Norske Sagn & Eventyr - side 6 av 14
Eventyrene og historiene er hentet fra Asbjørnsen og Moes samlede folkeeventyr - sagn og eventyr som avspeiler folketroen som har røtter tilbake til hedensk tid.
Side 6
Jomfruen på glassberget
Tro og Utro
Lundeætten
Mestermø
Grimsborken
Lurvehette
Det har ingen nød med den som alle kvinnfolk er glad i
En halling med kvannerot
De syv folene
Resten av Asbjørnsen og Moes samlede eventyr finner du fordelt på 13 andre sider:
[Eventyr side 1] [Eventyr side 2] [Eventyr side 3] [Eventyr side 4] [Eventyr side 5] [Eventyr side 6] [Eventyr side 7] [Eventyr side 8] [Eventyr side 9] [Eventyr side 10] [Eventyr side 11] [Eventyr side 12] [Eventyr side 13] [Eventyr side 14] [Eventyr Meny]
Jomfruen på glassberget
Det var en gang en mann, han hadde en slåtteng som lå langt oppe
i lia ensteds, og på den enga sto en høylåve, han hadde å berge
fôret i. Men det hadde nok ikke vært stort i låven i de siste
årene, skal jeg tro; for hver jonsoknatt, når graset sto gildest
og frodigst, ble slåttenga rent svartbeitet, som en hel drift
skulle gått der og gnaget om natten. Det hendte én gang, og det
hendte to ganger; men så ble mannen lei av det og sa til sønnene
sine - han hadde tre, og den tredje var Askeladden, kan du vite,
- at nå fikk en av dem ligge borti utenglåven om jonsoknatten,
for det var galt at gresset skulle bli ett opp rubb og stubb
igjen, liksom de to siste årene; og den som ville i veien, måtte
passe vel på, sa mannen.
Ja, så ville da den eldste bort og gjæte enga; han skulle nok
passe gresset, mente han, og det så hverken folk eller fe eller
fanden sjøl skulle få noe av det. Da det led mot kvelden, gikk
han bort i låven og la seg til å sove; men litt utpå natten kom
det slik en dur og slikt jordskjelv, at vegger og tak ristet; og
gutten opp og til bens det forteste han hadde lært, han torde
ikke se seg om engang, høyet ble ett opp den natten liksom de
andre årene.
Neste jonsokkveld sa mannen igjen at det var for ille de år
etter år mistet alt gresset på utenga, nå fikk en av sønnene
bort og passe på, og passe det vel også. Slik ville den
nesteldste prøve seg den kvelden. Han gikk da bort i høylåven og
la seg til å sove, liksom broren hadde gjort; men utpå natten
kom det en dur og et jordskjelv, enda verre enn siste
jonsoknatt; og da gutten hørte det, ble han redd, og tok på
sprang så fort som han skulle hatt betaling for det.
Året etter skulle da Askeladden i veien; men da han laget seg
til å gå, lo de andre to og gjorde narr av ham. "Ja du skulle
bli den rette til åpasse høyet, du som ikke har lært annet enn å
sitte i asken og steike deg!" sa de. Men Askeladden brydde seg
ikke om det snakket; da det led mot kvelden, ruslet han bortover
til utenga han. Der gikk han inn i høylåven og la seg; men da
det led om en stund, tok det til å dure og brake, så det var
fælt. "Å blir det ikke verre, får jeg vel herde på," tenkte
Askeladden. Om litt kom det et brak igjen, og et jordskjelv, så
høystråene føk omkring gutten. "Å blir det ikke verre, får jeg
vel herde på," tenkte Askeladden. Men aller best det var, kom
den tredje duren, og et jordskjelv, så gutten tenkte at vegger
og tak hadde ramlet sammen; men da det var over, ble det med ett
kurende stilt omkring ham. "Skal tro det kommer igjen," tenkte
Askeladden. Men nei, det kom ikke igjen, det var stilt, og det
ble stilt, og da han hadde ligget en liten stund, hørte han
liksom en hest sto og tygget tett utenfor låvedøren. Han lurte
seg bort i dørgløtten og skulle se hva det var; så sto en hest
og gnog, og så stor og fet og gild hest hadde Askeladden aldri
sett før, og sâl og biksel lå det på den og full rustning til en
ridder, og alt i hop var av kobber, og så blankt at det skinte i
det. "Hå, hå! er det du som eter opp høyet vårt," tenkte gutten,
"det skal jeg nok forby deg." Han skyndte seg og tok opp
ildstålet sitt og kastet over hesten, så den ikke hadde makt til
å røre seg av flekken; den ble så tam, at gutten kunne gjøre med
den hva han ville. Han satte seg opp på den og red bort til et
sted ingen visste om; der hadde han den.
Da han kom hjem igjen, lo brødrene og spurte hvordan det
hadde gått ham. "Du ble vel ikke lenge liggende i høylåven om du
ellers har vært så langt som borti utenga," sa de.
"Jeg lå i høylåven til sola rant jeg, men jeg hverken hørte
eller så noe," sa gutten; "tro hva det var dere ble så redde
for!"
"Ja, vi får vel se etter hvordan du har passet enga," svarte
brødrene; men da de kom der bort, sto gresset der likså langt og
tykt som om kvelden.
Neste jonsoknatten gikk det like ens: Ingen av de to brødrene
torde gå bort i utenga og passe slåtten, men Askeladden torde;
og så hendte akkurat det samme som siste jonsoknatten: først kom
det en dur og et jordskjelv, så om litt ett til, og så enda ett;
men alle tre jordskjelvene var mye, mye sterkere denne gangen.
Så ble det med én gang kurende stilt igjen, og gutten hørte noe
tygge utenfor låvedøren; han stjal seg da bort i dørgløtten så
sakte han kunne, - jo! der sto en hest igjen like ved veggen og
tamset og gnog; og den var enda mye større og fetere enn den
andre; og sâl lå på ryggen dens, og biksel var det på den, og
full rustning til en ridder - alt i hop av blankt sølv og så
gromt som noen ville se. "Hå, hå! er det du som eter opp høyet
vårt i natt," tenkte gutten, "det skal jeg forby deg!" Han tok
opp ildstålet sitt og kastet over manen på hesten, så sto den
der så spak som et lam. Ja, gutten red den hesten også bort til
det stedet der han hadde den andre, og gikk så hjem igjen.
"I dag ser det vel vakkert ut borti slåttenga?" sa brødrene.
"Å, jammen!" sa Askeladden.
De skulle da bort igjen, og så sto gresset både tykt og langt
liksom før; men de ble ikke blidere på Askeladden for det.
Da den tredje jonsoknatten kom, torde heller ingen av de to
eldste brødrene ligge i utlåven og passe gresset, for de var
blitt så hjerteskremt den natten de lå der, at de aldri glemte
det mer; men Askeladden torde. Og så hendte nettopp det samme
som de to siste jonsoknettene; det kom tre jordskjelv, det ene
fælere enn det andre; ved det siste danset gutten fra den ene
låveveggen til den andre; men så ble det med én gang kurende
stilt. Da han så hadde ligget en liten stund, hørte han noe
tygge utenfor låvedøren; han stiltret bort i dørgløtten igjen -
så sto det en hest tett utenfor, mye større og fetere enn de to
andre han hadde fanget, og med både biksel og sâl og full
rustning av rent, rødt gull. "Hå, hå! er det du som eter opp
høyet vårt denne gangen," tenkte gutten; "det skal jeg vel forby
deg;" han rev opp ildstålet sitt og kastet over den, så sto den
som den var naglet til marka, og gutten kunne gjøre med den hva
han ville. Han red bort til stedet der han hadde de andre to, og
så gikk han hjem igjen. Der gjorde de to brødrene narr av ham,
liksom de andre gangene; den natten hadde han visst passet
gresset i utenga godt, sa de, for han så ut som han gikk og sov
ennå. Men Askeladden brydde seg ikke om det, han ba dem bare gå
bort og se; det gjorde de, så sto gresset gildt og tykt denne
gangen også.
Kongen der i landet hvor far til Askeladden bodde, hadde en
datter som han ikke ville gi til noen, uten den som kunne ri'
oppover glassberget -for det var et høyt, høyt glassberg, blankt
som en is, tett ved kongsgården. Øverst oppe på det skulle
kongsdatteren sitte med tre gullepler i fanget, og den som kunne
ri' opp og ta de tre gulleplene, skulle få henne og halve riket,
det lot kongen lyse opp på alle kirkebakker i hele landet og i
mange andre kongeriker også. Kongsdatteren var så vakker, at
alle som så henne, måtte bli borte i henne, enten de ville eller
ei - og så kan du nok vite at alle prinser og riddere hadde lyst
til åvinne henne og halve kongeriket med, og derfor kom de
ridende fra alle verdens kanter, så gilde at det lyste av dem,
og på slike hester at de gikk bare på dans; og det var ingen
uten han tenkte at han skulle vinne kongsdatteren.
Da dagen kom som kongen hadde satt, var det så tykt av
riddere og prinser ved glassberget at det yrte, og dit ville nå
hver som krype og gå kunne, og se hvem som vant kongsdatteren,
og de to brødrene til Askeladden ville da også i veien. Men ham
ville de slett ikke ha med; for var de i følge med slik en
bytting, så fæl og svart som han var, etter det han hadde ligget
i asken og gravet, ville folk bare gjøre narr av dem, sa de.
"Ja, jeg går likså godt alene, som for meg sjøl jeg," sa
Askeladden.
Da de to brødrene kom til glassberget, holdt alle prinsene og
ridderne på å ri', så det skummet av hestene deres; men det
nyttet ikke stort, skal jeg tro, for bare hestene satte hoven på
berget, så gled de, og det var ikke én som kom så mye som et par
alen oppetter. Det var heller ikke åundres på, for berget var
glatt som en glassrute og bratt som en stuevegg. Men
kongsdatteren og halve riket ville alle gjerne ha, og de red og
de gled, og det ble aldri annet. Til sist var alle hestene så
trette at de ikke orket mer, og så svette var de at skummet valt
av dem, og så måtte ridderne gi seg. Kongen tenkte alt på at han
skulle lyse opp at ridningen begynte på nytt neste dag, om det
skulle gå bedre da; men med det samme kom det en ridder på en
hest så gild at ingen hadde sett slik hest før, kobberrustning
og kobberbiksel hadde han, alt så blankt at det lyste i det. De
andre ropte til ham, at han gjerne kunne spare seg for å prøve å
ri' oppetter glassberget, for det nyttet så ikke likevel. Men
han hørte ikke på det øret; han red like bort imot glassberget
og oppetter det som ingen ting, og det et godt stykke, det kunne
vel være som en tredjepart; da han kom der, snudde han hesten og
red ned igjen. Men så vakker en ridder syntes kongsdatteren hun
aldri hadde sett før, og mens han red, satt hun og tenkte: "Gi
han bare kom opp!" og da hun så han snudde hesten, kastet hun
det ene gulleplet etter ham, og det trillet ned i skoen hans.
Men vel han var kommet ned av berget, red han sin vei, og det så
fort at ingen visste hvor det ble av ham. Den kvelden skulle
alle prinsene og ridderne fram for kongen, så den som hadde ridd
så langt oppetter glassberget, kunne vise fram gulleplet
kongsdatteren hadde kastet. Men det var ingen som hadde noe; den
ene kom etter den andre, og ingen kunne vise eplet.
Om kvelden kom brødrene til Askeladden også hjem, og fortalte
både vidt og bredt om ridningen oppetter glassberget, at først
så var det slett ingen som orket å komme så mye som et steg
oppover; "men så kom det én som hadde kobberrustning og
kobberbiksel, så blankt at det lyste lang vei av ham," sa de,
"og det var gutt som kunne ri'; han red over en tredjepart
oppetter glassberget, og han kunne nok ridd helt opp, hadde han
bare villet; men der snudde han, for han syntes vel det var nok
for den gangen."
"Å han skulle jeg riktig hatt moro av å se, jeg også," sa
Askeladden -han satt i grua og grov, som han brukte, han.
"Ja, du!" sa brødrene, "du ser ut som du kunne være mellom så
høye herrer, ditt stygge beist, du sitter der!"
Neste dag ville brødrene i veien igjen, og Askeladden ba
denne gangen også, om han kunne få lov å være i følge med dem og
se på dem som red; men nei, det fikk han slett ikke, det var han
for stygg og fæl til, sa de.
"Ja, ja, jeg går likså gjerne alene, som for meg sjøl, også
jeg," sa Askeladden.
Da brødrene kom til glassberget, tok alle prinsene og
ridderne på å ri' igjen, og da kan det vel hende at de hadde
skodd hestene sine. Men det hjalp ikke; de red og de gled,
liksom forrige dagen, og ingen kom så mye som et par alen
oppetter, og da de hadde maset ut hestene sine, så de ikke orket
mer, måtte de holde opp igjen alle sammen. Så tenkte kongen at
han vel fikk lyse opp at ridningen skulle gå for seg for siste
gang dagen etter, om det kanskje skulle gå bedre da. Men så
tenkte han omigjen: han fikk vel vente litt ennå, mente han, om
han i kobberrustningen skulle komme igjen den dagen også. Ham så
de ikke noe til, men rett som det var, så kom det en på en hest
som var mye, mye gildere enn den ridderen i kobberrustningen
hadde hatt, og denne hadde sølvrustning og sølvsâl og
sølvbiksel, alt så blankt at det skinte og lyste i det lang lei.
De andre ropte til ham igjen, og sa at han gjerne kunne la være
å prøve ridningen oppetter glassberget, for det nyttet så aldri
likevel. Men ridderen hørte ikke etter det; han red like bort
til glassberget og oppetter det, enda lenger enn han i
kobberrustningen; men da han hadde kommet så langt som to
tredjeparter opp, snudde han hesten og red ned igjen. Ham likte
kongsdatteren enda bedre, og hun satt og ønsket at han bare
måtte komme opp; men da hun så han snudde, kastet hun det andre
eplet etter ham, og det trillet ned i skoen hans, og med det
samme han kom ned av glassberget, red han av gårde så fort at
ingen kunne se hvor det ble av ham.
Om kvelden, da alle skulle fram for kongen og kongsdatteren,
så den som hadde gulleplet, kunne vise det fram, kom den ene
etter den andre, men ingen hadde noe gulleple. Liksom forrige
dagen kom de to brødrene hjem den kvelden også, og fortalte
hvordan det hadde gått, at alle hadde ridd, og ingen kunne komme
opp. "Men langt om lenge kom det én i en sølvrustning, og
sølvbiksel og sølvsâl hadde han også," sa de, "og han, kunne
ri'; han satte vel som to tredjeparter oppetter, så snudde han
igjen. Det var gutt det! Og til ham kastet kongsdatteren det
andre gulleplet," sa brødrene.
