltes Svingen. På
dette stedet ser man nu en staseligere bygning, hvor det er
sommerdans og forfriskningslokale for de spaserlystne "unge
herskaper", som i de første sommernetter drar ut "for å høre
gjøken".
Her i Svingen i den lille røde hytten bodde i den gamle tid
jeg taler om, en fattig kurvkone, som kummerlig nok slo seg
igjennom i verden. En gang hun hadde vært borte for å hente en
vending vann, satt der en stor tykk padde i stien for henne.
"Gå av veien for meg, så skal jeg være jordmor for deg, når
du kommer i barselseng," sa hun for spøk til padden, som straks
begynte å dra seg av veien så raskt det ville gå.
Noen tid efter da kurvkonen en høstaften var kommet hjem fra
byen og satt foran skorstenen og spant, kom det en fremmed mann
inn til henne.
"Hør du," sa han, "kjerringa mi skal snart ligge, hu har ikke
lenge igjen. Vil du hjelpe henne, når hun gjør barsel, så som du
har lovet, så skal du ikke angre det."
"Å Gud hjelpe meg så sant," sa konen, "det kan nok ikke jeg,
for jeg forstår meg ikke noe på det."
"Jo, du får nok gjøre det, for du har lovet henne det," sa
mannen.
Konen kunne slett ikke minnes, at hun hadde lovet noen å være
jordmor, og det sa hun til ham; men mannen svarte:
"Jo, lovet det har du gjort, for den padda, som satt i veien
for deg da du gikk etter vann, det var kjerringa mi. Vil du
hjelpe henne," vedble mannen, som hun nu skjønte ikke kunne være
noen annen enn Ekebergkongen, "så skal du aldri angre det, jeg
skal forskylde deg vel for det, men du må ikke ødsle med pengene
jeg gir deg, ikke må du gi dem bort, om noen ber deg, og ikke må
du tale om det, ja du må ikke så meget som klunke på det til noe
menneske engang."
"Nei, kors!" sa hun, "jeg kan nok tie; og si meg bare til når
kona får vondt, så får jeg hjelpe så godt jeg kan."
Der gikk noen tid, så kom den samme mannen en natt inn til
kurvkonen og ba henne følge med. Hun sto opp og tok på seg; han
gikk fore og hun efter, og før hun visste hvor de var eller
hvorledes det gikk til, var hun inne i berget, hvor dronningen
lå i sengen og var i barnsnød. Det var en stue, som var
staselig, mest som en slottssal, og kurvkonen syntes hun aldri
hadde vært noe sted hvor det var så gildt.
Men da de vel var kommet inn, satte mannen seg på en stol og
knep hendene sammen om knærne sine, og når mannfolk sitter slik,
kan en barselkone ikke bli forløst; det visste kurvkonen meget
godt. Derfor prøvde både hun og dronningen å gi ham mange
ærender og ba ham snart gå efter ett og snart efter et annet,
men der han satt der satt han, og han rørte seg ikke av flekken.
Til sist fikk jordmoren et innfall.
"Nå er hun forløst," sa hun til mannen. "Hosdan gikk det
til?" skrek han, og ble så forundret at han slapp taket. I
øyeblikket la den kristne konen hånden på dronningen, og med det
samme var hun forløst.
Mens mannen var ute for å få varmt vaskevann til barnet, sa
barselkonen til kurvkonen:
"Mannen min liker deg nok du, men når du skal gå, så skyter
han etter deg likevel, for han kan ikke bryte arta; derfor må du
skynde deg og smette bak døra i det samme du går, så treffer han
deg ikke."
Da barnet var vasket, pyntet og kledd, sendte dronningen
henne ut i kjøkkenet for å hente en salvekrukke til å smøre
øynene på det. Men slikt et kjøkken og slikt kjøkkentøy hadde
hun aldri sett make til. I rekkene var oppstilt de prektigste
fat og tallerkener, og under taket hang panner, kjeler og
kjørrel, alt av rent sølv og så blankt at det skinte rundt alle
veggene.
Men ingen kan tenkte seg hvor forundret hun ble, da hun fikk
se at hennes egen tjenestepike sto der og malte gryn på en
håndkvern. Hun tok en saks og klippet et spuns ut av skjørtet
hennes, uten at hun merket det, og det gjemte hun.
Da hun var ferdig og skulle gå, kom hun vel i hu hva
barselkonen hadde sagt, og smatt bak døren. I det samme skjøt
kongen en gloende sopelime efter henne, så ilden fraste av den.
"Traff jeg deg?" skrek han.
"Å nei," svarte konen.
"Det var bra!" ropte han.
Solen sto langt inn på gulvet da kurvkonen kom hjem, men
piken, som alltid klaget over at hun var matt og hadde vondt
over korsryggen, lå og stønnet og sov enda. Hun vekket henne og
spurte.
"Hvor har du vært henne i natt?"
"Jeg mor?" sa piken, "jeg har ingensteds vært det jeg veit,
uten her i senga."
"Ja, da veit jeg bedre," sa konen, "dette spunset har jeg
klipt ut av skjørtet ditt i berget i natt; du ser det passer?
Men således er ungdommen nå til dags; i forrige tider leste folk
sin aftenbønn og sang en salme før de gikk til sengs, at slikt
trollskap ikke skulle ha noen makt, og jeg skal også lære deg å
ta Vårherre for øyne; for du kan vel begripe at du må bli matt
og klein og få vondt over ryggen, og at jeg heller ikke får stor
nytte av deg, når du skal tjene dem om natta og meg om dagen."
Fra den tid selgekonen hadde vært jordmor for dronningen,
fant hun hver morgen en hop sølvpenger utenfor døren sin, og
hennes omstendigheter bedret seg, så hun snart var en holden
kone. Men så hendte det en gang at en meget fattig kone bar seg
ille og klaget sin nød for henne.
"Å pytt!" sa hun, "det kan vel ikke være så farlig; når jeg
bare ville, var det ingen sak for meg å hjelpe deg, for den som
noe sår, han noe får, og jeg har nok hjulpet den som drar til
meg." Men efter den dag fant hun ikke en skilling utenfor sin
dør; de pengene hun hadde fått, var som blåst bort, og hun måtte
igjen til å ta kurven på armen og vandre til byen i solskinn og
regn. -
Men Ekebergkongen gikk ikke alltid sin kones ærender;
undertiden var han også ute i sine egne og fridde til pikene fra
byen, som på søn- og helligdagene vanket omkring i kratt og
kløfter eller gikk i skogen for åsanke bær. Oftest var han å se
til som en stygg innskrumpet mann med røde øyne; men når han
ville gjøre lykke, tok han på seg Bernt Ankers skikkelse og
viste seg som en vakker, litt gammelaktig mann med stjerne på
brystet. Men dette var bare synkverving; han var og ble det
gamle fæle, rødøyde trollet, og det kunne nok merkes på
avkommet; for konen hans fikk alltid de argeste og fæleste
byttinger, forslukne skrikhalser med store hoder og røde øyne,
som foreldrene søkte å bli kvitt så snart de kunne, og derfor
ble de underjordiske, det verdige kongepars lydige tjenere og
undersåtter, sendt ut.
I den tiden hadde nemlig de underjordiske i Ekeberg et slemt
ord på seg for at de stjal vakre og snille menneskebarn på
Grønland, Enerhaugen og især i Gamlebyen, og la slike byttinger
isteden; og dette barnetyveriet og barnebytteriet gikk så vidt
at de ikke engang kunne komme over å amme dem opp selv; derfor
stjal de også ammer til dem, og dem beholdt de ofte for
bestandig. Men det var en jente fra Gamlebyen som de hadde tatt
inn, hun var heldigere. Hun hadde vært i berget et års tid og
vært amme for et vakkert menneskebarn de underjordiske hadde
stjålet, men så slapp hun ut. Om det var fordi det ble ringt
efter henne, eller hun satte sine sko bakvendt, eller hun
forsnakket seg, eller hun fant en synål i serken sin, det kan
jeg ikke minnes; nok var det, hun slapp ut, og siden fortalte
hun både vidt og bredt om hvor staselig og gromt det var inne i
Ekeberg, hvor snille folkene der hadde vært med henne, hvor vel
de hadde snakket med henne for å få henne til å bli, og hvilken
søt unge det var hun ammet. Hver morgen sa de underjordiske hun
skulle smøre barnets øyne med en salve, som hun skulle ta av en
krukke som hang i kjøkkenet; men det la de til, hun måtte akte
seg vel for å komme nær sine egne med den. Hun kunne ikke
skjønne hva det skulle være til, for barnet hadde de deiligste
øyne noen kunne se, og en gang da kjerringen ikke var i
kjøkkenet, tok hun og strøk litt av salven over det høyre øyet
sitt.
Et halvt års tid efter at hun var kommet fra de
underjordiske, skulle hun inn og kjøpe noe i Bjerkenbusch's
krambod på hjørnet av Storgaten og Torvet. Og der sto
bergkjerringen hun hadde vært amme hos, ved disken og stjal
risengryn av skuffen, og det lot ikke til at noen merket det
eller så henne.
"God dag, mor skal jeg treffe Jer her?" sa jenten, og hilste
på henne; "hvorledes står det til med barnet?"
"Kan du se meg?" spurte konen meget forundret.
"Ja, skulle jeg ikke kunne se Jer da?" sa jenten.
"Hva er det for et øye du ser meg med?" spurte den
underjordiske.
"Bi litt, det er med det høyre," svarte jenten, og klippet
med øynene.
Så spyttet den underjordiske i øyet på henne, og fra den tid
så jenten hverken henne eller noen annen med det; for hun var og
ble blind på det høyre øyet.
Skjønt det fremdeles visst ikke er mangel på tykkhodete unger
både på Grønland og i Gamlebyen, får ikke lenger de
underjordiske i Ekeberg skylden for det. For det første er
nemlig opplysningen steget så høyt at istedenfor å rishye
byttinger tre torsdagskvelder på søppeldyngen eller knipe dem i
nesen med en gloende ildtang, som skikk var i de dager, så lar
de nu mor Torgersen eller en annen signekjerring støpe over
barnet for svekk, trollskap og fanteri, eller de sender en av
barnets bleier til Stine Bredvolden, som er så klok at hun leser
barnets sykdom og skjebne og derefter avgjør hvordan det skal
gå. Og for det annet så har både Ekebergkongen og de
underjordiske flyttet; for den evindelige trommingen og
skrellskytingen av militæret under den siste krigen, rammelen av
de svære rust- og bagasjevognene som dundret bortover veien over
Ekebergkongens tak og rystet huset hans så sølvtøyet dirret på
veggene, gjorde ham kjed av livet der. En mann møtte ham en natt
i 1814 med mangfoldige lass flyttegods og en stor bøling av
kollete og brandete kyr.
"Kors, hvor skal I hen så seint i denne farlige tida med så
mye flytningsgods og så stor en bøling da?" sa mannen.
"Jeg vil flytte til bror min på Kongsberg, for jeg kan ikke
holde ut denne skytinga og dommeneringa," svarte Ekebergkongen,
og siden den tid har han hverken vært hørt eller spurt.
Når verden går meg imot, og det unnlater den sjelden å gjøre når
det gis noen leilighet til det, har jeg stetse funnet meg vel
ved å ta en friluftsvandring som demper for min smule bekymring
og uro. Hva som hadde vært i veien denne gang, husker jeg nu
ikke mere; men det som står klart for min erindring, er at jeg
en sommereftermiddag for noen år siden vandret oppover engene på
østsiden av Akerselven med fiskestangen i hånden, forbi Torshaug
og Sandaker gjennom Lillohagen til oset ved Maridalsvannet.
Den klare luft, høylukten, blomsterduften, gangen,
fuglekvitteret og de friske, luftningene ved elven, virket i høy
grad opplivende på mitt sinn. Da jeg kom over broen ved oset,
begynte solen å helle mot åsranden; snart lånte den aftenskyene
sin beste glans, forat de en kort stund kunne fryde seg ved den
fremmede prakt og speile seg i de klare bølger; snart brøt den
igjennom skydekket og sendte ut en lysstrime, som dannet gylne
stier i de mørke barskoger på den andre siden av vannet. Efter
den hete dagen førte aftenvinde med seg en forfriskende duft fra
granene; og de fjerntklingende, hendøende toner av gjøkens
aftensang stemte sinnet til vemod. Mekanisk fulgte mitt øye
fluene jeg hadde kastet ut, efter som de førtes med strømmen.
Se, der sprang en gyllen fisk - snøret fór surrende av snellen,
og da jeg holdt den fast, sto stangen bøyd som et tønnebånd: det
måtte være en ørret på tre merker. Nu var det ikke tid til å
falle i staver over granduft og gjøkegal; en kunne behøve sin
smule åndsnærværelse for å bringe fisken i land. For strømmen
var stri og fisken sprek, og jeg hadde ingen håv, så jeg måtte
gi ut snøre og vinde inn igjen to ganger, før den lot seg tvinge
til å gå med strømmen inn i en liten vik, hvor den heldig ble
brakt i land og viste seg å være en vakker, rødflekket ørret,
omtrent så stor som jeg hadde tenkt.
Jeg ble ved å fiske på vestkanten nedefter elven; men bare
småkjøer snappet efter fluene mine, og en snes stykker var alt
jeg fikk.
Da jeg kom til Brekke-sagen, var himmelen overskyet; det var
alt temmelig mørkt, bare ved den nordvestlige rand av
synskretsen sto en eplegrønn strime, som kastet et dempet lys på
sagdammens stille flate. Jeg gikk ut på lensen og gjorde noen
kast, men med lite hell. Ikke et pust rørte seg; vinden syntes å
ha gått til hvile, og bare fluene mine brakte det blanke vannet
til å skjelve.
En halvvoksen gutt som sto bak meg oppi bakken, rådet meg til
å "harve med fløtt!" - en hel klase metemark på kroken, som dras
støtvis bortover vannflaten - og bød seg til å skaffe agn. Jeg
fulgte rådet, og forsøket lyktes over forventning. En ørret på
et par merker bet straks på kroken og ble, ikke uten
vanskelighet, brakt opp på det ubekvemme landingsstedet. Men
dermed var det også forbi. Ikke et napp mer var å merke, ingen
fisk kruset vannet i den stille dammen; bare når flaggermusene
skjøt ned efter insekter, dannet det seg stundom sitrende
ringer, som bredde seg ut over den blanke flaten.
Foran meg lå sagens indre klart opplyst av en luende
skorstensild. Sagen var i full gang; men det så ut som om hjul,
blader og vektstenger ikke nu ble styrt eller ledet av noen
menneskelig vilje og hånd, men bare gikk som et leketøy for
kvernknurrens eller fossegrimens lune og usynlige tak. Men jo,
til slutt viste der seg menneskelige skikkelser også. En fór med
en veldig fork ut på tømmeret i dammen for å hale en stokk inn i
tømmerrennen, og satte hele flaten i bølgende bevegelse; en
annen kom skyndsomt fram med en øks i hånden for å benke
tømmerstokken og kaste ut bakhunen, som brakende styrtet ned i
dypet. Det suste og bruste, hvinte og klang der innefra, og
stundom ble, lik et jutulsverd - en skulle tro i fektningen med
nattens ånder - et blinkende sagblad satt i bevegelse ut i
luften, for åsage av kubbene eller de ujevne ender på stokkene.
Nordenfra kom det nedefter elvedraget noen kalde gufs, som
lot meg føle at jeg var våt og trett, og jeg bestemte meg derfor
til å gå inn og hvile meg litt ved ilden i sagstuen. Jeg ropte
på gutten, som ennu sto og kopte nedved bredden, og ba ham ta
fiskekurven, som jeg hadde satt igjen, og følge efter over
lensen, - de glatte stokkene husket, så vannet skvalpet over for
hvert skritt jeg tok.
Ved den ene skorstenen i sagen satt en gammel gråskjegget
arbeidsmann med rød lue ned over ørene. Skyggen av skorstenen
hadde skjult ham for meg før. Da han hørte jeg gjerne ville
hvile og varme meg litt, tok han straks en stokkeknubb og laget
et sete til meg ved ilden.
"Det var en lekker fisk," sa den gamle, han tok den siste
ørreten jeg hadde fått, i hånden, "og det er en hakefisk au; han
veger mest tre merker. Den har Di sikkert fått i dammen her?"
Jeg medga det, og mannen, som lot til å være en ivrig fisker,
la i vei med å fortelle om de store ørretene han hadde fått på
dette strøket for en tredve år siden, da han kom her ut fra
Gudbrandsdalen, og anstilte likeså hjerterørende klager over
hvordan fisken tok av og sagflisen tok til, som Sir Humphry Davy
i sin Salmonia.
"Fisken den tar av," sa han, med en stemme som trengte
igjennom sagduren; "for slik en gullhake, inte større enn den
der, er det rart å få nå. Men sagflisa den tar tel år for år, og
en kan inte undres over at fisken inte går ut i elva; for lukker
'n på kjeften og skal ta en svelg reint vatn, så får 'n hele
kroen full ta sagflis og mukker. Den fordømte sagflisa! - Gud
forlate meg mi synd like væl - det er saga som gir oss brød,
både meg og mine. Men je blir så arg, når jeg tenker på de svære
kolvene je har dradd her i gamle dager."
Gutten var imens kommet efter med fiskekurven, men han så ut
til å være ille til mote over all larmen og uroen i sagen.
Forsiktig trådte han på gulvbreddene, og på ansiktet hans så en
hvor engstelig han var for vannet som bruste mellom hjulene
under føttene på ham.
"Her er det fælt å være, gi' jeg var vel hjemme," sa han.
"Hører du ikke hjemme her?" spurte jeg.
"Hå er det for en kar da, hå er du ifrå?" spurte den gamle.
"Å, jeg er fra Gamlebyn, og så har jeg vært hos fullmektien
på Brekke med et brev for lensmann; men jeg er så redd for å gå
alene i mørke," svarte gutten, som hele tiden hadde holdt seg i
nærheten av meg.
"Skjems du inte å syte for slikt, så stor og lang du er," sa
den gamle; men litt efter la han trøstende til: "Rettnå kommer
månen opp, og du får nok følgje med denna karen her."
Jeg lovet den mørkredde følgeskap like til Beierbroen, og det
lot til ågjøre ham litt roligere. Imidlertid stanset sagen, og
to av karene ga seg i ferd med å file og skjerpe sagbladene, med
en hvinende lyd som gikk til marg og ben - så gjennomtrengende
er lyden at den om natten ikke sjelden klinger fra de fjerne
sagene helt ned til byen gjennom fosseduren. Den syntes å virke
ubehagelig på nervene til den mørkredde gutten.
"Huff, her torde jeg ikke være en natt for mye godt," sa han
og stirret omkring seg som om han ventet å se en nøkk komme opp
gjennom gulvet, eller en nisse i hver krok.
"Ja, da har je væri her mang ei natt, je," sa gamlingen, "og
inte har je hatt stort for det heller."
"Jeg har hørt av mor at det skal være så mye trollskap og
fanteri i slike sager og kvernhus," kom det skremt fra gutten.
"Je har inte fornummi noe, je kan inte seia det," sa den
gamle. "Vatnet har nok blitt slått av og sett på for meg
imellom, når je har dorma litt på saga om natta, og imellom har
je hørt det var tusla i bakhunen, men sett noko har je aldri.
Folk trur inte på slikt heller nå," sa han, og skottet spørrende
bort på meg, "og demmerså tør det inte væge seg fram; folk er
for kloke og beleste nåtildags."
"Det kan du ha rett i," sa jeg, for jeg merket godt at det lå
noe skjult bak det blikket han sendte meg, og ville heller ha
ham til å fortelle gamle historier enn innlate meg på å drøfte
hans tvil og den påstand at opplysningen skulle være en skremsel
for nisser og underjordiske. "Det kan du ha rett i på en måte. I
gamle dager var folk sterkere i troen på all slags trollskap; nu
later de som de ikke tror på det, for å synes kloke og opplyste,
som du sier. Men i fjellbygdene hører en ennu at de
underjordiske viser seg, tar folk inn til seg, og slikt. Nu skal
du," føyde jeg til for riktig å få ham på gli, "nu skal du bare
høre en historie som skal være hendt etsteds, men hvor og når
det er hendt, det kan jeg ikke minnes.
Det var en mann som hadde en kvern ved en foss, og der var
det også en kvernknurr. Om mannen, som skikk er på noen steder,
ga ham lefseklining og juleøl for å øke melet, har jeg ikke
hørt; men det er ikke rimelig, for hver gang han skulle male,
tok kvernknurren fatt i kvernkallen og stanset kvernen, så han
ikke fikk malt. Mannen visste godt at det var knurren, og en
aften han skulle male, tok han med seg en gryte full av bek og
tjære og gjorde opp ild under. Da han slapp vannet på kallen,
gikk den en stund; men så ble den stanset, som han hadde ventet.
Han stakk og slo efter kvernknurren nedi rennen og omkring
kvernkallen, men det hjalp ikke. Til sist åpnet han døren som
gikk ut til kvernkallen og rennen. Men da sto kvernknurren midt
i døren og gapte, og gapet var så digert at underkjeften var ved
dørstokken og overkjeften ved dørbjelken.
"Har du sett så stort gapandes?" sa han.
Mannen fór efter bekgryten, som sto og kokte, slo den i gapet
på ham, og sa: "Har du kjent så hett kokandes?" Da slapp
kvernknurren kallen og satte i et forferdelig brøl. Siden har
han hverken vært sett eller hørt der, og heller ikke har han
hindret folk i å male." -
"Ja," sa gutten, som med blanding av frykt og nysgjerrighet
hadde fulgt min fortelling, "dette har jeg riktig hørt av
bestemor mi, og hu fortalte en annen stubb også om en kvern.
Det var oppå landet etsteds, og ingen kunne få malt der, for
det var så fullt av trollskap. Men så var det en fattigkjerring
som var så nødig om åfå malt litt en kveld, og hu ba om hun ikke
kunne få lov til å male der om natten. "Nei, gudbevares," sa
mannen som eide kverna, "det går ikke an at du maler der i natt;
det kommer nok til å spøke både for deg og kverna da," sa 'n.
Men kjerringa sa hun var så nødig om å få malt, for hun hadde
ikke mjælsåa å koke velling av og ikke matbeten å gi ungene. Ja,
til slutt så fikk a lov til å gå på kverna og male om natten.
Da hu kom dit, gjorde hu varme på under en stor tjæregryte
som sto der, og fikk kverna i gang, og satte seg til å binde på
en hose i skorsteinen. Om en stund kom det inn et kvinnfolk og
hilste på a.