"Å, han skulle jeg også hatt moro av å se," sa Askeladden.
"Å ja, han var nå vel så blank som asken du sitter og graver
i, ditt stygge svarte beist du er!" sa brødrene.
Tredje dagen gikk alt like ens som de andre dagene:
Askeladden ville være med og se på ridningen, og de to ville
ikke ha ham i følge med seg; og da de kom til glassberget, var
det ingen som kom så langt som to alen oppetter. Alle ventet nå
på ham i sølvrustningen; men han var hverken åhøre eller se. Men
langt om lenge kom det en på en hest så gild at ingen hadde sett
maken; han hadde gullrustning og gullsâl og gullbiksel, så
blankt, så blankt, at det lyste og skinte lang vei av det. De
andre ridderne og prinsene kom seg ikke engang til å rope til
ham og si at det ikke nyttet å prøve seg, så opp i under ble de,
da de så hvor gild han var. Han red like bort imot glassberget
og føk oppetter det som en fjær i et vindkast, så kongsdatteren
ikke engang fikk stunder til å ønske at han måtte komme helt
opp, før han var der. Med det samme han nådde opp, tok han det
tredje gulleplet av fanget på kongsdatteren, og så snudde han
hesten og red ned igjen, men så var han også borte for øynene på
dem, før de visste ordet av det.
Da de to brødrene kom hjem igjen om kvelden, fortalte de både
vel og lenge om hvordan det hadde gått med ridningen den dagen,
og til sist fortalte de også om ridderen i gullrustningen. "Det
var vel gutt det! Så gild ridder fins ikke i verden," sa
brødrene.
"Å han skulle jeg hatt moro av å se, jeg også!" sa
Askeladden.
"Ja, det glor nå ikke fullt så mye i kullhaugen du ligger og
roter i, ditt stygge svarte beist!" sa brødrene.
Dagen etter skulle alle ridderne og prinsene fram for kongen
og kongsdatteren - det var nok blitt for sent om kvelden, tror
jeg, - så den som hadde gulleplet, kunne vise det fram; men den
ene kom etter den andre, først prinsene og så ridderne, og ingen
hadde noe gulleple.
"Ja, men én må ha det," sa kongen, "for det var noe vi så
alle sammen, at det var en som red opp og tok det;" og så ga han
befaling til at alle som i landet var, skulle komme opp på
slottet og prøve å vise fram gulleplet. Ja, de kom den ene etter
den andre, men ingen hadde gulleplet, og langt om lenge kom de
to brødrene til Askeladden også. De var de siste, og så spurte
kongen, om det da slett ikke var fler igjen i riket.
"Å jo, vi har en bror," sa de to; "men han har nok ikke tatt
gulleplet; han har ikke vært ute av askehaugen noen av dagene."
"Ja, det er det samme," sa kongen, "har alle de andre vært
oppe på slottet, så kan han også komme inn," og så måtte da
Askeladden opp i kongsgården han med.
"Har du gulleplet du?" spurte kongen.
"Ja, her er det ene, og her er det andre, og her er nok det
tredje også," sa Askeladden, han tok opp av lommen alle tre
gulleplene; og med det samme kastet han av seg de sotete
fillene, og så sto han der i gullrustningen, så gild at det
lyste av ham.
"Ja, du skal ha datter min og halve riket; du har vel
fortjent både henne og det," sa kongen.
Så ble det bryllup, og så fikk Askeladden kongsdatteren, og i
det bryllupet ble det vel turet, kan hende; for ture kunne de
alle, om de ikke kunne ri' oppetter glassberget, og har de ikke
turet fra seg, så holder de på ennå.
Tro og Utro
Det var en gang to brødre, den ene hette Tro og den andre Utro.
Tro var ærlig og god støtt, men Utro var slem og full av løgn,
så de aldri kunne lite på det han sa. Moren var enke og hadde
ikke stort å leve av, og da sønnene var blitt voksne, måtte hun
ha dem fra seg, så de selv kunne tjene sitt brød i verden. Hver
av dem ga hun en liten skreppe med mat, og så skulle de i veien.
Da de nå hadde gått til om kvelden, satte de seg på et
vindfall i skogen og tok fram skreppene sine, for sultne var de
etter å ha gått hele dagen, og så syntes de at nå skulle en
matbete smake godt. "Vil du som jeg, eter vi først av din
skreppe, så lenge det er noe i den, så kan vi siden ta min," sa
Utro. Ja, det var Tro nøyd med, og så åt de; men alt det beste
så Utro til å få puttet i seg, og Tro fikk bare skorpene, og de
brente lefsestykkene og fleskesvorene, han. Om morgenen åt de
igjen av maten hans Tro, og om middagen også; men så var det
ikke mer i skreppen hans.
Da de så hadde gått til utpå kvelden og skulle til å få seg
mat igjen, ville Tro ete av brorens skreppe; men Utro sa nei, og
mente på at den maten var hans, og at han ikke hadde mer enn han
godt trengte sjøl.
"Ja, men du fikk jo ete av min nisteskreppe, så lenge det var
noe i den," sa Tro.
"Ja, når du er slik en tosk og lar andre ete opp for deg, kan
du ha det så godt," mente Utro; "nå kan du sitte der og sikle
nå," sa han.
"Å ja, Utro heter du og utro er du, og det har du vært all
din tid også," sa Tro.
Da Utro hørte det, slo han seg sint, og røk like på broren og
stakk ut begge øynene på ham. "Nå kan du se om folk er tro eller
utro nå, din blindebukk," sa han, og dermed strøk han fra ham.
Tro, stakkar, han gikk nå der og trevlet seg fram midt i
tykke skogen; blind og alene var han, og ikke visste han hva han
skulle ta seg til. Men så fikk han tak i et stort tykt lindetre,
og så tenkte han at det fikk han klyve opp i og sette seg der
natten over, for villdyrene. "Når fuglene tar på å synge, så er
det dag, og så får jeg vel friste å trevle meg videre fram,"
tenkte han, og så kløv han opp i linden.
Da han hadde sittet der en stund, hørte han det kom noen og
tok til åkoke og stelle nedunder treet, og straks etter kom det
flere, og da de hilste på hverandre, hørte han det var bjørnen
og gråbeinen, reven og haren, som kom og skulle holde jonsokleik
der. De ga seg til å ete og leve godt, og da de var ferdige med
det, satte de seg til å snakke sammen.
Så sa reven: "Skal vi ikke nå fortelle en liten stubb hver,
mens vi sitter her?"
Jo, det syntes de andre godt om, det kunne være morosamt, sa
de, og så la bjørnen i vei - for han var nå den fornemste -:
"Kongen av Engeland har så dårlige øyne," sa bamsen, "han kan
nesten ikke se et kvart i været; men dersom han kom opp i denne
linden om morgenen, mens det var dugg på bladene, og han tok av
duggen og smurte på øynene sine, så fikk han synet sitt igjen,
så godt som han noen tid har hatt det."
"Ja," sa gråbeinen, "kongen av Engeland har en døvstum datter
også; men visste han det jeg vet, så fant han snart på råd for
henne. I fjor da hun gikk til alters, så spyttet hun ut igjen
brødet, og det kom en stor padde og slukte; men når de bare grov
under gulvet, så fant de padda, hun sitter bent under knefallet,
og brødet sitter i halsen på henne ennå. Når de skar opp padda
og tok brødet og ga kongsdatteren, så ble hun som andre folk
igjen både til å høre og tale."
"Ja, ja," sa reven, "om kongen av Engeland visste det jeg
vet, så hadde han ikke vondt for vann i kongsgården sin; under
den store steinen midt i gården hans er det klareste kildevann
noen kan ønske seg, bare han visste ågrave der."
"Ja," sa haren, "kongen av Engeland har den vakreste
frukthagen i hele landet, men den bær ikke så mye som en
eplekart engang; for det ligger en svær gullkjede tre ganger
rundt om hagen. Fikk han gravet opp den, så ble det den gildeste
hagen i hele hans rike."
"Men nå er det langt på natt, og vi får nok hjem igjen nå,"
sa reven, og så gikk de sin vei alle sammen.
Da de hadde gått, så sovnet Tro, der han satt oppi linden;
men da fuglene tok til å synge om morgenen, våknet han igjen, og
så tok han dugg av bladene på treet og smurte øynene sine med;
da så han like så godt som før Utro stakk dem ut på ham.
Så gikk han like til kongen av Engelands gård og ba om
tjeneste, og det fikk han med en gang.
En dag kom kongen ut på gården, og da han hadde gått der ute
en stund, ville han drikke av vannposten sin, for det var hett
om dagen og han var blitt tørst; men da de øste opp vannet til
ham, var det både gurmet og seigt og stygt. Det ble kongen rent
harm over.
"Jeg tror ikke det er en mann i hele mitt rike som har så
dårlig vann i gården sin, og enda må jeg lede det lang vei over
berg og daler!" sa kongen.
"Ja, men når du vil la meg få folk til å bryte opp den store
steinen som ligger her midt på gården, skal du nok få både mye
og godt vann," sa Tro.
Ja, det var kongen straks ferdig til, og aldri før hadde de
fått opp steinen og gravet en stund, så sto vass-spruten bent i
været, så klar og tykk som den skulle komme av en tønneture; og
klarere vann fantes ikke i hele Engeland.
En tid etter var kongen nedpå gården igjen; så kom det en
stor hauk flygende etter hønsene hans, og alle til å klappe i
hendene og skrike: "Der flyger 'n! Der flyger 'n!" Kongen grep
børsa og la til å sikte; men han kunne ikke se så langt. Så ble
han rent ute av det. "Gud gi noen kunne si meg råd for øynene
mine! Jeg mener snart jeg blir rent blind," sa kongen. "Det skal
nok jeg si deg," sa Tro, og så fortalte han hvordan han hadde
båret seg at; og kongen reiste da til linden, samme kvelden, det
kan du nok vite, og bra ble han, bare han hadde smurt seg med
duggen som lå på bladene om morgenen.
Siden den tid var det ingen kongen holdt så gjev som han Tro;
han måtte være med ham hvor han gikk og sto, både hjemme og
borte.
Så var det en dag de gikk i hagen sammen.
"Jeg skjønner ikke hvordan det går til jeg," sa kongen; "det
er ikke noen mann i Engeland som koster så mye på hagen sin som
jeg, og enda kan jeg ikke få et eneste tre til å bære så mye som
en kart."
"Ja, ja," sa Tro, "får jeg bare det som ligger tre ganger
rundt om hagen din, og folk til å grave det opp, så skal nok
hagen bære."
Ja, det ville kongen gjerne; Tro fikk folkene, og til å
grave, og så fikk han til sist opp hele gullkjeden. Nå var Tro
en grunnrik mann, mye, mye rikere enn kongen selv, men kongen
var enda vel nøyd, for nå bar hagen så grenene hang like ned på
bakken, og så søte epler og pærer hadde aldri noen smakt.
En dag igjen gikk Tro og kongen og snakket sammen; så kom
kongsdatteren gående forbi dem, og kongen ble rent sørgmodig, da
han så henne.
"Er det ikke synd at så vakker en kongsdatteren som min er,
skal mangle mål og mæle?" sa han til Tro.
"Ja, men det er råd for det," sa Tro.
Da kongen fikk høre det, ble han så glad at han lovte ham
kongsdatteren og halve riket, dersom han kunne få henne god
igjen.
Tro fikk med seg et par mann bort til kirken og grov fram
padda som satt under knefallet ved alteret, skar henne opp og
tok ut brødet og ga kongsdatteren det - så ble hun som andre
folk igjen til å tale straks på timen.
Nå skulle da Tro ha kongsdatteren, og det ble laget til
bryllup, for det skulle holdes så det både kunne høres og
spørres over hele riket.
Mens de så holdt på å danse i bryllupet, kom det en
fattiggutt og ba om en matbete, og han var så fillet og ynkelig
å se på, at alle forkorset seg over ham; men Tro kjente ham
igjen med en gang, og så at det var Utro, bror hans.
"Kjenner du igjen meg?" sa Tro.
"Å, hvor skulle jeg ha sett så stor en herre, jeg da?" sa
Utro.
"Sett meg har du likevel," sa Tro; "det var meg du stakk
øynene ut på, et år i dag siden. Utro heter du og utro er du,
det sa jeg og det sier jeg ennå; men du er nå bror min likevel,
og derfor skal du få litt mat, og så kan du gå til det
lindetreet der jeg satt i fjor. Får du så høre noe som kan gjøre
din lykke, så er det deg vel unt."
Ja, det slapp han å si Utro to ganger. "Har han Tro hatt slik
nytte av åsitte i lindetreet, at han er blitt konge over halve
Engeland siden i fjor, så -," tenkte han; han la i veien og kom
til linden, og den kløv han opp i.
Han hadde ikke sittet der lenge, så kom alle dyrene og åt og
drakk og holdt jonsokleik nedenunder treet igjen. Da de hadde
ett fra seg, ville reven at de skulle til å fortelle historier,
og da kan det vel hende han Utro la til å lye, og det så ørene
var ferdige til å dette av ham. Men bjørnen var sint han, og
brummet og sa: "Det har noen sladret om det vi fortalte i fjor,
og derfor vil vi nå tie med det vi vet." Og så ba dyrene god
natt og gikk fra hverandre, og Utro var like klok.
Det var for han hette Utro, og var Utro, det.
Lundeætten
For en del år siden reiste jeg nordefter til Gudbrandsdalen,
over Hadeland og Toten, på vestsiden av Mjøsen. På Sveen, et
skifte i Biri, fikk jeg en doven hest og en noe gammelaktig,
snakkesyk mann til skysskar. Ingen av delene tok jeg meg nær av.
Det hadde ingen hast; Svennes, hvor jeg som vanlig aktet å prøve
gjestfriheten og ta nattekvarter, kunne jeg nå i god betids, og
mannens sjeldne livlighet og treffende bemerkninger om flere av
bygdens folk, som jeg kjente, forsonte meg lett med hans
ualminnelige snakkelyst. Dertil kom at det var en deilig vårlig
aften. Solstrålene brøt glitrende og tindrende i Mjøsens flate,
farvet skyene og spilte mellem det unge løv. Åsene i Fåberg, som
begrenset landskapet fjernt i nord, ble mørkere og tapte seg i
dype blå og fiolette toner, mens aftensolen la sin gylne glans
over den rike Ringsakerbygd på fjordens østside.