"God kveld du," sa hu til kjerringa.
"God kveld," sa kjerringa, hu ble sittende og binde.
Men rett som det var, tok hu som var kommet inn, til å kare
varmen utover skorsteinen. Kjerringa kara 'n i hop igjen, hu.
"Hå er namnet ditt da?" sa den til kjerringa.
"Å, je heter Sjøl je," sa kjerringa.
Dette syntes hu var et rart navn, og så tok a til å kare
varmen utover skorsteinen igjen. Og kjerringa ble sinna og tok
på å skjelle og kara 'n i hop igjen. Dette drev dem på med en
lang stund; men best det var, fikk kjerringa veltet tjæregryta
nedover den andre. Hu til å huie og skrike, og så rente a ut og
ropte:
"Far, far, Sjøl har brent meg!"
"Å, har du sjøl gjort det, så får du sjøl ha det," sa det
borti berget."
"Det var godt det inte gikk gæli med den kjerringa," sa den
gamle gråskjeggen. "Hu kunne gjerne ha brent opp både seg sjøl
og kverna. Da je var heme, hørte je tala om noko slikt, som
skulle hendt der i gamle dager. Det var en gardmann der som
hadde ei kvern, og den brann for 'n to pinsekvelder på rad. Da
det lei til pins-tid trea året, var det en skredder hos 'n og
sydde helgeklær.
"Skal tru hosdan det går med kverna denna gongen, tru det
skal brenne i natt au?" sa mannen.
"Det skal inte ha no nau med det," sa skreddern, "gi meg
nøkkeln, så skal je passe kverna."
Det tykte mannen var både væl og bra; og da det lei på
kvelden, fekk skreddern nøkkeln og gikk ne-i kverna - hu var tom
enda, for hu var nybygd - og så sette 'n seg midt på golvet, tok
krittet sitt og slo en stor ring rundt ikring seg, og rundtom
den ringen skreiv 'n fadervår, og så var 'n inte redd, om så
sjølve fanden skulle kommå. Da det var høgstnattes, flaug døra
opp med ett, og inn kom det så tjukt med svarte katter at det
yrde. Dom var inte seine før dom fekk ei gryte på peisen og til
å legge på under, så det tok til å brase og frase i gryta, som
om hun var full av kokandes bek og tjære.
"Hå, hå," tenkte skreddern, "henger det slik i hop," og inte
før hadde 'n sagt det, før ei ta kattene skauv labben bak gryta
og ville velte a.
"Scht katte, du brenner deg!" ropte skreddern.
"Scht katte, du brenner deg! sier skreddern til meg," sa
katta til de andre kattene, og alle sammen bort frå peisen og
til å hoppe og danse rundt om ringen; men rett som det var,
luska katta bort til peisen att og ville skubbe over ende gryta.
"Scht katte, du brenner deg!" skreik skreddern, og skremte a
ifrå peisen.
"Scht katte, du brenner deg, sier skreddern til meg," sa
katta til de andre kattene, og alle sammen til å danse og hoppe,
og rett som det var, var dom borte att og fresta å velte gryta.
"Scht katte, du brenner deg!" skreik skreddern, og tok slik i
at dom fór bortetter golvet den eine over den andre, og så tok
dom til å hoppe og danse som før.
Så slo dom krins utenom ringen og tok på å danse rundt ikring
'n snøggere og snøggere, og til slutt så snøgt at det gikk reint
rundt for skreddern, og dom glodde på 'n med slike store fæle
auer, som om dom ville eta 'n levandes.
Men best som det var, stakk den katta som hadde vøri i ferd
med å velte gryta, labben sin innafor ringen, jussom hu hadde
hug til å få tak i skreddern. Men da skreddern såg det, løyste
'n på telgjekniven og heldt 'n ferdig. Rett som det var, slo
katta labben innafor ringen att, men i samme blinken hakka
skreddern labben ta, og alle kattene ut det forteste dom vant,
med ul og med skrik.
Men skreddern la seg i ringen, og sov til sola sto langt inn
på golvet til 'n. Så stod 'n opp, læste att kverna og gikk opp
på garden.
Da han kom inn i stua, låg både mannen og kjerringa enda, for
det var pinsemorrån.
"Signe dagen," sa skreddern, og ga mannen hånda.
"Takk, deg au," sa mannen, og han vart både glad og undren da
han fekk sjå att skreddern, det kan en nok veta.
"Signe dagen, mor," sa skreddern, og baud kjerringa hånda.
"Takk, deg au," sa kjerringa. Men hu var så bleik, og såg så
rar og forstyrra ut, og hånda si gjømte a under felden; men til
slutt rette hu fram den venstre til 'n og da skjønte skreddern
hosdan det hadde seg, men hå 'n sa til mannen og hosdan det gikk
kjerringa sia, det veit inte je." -
"Møllerkjerringa var trollkjerringa sjøl, hu da?" spurte
gutten.
"Kan veta det," sa gamlingen.
Det var nesten ikke råd å høre et ord lenger, for sagen gikk
igjen med sus og med brus. Månen var oppe og trettheten vekk
efter den korte hvilen. Jeg sa derfor farvel til den gamle, og
gikk elvedraget og myrene nedi dalen. Opp over byens røkslør
reiste Akershus seg med sine tårn, de trådte klart frem mot
fjordens speil, som Nesodden kastet seg langt ut i som en mektig
slagskygge. Himmelen var ikke ganske ren, og det var litt drag i
skyer og luft; månelyset blandet seg med sommernattens demring,
og dempet omrissene i forgrunnen av det landskapet som strakte
seg for våre føtter. Men over fjorden lå måneskinnet blankt og
strålende, mens Asker- og Bærumsåsene hevet seg over hverandre i
sortblå skygninger og dannet landskapets fjerne ramme.
Kveget av natteduggens kjølige bad sendte fioler og andre
natteblomster sin liflige duft ut over engene, men fra myrene og
bekkedragene kom av og til klamme luftninger, som isnet igjennom
meg.
"Huff, det grøsser i meg," ropte min ledsager. Han trodde at
disse luftningene var pustet av nattens ånder, og mente å se en
trollkjerring eller en katt med gloende øyne i hver busk som
rørte seg i vinden. En natt i Nordmarken
En julidag gjennemsiktig klar som en dag i september, et
solstreif over Bærumsåsene, en tilfeldig duft av gran vakte midt
i den hete sommertid i denne kvalme byen min vandrelyst og all
min lengsel efter skog og land. Jeg måtte og ville ut og innånde
den friske luftning fra elven og granene. Men bare et par dager
sto til min rådighet. Noen lang vandring var det således ikke
leilighet til; det måtte i det høyeste bli en fisketur i
Nordmarken. Forberedelsene var snart truffet; for fluer og
øvrige fiskeredskaper var i orden, og efter noen timers vandring
var jeg forbi Hammeren og gikk på skråningen av åsen bort imot
Kamphaug og forbi denne gården ned imot Bjørnsjø-elven. Dypt
nede tindret Skjærsjøen av og til mellem trærnes stammer og
åpningene i skogen. Fuglene sang av fullt bryst, og det var så
lett og fritt å ånde og å vandre i den søtt duftende skogluft.
Fossens sus kalte meg, og jeg var snart ved elvens utløp i
sjøen. Her strømmet den klar, men stri over kiselbunnen; for den
er sloppet ut av den ville kløften som danner dens dype leie
like fra utløpet av Bjørn-sjøen, i en strekning av en fjerdedels
mil, og iler nu som bevinget i Skjærsjøens favn. Så lenge som
den klemmes inne mellem fjellvegger og urer av opptårnede
stenblokker, tumler den seg voldsomt dypt nede i det mørke
svelg. Snart fosser den hvit med larm og brus, snart styrter den
seg i villhet høyt ut over sorte klippesider og løser seg opp i
damp; snart danner den - man kunne tro i anger over sin villhet
og ubesindighet - dype, stille, mørke eftertenksomme kulper. Men
det er bare en stakket hvile den søker, for igjen å ta fatt på
den viltre lek med friske krefter. Og dog har all dens larm og
villhet på denne tid av året ingenting å bety i sammenligning
med den som vekkes i tømmerfløtningens tid. Når demningen åpnes,
når Bjørnsjøens vide vanne slippes ut og tømmeret fløtes i
elven, overgår dens larm og brus alt man kan forestille seg.
Fossens drønn er som tordenbrak; trær og klippeblokker river den
med, og tømmerstokker knekkes som pipestilker.
Åsene på sidene av elven stiger bratt opp med sine urer, sine
uendelige vindfall og mørke graner, som alvorlige skuer ned på
den ville lek i dypet og forfrisker seg ved de dampskyene fossen
ustanselig kaster opp i deres grå, ærverdige lavskjegg. Og
mellem rognene og bjerkene, som nede ved bredden luter seg ut
over elven, ser fiskeren som ferdes i dette dypet, bare en smal
stripe av den blå himmelen, oftest fordunklet av dunster som
stiger opp fra fossen og svever langs åsene. Den som vil ferdes
her, må ikke kjenne frykt for vann eller fjell; for ofte er
kløften så trang at bredden blir borte og man må vade gjennem
elven; undertiden senker bunnen seg, og det dannes en dyp,
svartdunkel kulp med steile vegger, hvor elven i en skummende
foss styrter fiskeren i møte. Da må han komme seg opp de bratte
veggene og klatre frem mellem urene og stenene, som ofte raper
ut under føttene på ham, så han, hvis han ikke styrter ned,
henger svevende mellem himmel og vann og må klynge seg fast med
hendene, slik at det står blodige striper efter taket. Og
kjenner han ikke hver sten og stubbe her, så finner han snart i
den fortvilende stilling at han hverken kan komme opp eller ned,
"at han er gått i berg", som det heter i jegersproget.
Jeg sprang fra sten til sten med fiskestangen som
balansestokk og støttestav, jeg vadet og klatret og var riktig
heldig. I de klare hvirvler og under de glassgrønne kulper elven
dannet der den gikk med mindre voldsomhet, sprang småforellene
livlig; i de dype kulper under fossene skjøt større fisker frem
som gullblanke lyn, snappet fluene under vannet, rev snøret
susende av snellen og fór ned i dypet, men derfra ble de snart
brakt opp og i land.
Da jeg kom ut av kløften opp til elvens utspring av
Bjørnsjøen, hvilte jeg en stund på dammen; solen sto i nedgangen
og dens lys spilte mellem skogtoppene, mens himmelens dype blå,
aftenskyenes prakt og de mørke graner, som overalt innfattet
sjøen, speilet seg i dens blanke flate. Insektene summet i
luften og oppførte sine alfelette danser over vannet, mens
prektige fisker nu og da med plask og skvulp skjøt opp efter
dem. Over skogen langt mot nord sto der en blyfarvet skybanke
med gulbrune render. Lummerhete luftninger slo meg i møte og
gjorde brystet beklemt i skogensomheten; fjernt borte klang en
lur, eller kanskje det bare var gjenlyden av dens toner, som i
aftenens stillhet nådde mitt øre, svevende, hendøende, på en
gang forlokkende og klagende.
Jeg gikk igjennem Osskogen opp langs med vannet, for fra en
eller annen av de fremskytende oddene, om der ennu var folk
oppe, å rope efter båt over til Bonna, det eneste sted hvor
mennesker bor ved denne innsjøen.
Ved Skysskafferodden kom to gamle menn ut av skogen.
Den ene hadde et patriarkalsk tiggerutseende, og var en
aldeles kjempemessig figur med markert ansikt, buskete bryn og
et langt ærverdig gråskjegg. På hodet hadde han en topplue av
blått ullgarn, og over den gamle gråtrøyen hang en lammeskinns
pose i et rødt ullbånd. Den andre var en fisker som jeg oftere
hadde truffet på mine vandringer i disse ødemarkene. Hans slekt
hadde bodd og ferdes her så lenge noen kunne minnes, og hadde i
eldre tider ligget i evindelige klammerier med "skogfinnene",
som efter sagn i forskjellige bygdelag like til midten av
forrige århundre bodde spredt i Nordmarken og de store
skogviddene som i flukt med den strekker seg fra Lier og
Holsfjorden like inn i Gudbrandsdalen og Valdres.
Men gamle Elias har ikke alltid vært bare fisker. I sin
ungdom var han en kjekk sjømann, som likeså lite fryktet stormen
som kanonenes drønn. Han var med ved Gøteborg 1788, han var
båtsmannsmat på Prøvesten den 2. april 1801. Han har innåndet
duften av Middelhavslandenes oransjelunder, og har sett Indiens
palmer. I Nordmarken heter han Elias fisker eller Elias svenske
fra sitt første tokt. Nu er han krøpling og har understøttelse
av fattigkassen. Men de brede skuldrene og de kraftige armene
vitner ennu om hva han engang var for en kar, og når ordet
løsner seg fra leppene og han taler om kommandørkaptein Lassen,
om havet, om annen april og om sine fisketurer i Nordmarken,
kommer det liv i øynene og i det ellers slappe og skjeggete
ansiktet. Gamle og unge lytter gjerne til hans fortellinger, og
Elias er en velkommen gjest overalt, selv hos de små sjeler, som
ser med misunnelse på hans hell som fisker. For fisker er han
fremdeles med liv og sjel, og hans ferdighet, hans mangeårige
kjennskap til fiskens gang og levevis i disse elvene og vannene,
gjør at hans strev i alminnelighet krones med et sjeldent hell.
I den beste fisketid ser man Elias fisker, selv nu i hans fire
og åttiende år, hver uke dra til byen med en uhyre vidjeskreppe
full av fisk på ryggen. Men en svakhet har han. Han søker altfor
meget å fylle ut kløften mellem før og nu ved den nordiske
Lethe. Når han vender hjem fra byen, er skrittene vaklende og
hodet tungt, og skjønt han ikke har langt til sitt hjem, - den
lille hytten som ligger på en bakke til venstre for veien straks
før man kommer til Skjervenbroen i Maridalen - hender det at han
undertiden overnatter ved siden av veien.
"Vel møtt, fiskere," sa jeg.
"God kveld," sa de begge og lettet på luene.
"Godaften, Elias, skal vi nu møtes her igjen?"
"Ja, jeg er som skyfloken jeg," sa Elias, "den er der når de
minst venter den."
"Tenker dere å fiske her til natten?" spurte jeg.
"Vi har nok tenkt å freste den litt i natt," sa Elias; "det
er tidlig på året ennå, men kommer det vind og regn, så tør den
nok slå etter."
"Ja, det tror jeg også, Elias."
"I har vel tatt den slemt i elva?" spurte Elias med et
nysgjerrig blikk til fiskekurven min.
"Jeg har fått en del, men der er ikke mange som er over to
merker," sa jeg, og åpnet lokket.
"Det er over halvannet pund,...se der er en lekker fisk og
der er flere også...jammen var det lekkert fiske," sa Elias.
"Han fisker vel med fly han?" spurte den andre.
"Du kan vite det," sa Elias, idet han forgjeves gjorde noen
kast ut på vannet med sin stang; "du kan vite det; jeg sto ved
sida av han og meita i Haklo-oset i fjor, og jeg fikk ikke
bittet engang, mens han tok halvpundet, og det ratt også."
Jeg spurte hvor hans kamerat var fra, og fikk vite at han
holdt til på Hadelands-åsene om sommeren. Nu skulle han til byen
og kjøpe salt; men han ville gjerne ha litt brennevin og tobakk
med det samme; og midler til det aktet han å skaffe seg ved
fiske.
Da natten falt på, brøt uværet løs: det tordnet og lynte i
det fjerne; de mørke masser bredte seg ut; skyenes omriss ble
mer og mer ubestemte og utvasket, og til sist hang regnet og
skyene som et grått teppe nedover åsene. Foran været og regnet
strøk en frisk vind henover vannet. Nu var tiden der til å
fiske. Enkelte større fisker slo efter og ble av og til fanget,
men oftest slo de feil.
"Den er ikke riktig hjerta på å bite ennå, derfor tar den så
ofte imist," sa Elias, som holdt på å bringe en fisk i land.
Med de første regndråper sprang fisken plask i plask efter
metemark og fluer; men da skuren brøt løs for alvor og det
begynte å hagle og skyllregne, var det aldeles forbi.
"På morrasida tør den nok få bedre hjertelag," sa
hallendingen.
"Hva mener du om været?" spurte jeg efter noen tids forløp.
"Det klarner jo opp over åsen?"
"Østa glette gir våt hette. Det kommer mer regn, men det tør
nok bli litt opphold iblant," svarte hallingen. "Der kan I høre;
den karen spår også om regn," vedble han, da det langt ute fra
landet lød et vedholdende fryktelig skrik, nesten som om et
menneske var i livsnød.
"Er det nøkken?" spurte jeg.
"Jesu navn, si ikke det da; det var lommen," sa Elias.
Vi ga opp fisket inntil videre og besluttet å tenne et bål,
for vi var gjennemvåte. De gamle dro kvist og stokker sammen;
jeg skaffet ild, og snart flammet det et bål på pynten av odden.
Bålet i forening med min niste unnlot ikke å øve sin opplivende
virkning på mine stallbrødre, og det ble en livlig samtale om
fiske, om ørretens gang og levevis i Nordmarken og røyens i
vannene på Hadelandsåsene. Elias dvelte med forkjærlighet ved de
fisketurene han hadde gjort til Nordmarken i yngre dager, når
han var kommet hjem fra reis.
"Da var her fisk å få," sa han, idet han tente sin korte
snadde; "men der var ikke slik sjau med vanna heller, og ikke så
farlig om det kom opp et par stokker i dammen om natta, så
fisken kunne gå ut i elva. Ja, ja, ved Sandungdammen var det
godt å fiske den tid; for da sto den utafor de to berga og den
djupe kulpen, der I veit den står nå. Jeg tok åtte pund der ei
natt, og der var ingen under tre merker. Men nå veit fisken mest
ikke hvordan det er stelt med den, for den får aldri ha sin
riktige gang."
"Det må ha vært morsomt å fiske her i de tider, Elias," sa
jeg, "men det hendte vel den tid også at fiskeriet slo feil for
deg en gang imellem?"
"Det var rart om det skulle slå reint feil; noe fikk jeg
alltid," svarte han. "Jo, en gang hadde jeg så nær ikke fått
noe, men jeg fikk enda. Det gikk så forunderlig til at jeg ikke
har kunnet skjønne det. Slikt har jeg aldri vært ute for hverken
før eller sia."
"Hvorledes gikk det da?" spurte jeg.
"Du får fortelle oss det, Elias," sa hallendingen; "vi har
slikt slag åbestille nå."
"Jeg tenkte så," sa Elias.
"Det var i 1806. Jeg lå i byen i den tid, men det var så
strengt at ingen matros måtte være lenger borte enn én dag og
ikke over en halv mil fra Christian, med mindre han meldte det
for kommandørkaptein Lassen. Jeg hadde lyst til å gå i Nordmarka
og fiske; så meldte jeg meg og skar ut med litt niste og en
buttel brennevin i hver lomme. Det gikk kleint med fiskeriet. I
Bjørnsjøelva fikk jeg ikke et napp. Da jeg kom til dammen, lå
båten der; den tok jeg og rodde over til Smalstrøm; men der var
ikke fisk åfornemme, hverken på vannet eller der. Så strauk jeg
nordover til Hakloa. På veien møtte jeg Per piper, som var en av
de beste fiskere som gikk her i marka i den tid. "Det er ikke
verdt du går lenger, Elias," sa han; "jeg har vært nord i
Katnosa, men jeg har mest ikke fått beinet. Se her," sa han og
tok fram skreppa si, og alt det han hadde, var vel en snes små
pinner så lange som fingeren min.
"Har jeg trøytt alna, så trøyter jeg vel kvarten også, min
kjære Per," sa jeg og skjenkte han en dram eller to. Ja
gudbevares, jeg tok en sjøl også. "Det torde vel hende den biter
for meg, om den ikke biter for deg," sa jeg.
"Jo visst!" sa piperen. Dermed skiltes vi.
Jeg gikk like til Storløken i Katnosa, for biter det ikke
der, så biter det ingensteds. Nei, der var ikke bitt å få der
heller. Så gjorde jeg opp en nying og fekk meg en dram til og
varma meg litt, og så sov jeg til langt ut på dagen. Jeg fresta
litt i Katnoselva igjen, men der var ikke fisk åkjenne, og så ga
jeg meg på heimveien. Men da jeg kom til Skysskafferodden i
Sandungen, så er det et lite tjern der, som de kaller
Skysskaffertjernet. Der hadde jeg hørt det aldri skulle være
fisk å få, enda de sa det gikk kulter uti der som tømmerstokker.
Men det var et huldretjern, og ingen torde fiske der den tida.
"Du får freste, Elias," tenkte jeg, "kanskje huldrefisken går på
beite, når den andre ikke er heime," og dermed skar jeg ut på
flytetorven og kasta ut like ved det vesle bekkeoset, for det er
en liten bekk der, som sildrer ned til Sandungen gjennom myrene;
men når dammen er stengt og vannet stort, stuer det opp i
tjernet gjennom myrene og under flytetorven. Med det samme nappa
det i, og fisken stakk under torven; men den lå på bunnen så
tung som ei reiverunge; jeg kunne nok merke det ikke var noen
ørret. Da jeg fekk den opp, var det en åbbor på åtte merker.
Litt utpå så jeg det gjorde en hvelv opp i vannet, så det ringa
seg. Der kasta jeg ut. Ikke var marken i vannet, før fisken hogg
i; men det blei både slag og plask, og jeg baska me'n ei lang
stund, før jeg fekk'n opp; Men da var det en ørret mellom sju
åtte merker, av den vakre fisken som er i Sandungen, feit og
brei, med lite hue og så gul som voks, men mørkere over ryggen
enn sandungsfisken. Ja, jeg blei stående der og kasta opp den
ene etter den andre, på fire, fem, seks merker og så. Men så kom
jeg til åse ned bak meg; der lå det to vakre fisker og den
tredje i kors over dem. Jeg undres nå på hva det skulle bety, om
der var noen fisker som hadde lagt dem igjen, eller hvor de var
kommet fra; men jeg så ingen. Så gikk jeg et lite stykke lengre
bortpå, og der hvor jeg såg en hvelv, kasta jeg ut. Fisken beit,
og det varte ikke lenge før jeg hadde fått vel to pund. Som jeg
da kom til å se bak meg, så lå der fem store vakre fisker der
igjen. Ja, jeg undres på hvem det kunne være som hadde lagt dem
der, men jeg tok dem da opp og la dem i fiskesniken, både disse
og de tre jeg først blei var. Men da blei der slikt vær og sånt
et gny og brak i skogen at jeg trudde den skulle ryke ned på meg
med det samme. "Nei, dette kan aldri være riktig," tenkte jeg,
"her er det nok ikke godt å være," og dermed tok jeg de åtte
fiskene jeg hadde funnet, og la dem på en stokk etter hverandre,
så at den kunne ta dem som eide dem, eller fugl og dyr kunne ete
dem opp; jeg ville ikke ha dem. Dermed la jeg ned til Sandungen,
og det er ikke så mange skritt det. Men da jeg kom dit, var det
ganske stilt, og vannet var så blankt at både åsene og skyene
sto i det. Da skjønte jeg det var huldra, som hadde vært ute." -
Til denne fortellingen knyttet nu hallendingen forskjellige
historier om huldretjern og vann med dobbelt bunn, hvor fisken
hører huldren til og bare får lov å komme opp hver sankthansdag,
men med ett avbrøt han seg selv midt i fortellingen med et
utrop:
"Kors i Jesu navn, hva er det for et lys der borte? Det er
blått!"