Da vi var kommet et stykke forbi "Odden", fikk hesten det
innfall åstanse i en bakke. Nesten rett frem for oss lå Biri
kirke i noen avstand, og til venstre lenger bort på en høyde lå
en gård med en mørk ås i bakgrunnen. Jeg husket ikke navnet på
den og spurte om det.
"Det er Lunde," sa mannen. "Det er rart Di ikke veit det, Di
som er så kjent her. Di har da visst hørt tale om "Lundeblod" og
"Lundetull"; det er velkjent ord i Biri det, veit jeg."
Nei, det kjente jeg ikke til og ba ham fortelle, noe han
straks var villig til.
"På det Lunde," begynte han, "har der alltid vært rare folk;
de sier der har vært huldrefolk, og rent annleis har de også
vært enn alle andre mennesker; derfor er "Lundeblod og
Lundetull" kommet for orde her i Biri. En gang var ei kjerring
på Lunde, som hette Åse. Hun blei borte i barnseng, og det låg
en olderkubbe i senga istedenfor henne. Sia den tid er det blitt
skikk her å sette kniver over alle dørene når ei barnsengkone
får de første rier, forat der ikke skal komme trollskap til
henne. Det var de underjordiske som tok henne, og de hadde vært
etter henne lenge før også, for da det var festerøl for henne på
Lier, tok de henne og satte henne på hue i et vasskar, men da
var det så mange folk som sto ute på tråkka, at hun ikke kom til
skade; og så sa det borte i bakken ved stabburet at det kom av
hun ikke hadde festering. Men sia den tid går hver skarvejente,
som har seg en fant, med festering.
Sønn etter denne Åse hette Dagfin, og det var en kar for seg
sjøl det også. Så knapp og gjerrig var han, at det ikke var noe
lag på det; når han skulle hogge ved, satte han stabben utafor
kjøkkendøra og sa til fattigfolk: "Gå ikke inn, for kjerringa er
så knapp og så gjerrig, du får ikke noe av henne likevel." Men
det var ikke sant; Eli var ei snill kone, og en bedrøvelig ende
tok det med han, for han hengte seg i ei bjørk utafor
stueveggen. Stubben av den står der ennå.
Denne Dagfin hadde tre barn, og de hette Åse, Per og Amund,
og Amund lever den dag i dag, men verre folk har der vel aldri
vært til. Åse hun var så mager og så fæl og stygg, at hun gjerne
kunne ha skremt vettet av Fanden. Hun låg nesten bestandig i ei
stor kiste med lokk på, ja rittmesteren veit nok det han, for
han kom en gang til å lukke på lokket, og så stakk hun ut den
tørre kloa si, riktig som ei haukeklo, og slo igjen lokket midt
for nesa på han. Per han var reint huldring, han gikk og stampa
småveger i alle jorda sine med et grev, og reiv opp
bringebærbusker og jordbærblomster, forat det ikke skulle komme
folk og unger dit og sanke bær. Om sommeren gikk han mye og
dreiv om på åsene og i fjellet og såg på hestene, for han kjente
alle de hester som fans i bygda, og mange fra andre bygdelag og.
Sjøl hadde han også alltid staute og gjeve hester, men han temte
dem aldri før de ble seks, sju år gamle; da tok han dem med til
skogen og hogg ned ei stor gran, spente dem for den og lot dem
dra den heim, så blei de spake, må vite; og når han skulle selge
hester eller kuer, hadde han også en rar skikk; han bora et hol
i stallveggen og tok en dott av rumpa og slo fast med en plugg,
og lot så dyret gå, så dotten blei sittende igjen; det gjorde
han, forat de ikke skulle dra lykka fra garden, og hele
sørveggen sitter full av plugger og tagldotter den dag i dag er.
Per Lunde gikk ofte til kjerka, men han gikk aldri inn, uten
han var til alters. Mens almugen hørte gudsord, gikk han om på
hestegarden og snakka med hestene. Og når der var altergang,
smaug han ned i likkjelleren og satt der til andre kom fram til
alteret, så kom han fram, og når han hadde nytt sakramentet,
gikk han til kjellers igjen, til almugen var gått ut av kjerka.
Per Lunde var mye for å tjærebre allting med; han tjærebredde
seg sjøl imellom, og han tjærebredde stabbursflesket sitt og slo
det fullt med skomakerpinner. Da han var død, var det et heilt
stabbur etter han fullt av ull og uhekla lin, og flesk og smør,
som var mange år gammalt, og så harskt og beiskt som galle; men
stabburet det hadde han spikra til og lukt med ploglenker på
alle kanter. Ja, han var riktig en rar kar den Peren, for en
gang mens gamlelensmannen levde, kom han til han og ga han en
hestesko til ferskmat. Han døde da, men han døde ikke noen udød,
som folk trudde. Etter han fikk Amund garden, og han lever ennå.
Han er den likeste av dem, for han har vært ute blant folk og
tent som dragon for Bratter. Det er en stor, svær, feit mann,
men han er så blass i ansiktet som et lik. Han er nå litt rar
han også, for en gang rittmesteren kom på visitering, paraderte
Amund på garden med en fôrtapp under armen istedenfor
furasjerlue, og så var han så slem etter brennevin, han drakk et
par potter om dagen, sa de. Her et år begynte han å drikke
rødvin, men det holdt han snart opp med, for han syntes den var
for sur. Nå drikker han fire potter kaffe om dagen, og
dessimellom ligger han på badstua og heter den og tuller seg inn
i skinnfeller. Om sommeren kler han varmen ute, for jo varmere
det er, dess flere trøyer tar han på.
Men så var det gamle Åse Lunde. Lang tid etter at hun var
blitt borte, gikk Hans Sigstad og leitte etter hestene sine på
Sigstadmoene; men før han visste hvorledes det var, så kom han
ved domsteinene, og der var han inne ensteds som han aldri hadde
sett før, og det var så gildt der liksom på et slott. Der gikk
ei kjerring og stelte, og henne syntes han at han skulle kjenne,
men han kunne ikke huske hvor han hadde sett henne.
"Kjenner du ikke meg, du?" sa hun.
"Jo, jeg synes nok jeg skal kjenne deg," svarte han.
"Ja, jeg er Åse Lunde, som blei borte i barnseng," sa hun.
"Jeg kjente deg vel, da du var en smågutt, og her har jeg vært
sia den tid. Hadde de bare ringt litt med kjerkeklokkene den
gangen jeg blei borte, så hadde jeg sloppet herfra; for jeg
hadde alt det ene beinet over hafella, men så holdt de opp, og
jeg måtte tilbake igjen. Du går og leiter etter hestene dine
du," sa hun, "men jeg skal si deg det at mannen min og grannene
hans de kjører med dem hvert øyeblikk, og det kommer av at
guttene dine slår etter hestene med bikselet, når de slipper
dem. Men nå kommer mannen min snart heim, og treffer han deg
her, så farer du ille."
Sigstaden gikk og fann hestene sine straks etter. Sia har
ikke noen hverken hørt eller spurt Åse Lunde; men er hun ikke
død, så lever hun vel ennå og bur i huldreslottet ved
domsteinene på Sigstadmoen." - Skyggene steg lenger og lenger
frem over Birisiden og Mjøsen; aftenens svalhet hvilte over
egnen. Vinden kom og suste og hvisket i trærnes kroner og bar
med seg bud og hilsen fra den blomstrende hegg og alle markens
og skogens duftende blommer til fuglene, som nyss var kommet
hjem fra Syden, og nu satt bak løvet og drømte om de deilige
eventyr, de hadde opplevd på sine reiser i Grekenland og
Marokko.
Det siste stykke av veien gikk hurtig. På Svennes fikk jeg
bekreftelse på riktigheten av, at Per Lunde hadde gitt
gamlelensmannen en hestesko til ferskmat, plugget sine hester
fast ved halen i stallveggen, når han skulle selge dem, og i det
hele på troverdigheten av min skyssgutts fortellinger.
Mestermø
Det var en gang en konge; han hadde flere sønner, jeg vet ikke
riktig hvor mange det var, men den yngste av dem hadde ingen ro
på seg hjemme, han ville med nød og makt ut i verden og prøve
seg, og det måtte kongen da langt om lenge la ham få lov til.
Da han hadde reist i noen dager, kom han til en risegård, og
der ga han seg i tjeneste hos risen. Om morgenen skulle risen ut
og gjæte geitene sine, og med det samme han reiste av gårde, sa
han til kongssønnen, at han skulle måke stallen; "når du har
gjort det, skal du slippe for å gjøre mer i dag; for du skal
vite det er en snill husbond du er kommet til," sa han. "Men det
du blir satt til, skal du gjøre både godt og vel; og så må du
slett ikke gå inn i noen av de rommene som er innenfor stua du
var i i natt; gjør du det, tar jeg livet av deg."
"Jammen er det en snill husbond også," sa kongssønnen ved seg
selv, han gikk opp og ned på stuegulvet og trallet og sang, for
han syntes det hadde god tid med å måke stallen; men artig var
det å gløtte inn i de andre stuene hans likevel, for det må vel
være noe han er redd for, siden jeg ikke skal få lov å komme inn
der, tenkte han, og så gikk han inn i den første stua. Der hang
en kjel på veggen og kokte, men kongssønnen så ingen varme
under. "Skal tro hva som er oppi den?" tenkte han, og dyppet
hårluggen nedi; så ble hårene som de skulle være av kobber alle
sammen. "Det var en snodig suppe det! dersom en smakte på den,
ble en gild om truten," sa gutten, og dermed gikk han inn i det
rommet som var nest ved. Der hang også en kjel på veggen og
putret og kokte, men varme var det ikke under den heller. "Jeg
får prøve den også," sa kongssønnen og stakk luggen nedi; så ble
den som sølv. "Så dyr suppe har de ikke i min fars gård," sa
kongssønnen, "men det spørs nå hvordan den smaker," og dermed
gikk han inn i det tredje rommet. Der hang også en kjel på
veggen og kokte, og kongssønnen fikk da hug til å prøve der
også; så dyppet han luggen nedi, og så ble han så blankt forgylt
at det skinte i den. "Verre og verre! sa kjerringa, hun skulle
si: Ære være!" - sa kongssønnen; "men koker han gull her, skal
tro hva han så koker der inne?" Det ville han da se, og gikk inn
gjennom døren til det fjerde rommet. Der var ikke noen kjel å
se, men hva manns datter hun var, så hadde kongssønnen aldri
sett maken hennes i sine levedager før, så vakker var hun.
"Å i Jesu navn, hva vil du her da?" sa hun som satt i benken.
"Jeg har stedd meg i tjeneste her i går," sa kongssønnen.
"Gud bære deg for sted du er kommet til å tjene på da!" sa
hun.
"Å, jeg synes jeg har fått en snill husbond jeg," sa
kongssønnen, "han har ikke gitt meg tungt arbeide å gjøre i dag;
når jeg får måket stallen, har jeg gjort fra meg."
"Ja hvordan vil du bære deg at med det?" spurte hun. "Dersom
du måker som folk bruker, så kommer det ti rokoer inn for hver
én du kaster ut. Men jeg skal lære deg hvordan du skal bære deg
at: du skal vende rokoa opp og ned og måke med skaftet, så fyker
det ut av seg selv alt sammen."
Ja, det skulle han passe på, mente kongssønnen; og så ble han
sittende der inne hele dagen, for det ble snart så mellom dem at
de ville ha hverandre, han og kongsdatteren - og så var vel den
første dagen han tjente hos risen, ikke lang for ham, det kan en
nok vite.
Men da det led mot kveld, sa hun at nå var det best han fikk
måket ren stallen, før risen kom hjem, og da han kom bort i
stallen, hadde han lyst til å prøve om det var riktig som hun
hadde sagt, og så tok han til å måke slik som han hadde sett
stallkarene hos far sin gjorde; men det kan det vel hende han
måtte holde opp med, for da han hadde måket en liten stund,
hadde han nesten ikke rom til å stå der. Så gjorde han som
kongsdatteren hadde lært ham, han vendte rokoa og måkte med
skaftet, og så var det ikke et øyeblikk før stallen var så ren
som den skulle vært skurt. Da han hadde gjort det, gikk han inn
igjen i den stua som risen hadde gitt ham lov til åvære i, og
der gikk han opp og ned på gulvet og ga seg til å tralle og
synge.
Så kom risen hjem med geitene.
"Har du måket stallen?" spurte risen.
"Ja nå er den ren og ryddig, husbond," sa kongssønnen.
"Det vil jeg se på!" sa risen, og la ut i stallen; men så var
det som kongssønnen hadde sagt. "Du har visst talt med min
Mestermø, for det har du aldri suget av ditt eget bryst," sa
risen.
"Mestermø? Hva er det for en ting, husbond?" sa kongssønnen,
han slo seg så dum som et naut, "den skulle jeg ha moro av å
se."
"Å, tidsnok får du se henne," sa risen.
Den andre morgenen skulle risen ut med geitene sine igjen. Så
sa han til kongssønnen at den dagen skulle han hente hjem hesten
hans som gikk oppi heia, og når han hadde gjort det, kunne han
hvile seg resten av dagen; "for det er en snill husbond du er
kommet til, skal du vite," sa risen igjen. "Men går du inn i
noen av de rommene jeg talte om i går, så vrir jeg hodet av
deg," sa han, og så reiste han avsted med geiteflokken.
"Jammen er du snill husbond også," sa kongssønnen; "men jeg
vil nok inn og snakke med Mestermø likevel jeg, kanskje hun
likså tidlig tør bli min som din," og så gikk han inn til henne.
Hun spurte ham da, hva han skulle gjøre den dagen.
"Å, det er ikke farlig arbeid, skal jeg tro," sa kongssønnen;
"jeg skal bare opp i heia etter hesten hans."
"Ja, hvordan vil du bære det at med det da?" spurte Mestermø.
"Å, det er vel ikke store kunsten å ri hjem en hest," sa
kongssønnen; "jeg tenker vel jeg har ridd så frisk hest før."
"Ja, det er nok ikke så lett en sak enda å ri den hesten
hjem," sa Mestermø; "men jeg skal lære deg hvorledes du skal
gjøre. Når du får se den, kommer den så ild og luer fraser ut av
neseborene på den, som du skulle se en tyrilyse; pass så vel på
og ta bikselet, som henger der borte ved døren, og kast like i
kjeften på den, så blir den så spak at du kunne styre den med en
tvinnetråd."
Ja, det skulle han nok komme i hug, og så satt han der inne
hos Mestermø hele dagen igjen, og de snakket og pratet både om
det ene og det andre, de to, men først og sist var det nå om
hvor gildt og herlig de skulle ha det, når de bare kunne få
hverandre og komme vel ifra risen; og kongssønnen hadde nok
glemt både heia og hesten, dersom ikke Mestermø hadde minnet ham
på det, da det led mot kvelden, og sagt at nå var det best han
la etter hesten, før risen kom.