Elias mente det ikke var langt fra Smalstrøm. Meg forekom
lyset mere rødt enn blått, og jeg antok, som det senere viste
seg, at det var et par fiskere som hadde leiret seg der og gjort
opp varme. Nu gled samtalen over på skattegravere og skatter og
om blå lys, som brenner over dem. Således fortalte Elias, at
hans bestefar eller oldefar - jeg minnes ikke mere hvem av disse
troverdige personer det var, men antar den første - hadde sett
en sølvåre på bunnen av Blankvannet, så tykk som en tømmerstokk,
og nu fulgte flere historier som jeg vil søke å gjengi så godt
jeg kan.
"Han bestefar," fortalte Elias, "kjørte tømmer fra Nordmarka
til Sørkedalen. Det var utpå vårsida, så snøen og hålken var
borte. Men han hadde med seg en liten jentunge; og da de kom
mellom Vindernsetra og Blankvannsbråten, så gleid hun. "Nei,
far, jammen er det hålke ennå da," sa hun. Han så der hvor hun
hadde glidd, men han så straks at det var sølv og ikke hålke. Så
hogg han øksa i det.
"Ja, du har rett, barn, det er rart at hålken kan holde seg
så lenge," sa han, og lot seg ikke merke med noe. Fra den tid
kjørte han titt og ofte til byen og tok mange penger inn. Men
når han reiste, så reiste han hverken veien om Maridalshammeren
eller om Sørkedalen; men han hadde en vei for seg sjøl gjennom
skog og mark, som gikk bortover alle åsene og kom ned mellom
Frognersetera og Ris. En gang han var i byen og hadde drukket
litt, så han var på en kant - det var i gamle Ramstadgården i
Grensen - så satt han og kytte og var kar:
"Ville jeg bare, skulle jeg gjerne sko hestene mine med
sølv," sa han.
Der satt mange der, og noen som var der, tok vitner på det,
og skreiv det opp. Men før han farfar kom heim, var han død, og
sia den tid har ingen sett noe til sølvet, enda de både har
skjerpt og gravd borte i marka der."
"Jeg har hørt si at han har vært hard til å leite etter
skatter alle sine dager den karen," bemerket hallendingen, og la
en tørr tyrirot på bålet.
"Du kunne visst fortelle mere om ham du, Elias, når du bare
ville," tilføyde jeg.
"Der er nå ingen som trur riktig på slikt i våre dager,"
svarte Elias; "men jeg kan nok fortelle likevel jeg.
Den tid han farfar var unggutt, var han og en annen kar ute
og grov engang, de hadde vel sett blå lys, kan jeg tenkte, eller
kanskje de visste hvor pengene lå. De grov i to torsdagsnetter,
og det kom så mange julebukker og underlige skikkelser til dem,
at de aldri hadde trudd der fans så mye stygt. Der kom både
bjørner og udyr og stuter med store horn og alt det fæle som til
var, og vel så det. De var redde og tenkte hvert øyeblikk å ta
beina fatt; men de holdt ut og tidde stille. Så var det den
tredje torsdagskvelden, da blei det mye verre enn begge de
forrige gangene: men de grov og tidde stille, og det varte ikke
lenge, før spaden skrapte ned på kopperkjelen. Rett som det var,
så kom det kjørende ei vogn forbi med seks svarte hester for, og
det gikk som en vind. Om ei lita stund kom der ei gammal
kjerring etter, som akte seg fram i et trau, men kjeften hennes
gikk som ei pepperkvern. "Jeg tar dem nok att, jeg tar dem nok
att, jeg tar dem nok att," sa hun i ett vekk og gnudde seg fram
i trauet. "Å i helvete tar du dem att!" sa han farfar; men med
det samme var kjerringa borte, og pengekjelen sakk ende ned.
"En annen gang skulle du tie stille," tenkte han farfar, og
det varte ikke lenge, skal jeg tru, før han var ute igjen. Den
gangen var det ei gammal kjerring, som hadde sett en stor
kopperkjel full med penger, just som hun gikk nedover jordene
ved Grefsen i Akers sokn. Tre dager før sankthanstid står
pengene oppe, må vite; men for hennes øyer så det ut som der lå
en stor diger orm oppe i kjelen og velta seg ovapå pengene. Så
var det to stykker fra Christian, den ene var enda en høker som
eide både gård og grunn, og den andre var en underoffiser; og de
slo seg sammen med han farfar om å grave opp kjelen. Ja, de grov
i tre torsdagskvelder, og den tredje kvelden skrapte de ned på
hankene, så det skrasla i pengene, og de tenkte de snart skulle
ha den. Men nå skal I vel høre spell! Så syntes høkeren at
gården hans nede i byen sto i lys loge, og enda det var så langt
- en veit det er vel ei halv mil fra Grefsen - så syntes han at
han skjellig så at kjerringa hans sto midt inne i logen med en
unge på armen. "Det er nok ikke tid for meg å være her nå," sa
han, og kasta spaden og ville avsted; men med det samme var det
forbi med varmen og det var det med pengene også, for kjelen den
sakk.
Men så var det det jeg ville fortalt først. Det var kar til
mann det: han var ikke fælen han. Til sist så la han i veien
ganske aleine en torsdagskveld, og begynte å grave på et annet
sted, som han visste der lå penger. Og det gjorde han den neste
torsdagskvelden og, men han så så urimelig mye stygt at de aldri
kunne få han til å tale om det. Men da det var høgstnattes den
tredje torsdagen, så kom det en olm okse fram fra bunnen av
gropa, som hadde store lange horn, og dem ville den stange tvers
igjennom han, syntes han. Men han tok oksen i horna, og således
blei han stående til sola rant. Da var oksen blitt til en stor
kopperkjel full med penger, og horna som han holdt den i, det
var hankene på kjelen."
"Det er mest stygt å høre slikt," sa hallendingen, "helst når
det er så vondt for å tene en skilling som det er nå for tida.
For det trur jeg at den som ikke har løst seg fra kakjisma og
sin frelser aldri finner noen skatt."
"Efter det du har fortalt om din bestefar, Elias, skulle en
ikke tro at du behøvde å gå til byen hver uke for å selge fisk,"
sa jeg.
"Å, Gud hjelpe meg så sant," svarte Elias. "Far min arva ikke
anna enn armoda efter far sin, enten nå han farfar hadde brukt
opp det han hadde funnet, eller de som hadde gitt ham det, hadde
tatt det tilbake igjen. Og jeg arva akkurat ei gråtrøye og ei
treskei etter min far."
"Det er som jeg sier," sa hallendingen; "der er inga lykke
ved slike penger, de går så fort som vatnet i fossen."
Søvnen tok nu til å sige på oss, og samtalen begynte å gå i
stå. Men i den tilstand vi var, tørre på den ene siden, som
vendte mot ilden, og våte på den andre, holdt jeg det for mindre
rådelig å overgi seg til en slummer som man ufeilbarlig ville
våkne opp av med hakkende tenner og stive lemmer. Jeg skjenket
derfor mine feller en dram, tente pipen og oppfordret dem til å
holde seg våkne ved å fortelle noe. Elias fortalte mange
historier, om hvorledes nissen hadde husert i Sandungen i gamle
dager, og påsto at det ennu var blodflekker i stallen der, efter
at nissen en natt hadde slått i hjel den hvite hesten til Pål
Sandungen; om hvorledes de sto i vinduene og så at han skrapte
saltet på hellen fra de andre hestene til kjæledyret sitt, om
gamle Jo Hakloa, som hadde tjenestejente sammen med huldren; om
Lukas finne, som hadde bodd i Fortjernbråten og kunne så meget
at han frelste jorden sin for alle slags udyr, så aldri noe
kreatur ble slått eller revet for ham, - og meget mere, som
hadde tildradd seg i Nordmarken i gamle dager.
Til sist begynte hallendingen også å fortelle om det som
hadde hendt hans frender og venner. Der var en egen patos i hele
hans måte å fortelle på, som det ville være forgjeves for meg å
prøve på å gjengi. Det var hans egen faste tro på
tilstedeværelsen av disse naturmaktene han snakket om, som ga
hans fortellinger denne eiendommelige virkning, som øktes ved at
han talte i en dyp bass og i et langsomt, men velordnet
foredrag.
"Den tid da krigsfolka låg ute i Holsein," begynte han, - "ja
du minnes nok den tida, du Elias? - var farbror min, som budde
på Ringerike, oppå Krokskogen med noen andre. De lå ved
Flak-setrene sønnafor vegen og hogg kolved. Ved kveldstid gjorde de
opp en nying i en hellbakke og roa seg der, men de hadde ikke
sovet lenge, før de hørte ungeskrik og tralling. Han farbror såg
opp, og på en bergpynt beint imot dem fekk han se der satt ei
hulder med en skrikende unge; den sang hun for og prøvde å
stagge det beste hun kunne. "Hva sitter du der for, du?" spurte
han farbror. "Å, mannen min er borte," svarte hun, "og så tykte
jeg jeg likså godt kunne gå ned her og hygge meg til dere."
"Hvor er mannen din da?" spurte farbror.
"Han er ute i krigen han, der hvor de andre krigsfolka er,"
svarte huldra.
Men ungen blei mer og mer gretten, og skreik og bar seg og
holdt et slikt hus at det var reint umulig å få søvn på øynene.
Dette syntes han farbror var for galt, han blei harm og sint og
tok den ene varmebrannen etter den andre og kasta opp imot
henne. Og så blei hun borte, men omkring i alle åsene og haugene
skratta og lo det.
"Det var hygge du fikk av de karene, Gyri Haugen!" ropte det.
Men nå skal jeg fortelle noe, som hendte en av skyldfolka
mine på Ringerike," ble han ved.
"Han var møller på Viul og het Per Pålsen; sia kom han enda
til kvernbruket på Henseiene i vassdraget Væla ytterst i Ådalen.
Han gikk mye oppå åsene og fiska, og så var han en gang oppe ved
Buttentjernet, som ligger i kanten av Hofseteråsen mellom
Marigardsskogen og Bergermoen. Der gjorde han seg opp en nying
og la seg til å sove natta over. Halvanna års tid etter var han
oppe og fiska igjen. Om natta kom det ei kjerring til han med en
liten unge på armen.
"Der ser du ungen din, Per," sa hun.
"Ungen min? Det var artige ting det! Hvorledes skulle jeg
fått den ungen da?" spurte Per Pålsen.
"Du husker nok den gangen du var oppe her sist, for halvanna
år sia," sa huldra.
Den gangen talte han nok ikke om det til noen, men seinere
hen i åra -for han gikk alltid oppå åsene der og fiska om
sommeren, og alltid hang den samme huldra etter han - sia talte
han til mange om at han hadde ei dotter med huldra, som vel
kunne være så gammal som barna pleier være, når de går til
presten. Meg fortalte han det aldri, enda jeg kjente ham vel;
men jeg har hørt det av en han sjøl hadde fortalt det til. En
gang var hun kommet til ham, og hadde spurt om han ville se
dotter si. Så hadde hun lukket opp ei dør i berget, og der var
allting av sølv. Ja, iblant tok Per Pålsen andre med seg opp på
åsen på fiske også, og da såg de to huldrer, som sto på den
andre sida av Buttentjernet og fiska åbbor. Ellers var det i
Stortjernet Per Pålsen fikk den meste fisken, men det var ingen
andre som fekk fisk der. Men en gang han gikk oppover åsen,
ropte det: "Du får vende att nå, Per, vi behøver fisken vår
sjøl, for det er barsel hos dem i Lia." En gang var en mann som
hette Halvor fra Marigard, med han. Ham hadde han lovt at han
skulle få se huldra. Da denne Halvor Marigarden fekk høre hun
kom drivende med buskapen sin, blei han så redd at han ville av
sted. Men Per Pålsen ba han stane og bare stå stille, så hadde
det inga nau. Og da så de hun kom drivende med heile bølingen.
Dette så de granngivelig begge to." -
Elias hørte ikke mere av fortellingen; han sov en velsignet
søvn på den hårde stenen, og snorket så det ga gjenlyd i skogen.
"Han sover han," sa hallendingen, "men ennå skal jeg fortelle
ei historie, som jeg synes er underlig; men så får vi kurre oss
litt vi og, ellers blir vi for tunge til morgenen."
"Der var en bonde, som budde i Telemarken, hvor far min er
kommet fra," begynte han sin fortelling, "og han åtte en stor
gard, men han visste ikke av anna enn uår og skade på krøttera
sine, og til sist måtte han gå fra både gard og grunn. Litt
hadde han igjen, og for det kjøpte han seg en liten plass, som
låg for seg sjøl, langt borte fra bygda, i vill skog og mark. En
dag han gikk på gardstunet, møtte han en mann.
"Goddag granne," sa mannen.
"Goddag," sa bonden; "er du grannen min? Jeg trodde jeg var
aleine her."
"Der ser du garden min," sa mannen, "den er ikke langt fra
din." Og der låg der en gard også, som han aldri hadde sett før,
stor og gild og i full stand. Da kunne han skjønne at det var
underjordiske, men han blei ikke redd for det; han ba grannen
inn for å smake på ølet sitt, og grannen drakk både godt og vel.
"Hør nå," sa grannen, "en ting skal du lye meg i."
"La meg få høre på det først," sa bonden.
"Du må flytte fehuset ditt, for det står i vegen for meg,"
svarte grannen.
"Nei, det gjør jeg ikke," sa bonden. "Jeg har bygd det opp
nytt i sommer, og nå lir det til vinters. Hvor skulle jeg gjøre
av buskapen min da?"
"Ja, ja, du gjør som du vil, men river du det ikke ned, er
jeg redd du kommer til å angre det," sa grannen. Og dermed gikk
han.
Mannen gikk og undres på dette, og visste ikke hva han skulle
gjøre. Ågi seg til å rive ned et nytt fehus mot vinternatts
leite syntes han var reint ulikt, og lita hjelp hadde han også.
Rett som han sto i fjøset sitt en dag, sank han ende ned
igjennom golvet. Der hvor han kom ned, var det så urimelig
gildt. Allting var av gull og sølv. Med det samme kom den mannen
som sa at han var grannen hans, og ba ham sitte ned. Om en stund
blei der båret inn mat på sølvfat og øl i sølvkrus, og grannen
ba ham sette seg inntil bordet og ete. Bonden torde ikke anna og
flyttet seg inntil bordet, men rett som han ville ta opp i fatet
med skeia, falt det noe ned i maten fra loftet, så han mista
matlysta med det samme.
"Ja," sa huldrekallen, "der kan du se, hva kuene dine gir
oss. Matro får vi aldri for hver gang vi setter oss til bords,
er det uråd straks, og om vi er aldri så sultne, så mister vi
matlysta og kan ikke ete. Men vil du lye meg og flytte fjøset,
så skal du ikke mangle fôr og grøde, om du blir aldri så gammal.
Men vil du ikke, så skal du ikke vite om anna enn uår, så lenge
du lever."
Da mannen hørte det, ga han seg straks i ferd med å rive ned
fjøset og tok til å sette det opp et anna sted. Men han bygde
ikke aleine, for om natta mens alle sov, var det lagt like mange
stokkekvarv som om dagen, og det kunne han nok skjønne, at det
var grannen som hjalp ham.
Han angra heller ikke på det sia, for han hadde fôr og korn
nok, og feet trivdes vel. Så blei der en gang et hardt år, og
det var så knapt for fôr at han gikk og tenkte på han skulle
selge og slakte halve buskapen sin. Men en morgen budeia skulle
i fjøset, var buhunden borte og alle kyrne og alt ungfeet med
den. Hun til å gråte og si det til husbonden, må tenkte. Men han
tenkte ved seg sjøl at det var grannen som hadde tatt dem på
fôr. Og det var det også, for da våren kom og det blei grønt i
skogen, så hørte de en dag fehunden kom gjøende og springende i
skogkanten, og etter den kom alle kvigene og alt ungfeet fram,
og det var så blankt at det var en lyst åse."
I le av ilden la vi oss til hvile og fikk oss et par timers
kvegende søvn på den nakne stengrunnen. Da dagskjæret lyste over
åsen, var vi ute på sjøen; for hallendingen, som istedenfor sitt
eget usikre fiskeri hadde foretrukket å følge med meg og bære
fiskekurv og håv, hadde hentet gamle Christen Bonna med båten.
Jeg rodde opp over Bjørnsjøen og fisket i Smalstrøm og Hakloa.
Det var gunstig fiskevær, for det vekslet med solskinn og
regnbyger hele dagen. Først sent om aftenen kom jeg tilbake til
byen, med fiskekurven full av ørret og hodet fullt av historier. Huldreætt
Vi hadde vært på besøk på Bjerke. Proprietæren og gamlemor rodde
hjem søndag aften; men jomfru Marie og småguttene hadde tigget
og tryglet så lenge til de fikk lov å bli over til mandagen for
å ta veien hjem over åsen, "og se utsikten", het det; og jeg,
læreren, gjorde av mange grunner følge med dem. Den
mandagsmorgenen kom for snart på oss alle sammen. Ledsaget av
vår vertinne, den gode mor Bjerke, og hennes sønn, vandret vi
opp gjennem Bjerkehagens løvrike lunder, hvor rødstjerten og
bokfinken i oretoppene feiret dagen med raske velklingende slag;
fluesnapperne vimset omkring mellem grenene og ga sitt ord med i
laget, mens havesangeren beskjedent skjult bak løvet, lot sin
muntre sang strømme ut fra de tette, dunkle kroner. Morgenen var
så stille og lun; bladene på bjerken rørte seg nesten ikke, og
da vi kom opp av stien gjennem engene, så vi ennu at duggperlene
funklet på kløveren og i maristakkenes foldete blad, når det
falt et solstreif i det grønne. Svalene strøk lavt efter de fine
libellene; buskskvetten satt gyngende på en tistel og kvitret i
akeren. Her hadde vi lerkesang fra den blå himmelen, som på alle
kanter var randet av lyse sommerskyer.
Da vi var nådd på den andre siden av kongeveien, skiftet
landskapet helt karakter. Det bar oppover åsen; furuen og granen
hvelvet svale koller over oss. Ennu lød lerkenes triller over
til oss; men de tonene som hadde hjemme her, var bare skjærende
pip fra travle meiser, gjertrudsfuglens skrik, som varslet regn,
og værstillernes glam under skyen. Trett efter stigningen hvilte
vi et øyeblikk på de flate mosegrodde stenene ved Prestemyren,
drakk en avskjedsskål med vårt følge, og kveget oss ved synet av
Øyerens blanke flate, som vi skimtet mellem furutoppene.
Småguttene var alt ute på myren for å sanke multer, og jublet
hver gang de så en rødmende kart. Jomfruen og jeg fulgte efter.
Kranset med furu og gran strakte myren seg fjerdinglangt ut mot
vest. Bare enkelte grupper av ranke siv eller tuer av den
lysegrønne kalmus brøt ensformigheten i den store flaten. Av og
til sprang det frem en odde, og ute på pynten så vi her og der
en gulnet barhytte, som sto igjen som et minne fra orrfuglleiken
om våren. Mot nord, den veien vi skulle, var det knapt et tusen
skritt over. Rundt bredden sto lyngen i blomst, men ute på myren
vinket nøkkerosenes gule prektige beger, den skjeggete
bukkebladblomst og den sirlige myrkongen mot oss. Pyntet med
nikkende myrdun, multeblomster og fint starrgress spilte
mosteppet i de forskjelligste overganger og gynget under føttene
på oss, som om det hvilte på et bølgende hav. Vi gjorde også en
liten avstikker for å sanke multer. Da vi igjen kom frem mot
pynten av en av disse furukronede oddene, svingte dunkjevlen
sine store valseformige aks frem og tilbake over hodene på oss:
en skjærende vind pep oss i ansiktet, og like over oss sto mørke
skymasser med grålige, utvaskede render. Det brygget til en
regnskur; vi kjente alt enkelte dråper. Jeg trøstet min
forskrekkede ledsagerinne med at vi nu skulle finne ly i den
gamle vardehytten som sto igjen fra krigens tid. Den lå knapt et
par bøsseskudd borte, rett oppfor den lutende furuen ved myren.
Da vi nådde bredden, skyllregnet det; men nu hadde det ingen
nød, vi kjente fast grunn under føttene, skogen dekket oss, og
et par minutter efter var vi oppe på bakken og vel forvaret i
vardehytten. I grunnen var vi på ingen måte vel forvaret. Taket
var styrtet ned; bare en liten snipp var igjen av det i det ene
hjørnet, så vi fritt kunne se himmelens fugler fly over oss. Men
i dette ene hjørnet, under den lille snippen hadde en
menneskevennlig skytter eller vedhugger anbrakt en benk av et
par briskestammer mellem tømmerstokkene, så lang at der med nød
og neppe var rom til to. Her måtte vi altså ta plass, og jeg
syntes det var et herlig sete. Småguttene klatret med fare for
liv og lemmer opp på levningene av den gamle skorstenen i det
andre hjørnet og sto der mot den grå himmelen og trettet om de
kunne se ni eller elleve kirker, til de ikke så de nærmeste trær
for regn.