Det gjorde han da, han tok bikselet som hang i kroken, og
strøk opp i heia, og så var det ikke lenge før hesten møtte ham,
så varmen og røde luer sto ut av neseborene på den; men så
passet gutten snittet sitt med det samme den kom imot ham med
gapende kjeft, og kastet munnbittet like i gapet på den, og så
sto hesten så tolmodig som en lamunge, og det var ikke store
saken å få den hjem på stallen da, skal jeg tro. Så gikk han inn
i stua igjen og ga seg til å tralle og synge.
Så kom risen hjem med geitene til kvelds. "Har du hentet hjem
hesten fra heia?" spurte risen.
"Ja, jeg har det, husbond; det var morosam hest å ri på, men
jeg red like hjem og satte den på stallen likevel jeg," sa
kongssønnen.
"Det vil jeg se på!" sa risen. Han ut på stallen; men så sto
hesten der, som kongssønnen hadde sagt. "Du har visst talt med
min Mestermø; for det har du aldri suget av ditt eget bryst," sa
risen igjen.
"I går snakket husbond om denne Mestermøen, og i dag er det
samme snakket; - å Gud velsigne husbond, han ville vel ikke vise
meg den tingen vet jeg; for den skulle jeg ha riktig moro av å
se," sa kongssønnen, han slo seg like dum og uvettig igjen.
"Å, tidsnok får du se henne," sa risen.
Tredje dags morgen skulle risen ut i skogen med geitene sine
igjen. "I dag skal du til helvete og hente brannskatten," sa han
til kongssønnen; "når du har gjort det, kan du hvile deg resten
av dagen, for det er en snill husbond du er kommet til, skal du
vite," og så reiste han.
"Ja, så snill husbond du er, så er det fule arbeid du setter
meg til likevel," sa kongssønnen; "men jeg får vel prøve om jeg
kunne finne Mestermøen din; du sier vel hun er din, men kanskje
hun torde si meg hvordan jeg skal bære meg at, enda," og så gikk
han inn til henne.
Da nå Mestermø spurte hva risen hadde satt ham til å gjøre
den dagen, fortalte han at han skulle til helvete og hente
brannskatten.
"Hvordan vil du bære deg at med det?" sa Mestermø.
"Ja, det får nok du si meg det," sa kongssønnen, "for i
helvete har jeg aldri vært før, og om eg visste veien, så vet
jeg ikke hvor mye jeg skal kreve heller."
"Å ja, jeg skal nok si deg det; du skal gå til fjellet her
bortunder heia og ta den klubba som ligger der, og knarte på
bergveggen," sa Mestermø. "Så kommer det ut en, så det gnistrer
av ham; ham skal du si ærendet ditt, og når han spør deg hvor
mye du skal ha, sier du: så mye jeg kan bære."
Ja det skulle han nok komme i hug, sa han og så satt han inne
hos Mestermø hele dagen, like til det led mot kvelden, og han
hadde gjerne sittet der til nå, dersom ikke Mestermø hadde
minnet ham på at han nok fikk avsted til helvete etter
brannskatten, før risen kom.
Han måtte da i veien, og så gjorde han akkurat som Mestermø
hadde sagt han skulle gjøre; han gikk bort til fjellveggen og
tok klubba og knartet på. Så kom det ut én, så gnistene fløy
både av øyne og nese på ham. "Hva vil du?" sa han.
"Jeg skulle nok hit for risen og kreve brannskatten," sa
kongssønnen.
"Hvor mye skal du ha da?" sa den andre igjen.
"Jeg krever aldri mer enn jeg orker bære med meg, jeg," sa
kongssønnen.
"Det var vel du ikke skulle ha et hestelass," sa han som kom
ut av fjellveggen. "Men kom nå og bli med meg inn!"
Det gjorde kongssønnen, og der fikk han vel se gull og sølv,
kan du tro; det lå inne i berget, som steinhauger i ur, og så
fikk han en bør så stor han kunne bære, og med den gikk han sin
vei.
Da nå risen kom hjem med geitene om kvelden, gikk kongssønnen
inne i stua og trallet og sang igjen, liksom de to andre
kveldene.
"Har du nå vært i helvete etter brannskatten?" sa risen.
"Ja, jeg har nok det, husbond," sa kongssønnen.
"Hvor har du den henne da?" sa risen igjen.
"Gullsekken står der borti benken," sa kongssønnen.
"Det vil jeg se på!" sa risen, han la bort til benken; men så
sto sekken der, og det så full, at gullet og sølvet drysset,
bare risen løste på sekkebåndet. "Du har visst talt med min
Mestermø," sa risen; "har du det, vrir jeg hodet av deg."
"Mestermø?" sa kongssønnen; "i går snakket husbond om denne
Mestermøen, og i dag snakker han om henne igjen, og forrige
dagen var det samme snakket. Jeg skulle ønske jeg fikk se den
tingen, jeg," sa han.
"Ja, ja, bi til i morgen, så skal jeg selv være med deg til
henne," sa risen.
"Å takk skal husbond ha! men det er vel bare skam," sa
kongssønnen.
Dagen etter tok risen ham med seg inn til Mestermø.
"Nå skal du slakte ham og koke ham i den store digre kjelen
du vet vel. Når du så har soddet ferdig, kan du snakke til meg,"
sa risen, han la seg til å sove i benken, og rett som det var,
snorket han så det dundret i fjellet.
Så tok Mestermø en kniv og skar gutten i veslefingeren og
dryppet tre blodsdråper på krakken; så tok hun alle de gamle
filler og skosåler og alt det utøy hun kunne få fatt på og hadde
opp i kjelen; og så fylte hun et helt skrin fullt med malet
gull, og en saltstein og en vannflaske som hang ved døren, og et
gulleple og to gullhøner tok hun også med seg, og med det reiste
hun og kongssønnen avsted fra risegården det forteste de kunne;
og da de kom et stykke på veien, kom de til et hav; siden seilte
de - men hvor de fikk skipet fra, har jeg aldri fått spurt.
Da nå risen hadde sovet en god stund, tok han til å strekke
seg på benken, der han lå. "Er det snart kokt nå?" sa han.
"Nyss kommet i kok!" sa den første blodsdråpen på krakken.
Ja, så la risen seg til å sove igjen, og så sov han en lang,
lang stund. Så snudde han litt på seg igjen.
"Er det snart kokt nå da?" sa han, han så ikke opp - det
gjorde han ikke første gangen heller - for han var halvt i søvne
enda.
"Halvkokt!" sa den andre blodsdråpen, og så trodde risen det
var Mestermø igjen; han snudde seg på krakken og la seg til å
sove på nytt.
Da han nå hadde sovet i mange timer igjen, tok han til å røre
på seg og strekke seg. "Er det ikke kokt ennå?" sa han.
"Fullkokt!" sa den tredje blodsdråpen.
Risen reiste da på seg og til å gni øynene, men han kunne
ikke se den som hadde snakket, og så spurte han etter Mestermø
og ropte på henne. Nei, det var ingen som svarte. "Å ja, hun har
vel smettet ut litt," tenkte risen, han tok en sleiv og skulle
bort i kjelen og smake; så var det ikke annet enn skosåler og
filler og slikt fanteri, og det var kokt i hop, så han ikke
visste enten det var graut eller velling. Da han så det, kunne
han skjønne hvordan det hadde gått til, og så ble han så illsint
at han ikke visste hva ben han skulle stå på, og han etter
kongssønnen og Mestermø, og det så det suste; men det var ikke
lenge, så sto han ved vannet, og det kunne han ikke komme over.
"Ja, ja, jeg skal vite råd for det, jeg skal bare rope på
elvesugeren min," sa risen, og det gjorde han; så kom
elvesugeren hans og la seg ned og drakk en to tre slurker, og
ved det minket vannet så mye i havet, at risen så Mestermø og
kongssønnen ute på skipet.
"Nå får du kaste ut saltsteinen," sa Mestermø, og det gjorde
kongssønnen; så ble den til et fjell så stort og høyt, tvert
over havet, at risen ikke kunne komme over, og ikke elvesugeren
få suget mere heller.
"Ja, ja, jeg skal nok vite råd for det," sa risen; han etter
bergnavaren sin og til å bore i berget, så elvesugeren kunne
komme til å suge igjen; men med det samme det ble hull, og
elvesugeren la til å drikke, sa Mestermø at kongssønnen skulle
slå ut en dråpe eller to av flasken, og så ble havet like fullt
igjen, og før elvesugeren kunne få tatt en slurk til, var de i
land, og så var de frelst.
Så skulle de hjem til far til kongssønnen; men kongssønnen
ville ikke på noen måte at Mestermø skulle gå, for det syntes
han ikke høvde seg hverken for henne eller for ham. "Vent bare
her en liten stund, mens jeg går hjem etter de syv hestene som
står på stallen til far," sa han; "det er ikke lange stubben, og
ikke skal jeg være lenge om den heller; men jeg vil ikke at
kjæresten min skal komme gående til gårds."
"Å nei, gjør ikke det! for kommer du hjem til kongsgården, så
glemmer du meg bare, det vet jeg før," sa Mestermø.
"Hvordan skulle jeg glemme deg, vi som har lidt så mye vondt
sammen og har hverandre så kjær," sa kongssønnen; han ville og
måtte hjem etter vognen med de syv hestene for, og hun skulle
vente der ved stranden imens.
Ja, til sist måtte Mestermø føye ham i det, siden han endelig
ville. "Men når du kommer der, skal du ikke gi deg stunder til å
hilse på noen engang, men gå like inn i stallen og ta hestene og
spenne for og kjøre det forteste du kan. For de kommer nå om deg
alle sammen; men du må late som du ikke ser dem, og smake noe må
du slett ikke; gjør du det, så blir det til ulykke både for deg
og for meg," sa hun, og det lovte han.
Men da han kom hjem til kongsgården, så skulle just en av
brødrene hans ha bryllup, og bruden og alle skyldfolkene hennes
var alt kommet til gårds; og så stimet de om ham alle sammen, og
spurte både om det ene og det andre og ville ha ham med seg inn;
men han lot som han ikke så dem, men la like inn i stallen og
fikk ut hestene og ga seg til å spenne for. Da de nå ikke på
noen sett eller vis kunne få ham med seg inn, kom de ut til ham
både med mat og drikke og alt det beste de hadde laget til
bryllupet; men kongssønnen ville ikke smake noen ting, han bare
skyndte seg å spenne for, han. Men til sist så trillet søster
til bruden et eple bort over gården til ham; "siden du ikke vil
smake noe annet, kan du da gjerne bite i det, for du kan være
både tørst og sulten etter den lange veien," sa hun, og det
gjorde han, han tok opp eplet og bet i det. Men aldri før hadde
han fått smaken i munnen, så glemte han både Mestermø og at han
skulle kjøre etter henne. "Jeg mener jeg er styren, jeg; hva
skal jeg med hestene og vognen?" sa han, og så satte han inn
igjen hestene på stallen og ble med dem inn i kongsgården, og nå
ble det slik at han skulle ha søster til bruden, henne som hadde
trillet eplet til ham.
Mestermø satt ved sjøkanten og ventet i syv lange og syv
brede, men ingen kongssønnen kom der. Så gikk hun da derifra, og
da hun hadde gått et stykke, kom hun til en liten stue, som lå
for seg selv i en skoghage tett ved kongsgården; der gikk hun
inn og ba om hun ikke kunne få lov å være der. Det var en gammel
kjerring som eide stua, og et sint og argt troll var hun også; i
førstningen ville hun slett ikke la Mestermø få bli hos seg, men
langt om lenge skulle hun da få lov likevel for gode ord og
betaling. Men stygt og svart var det inne der som i et grisehus;
så sa Mestermø at hun nok ville pynte litt, så det kunne komme
til å se ut som hos andre folk der inne også. Dette likte heller
ikke den gamle kjerringa, hun gren og var sint; men Mestermø
brydde seg ikke om det; hun tok fram gullskrinet og slo en
halvsetting eller så borti varmen, så gullet fraste ut over hele
stua, og så ble den gullforgylt både innvendig og utenpå. Men
med det samme gullet tok på å frase, ble den gamle kjerringa så
redd at hun satte ut som den slemme selv var etter henne; så kom
hun ikke i hug å bukke seg i døren, og så brøt hun av hodet i
dørkarmen.
Morgenen etter kom lensmannen reisende forbi der. Han ble
rent undren over den gullstua som blinket og glitret borti
skoghagen, det kan en nok vite, og enda mer forundret ble han da
han kom inn og fikk se den deilige jomfruen som satt der; henne
ble han så inntatt i at han fridde til henne straks på timen, og
ba henne både vakkert og vent om hun ville bli madamen hans.
"Ja, har du bra med penger så -" sa Mestermø.
Å ja, han hadde ikke så få enda, mente lensmannen. Pengene
skulle han hjem etter, og om kvelden hadde han med seg en hel
halvtønnesekk, som han satte borti kroken.
Ja, siden han hadde så bra med penger, ville Mestermø ha ham,
men aldri før hadde de lagt seg, så måtte Mestermø opp igjen;
"jeg har glemt å kare varmen," sa hun.
"Jøss, skulle du stå opp etter det!" sa lensmannen, "det skal
jeg gjøre det" - og så spratt han opp på gulvet og bort til
peisen i ett hopp.
"Ja, si meg til når du holder i karepinnen," sa Mestermø.
"Nå holder jeg i karepinnen," sa lensmannen.
"Så hold du i karepinnen og karepinnen i deg, og øs ild og
mørje over deg til det dages!" sa Mestermø.
Og så ble lensmannen stående der hele natten og øse ild og
mørje over seg, og alt han gråt og ba og tagg, så ble ildmørja
ikke kaldere for det; men da det dagedes og han fikk makt til å
kaste karepinnen, ble han nå ikke der lenge, det kan du nok
vite, han satte av gårde som futen eller fanden skulle være i
hælene på ham; og alle som møtte ham, kopte og glante etter
lensmannen, for fløy gjorde han som han var galen, og verre
kunne han ikke sett ut, om han hadde vært både flådd og garvet;
og alle så undret de seg på hvor han hadde vært, men sa nå ikke
noe om det, for skam skyld.