Man skulle vel tro at vår stilling i kroken hadde gjort oss
fortrolige og meddelsomme. Men det var ikke så; jeg satt og
stirret i taushet på Øyerens flate, som gjennem døråpningen
viste seg mattskimtende i regnfloret; jeg så efter småguttene på
skorstensruinen, og på mine egne ben. Stjal blikket seg over til
min skjønne nabo, var det bare for å vende tilbake med dobbelt
fart. Situasjonen var erotisk og komisk tillike; det var
kjærlighet i huslærerkategorien. Vi satt der som et par høns på
en pinne. Grip leiligheten! hvisket jeg til meg selv. Mens jeg
gikk og vadet i myren, hadde jeg i stillhet øvd meg på den tale
jeg hadde tenkt å anbringe ved ti lignende leiligheter.
Hvorledes den lød, erindrer jeg ikke nu; men det vet jeg at den
alltid ble sittende i halsen på meg, når den skulle brukes. Nu
var det skjebnesvangre øyeblikk der igjen. Småguttene var nede
av pipen og tumlet seg utenfor i blåbærlyngen. Jeg holdt det for
nødvendig å begynne min erklæring med en viss kjekkhet, og jeg
våget virkelig å legge armen om hennes liv; men det viste seg
snart at jomfruen var meget kjekkere enn jeg. Hun sprang opp og
sto truende og lattermild foran meg.
"Hva vil De meg? Min Gud! vet De hva De våger?" sa hun. "De
kjenner jo min slekt! De vet vel at jeg stammer fra huldrefolk,
og at det rinner trollblod i mine årer?"
"Min beste jomfru," sa jeg stakkar, som imidlertid var kommet
en smule til sans og samling igjen; "jeg skjønner Dem ikke, jeg
vet ikke," føyde jeg til for dog å si noe, "om en så fordektig
herkomst."
"Nå, det var da rart at mor, som har fortalt Dem så mange
eventyr og historier, ikke har fortalt Dem det. Min oldemor
eller tippoldemor var jo en virkelig hulder. Nå skal De høre;
men hvis De ikke vil at jeg skal bli gjennemvåt, må De forunne
meg å sitte i fred på pinnen ved Deres side. Nå da, mine
tippoldeforeldre eller tipptippoldeforeldre (de vet jeg ikke
riktig) lå til seters en sommer. De hadde en sønn, og han var
med dem. Da det led på høstsiden og de skulle reise hjem fra
setra, sa gutten, at han ville bli igjen der, for han hadde lyst
til å se om det var sant hva de sa, at huldra kom dit med
bølingen sin, når folket reiste hjem. Foreldrene likte ikke
dette noe videre, og sa at det kunne han nok tro, det var både
visst og sant, for det visste så mange å fortelle om. Sønnen ga
seg ikke, han ville bli der allikevel, og til sist fikk han lov;
til niste ga de ham et fat fløtegrøt, og så reiste foreldrene.
Rett som han lå i sine egne tanker, begynte det å bli levende
ute på setervollen. Han hørte bjellene klinge, kuene brølte og
sauene brekte, og det var snakking og styr og stussing og
stelling akkurat som når bølingen kommer til seters. Om litt ble
det stilt, og en stund efter kom to fremmedfolk inn. Den yngste
av dem var så vakker at der ikke var noen måte på. De ga seg til
å rydde og stelle derinne, og begynte å koke melkegrøt. Imens
lot gutten som han sov. Huldra hadde ikke lagt merke til ham i
begynnelsen; men med ett begynte den yngste å gråte.
"Nå, hva feiler deg? hva gråter du for?" sa den andre.
"Å, jeg synes den gutten er så vakker jeg, mor, at jeg ikke
kan være til hvis jeg ikke får ham; men det går vel ikke an," sa
den yngste.
"Hyss, hyss, vi skal snakke med ham," sa moren og søkte å
stagge henne. Så satte de seg til å spise, og nå lot gutten som
om han våknet, og hilste på dem. De bød ham av maten, men han
takket for seg og spurte om de ikke heller ville smake på den
fløtegrøten han hadde til niste.
Jo, det ville de gjerne, for fløtegrøt skal jeg si Dem, er
det beste huldra kan få. De spiste da sammen og snakket både om
det ene og det andre, og hvorledes det nå var, så sa moren til
ham:
"Du er så vakker gutt, og datter min synes godt om deg; liker
du henne, og du vil love meg å gå til presten og få henne døpt,
så kan du ta henne. Men snill må du være mot henne, så skal det
ikke mangle på hjemmegifte. Dere skal få alt det dere behøver
til gårdsens bruk og drift, og mere til."
Å ja, gutten syntes nok han kunne like henne, og sånt et
tilbud var ikke å vrake. Så lovte han at han skulle gå til
presten og få henne døpt, og snill skulle han også være. De
reiste da hjem og hun ble døpt, og de holdt bryllup og levde
både godt og vel, som man sier.
En gang han hadde vært litt slem og gjort henne imot om
dagen, hørte han sånn larm og styr på gården om natten. Men da
han kom i svalen om morgenen, var hele gården full av alt det
som kunne behøves både til gårdsdrift og husholdning. Der var
både kuer og hester, og ploger og høysleder, og ringer og bøtter
og alle mulige ting.
Da det led til høsten igjen og kålen ble stor, og kona skulle
til åhakke og stelle til slaktingen, så hadde hun ikke noe
hakkebrett og ikke heller noe hakketrau. Hun ba da mannen ta
øksa og gå opp i fjellet og hugge ned den store furua som sto
ved myra på seterveien; hun skulle ha den til et hakketrau.
"Jeg mener du er styren, kjerring," sa mannen. "Skulle jeg
hugge ned det beste treet i tømmerskogen til å gjøre hakketrau
av? Og hvorledes skulle jeg få den hjem fra fjellet på denne
tiden, den er jo så diger at ingen hest orker å dra den?"
Hun ba mannen likevel; men da han slett ikke ville gå, så tok
hun øksa, gikk opp i skogen, hugde furua ned og kom hjem med den
på ryggen. Da mannen så det, ble han så forskrekket, at han
aldri siden torde si henne imot, eller gjøre annet enn hun ba
om, og fra den tid var det aldri uenighet mellem dem. Det var
historien. Hvilken sterk og slem mann min bestefar var, har De
visst hørt; min far proprietæren kjenner De," sa hun halvt
truende, halvt skjemtende; "De kan altså slutte Dem til hva De
kan vente, hvis De gjør meg sint for alvor."
"Du vil nok bli her med det samme du, Marie," sa småguttene,
som aldeles blåsorte om munnen viste seg ved døren med et
umåtelig knippe blåbærlyng. "Det er forbi med regnet for lenge
siden," sa de; "kom nå og la oss gå."
Vi reise oss; det rike løvverket av moser og lav som dekket
de fuktige veggstokkene, spilte i det glitrende sollyset
forfrisket av regnet. Utenfor, i skogen, var det en glede over
alle planter og fugler. Perleblom og linnea sendte ut strømmer
av vellukt, og granen drysset sin duft over oss. Skogen var full
av fuglesang og jubel; i hver topp satt det en måltrost og
spottet min kjærlighet; gjerdesmutter og fuglekonger sang omkapp
og frydet seg over sin lykke; bare en enslig rødkjelke klaget
mellem de tetteste grener.
Mens vi vandret nedover skråningen gjennem skogen, lå
Øvre-Romerike for oss i solskinnet; over de vestlige åser hang regnet
ennu som et grått slør; men mot nord var det så blankt og klart;
mistberget, disse egnes øyentrøst, hvelvet seg der som en blålig
kuppel, og vi så bakkene og skogene og kirkene og gårdene, og
småguttene kjente grant den røde stallbygningen hjemme på
gården. Det gikk raskt nedover; Marie løp omkapp med småguttene;
jeg slentret efter, stirret melankolsk ut i det vannløse
landskapet og slokket min tørst med saftige blåbær. Vi var ikke
lenge om det siste stykket; men da vi kom i hjemmehagen, stakk
middagssolen så brennende hett at det ikke var til å holde ut.
Marie satte seg i gresset under den gamle eken, og vi fulgte
eksemplet. Da bølget plutselig en strøm av toner nedover oss.
Forundret lyttet Marie og stirret opp i hvelvet av den mørke
skyggerike krone, som om hun ventet å få øye på alle skogens
vingete sangere. Jeg kjente tonene; det var en sjelden gjest i
egnen; det var den gulbrystede sanger, som ga oss denne
konserten. Den var i sitt beste lune; den skrek som falken og
smånynnet som sisikken. Den ga oss lerketriller og stærsang og
svalekvitter; den kjente måltrostens og alle løvsangeres toner.
Det var et sant potpourri av fuglesang med jubel og smerte.
"Hører De?" ropte Marie, idet hun sprang opp og danset rundt
under treet: "Når jeg hører disse tonene kjenner jeg min
huldrenatur; jeg føler at jeg hører hjemme her, like så visst
som De tilhører byen og bøkene og komediespillet og
lirekassene!" Matthias skytters historier
En vakker lørdag i november i 1836 kom jeg til min gode venn
proprietæren i Nittedalen. Det var temmelig lenge siden jeg
hadde vært der, og da han ikke er den mann som tar imot en
gammel venn med et nytt ansikt, så måtte jeg bli og spise middag
og drikke kaffe, noe som kom vel med efter den to mil lange
vandring fra byen. Kaffebordet var knapt satt bort, før der kom
flere kjenninger fra prestegården. Efter husets skikk ble der
brakt inn punsj, passiaren ble livlig, vi så så flittig til
glassene, og jeg så så tidt i den vakre datterens klare blå
øyne, at jeg nesten glemte jaktturen som var avtalt til søndag,
over i Gjerdrum. Solen sto alt i åskanten, og hvis jeg ville nå
frem mens folk var oppe, var det ikke å tenke på å gå den lange
veien, først om Dals kirke opp til Midtskog, og derfra gjennom
største delen av Gjerdrum, den dårlige veien over Myrersletten,
som nu måtte være dobbelt slem og kronglet, efter den friske
novemberkulde vi hadde hatt. Jeg gikk da opp til Nybråten, den
nærmeste stuen under åsen, et stykke ovenfor kirken, og fikk
fatt på gamle Matthias skytter, som straks var ferdig til åfølge
og vise meg benveien over åsen, når han "først hadde fått seg et
stykke tobakk i kjeften".
Det var en deilig aftenstund. På vesthimmelen glødet ennu det
vinterlige aftenskjær. En lett kulde ga luften den friskhet som
stundom gjør våre novemberdager så herlige. Fra bekken steg
dunster opp og rimet trærne, så grenene lignet sølvkrystaller.
Vi gikk raskt avsted, og efter en sup av jaktflasken fikk den
gamle snart munnen på glid.
Han pratet om alt mulig, om jakt og jaktvesen, og om hvor
urimelig det var at Ola Gjørtier, som var Gjerdrum-sokning,
skulle sette opp fuglestokker i Solbergmarka; dertil fikk jeg
historien om de ni bjørnene som Matthias skulle ha skutt, hans
reise til Hallingdal da presten flyttet, og en mengde bare
altfor sanne bemerkninger om hvor ille og ufornuftig
Gjerdrumsokningene fór med almenningen sin, og meget mere som
jeg nu ikke minnes. Da vi kom på Askvangen, var forlengst hvert
spor av dagen forbi; bare månen, som nettopp hevet seg over
synsranden, kastet et usikkert skinn mellom tretoppene. Som vi
gikk forbi den forlatte seterhytten, kom vi formodentlig over et
friskt harespor, for hundene begynte å bli urolige i kobbelet.
"Nå gjelder det om kobbelet er sterkt," sa Matthias, som
holdt igjen det beste han kunne; "for det er inte rektig her."
"Det kan du ha rett i," sa jeg, "for det er ikke skytelyst;
var så sant månen oppe over tretoppene, skulle du snart få høre
en riktig los."
"Ja, det kan nok væra," svarte han, og så seg forsiktig
tilbake til seteren, "men dom sier at huldra skal holde til her
på disse tider."
"Ja så, har du kanskje selv sett henne?"
"Nei, her har je aldri fornummi a," sa han.
"Men hvor har du sett henne da, Matthias?" spurte jeg
nysgjerrig. "Du tror da sikkert at det er slike underjordiske
til, hører jeg?"
"Ja, skulle je inte tru det som står å lesa om i Skrifta?"
svarte han. "Da Vårherre nedstøtte de onde englene, så falt noen
til helvete, men dom som inte hadde synda så grovt, dom er jo i
lufta og under jorda og i havet, veit je. Og ellers har je også
ofte både hørt og sett slikt i skau og mark."
"Det må du fortelle meg om, Matthias," sa jeg, "vi har slikt
slag ågjøre mens vi går."
"Ja, har De hau til å høre, så kan je nok tala om det,"
svarte han og begynte.
"Ja, den fysste gongen je fornam huldra, da kunne je vel væra
så en åtte, ni år gammal, og det var enda oppe på storveien
imellom Bjerke og Mo. Je kom gåandes etter veien, for je hadde
vøri borte et ærend for far min; så kom det et stort vakkert
kvinnfolk midt etter myra, på den høgre sia av veien; der er det
enda fullt av blauthòl og vidjukjerr. Je minst det så grant som
om je såg 'a for aua mine nå i kveld, for det kunne vel væra så
pass lyst som nå; brun stakk hadde a og et lyst skaut og i
venstre handa en bunding, og vakker var a; men hu gikk midt
etter myra, og vidjukjerr og myrpytter vørte hu aldri det grann;
hu gikk som dom aldri skulle vært der. Je såg på a me' je gikk
bortover veien, men da je kom et stykke lenger fram, og det var
kommet en bergrabb imellom så je inte såg a lenger, så tenkte
je: det er da for gæli at mennesket skal gå der og vasse i myra,
du får da gå opp på rabben og si til a at hu er gått av veien.
Je opp; men det var inte anna å se enn månen, som skinte på
vasspytta i myra, og så kunne je nok skjønne at det hadde vært
huldra."
Det forekom meg at det skulle mer til å skjønne det var
huldra; men jeg beholdt mine tvil for meg selv; for jeg forutså
at innvendinger ikke ville rokke hans tro, men bare lukke munnen
på ham. Jeg spurte derfor bare om han ikke oftere hadde sett noe
slikt.
"Jo, je har nok det; je har sett mangt og mye, og hørt mange
underlige lyd i skau og mark," sa Matthias. "Je har ofte hørt
banning og prat og synging; til andre tider har je fornummi så
gild musikk at je aldri kan si hå gild han var. Men så var det
en gong je var ute på fuglelokk - det kunne vel væra mot enden,
så i slutningen av augusti måne, for blåbæra var gjord og
tyttebæra tok til å bli rau - je satt utmed en sti på ei tuve
ne-imellom noen busker, slik at je såg ne-etter stien og et lite
dalsøkk, og der var det enda fullt med lyng og tuver; neafor var
det noen mørke berghòl. Je hørte høna kakla ne-i lyngen, je
lokka og tenkte: får je se deg nå, skal du ha kakla siste
gongen. Men så fekk je høre det kom noe tuslandes bak meg på
gangstien. Je såg meg ikring, og det var en gammal mann; men det
rareste var at han hadde liksom tre bein, og det eine hang og
dingla mellom de to andre, me' han gikk ne-over stien. Ja, han
gikk inte rektig heller, det var liksom han glei, og borte vart
'n i et av de mørkeste avhòla ne-i dalen. Je skjønte det, at je
inte hadde vøri aleine om å se'n, for straks etter kom århøna
hukandes fram ved ei tuve, skakka på hue og gjorde lang hals og
gløtte forsiktig ne-etter, der mannen vart borte. Men da kan det
vel hende je fekk børsa til auet, je au; det small, og der låg a
og flaksa med venga.
Det var nå det. Men så var det en gong hime i Laskerud - det
var inte lenge etter den gongen je såg huldra oppe på storveien.
Det var enda en julekveld. Je og brørne mine fór og akte på
slodde og gjorde snømann bortved en liten bergknatt; og der er
det inte rektig fritt for underjordiske, skal je si. Ja, vi
lekte og styrte vi, som De veit bån gjør, og det lei alt noe
utpå kvelden; yngste bror min var inte mer enn fire, fem år
gammal, og skreik og hoja og var glad. Men rett som det var, så
sa det i berget. "Gå himatt nå!" - Å nei, vi blei vi, for vi
syntes det var tidlig ennå. Men det varte inte lenge, så sa det
igjen: "Gå-him straks nå!" - "Nei hør nå," sa veslebror min, for
han hadde inte bær'e vett enn å tala om det han, "nå sier dom
borti berget, vi skal gå him!" Vi ga oss inte lel vi, men dreiv
på å styre og ståke; men så skrek det rektig slik i med ett at
det flaut dott i øret på oss: "Går De inte himatt straks på
timen, så skal je -." Mere hørte inte vi, for vi fekk slike
føtter under oss at vi inte stansa før vi var utafor stuedøra.
Så var det en gong - men det var lenge etter, vi var vaksne
alle i hop den gongen - det var en søndags morrå je og bror min
kom him, vi hadde vøri ute og fiska om natta, så fekk vi høre
slik fresk los i Solbergmarka, det var så mange bikkjer, og han
låt så vakkert. Je var trøtt og gikk inn og la meg; men bror min
sa han syntes det var slikt blankt vær, han hadde hau til å høre
på losen. Rett som det var, så var det tap. Han gikk da
bortover, for han tenkte han kanskje kunne få se haran, eller få
skremt 'n opp att. Men da han kom bort imot en stubbe, så sto
det en raumåla bygning midt for 'n så stor og gild, men alle
vinduene sto på skakke og dørene med. Han undres nok på hå det
kunne væra for en bygning som låg der; han trudde han skulle
væra godt kjend der au, men den hadde 'n aldri sett før.
Frammafor bygningen låg ei stor myr; der ville 'n gå over og se
litt bæ're på huset. Folk var inte å se. Så tenkte 'n ved seg
sjøl at han fekk gå him og snakke til meg og få meg med bort."
"Å, der var skade," sa jeg; "at han ikke kastet stål eller
fyrte over den, for gevær hadde han saktens med, og før dere kom
tilbake, var vel altsammen borte?"
"Ja, det kan De si," sa Matthias; "hadde det vøri je, så
hadde je skøti midt inn i bygningen, men han vart reint huegælen
han. Men nå skal De høre, det gikk verre enda; da han var kommen
midt ut på myra, var det så fullt med folk at han ordentlig
måtte alboge seg fram, men alle var dom trøyelause, og alle gikk
dom nordetter. Han kom inte lengre enn bort i bakken, så slo dom
'n over ende, og der vart 'n liggandes til søstrene mine skulle
ha inn kua om kvelden; da låg 'n der og holdt begge knyttnevane
for ansiktet, og var reint blåsvart i synet, og store frohatten
sto for munnen på 'n. Dom ble reint fælne, kan en veta, dom dro
'n med seg inn og la 'n på benken og så henta dom meg. Da je
fekk se 'n, kunne je skjønne det var ilt på ferde, og je visste
inte mere enn ei råd: je tok ned børsa av veggen, hu var
skarpladd, og så skaut je langs med 'n; men inte rørde 'n seg
mere enn den stokken Gjerdrumsøkningene har lagt midt over veien
der. Han låg så dau som en stein, gjorde 'n. "Ja så," tenkte je,
og så la je i på nytt lag. "Kom og ta i med meg, jenter," sa je,
"vi får legge 'n der vi tok 'n, det nytter nok inte her." Vi
gjorde så, vi la 'n i bakken, og så skaut je igjen; men da kan
det vel hende han vakna. Skvatt 'n inte like under børsepipa, så
la meg aldri komme levandes herifrå! Og han glodde og stirte om
seg så fælt at vi vart reint ille ved. Så fekk vi 'n himatt da,
men han var klein, og så stygg og fæl vart 'n etter, at De aldri
det kan tru; der han sto, der sto 'n, og stirde fram for seg,
som om aua ville utor skallen på 'n; inte ville 'n ta seg noe
til, og aldri tala 'n til noen, når dom inte tala til han fysst;
han var huldrin, han. Men så seig det ta 'n smått om senn, og da
var det fysst han fortælte om hosdan han var blitt slik.
Det er de gongene je har sett slikt," sa Matthias.
"Har du aldri sett nissen?" spurte jeg.
"Jøsses jo, det har je," svarte Matthias skråsikker; "det var
me' je var hime hos foreldra mine i Laskerud, for der var 'n. Je
såg 'n inte mere enn én gong. Vi unga hadde lagt oss, men kallen
skulle utom døra fysst, og det var vakkert, blankt månelys; så
satt det en liten gutt på låvebrua og slengte med beina og såg
opp på månen, så han inte merka kallen.
"Gå inn og legg deg nå, Mattis," sa kallen, for han trudde
det var je, "og sitt inte der og glo etter månen, så seint som
det nå er." Men med det samma vart gutten borte, og da kallen
kom inn att og spurde etter meg, så låg je alt borti senga og
snorksov je.
Men så var det den gongen je ville tala om, som je såg 'n. Je
var nettopp vaksen, for det var året etter je hadde gått for
presten; det var en lørdagsefta, je hadde vøri i byen med
planker, og vøri på en liten kant om dagen. Straks je kom him,
gikk je sta og la meg. Da det lei utpå kvelden, sto je opp, og
da je hadde fått i meg litt mat - mye var det inte, for je var
ør og lei i hue ennå - så sa 'n far til meg: "Før du går bort og
legger deg igjen, får du gi Blakken nattefôret du, for de andre
er vel ute og renner etter jentene igjen."
Je såg da inn i stallen til Blakken fysst, han sto der og
knegga, og så gikk je inn på stalltrevet og skulle ta et fange
med høy; men så fekk je tak på to lodne ører liksom på ei
bikkje, og straks etter fekk je se to auer så raue som glør, som
glodde og stirde på meg. Je tenkte inte anna enn at det var en
hund, og kasta 'n inn i underlåven så det sokk ti 'n. Da je så
hadde vøri inne og lagt i hekken, gikk je inn på låvegolvet og
tok med meg et gammalt riveskaft, som je ville skysse 'n ut med,
og je leita og skyssa, og inte var det et hòl så stort at en
røyskatt kunne smette ut; men borte var 'n og borte blei 'n,
han. Og i det samma je skulle gå ut, var det rektig som én
skulle slått beina unna meg, og je rulla så freskt over ende at
je aldri har rulla freskere; og da je kom opp-att, så sto 'n i
stalldøra og skrasla og lo så den raue topplua nikka."
Asbjørnsen og Moe's NORSKE FOLKEEVENTYR.
Innskrevet og rettet av Kjell Nedrelid. Sist forandret: 31.10.1994.
Released to Internet 11.10.1996 in zipped WordPerfect 5.0-format. Alle tekster kan fritt distribueres, så lenge det ikke taes betalt for dette. Vennligst behold denne innledningen.