Dagen etter kom skriveren reisende forbi der Mestermø bodde;
han så at det glitret og skinte i stua borte i skoghagen, og
skulle da også inn og se hvem det var som bodde der, og da han
fikk se den deilige jomfruen, ble han enda mere forlibt av seg
enn lensmannen, og til å fri på flygende timen. Ja, Mestermø
svarte ham like ens som hun hadde svart lensmannen, at hadde han
bra med penger, så - penger mente skriveren han ikke hadde så få
av, og dem skulle han da straks hjem etter; og om kvelden kom
han med en stor diger sekk med penger - jeg mener det var en
heltønnesekk, det - og satte i benken hos Mestermø. Så skulle
det nå bli så at han skulle få henne, og så la de seg; men så
hadde Mestermø glemt å lukke svaldøren den kvelden, den måtte
hun opp og stenge, sa hun.
"Jøss, skal du gjøre det da!" sa skriveren, "nei ligg du, det
skal jeg gjøre;" og han opp av sengen så lett som en ert på en
never, og ut i svalen.
"Si meg til når du har tak i dørklinka," sa Mestermø.
"Nå holder jeg i døra," skrek skriveren ute i svalen.
"Så hold du i døra og døra i deg, og far veggimellom til det
dages!" sa Mestermø.
Og så kan det vel hende at skriveren fikk danse den natten;
slike trinn og slike kast hadde han aldri gjort før, og ikke var
han mye lysten på åkomme til å gjøre det sidenetter heller;
snart var han føre og snart døren, og det gikk fra den ene
svalkroken til den andre, så skriveren nesten slo seg i hjel.
Først tok han til å banne og siden til å gråte og be; men døren
brydde seg ikke om noen ting, den holdt på med sitt den, like
til grålysningen. Da døren slapp taket, satte skriveren avsted,
som han skulle ha betaling for det, han glemte både pengesekken
og frieriet, og var glad til at stuedøren ikke kom dansende
etter ham. Alle han møtte, så kopte og glante de etter
skriveren, for fløy gjorde han som han var galen, og dertil så
han ut verre enn om han skulle ha stanges med sauebukkene hele
natten.
Tredje dagen kom futen reisende. Så fikk han også se gullstua
borti skoghagen; ja han måtte også inn og se hvem som bodde der;
og da han fikk se Mestermø, ble han så forgapt i henne at han
fridde bare han fikk hilst. Mestermø svarte nå ham som de andre
to, at hadde han bra med penger, så ville hun nok ha ham; og dem
hadde han ikke så få av, sa futen; han skulle straks hjem og
hente dem, og det gjorde han. Da han kom igjen om kvelden, hadde
han en enda større pengesekk med seg enn skriveren - den tok
visst halvannen tønne - og den satte han i benken. Ja, så skulle
det da bli så at han skulle ha Mestermø.
Men aldri før hadde de lagt seg, så sa Mestermø at hun hadde
glemt åslippe inn kalven; den måtte hun opp igjen og ha inn i
bingen.
Nei, kors, det skulle da slett ikke hun gjøre, det skulle
futen gjøre det, sa han; og han, så tykk og fet han var, opp av
sengen og ut, så lett som en unggutt.
"Ja, si meg til, når du holder i kalverumpa," sa Mestermø, og
det gjorde han.
"Nå holder jeg i kalverumpa," ropte futen.
"Så hold du i kalverumpa og kalverumpa i deg, og far
allverden om til det dages!" sa Mestermø.
Og så kan det vel hende futen fikk rørt på bena sine; det
gikk bratt og flatt, over berg og dype daler, og dess mere futen
bante og skrek, dess fortere satte kalven i vei. Da det tok på å
lysne, var han nesten sprengt, og så glad var han for han kunne
slippe kalverumpa, at han glemte både pengesekken og alt i hop;
han gikk nå alltids noe langsommere enn lensmannen og skriveren
hadde gjort, men dess langsommere han gikk, dess bedre tid fikk
folk til å kope og glane på ham, og den brukte de også, det kan
en nok vite, så utkjørt og fillet som han så ut etter
kalvedansen.
Dagen etter skulle bryllupet stå i kongsgården og da skulle
både den eldste broren til kirken med sin brud, og han som hadde
vært hos risen, med søsteren hennes. Men da de hadde satt seg
opp i vognen og skulle kjøre av gårde, røk den ene selepinnen,
og de gjorde både en og to og tre isteden, men alle så røk de,
det hjalp ikke hva slags ved de tok til pinner. Dette varte og
rakk, og ikke kunne de komme av gårde, så de ble rent utav seg
alle sammen. Men så sa lensmannen - for han var nå bedt til
bryllupet i kongsgården han også, må vite - at borti skoghagen
bodde der en jomfru; "dersom De bare får lånt karepinnen, som
hun raker i varmen sin med, så vet jeg visst den holder," sa
han. Ja, de sendte bud til skoghagen, og ba så vakkert om de
ikke kunne få lånt den karepinnen lensmannen hadde snakket om;
det var ikke ordet nei til det, og så hadde de da selepinne som
ikke røk av, kan hende. Men med det samme de ville til å kjøre,
gikk vognbunnen i stykker. De til å lage ny vognbunn både fort
og vel, men hvordan de spikret den sammen og hva slags ved de
tok, så hjalp det ikke; aldri før hadde de fått bunn i vognen og
skulle av gårde, så røk den sund igjen, og så var de enda verre
stelt enn med selepinnen. Men så sa skriveren - for var
lensmannen med, så kan en nok vite at han var i bryllupet på
kongsgården: "Borti skoghagen her bor en jomfru; kunne De bare
få lånt den ene halvdøren i svalgangen hennes, så vet jeg visst
den skal holde." Ja, de sendte bud til skoghagen igjen, og ba så
vakkert om de kunne få lånt den gullforgylte svaldøren som
skriveren hadde talt om, og den fikk de med en gang. Så skulle
de til å reise igjen, men så orket ikke hestene å dra vognen;
seks hester hadde de alt for den, så spente de for åtte, så ti,
og så tolv; men hvor mange de spente for, og alt det kuskene
brukte svepa, så hjalp det ikke, vognen rørte seg ikke av
flekken. Det led alt langt på dag, og til kirke måtte og skulle
de, så de ble rent mistrøstige, alle som i kongsgården var; men
så sa futen igjen at borte i den forgylte husmannsstua i
skoghagen bodde der en jomfru; bare de fikk lånt kalven hennes,
så -; "for den vet jeg visst drar vognen, om den så var tung som
fjell!" sa futen. De syntes nok det var leit å kjøre til kirke
med en kalv, men det var ingen annen råd for, de måtte sende bud
igjen og be så vakkert fra kongen om han kunne få lånt den
kalven som futen hadde talt om, og Mestermø lot dem få den, hun
svarte ikke nei den gangen heller. Da de så fikk spent den for,
så kanskje vognen fikk røre seg: det gikk bratt og flatt, over
stokk og stein, så de knapt kunne trekke været, og somme tider
var de på marken og somme tider i luften; og da de kom til
kirken, tok det til å gå rundt omkring den, liksom et hespetre,
og det var med ytterste nød og neppe at de kunne komme ut av
vognen og inn i kirken. Og tilbake igjen gikk det enda fortere,
så de mest ikke visste av seg, da de kom til kongsgården.
Da de hadde satt seg til bords, sa kongssønnen - han som
hadde tjent i risegården - at han syntes de burde be opp på
kongsgården den jomfruen nede i skoghagen, som hadde lånt dem
karepinnen og svaldøren og kalven; "for hadde vi ikke fått de
tre tingene, så hadde vi ikke vært av gårde ennå," sa han. Ja,
det syntes kongen også var både rett og vel, og så sendte han da
fem av sine beste menn ned til den forgylte husmannsstua; de sa
at de skulle hilse så flittig fra kongen, og be om hun ikke
ville være så god åkomme opp på kongsgården og ete middag.
"Hils kongen og si at er han for god til å gå til meg, så er
jeg for god til å gå til ham med," sa Mestermø.
Så måtte kongen selv i veien, og så ble Mestermø med på
timen; og kongen trodde nok hun var litt mer enn hun så ut til,
han satte henne i høysetet oppe ved den yngste brudgommen.
Da de hadde sittet en liten stund til bords, tok Mestermø
fram hanen og høna og gulleplet, som hun hadde ført med seg fra
risegården, og satte det på bordet fremfor seg; ikke før hadde
hun gjort det, så tok hanen og høna på å nappes om gulleplet.
"Nei, se som de fikter om gulleplet da!" sa kongssønnen.
"Ja, så fiktet vi to også for å komme ut, den gangen vi var i
berget," sa Mestermø.
Så kjente kongssønnen henne igjen, og så kan det vel hende
det ble glede på ham; den trollheksen som hadde trillet eplet
til ham, lot han rive i stykker mellom fire og tyve hester, så
det ikke ble filla igjen av henne, og så la de først riktig til
å ture bryllup; og enda så sårvingede de var, så holdt de da ut,
lensmannen og skriveren og futen også.
Grimsborken
Det var en gang et par rike folk som hadde tolv sønner; men den
yngste ville ikke være hjemme lenger, da han var blitt voksen;
han ville ut og prøve sin lykke i verden. Foreldrene sa de
syntes han hadde det godt og vel hjemme, og at han gjerne kunne
bli hos dem; men han hadde ingen ro på seg; han ville og han
skulle i veien, og så måtte han da få lov. Da han hadde gått en
god stund, kom han til en kongsgård. Der ba han om tjeneste, og
det fikk han.
Kongsdatteren der i landet var tatt inn i fjellet av et
troll, og kongen hadde ikke flere barn; derfor var både han og
hele landet i stor sorg, og kongen hadde lovt ut kongsdatteren
og halve riket til den som kunne frelse henne; men det var ingen
som kunne det, enda det var nok av dem som prøvde på.
Da nå gutten hadde vært der et års tid eller så, ville han
hjem igjen og høre til foreldrene sine; men da han kom hjem, var
foreldrene døde, og brødrene hadde delt alt de eide og hadde,
mellom seg, så det ikke var noe igjen til gutten.
"Hvem kunne vite at du var til ennå, som har ranglet og
flakket slik omkring?" svarte brødrene. "Men det er det samme:
oppe i heiene går det tolv hopper, dem har vi ikke delt ennå, og
vil du ha dem for din del, kan du ta dem."
Ja, det var gutten vel nøyd med; han takket til, og la avsted
opp i heiene, der de tolv hoppene gikk på havn.
Da han kom deropp og fant dem, hadde hver sin sugefole, og
med den ene hoppen gikk en stor borket folunge; den var i slikt
hold at det skinte i den.
"Du er vakker du, vesle folungen min!" sa gutten.
"Ja, men vil du slå i hjel de andre folungene, så jeg kan få
suge alle hoppene ett år, skal du se jeg skal bli stor og vakker
da!" sa folen.
Ja, det gjorde gutten, han slo i hjel alle tolv folene, og
gikk så hjem igjen.
Da han så kom igjen neste året og skulle se til folen og
hoppene, var han så fet, så fet, at det glinste i huden på den,
og så stor var den at gutten med nød kunne komme opp på den; og
alle hoppene hadde fått hver sin folunge igjen.
"Ja, det er sant at jeg fikk lide for det jeg lot deg suge
alle hoppene mine," sa gutten til enåringen; "men nå er du stor
nok, nå får du være med meg."
"Nei, jeg får gå her ett år til," sa folen; "slå i hjel de
tolv folungene, så kan jeg suge alle hoppene dette året også; så
skal du se jeg skal bli stor og vakker til sommeren!"
Ja, det gjorde gutten igjen. Og da han kom opp i heiene det
andre året og skulle se til folen sin og hoppene sine, hadde
hver sin folunge på nytt; men borkenfolen var så stor at gutten
slett ikke nådde opp, da han ville ta i nakken på den for å
kjenne hvor fet den var, og så blank var den at det lyste av
den.
"Stor og vakker var du i fjor, folen min, men i år er du enda
gildere," sa gutten; "slik hest finnes ikke i kongens gård. Men
nå får du være med meg."
"Nei," sa borken igjen, "jeg får gå her enda et år. Slå nå
bare i hjel de tolv folungene igjen, så jeg kan suge hoppene
dette året også, så skal du få se meg til sommeren!"
Ja, gutten gjorde det også: han slo i hjel alle folungene, og
så gikk han hjem igjen.
Men da han kom igjen neste året og skulle se til borkenfolen
og hoppene, ble han rent fælen. Så stor og grovvoksen hadde han
aldri trodd hest kunne bli; for Borken måtte legge seg ned på
alle fire, før gutten kunne ta opp på den; han hadde nok med å
komme opp på den, enda den lå, og så smekkfet var den at det
glinste og skinte i den som i et speil.
Og denne gangen var ikke Borken uvillig til å følge med
gutten. Han satte seg da opp på den, og da han kom ridende hjem
til brødrene sine, slo de hendene i hop og forkorset seg, for
slik hest hadde de hverken sett eller hørt tale om.
"Dersom dere nå vil skaffe meg så god skoning under hesten,
og så gild sâl og biksel som gives kan," sa gutten, "så skal
dere få alle tolv hoppene mine, slik som de står og går oppe i
heiene, og de tolv folungene deres også," - det året hadde også
hver hoppe fått sin fole.
Det ville brødrene gjerne, og så fikk gutten slik skoning
under hesten, at steinsplintene fløy i luften, når han red
bortover fjellheiene, og slik gullsâl og slikt gullbiksel fikk
han, at det lyste og blinket lang vei av det.
"Nå reiser vi til kongsgården!" sa Grimsborken - det var
navnet dens; "men kom vel i hug å be kongen om godt stallrom og
godt fôr til meg."
Ja, det lovte gutten han ikke skulle glemme.
Han red av gårde, og en kan nok vite han ikke var lenge om å
komme til kongsgården, slik hest som han hadde.
Da han kom der, sto kongen ute på trammen, og han glante og
glodde på ham som kom ridende. "Nei, nei!" sa han, "slik kar og
slik hest har jeg aldri sett i mitt levende liv før." Og da
gutten spurte om han kunne få tjeneste i kongsgården, ble kongen
så glad at han var ferdig til å danse, der han sto på trammen;
det kan vel hende at han skulle få tjeneste.
"Ja, men godt stallrom og forsvarlig fôr vil jeg ha til
hesten min," sa gutten.
Ja, han skulle få vollhøy og havre, så mye Borken ville ha;
og alle de andre ridderne måtte ta hestene sine ut av stallen,
der skulle Grimsborken stå alene, så den kunne ha riktig godt
rom.
Men det varte ikke lenge før de andre i kongsgården ble
avindsyke på gutten, og de visste ikke alt det vonde de ville
gjøre ham, når de bare torde. Til sist fant de på å si til
kongen, at han hadde sagt seg god for åfrelse kongsdatteren som
trollet hadde tatt inn i berget for lang tid siden, når han bare
ville. Straks kalte kongen han fram for seg, og sa at det og det
visste han gutten hadde sagt seg god for, og nå skulle han gjøre
det; kunne han, så visste han at kongen hadde lovt ut både
datteren og halve riket, og det skulle han riktig og redelig få,
men kunne han ikke, skulle han drepes. Gutten nektet at han
hadde sagt det; men det hjalp ikke, kongen ville ikke høre på
det øret, og så var det ikke annen råd enn at han måtte si han
fikk vel prøve.
Han gikk da ned i stallen, stur og lei seg var han. Så spurte
Grimsborken hva han var så sturen for; det fortalte gutten, og
sa han ikke visste hvordan han skulle stelle seg; "for å frelse
kongsdatteren, det er vel rent uråd det," sa gutten.
"Å, det kunne vel la seg gjøre," sa Grimsborken; "jeg skal
hjelpe deg. Men vel skodd må du først få meg. Du må forlangte
tyve pund jern og tolv pund stål til skoning, og én smed til å
smi og én til å legge under."
Ja, det gjorde gutten, og det ble ikke svart nei til det: han
fikk både jernet og stålet og smedene, og så ble Grimsborken
skodd godt og vel, og gutten ut av kongsgården så gyven sto
etter.
Men da han kom til berget som kongsdatteren var tatt inn i,
så gjaldt det å komme opp etter bergveggen og dit han skulle inn
i fjellet, for berget sto ende opp og ned, så bratt som en
stuevegg og så glatt som en glassrute. Første gangen gutten red
i veien, kom han nok et stykke opp etter fjellveggen, men så
gled Borken med begge framføttene, og de ned igjen, så det
dundret i heia. Andre gangen han red, kom han et stykke lenger
opp, men så glapp den ene framfoten, og ned bar det, som du
skulle hørt et jordskred. Men tredje gangen sa Borken: "Nå får
vi prøve oss!" og så satte han i veien, så steinen sprutet
himmels høyt om dem, og så kom de opp; gutten red inn i fullt
firsprang, nappet kongsdatteren opp på sâlknappen, og ut igjen,
før trollet kom seg fore så mye som å reise seg -og så var
kongsdatteren frelst.
Da gutten kom tilbake til kongsgården, var kongen både glad
og velnøyd med det at han hadde fått igjen datter si, det kan du
nok vite; men hvordan det var eller ikke var, så hadde de andre
i kongsgården fått stelt opp kongen, så han var harm på gutten
likevel.
"Takk skal du ha, for du har frelst datter mi," sa han til
gutten, da han kom inn på slottet med henne; og så ville han gå
sin vei.
"Hun skulle være min, likså vel som din nå, for du er vel
ordstø mann," sa gutten.
"Ja, ja," sa kongen, "ha henne skal du siden jeg har sagt
det; men først skal du skaffe solen til å skinne inn her i
kongsgården." For det var et stort høyt fjell like utenfor
vinduene, som sto og skygget så solen ikke kunne skinne inn.
"Det sto nok ikke i akkorden det," svarte gutten; "men det
hjelper vel ingen bønn, jeg får vel prøve mitt beste; for
kongsdatteren vil jeg ha."
Han ned til Borken igjen, og fortalte hva kongen forlangte,
og så mente Grimsborken at det vel var råd; men ny skoning måtte
først under ham, og den skulle det tyve pund jern og tolv pund
stål til; to smeder måtte det også til, én til å smi og én til å
legge under, så skulle de vel få solen til å skinne i
kongsgården. Da gutten forlangte dette, fikk han det med en
gang; det syntes kongen for skam skyld ikke han kunne nekte ham;
og så ble det da lagt ny skoning under Grimsborken, og det
skoning som dugde. Gutten satte seg på, og så bar det vel i
veien igjen, og for hvert hopp Grimsborken gjorde, sank fjellet
femten alen ned i jorden, og slik holdt de på, til kongen ikke
kunne se mere til fjellet.
Da gutten kom ned igjen i kongsgården, spurte han kongen om
ikke kongsdatteren skulle være hans nå heller, for nå visste han
ikke annet enn at solen skinte i slottet, sa han. Men så hadde
de andre i kongsgården stelt opp kongen igjen, og så svarte han
at gutten nok skulle få henne, han hadde aldri annet tenkt, men
først skulle han skaffe henne så gild brudehest, som han hadde
brudgomshest. Gutten sa at det hadde kongen aldri talt om før,
og nå syntes han at han hadde fortjent kongsdatteren; men kongen
ble ved sitt, og dersom gutten ikke kunne det, skulle han miste
livet til, sa kongen.
Gutten gikk ned i stallen igjen, og sturen og ille ved var
han, det kan du nok vite. Der fortalte han til Grimsborken at nå
hadde kongen forlangt at han skulle skaffe kongsdatteren så gild
brudehest som han hadde brudgomshest, ellers skulle han miste
livet; "det blir ugreitt nok, tenker jeg," sa han, "for maken
din finnes vel ikke i verden."
"Å jo, det er maken til meg," svarte Grimsborken; "men lett
blir det ikke å få den; den er i helvete den. Men vi får vel
prøve. Nå skal du gå opp til kongen og forlange ny skoning under
meg, og til den må det tyve pund jern og tolv pund stål igjen,
og to smeder, én til å smi og én til ålegge under, men se vel
til at hakene og grevene blir riktig kvasse; og tolv tønner rug
og tolv tønner bygg og tolv okseskrotter må vi ha med oss; og
alle tolv oksehudene, med tolv hundre spiker i hver, må du også
forlange; alt det må vi ha, og en tjæretønne til, med tolv
tønner tjære i."
Gutten gikk opp til kongen og forlangte alt Grimsborken hadde
sagt, og kongen syntes nå igjen det var skam å nekte ham det, og
så fikk han det alt i hop.
Så satte han seg opp på Grimsborken og red av gårde, og da
han så hadde ridd langt, langt bort over berg og heier, spurte
Borken: "Hører du noe?"
"Ja, det suser så fælt oppi luften; jeg mener jeg blir redd,
jeg," sa gutten.
"Det er alle de ville fugler i skogen er, som kommer
flygende; de er sendt ut for å stoppe oss," sa Grimsborken. "Men
skjær hull på kornsekkene du, så får de så mye å stime med at de
glemmer oss."
Ja det gjorde gutten, han skar hull på kornsekkene, så byggen
og rugen rant utover til alle sider. Så kom alle de ville fugler
i skogen var, så tykt at det svartnet for solen; men da de fikk
se kornet, så kunne de ikke berge seg, men slo seg ned og tok på
å hakke og pikke opp kornet og rugen, og til sist røk de i hop
og sloss seg imellom; gutten og Grimsborken gjorde de ikke noe,
dem glemte de rent.
Nå red gutten igjen både langt og lenge, over berg og daler,
over åser og moer; så la Grimsborken til å lye igjen, og så
spurte den gutten om han hørte noe nå.
"Ja, nå hører jeg det braker så stygt i skogen på alle
kanter; jeg mener jeg blir redd nå," sa gutten.
"Det er alle de ville dyr i skogen er, det," sa Grimsborken;
"de er sendt ut for å stoppe oss. Men kast bare ut de tolv
okseskrottene, så har de nok å gjøre med dem, og så glemmer de
oss."
Ja, gutten kastet ut okseskrottene, og så kom alle de ville
dyr i skogen, både bjørn og gråbein og løve og alle slags fæle
dyr; men da de fikk se okseskrottene, rente de i hop og sloss om
dem så blodet rant, og gutten og Grimsborken glemte de rent.
Så red gutten bortover igjen, det var mange, mange blåner,
for med Grimsborken gikk det ikke sent, kan en nok vite. Så
knegget Borken.
"Hører du noe?" sa han.
"Jo, jeg hører liksom en folunge knegge så grant, langt,
langt borte," svarte gutten.
"Det er nok en voksen folunge det," sa Grimsborken; "det
høres så grant, av det han er så langt fra oss."
Så reiste de et godt stykke, en blåne eller vel så det,
igjen.
Så knegget Grimsborken på nytt. "Hører du noe nå?" sa han.
"Ja, nå hørte jeg tydelig det knegget som en voksen hest,"
svarte gutten.
"Ja, du får nok høre den én gang enda," sa Grimsborken, "da
skal du høre det er mål i den."
De reiste en blåne eller vel så det igjen, så knegget
Grimsborken tredje gangen; men før den fikk spurt gutten om han
hørte noe, så knegget det borti heia, så gutten tenkte at både
berg og fjell skulle revne.
"Nå er den her," sa Grimsborken. "Skynd deg nå og kast over
meg oksehudene med spikrene i, og tjæretønna kaster du bortetter
bakken; klyv så opp i den store grana der. Når den kommer,
spruter den varme ut av begge neseborene, og så tar det fatt i
tjæretønna. Legg så vel merke: dersom luen stiger, så vinner
jeg: men dersom den faller, så taper jeg. Men ser du jeg vinner,
så kaster du på bikselet - det må du ta av meg; og så er den
spak."
Nettopp gutten hadde fått kastet spikerhudene over
Grimsborken og tjæretønna bortover bakken og vel var kommet opp
i grana, så kom det en hest, så varmen sprutet av den, og så
fløy det ild i tjæretønna med det samme; og den og Grimsborken
til å slåss, så steinen danset himmelhøyt. De bet og de slo både
med framføttene og med bakføttene, og somme tider så gutten på
dem, og somme tider så han på tjæretønna, men til sist steg
luen; for hvor den andre hesten bet og hvor den slo, så traff
den spikerhudene, og så måtte den gi seg. Da gutten så det, var
han ikke sen om å komme ned av treet og få kastet bikselet på
den, og da var den så spak at han kunne styrt den med en
tvinnetråd. Den hesten var også borket, og så lik Grimsborken at
ingen kunne skille den ene fra den andre.
Gutten satte seg opp på den borkete hesten han hadde fanget,
og red hjem igjen til kongsgården, og Grimsborken sprang med
løs. Da han kom der, sto kongen ute på tunet.
"Kan du nå si meg hva for en hest jeg har fanget, og hva for
en jeg hadde før?" sa gutten. "Kan du ikke det, så mener jeg
datter di hører meg til."
Kongen gikk og så på begge Borkene, både høyt og lavt, både
fremme og bak, men det var ikke et hår annerledes på den ene enn
på den andre.
"Nei," sa kongen, "det kan jeg ikke si deg; og siden du har
skaffet datter mi så gild brudehest, skal du ha henne. Men ett
må vi prøve først: om det er så laga. Nå skal først hun gjemme
seg to ganger," sa han, "og siden skal du gjemme deg to ganger;
dersom du kan finne henne de gangene hun har gjemt seg, men ikke
hun finner deg i gjemmestedet ditt, så er det så laga, og så
skal du ha kongsdatteren."
"Det står nå ikke i akkorden, det heller," sa gutten; "men vi
får vel prøve, siden det så skal være," og så skulle
kongsdatteren til å gjemme seg først.
Hun skapte seg til en and, og lå og svømte på vannet som var
tett utenfor kongsgården. Men gutten gikk bare ned i stallen og
spurte Grimsborken hvor hun hadde gjort av seg. "Å du trenger
bare ta børsa di og gå ned til dammen og sikte på den anda som
ligger og svømmer der," sa Grimsborken, "så kommer hun nok fram
igjen."
Gutten nappet børsa og la ned til vannet, han. "Jeg vil nok
klemme på denne anda, jeg," sa han, og ga seg til å sikte på
den.
"Nei, nei, kjære vene, skyt ikke! det er meg," sa
kongsdatteren. Så hadde han funnet henne den gangen.
Andre gangen skapte hun seg til et brød, og la seg på bordet
mellom fire andre; og så lik var hun de andre brødene, at ingen
kunne skille dem fra hverandre. Men gutten gikk ned i stallen
til Grimsborken igjen, og sa at nå hadde kongsdatteren gjemt
seg, og han visste slett ikke hvor det var blitt av henne. "Å,
ta bare og bryn en dyktig brødkniv, og lat som du vil skjære
tvert igjennom det tredje brødet fra venstre hånd, av de fem
brødene som ligger på kjøkkenbordet i kongsgården, så kommer hun
nok fram igjen," sa Grimsborken.
Ja, gutten opp i kjøkkenet og til å bryne den største
brødkniven han kunne finne, grep så det tredje brødet fra
venstre hånd og satte kniven på det, som han ville skjære det
tvert igjennom.
"Jeg vil ha meg en skalk av dette brødet," sa han.
"Nei, kjære vene, skjær ikke! Det er meg!" sa kongsdatteren
igjen, og så hadde han funnet henne andre gangen også.
Så skulle han til å gjemme seg; men ham sa Grimsborken så vel
fore at han ikke var god å finne igjen. Først skapte han seg til
en klegg og gjemte seg i det venstre neseboret til Grimsborken;
kongsdatteren gikk og lette og snuste allesteds, både høyt og
lavt, og så ville hun opp i spiltauet til Grimsborken også; men
han til å bite og slå om seg, så hun ikke torde våge seg til, og
så kunne hun ikke finne ham.
"Ja, siden jeg ikke kan finne deg, så får du komme fram igjen
av deg selv," sa hun, og straks sto gutten der på stallgulvet.
Andre gangen sa Grimsborken igjen hva han skulle gjøre seg
til, og den gang skapte han seg til en jordklump og satte seg
mellom hoven og skoen på den venstre framfoten til Borken;
kongsdatteren gikk og lette og lette igjen, både ute og inne, og
til sist kom hun da i stallen og ville opp i spiltauet til
Grimsborken. Ja, denne gangen lot han henne komme opp til seg;
og hun snuste både høyt og lavt; men under hovene kunne hun ikke
komme, han sto for fast på benene til det, Grimsborken; og så
kunne hun ikke finne gutten.
"Ja, så får du komme fram igjen av deg selv da, siden jeg
ikke kan finne deg," sa kongsdatteren, og i det samme sto gutten
ved siden av henne på stallgulvet.
"Ja, nå er du mi," sa gutten til kongsdatteren, "for nå kan
du se det er så laga," sa han til kongen.
"Ja, er det så laga, så får det så bli," sa kongen.
Det ble laget til bryllup både vel og snart, og gutten satte
seg på Grimsborken, og kongsdatteren på maken hans; så du kan
nok vite de ikke var lenge om kirkeveien.
Lurvehette
Det var en gang en konge og en dronning som ingen barn fikk, og
det var dronningen så sørgmodig for, at hun nesten ikke hadde en
glad time. Støtt og stadig klaget hun, for det var så ødslig og
stilt i kongsgården; "hadde vi bare barn, så ble her nok liv,"
sa hun. Hvor hun reiste i hele sitt rike, så fantes det Guds
velsignelse av barn, selv i den fattigste stue; og hvor hun kom,
så hørte hun at kjerringa i huset skjente på ungene, og sa at nå
hadde de gjort det og det gale igjen; dette syntes dronningen
var morsomt, og det hadde hun lyst til å gjøre etter.
Til sist tok kongen og dronningen til seg et fremmed lite
pikebarn; henne ville de ha hos seg i kongsgården og oppdra, og
henne ville de skjenne på som sitt eget.
En dag sprang den lille jomfruen de hadde tatt til seg, nede
i gården foran slottet og lekte med et gulleple. Så kom det en
fattigkjerring rekende; hun hadde også en liten jente med seg,
og det varte ikke lenge, så var jentungen og den lille jomfruen
gode venner og ga seg til å leke sammen og trille gulleplet
mellom seg. Dette så dronningen, som satt oppi vinduet på
slottet; så pikket hun på ruten, at fosterdatteren skulle komme
opp. Hun gjorde det, men fattigjenta ble med, og da de kom inn i
salen til dronningen, holdt de hverandre i hånden.
Dronningen skjente på den lille jomfruen; "det er ikke for
deg å springe og leke med en fillet tiggerunge," sa hun, og
ville jage jentungen ned igjen.
"Visste dronningen hva mor mi kan, så jaget hun ikke meg," sa
den vesle jenta, og da dronningen spurte henne nøyere ut,
fortalte hun at mor hennes kunne skaffe dronningen barn. Det
ville ikke dronningen tro, men jenta ble ved sitt, og sa at det
var sant hvert ord, og at dronningen bare skulle prøve å få mor
hennes til.
Så lot dronningen den vesle jenta gå ned etter henne.
"Vet du hva datter di sier," spurte hun kjerringa, da hun kom
innenfor døren.
Nei, det visste tiggerkjerringa ikke.
"Hun sier du kan skaffe meg barn, om du vil," sa dronningen.
"Det er ikke for dronningen å høre etter det en fattigunge
finner på," sa kjerringa og strøk ut igjen.
Dronningen ble vond og ville til å jage den vesle jenta
igjen, men hun sto på sitt, at det var sant hvert ord hun hadde
sagt.
"Dronningen skulle bare skjenke mor mi, så hun ble lystig, så
visste hun nok råd," sa jentungen.
Det ville dronningen prøve; fattigkjerringa ble hentet opp én
gang til og ble traktert både med vin og mjød, så mye hun ville
ha, og da varte det ikke lenge før hun fikk tungen på gli.
Så kom dronningen igjen fram med spørsmålet sitt.
"En råd torde jeg vel vite," sa fattigkjerringa. "Dronningen
skal la bære inn to kar med vann en kveld hun vil legge seg. I
dem skal hun vaske seg og siden slå dem inn under sengen. Når
hun ser under den om morgenen, er det vokset opp to blomster, en
vakker og en stygg. Den vakre skal hun spise, den stygge skal
hun la stå. Men glem ikke det siste!" sa fattigkjerringa.
Ja, dronningen gjorde som kjerringa hadde rådet henne; hun
lot vannet bære opp i to kar, vasket seg i vannet og slo det
under sengen, og da hun så etter om morgenen, sto det to
blomster der; den ene var stygg og fæl og hadde svarte blad, men
den andre var så lyslett og vakker at hun aldri hadde sett maken
til den, og den spiste hun straks. Men den vakre blommen smakte
så godt at hun ikke kunne berge seg: hun spiste den andre også.
-"Det kan vel ikke gjøre noe fra eller til," tenkte hun.
Om en tid kom dronningen i barselseng. Først fødte hun et
pikebarn som hadde en sleiv i hånden og red på en bukk; stygg og
fæl var hun, og med det samme hun kom til verden, ropte hun:
"Mor!"
"Er jeg din mor, så Gud trøste og bære meg!" sa dronningen.
"Sørg ikke for det, det kommer snart én etter som er
vakrere," sa hun som red på bukken.
Om litt fikk dronningen et lite pikebarn til; det var så
vakkert og vent at aldri hadde noen sett så vakkert et barn; og
henne kan en nok vite dronningen var glad i.
Den eldste kalde de Lurvehette, av det hun var fæl og
lurvete, og hadde en hette som hang i tafser omkring hodet;
henne ville dronningen nødig se, og jentene prøvde stenge henne
inn i et annet rom; men det nyttet ikke, der den yngste var, der
ville hun også være, og aldri kunne de få skilt dem fra
hverandre.
Da de begge var halvvoksne, var det en julekveld det ble
slikt forferdelig ståk og styr på svalen utenfor stua til
dronningen. Lurvehette spurte hva det var som knartet og ramlet
på ute på svalgangen. "Å det er aldri verdt å spørre om det,"
svarte dronningen, men Lurvehetta ga seg ikke, hun ville endelig
ha greie på det, og så fortalte da dronningen at det var
trollkjerringene som holdt juleleik der ute. Lurvehette sa at
hun ville ut og jage dem, og alt de ba henne at hun skulle la
det være, så hjalp det ikke, hun ville ut og hun skulle ut og
jage trollkjerringene; men hun ba at dronningen skulle holde
alle dørene stengt, så ikke en eneste kom så mye som på gløtt
engang, sa hun. Så satte hun ut med sleiva si, og til åjage og
feie trollkjerringene, og da ble det en rammel utpå svalgangen,
slik at du aldri skulle hørt maken; det knaket og braket som
stokkekvarvene skulle ryke av i hvert laft. Men hvordan det var
eller ikke, så kom den ene døren litt på klem likevel, og så
ville søsteren gløtte ut og se hvordan det gikk med Lurvehette,
og stakk hodet ut gjennom dørsprekken. Husj! så kom det en
trollkjerring, tok hodet av henne og satte et kalvehode isteden,
og straks tok prinsessen til å gå innpå gulvet og raute. Da
Lurvehette kom inn igjen og fikk se søsteren, skjente hun og var
sint, fordi de ikke hadde passet likere på henne og spurte om de
syntes det var bedre, siden søsteren var blitt til en kalv.
"Men jeg får vel frelse henne," sa hun.
Hun forlangte av kongen et skip, som var vel rustet og fullt
ferdig; men styrmann og mannskap ville hun ikke ha, hun ville
seile avsted med søsteren alene, og det måtte de til sist la
henne få lov til.
Lurvehette seilte bort og styrte like under det landet
trollkjerringene bodde i, og da hun hadde kommet til bryggen, sa
hun til søsteren at hun skulle bli på skipet og holde seg ganske
stille der; men selv red Lurvehette på bukken opp på
trollkjerringslottet. Da hun kom der, var det ene salsvinduet
åpent, og der så hun hodet til søsteren sto i vinduskarmen; så
red hun i fullt sprang inn i svalgangen og nappet hodet og satte
avsted med det. Trollkjerringene etter og ville ta igjen hodet,
og de var om henne så tykt at de yrte og krydde; men bukken
puffet og stanget med hornene, og selv slo og dasket hun med
sleiva, og så måtte trollkjerringflokken gi seg. Og Lurvehette
kom ned på skipet igjen, tok kalvehodet av søsteren og satte
hennes eget hode på i stedet, så søsteren ble til menneske som
før; og så seilte hun langt, langt bort til et fremmed
kongerike.
Kongen i det riket var enkemann og hadde bare en eneste sønn.
Da han fikk se det fremmede skipet, sendte han bud ned til
stranden for å få vite hvor det var fra, og hvem det var som
eide det; men da kongens folk kom derned, så de ikke en levende
sjel på skipet uten Lurvehette - hun red rundt omkring på
dekket, fram og tilbake på bukken, så hårtafsene sto om hodet på
henne. Folkene fra kongsgården var rent opp i under over dette
synet, og spurte om det ikke var flere ombord. Å jo, hun hadde
en søster med seg, sa Lurvehette. Henne ville da folkene se, men
Lurvehette sa nei; "henne får ingen se, uten kongen kommer
sjøl," sa hun, og red omkring på bukken så det dundret i dekket.
Da nå tjenerne kom tilbake til kongsgården og fortalte om det
de hadde sett og hørt nedpå skipet, ville kongen straks i veien
og se henne som red på bukken. Da han kom, leide Lurvehette ut
søsteren, og hun var så vakker og så ven at kongen ble rent
forgapt i henne, der han sto. Han tok dem begge med seg opp på
slottet, og søsteren ville han ha til dronning, men Lurvehette
svarte nei, henne kunne kongen ikke få på noen måte, uten at
kongssønnen ville ha Lurvehette. Det kan du vite kongssønnen
nødig ville, så stygt et troll som Lurvehette var; men så lenge
talte kongen og alle i kongsgården for ham, til han endelig ga
seg og lovte han skulle ta henne til dronning, men nødig gjorde
han det og sturen var han.
Så ble det laget til bryllup både med brygg og med bakst, og
da alt var ferdig, skulle de reise til kirke; men prinsen syntes
det var den tyngste kirkevei han hadde reist i hele sitt liv.
Først kjørte nå kongen med bruden sin; hun var så vakker og så
gild, at alle folk stanset og så bortover veien etter henne, så
lenge de kunne øyne henne; baketter kom prinsen ridende ved
siden av Lurvehette, hun travet avsted på bukken med kokkesleiva
i neven, og på ham var det mere likt til at han skulle fare til
likferds, enn at han red i sitt eget bryllupsfølge; så sørgmodig
så han ut, og ikke et ord talte han.
"Hvorfor taler du ikke?" spurte Lurvehette, da de hadde ridd
et stykke.
"Hva skal jeg tale om?" svarte prinsen.
"Du kan jo spørre hvorfor jeg rir på den stygge bukken," sa
Lurvehette.
"Hvorfor rir du på den stygge bukken?" spurte kongssønnen.
"Er det stygg bukk? Det er den gildeste hest noen vil ri brud
på," svarte Lurvehette, og med det samme ble bukken til en hest,
og det til den staseligste, kongssønnen hadde sett i sine dager.
Så red de et stykke igjen, men prinsen var like sturen og
kunne ikke få fram et ord. Så spurte Lurvehette igjen, hvorfor
han ikke talte, men prinsen svarte at han ikke visste hva han
skulle tale om; så sa Lurvehette: "Du kan jo spørre hvorfor jeg
rir med denne stygge sleiva i neven."
"Hvorfor rir du med den stygge sleiva?" spurte kongssønnen.
"Er det stygg sleiv? Det er den fineste sølvvifte noen vil
stå brud med," sa Lurvehette, og med det samme ble sleiva til en
sølvvifte så blank at det skinte i den.
Så red de enda et stykke, men kongssønnen var like sturen og
sa ikke et ord. Om litt spurte Lurvehette igjen hvorfor han ikke
talte, og denne gangen sa hun at han skulle spørre, hvorfor hun
hadde den stygge grå hetten på hodet.
"Hvorfor har du den stygge grå hetten på hodet?" spurte
kongssønnen.
"Er det stygg hette? Det er jo den blankeste gullkrone noen
brud vil bære," svarte Lurvehette, og med det samme var den det.
Nå red de en lang stund igjen, og prinsen var sturen og satt
der uten mål og mæle liksom før; så spurte bruden hans igjen
hvorfor han ikke talte, og ba ham spørre hvorfor hun var så grå
og stygg i ansiktet.
"Ja, hvorfor er du så grå og stygg i ansiktet?" spurte
kongssønnen.
"Er jeg stygg? Du synes søsteren min er vakker, men jeg er ti
ganger vakrere," sa bruden, og da kongssønnen så på henne, var
hun så vakker at han syntes det ikke kunne være så vakker en
jomfru i verden. Da kan det vel hende at prinsen fikk munnen på
gli, og ikke lenger red og hang med hodet.
Så drakk de bryllup både vel og lenge, og siden reiste både
kongen og prinsen, hver med sin brud, til far til kongsdøtrene,
og der drakk de bryllup på nytt lag, så det ingen ende ville ta.
Skynder du deg til kongsgården, så er det kanskje igjen en dråpe
av bryllupsølet ennå.
Det har ingen nød med den som alle kvinnfolk er glad i
Det var en gang tre brødre; jeg vet ikke riktig hvordan det
hadde gått til, men de hadde fått hver sitt ønske; så de kunne
få en ting, hva de ville. De to tenkte seg ikke lenge om: de
ønsket seg at hver gang de stakk neven i lommen, skulle de gripe
i penger støtt, "for når en har så mange penger en vil, kommer
en alltid fram i verden," sa de. Men den yngste visste å ønske
det som bedre var; han gjorde det ønsket at alle kvinnfolk
skulle bli glad i ham bare de så ham: det skal du få høre var
bedre enn både gods og penger.
Da de nå hadde gjort ønskene sine, ville de to ut i verden,
og Askeladden ba da om ikke han kunne få være med; men det ville
de på ingen måte. "Hvor vi kommer hen, så blir vi mottatt som
grever og prinser," sa de; "men du din sultne stakkar, som ikke
har noe og ikke får noe, tror du noen bryr seg om deg?"
"Men jeg kunne vel få lov til å være i følge med dere
likevel," sa Askeladden; "det torde vel falle av en stekebete
til meg og, når jeg var i følge med så høye herrer."
Langt om lenge skulle han da få bli med dem, dersom han ville
være tjeneren deres; for ellers ville de slett ikke vite av ham.
Da de nå hadde reist en dags tid eller bortimot det, kom de
til en gjestgivergård; der tok de inn, de to som penger hadde,
og forlangte både stek og fisk, både brennevin og mjød, og alt
som godt var, men Askeladden han skulle passe på alt som hørte
de to storkarene til.
Men som han gikk der fram og tilbake og sveiv ute i gården,
kom gjestgiverkona til å se ut gjennom ruten, og så fikk hun se
tjeneren til de to høye herrene, og så vakker en fyr syntes hun
aldri hun hadde sett for sine øyne før; hun så og hun så på ham,
og dess lenger hun så, dess vakrere syntes hun gutten var.
"Hva i fandens skinn og bein er det du står der borti vinduet
og glaner og glor etter?" sa mannen hennes, "det var likere du
så etter at grisen ble stekt, enn du står der og henger; du ser
hva folk som er hos oss i dag, vet jeg."
"Å, jeg bryr meg om det storskrapet jeg!" sa kjerringa; "vil
de ikke bli kan de reise dit de kom fra. Men kom hit, skal du få
se en som går herute på gården! Så vakkert et menneske har jeg
aldri sett i mitt liv før. Vil du som jeg, så ber vi ham inn og
trakterer ham litt; for han har nok ikke mye å fikte med,
stakkar."
"Har du mistet den vesle vettsmula du hadde, også nå,
kjerring," sa mannen, - han ble så sint at det gnistret av ham.
"Fort ut i kjøkkenet med deg og få på peisen, og stå ikke her og
glo etter fremmede karer!"
Det var da ikke annet å gjøre for kona enn å gå ut i
kjøkkenet og stelle med maten; gutten fikk hun ikke lov å se på,
og traktere ham torde hun nå enda mindre; men aller best hun sto
i kjøkkenet og satte stekegrisen på spettet, gjorde hun seg et
ærend ut i gården, og så ga hun Askeladden en saks, som var slik
at bare han klippet i luften med den, skar den til de
staseligste klær noen ville se for sine øyne, både av silke og
fløyel og alt det som gildt var; "den skal du ha, for det du er
så vakker," sa kona.
Da nå de to brødrene vel hadde fått til livs alt det som godt
var, både av stekt og brast, ville de avsted igjen, og
Askeladden sto bak på vognen og var tjeneren deres, og så reiste
de på nytt et godt stykke, så kom de til en gjestgivergård
igjen. Der ville brødrene innom, men Askeladden, som ingen
penger hadde, ville de ikke ha med inn; han skulle stå igjen ute
og passe på alt det som hørte dem til; "og spør noen deg hvem du
er tjener hos, så si det er to fremmede prinser," sa de.
Men så gikk det like ens som forrige gang: mens Askeladden
sto ute på gården og hang, kom gjestgiverkona bort i vinduet og
fikk se ham, og så ble hun like borte i ham hun som den første
gjestgiverkona, og hun sto og så og så, og aldri kunne hun få
sett seg mett på ham. Så kom mannen hennes settende igjennom
rommet med noe de to prinsene hadde forlangt.
"Stå ikke der og glo som ei ku på ei låvedør, men kom ut i
kjøkkenet til fiskegryta di, kjerring," sa mannen; "du ser hva
folk som er hos oss i dag, vet jeg."
"Jeg bryr meg ikke om det storpakket jeg!" sa kona; "vil de
ikke ha det de får, kan de ta det de hadde med seg. Men kom hit
du også, skal du få se; så vakkert et menneske som han der ute
på gården har jeg aldri sett i verden før. Vil du som jeg, så
ber vi ham inn og trakterer ham litt; han ser ut til å trenge
det, stakkar! Og så inderlig vakker som han er!" sa kjerringa.
"Ikke stort vett har du hatt, og det vesle du hadde, har da
strøket sin kos det også nå, kan jeg merke," sa mannen - han ble
enda sintere enn den første gjestgiveren, og kjørte kjerringa ut
i kjøkkenet. "Fort ut i kjøkkenet med deg, og stå ikke her og
glo etter gutta!" sa han.
Hun måtte da ut til fiskegryta, og traktere Askeladden torde
hun ikke, for hun var redd for mannen; men aller best hun sto og
stelte med varmen, gjorde hun seg et ærend ut i gården, og så ga
hun Askeladden en duk, som var slik at den disket opp med alt
det beste som tenkes kunne, bare han bredte den ut. "Den skal du
ha, for det du er så vakker," sa hun til Askeladden.
Da nå de to brødrene hadde ett og drukket av alt det som
fantes, og betalt for seg i dyre dommer, reiste de av gårde
igjen, og Askeladden sto bak på. Da de hadde reist så lenge til
de ble sultne igjen, så tok de inn på gjestgivergården og
forlangte alt det dyreste og beste de kunne nevne; "for vi er to
reisende konger, og penger har vi som gress," sa de. Ja, da
gjestgiveren hørte det, ble det en brasing og steking, så de
kunne lukte det til nærmeste grannegården, og gjestgiveren
visste ikke alt han ville finne på til de to kongene; men
Askeladden måtte stå ute her også, og passe det som i vognen
var.
Så gikk det like ens som de to forrige gangene:
gjestgiverkona kom til ågløtte ut igjennom vinduet, så fikk hun
se tjeneren, som sto der utmed vognen, og så vakker en fyr hadde
hun da aldri sett før; hun så og hun så, og dess mere hun
stirret på ham, dess vakrere ble han, syntes gjestgiverkona.
Gjestgiveren kom settende gjennom rommet med maten de to
reisende kongene hadde forlangt, og han ble ikke blid da han så
kjerringa sto i vinduet og glante. "Vet du ikke bedre enn å stå
der og glo, når vi har slike folk i huset?" sa han; "ut i
kjøkkenet til rømmegrauten din, og det på flygende flekken!"
"Å, det er vel ikke så farlig, vet jeg; vil de ikke bie til
rømmegrauten er kokt, kan de reise igjen," svarte kona. "Nei,
kom hit, skal du få se! Så vakker en fyr har jeg aldri sett for
mine øyne før som han som står ute i gården. Vil du som jeg, så
ber vi ham inn og trakterer ham litt, for han kunne nok trenge
til det, ser det ut til, og så hjertens vakker som han er!"
"Ei gutteflokse har du vært all di tid, og det er du da
enda," sa mannen - han ble så sint at han ikke visste hva fot
han skulle stå på -; "men ser du ikke å komme ut til grautgryta
di, skal jeg prøve å få føttene under deg jeg!"
Kona måtte da skynde seg ut i kjøkkenet det snareste hun
kunne, for hun visste mannen ikke var å spøke med; men rett som
det var, så smatt hun ut i gården, og så ga hun Askeladden en
ture. "Når du bare vrir på tappen," sa hun, "så får du alt det
fineste drikkendes du vil, både mjød og vin og brennevin. Den
skal du ha, for det du er så vakker," sa hun.
Da nå de to brødrene hadde ett og drukket alt de ville,
reiste de fra gjestgivergården, og Askeladden sto bak på vognen
igjen og skulle være tjeneren deres. Så kjørte de både langt og
lenge, til de kom til en kongsgård, og der ga de eldste brødrene
seg ut for to keisersønner, og de ble både godt og vel mottatt,
for penger hadde de nok av, og de var så gilde at det glodde av
dem lang vei; de skulle bo på slottet og kongen visste ikke all
den stas han ville gjøre av dem.
Men Askeladden, som gikk i de samme fillene han hadde på
hjemmefra, og som ikke hadde en skilling i lomma, ham tok vakten
på kongsgården og satte ut på en holme; derut rodde de med alle
tiggere og fanter som kom til kongsgården, det hadde kongen
befalt, så de ikke skulle forstyrre lystigheten på slottet, når
de gikk der så fillete og stygge; og derut ble der ikke sendt
mere mat enn så de nettopp kunne berge livet. Brødrene til
Askeladden så nok at vakten rodde ut til holmen med ham; men de
var glade til at de ble kvitt ham og brydde seg ikke det minste
om det. Men da Askeladden kom ut på holmen, tok han bare fram
saksen sin, og klippet med den i luften; så klippet saksen til
de gildeste klær noen kunne ønske seg, både av fløyel og silke,
så fantene ute på holmen ble mye gildere enn kongen og alle de
som på slottet var. Så tok Askeladden duken sin og bredte ut, og
så fikk de saktens mat, fantene også; slikt gjestebud hadde
aldri stått i kongens gård, som det den dagen sto på
fanteholmen. "Tørste er dere vel også," sa Askeladden; han fram
med turen sin og vred litt på tappen; så fikk vel fantene noe å
drikke: slikt øl og slik mjød hadde selve kongen ikke smakt hele
sin levetid.
Da nå de som skulle bringe mat til fillefantene på holmen,
kom roende med kaldgrautskovene og myseflaskene sine - det var
maten de skulle ha -, så ville de på holmen ikke smake det
engang. Dette syntes de fra kongsgården var underlig, men enda
mere forundret ble de, da de riktig så på fantene, for de var så
oppkledd at de trodde det var bare keisere og paver alle i hop,
og at de hadde rodd ut til en gal holme; men da de så seg bedre
for, kjente de seg nok igjen. Så kunne de skjønne det måtte være
han som de hadde rodd ut dagen i forveien som hadde skaffet
fantene på holmen all denne stasen; og da de kom tilbake til
kongsgården, var de ikke sene med å fortelle at nå hadde han som
de rodde ut med forrige dagen, kledd opp alle fantene så de var
så gilde og så gromme at stasen dryppet av dem; "grauten og mysa
vi kom med, ville de ikke smake engang, så storaktige er de
blitt," sa de. En av dem hadde også fått snust opp at gutten
hadde en saks, som han hadde klippet til klærne med; "når han
stikker den saksen opp i luften og klipper med den, så klipper
han gjennom bare silke og fløyel," sa han.
Da prinsessen fikk høre det, hadde hun hverken rist eller ro
på seg, før hun fikk se gutten og saksen som klippet både silke
og fløyel ut av luften; saksen var nok verd å ha, tenkte hun;
med den kunne hun få all den stas hun ønsket seg. Hun ba da
kongen så lenge til han måtte sende bud etter gutten som eide
saksen, og da han kom til kongsgården, spurte prinsessen, om det
var sant han hadde en saks som var slik og slik, og om han ville
selge den.
Ja, han hadde nok slik en saks, sa Askeladden, men selge den
ville han ikke; og så tok han opp saksen av lommen og klippet
med den i luften, så silkefillene og fløyelsstumpene fløy om
ørene på henne.
"Jo, du må endelig selge meg den," sa kongsdatteren, "du kan
forlange for den det du vil, men ha den må jeg."
Nei, selge den ville han ikke på noe sett og vis, for slik
saks kunne han aldri få igjen, sa han; og mens de sto og
akkorderte om saksen, så kongsdatteren bedre og bedre på
Askeladden, og hun syntes som gjestgiverkonene at så vakker en
gutt hadde hun aldri sett før.
Så ga hun seg til å akkordere om saksen igjen, og tagg og ba
Askeladden om å selge den; han kunne forlange for den så mange
hundre daler han ville, det var det samme, når hun bare fikk
den.
"Nei, selge den gjør jeg ikke," sa Askeladden; "men det er
det samme: får jeg lov å ligge på gulvet i sovekammerset til
prinsessen, tett ved døren i natt, skal hun få saksen. Jeg skal
ikke gjøre henne noe, men er hun redd, kan hun gjerne ha to mann
til vakt inne på kammerset."
Ja, det skulle det nok bli råd til, mente kongsdatteren; bare
hun fikk saksen, så var hun fornøyd, og Askeladden lå da på
gulvet i kammerset hos prinsessen om natten, og to mann sto
vakt; men prinsessen fikk ikke sove stort enda, for aller best
det var, så syntes hun hun måtte åpne øynene og titte på
Askeladden igjen, og det varte hele natten; ikke før hadde hun
lukket øynene, så måtte hun gløtte bort på ham igjen, så vakker
syntes hun han var.
Om morgenen ble Askeladden rodd ut på fanteholmen igjen, men
da de kom med grautskovene og myseflaskene fra kongsgården, var
det ingen som ville smake det den dagen heller; og det ble de
som kom med det, enda mer forundret over. En av dem fikk da
snust opp at gutten som hadde hatt saksen, eide en duk, og at
han bare trengte bre den ut, så fikk han alt det beste han ville
ha. Da han kom tilbake til kongsgården, var det ikke lenge før
han fortalte det igjen; "slik steik og slik rømmegraut har det
ikke vært maken til i kongens gård," sa han.
Da prinsessen hørte det, sa hun det til kongen igjen, og ba
og tagg så lenge til han måtte sende bud ut på holmen etter ham
som eide duken, og så kom Askeladden opp på slottet igjen.
Kongsdatteren ville da endelig ha duken av ham, og bød gull og
grønne skoger for den, men Askeladden ville slett ikke selve den
på noen måte eller for noen pris. "Men dersom jeg får lov til å
ligge på sengekrakken i sovekammerset til prinsessen i natt, så
skal hun få duken min," sa gutten. "Jeg skal nok ikke gjøre
henne noe, men er hun redd, kan hun gjerne sette fire mann til
vakt der inne." Ja, det gikk prinsessen inn på; Askeladden lå på
sengekrakken fremfor prinsessen, og fire mann sto vakt; men
hadde ikke prinsessen sovet stort forrige natten, så ble det da
enda mindre den natten; hun kunne nesten ikke lukke øynene, hun
måtte ligge og se på den vakre gutten hele natten igjennom, og
enda syntes hun natten var stutt nok.
Om morgenen ble Askeladden igjen rodd ut til fanteholmen, men
det var nok ikke med prinsessens vilje, så glad var hun alt i
ham; men det var da ikke å be for, han måtte utpå der igjen. Da
de fra kongsgården kom med grautskorpene og mysa som fantene
skulle ha til mat, var det ikke én som ville ha det kongen
sendte, og det undret de fra kongsgården seg heller ikke over;
men de syntes det var rart at ingen av dem var tørste. Men så
fikk en av kongens bud snust opp at han som hadde hatt saksen og
duken, hadde en ture, slik at bare han vred litt på tappen, fikk
han det fineste drikkendes som tenkes kunne, både øl og mjød og
vin. Da han kom tilbake til slottet, sto ikke munnen bedre på
ham den gangen enn de to forrige gangene; han fortalte vidt og
bredt om turen, og så lettvint den var til å få alle slags
drikkevarer med; "maken til det ølet og den mjøden har nok aldri
vært smakt i kongens gård," sa han; "det er søtere enn både
honning og sirup."
Da kongsdatteren hørte det, ville hun på timen se å få tak i
turen, og hun hadde vel ikke noe imot å komme til å akkordere
med ham som eide den, heller. Så gikk hun til kongen igjen, og
ba at han ville sende bud ut på fanteholmen etter ham som hadde
hatt saksen og duken, for han hadde enda en ting som nok var
verd å ha, sa hun; og da kongen hørte at det var en ture som var
slik at den tappet det beste øl og den beste vin noen ville
drikke, bare en vred på tappen, var det ikke lenge før han
sendte budet skal jeg tro.
Da Askeladden kom opp på slottet, spurte kongsdatteren om det
var sant han hadde en ture, som var slik og slik.
Ja han hadde den i vestlommen, sa Askeladden; men da
kongsdatteren med nød og makt ville ha kjøpt den, sa Askeladden
liksom begge de forrige gangene, at selge den gjorde han slett
ikke på noen måte, om så prinsessen bød ham halve riket for den.
"Men det er det samme," sa Askeladden, "dersom jeg får lov å
ligge på kanten av prinsessens seng ovenpå fellen i natt, skal
hun få turen min. Jeg skal ikke gjøre henne noe, men er hun
redd, kan hun gjerne sette åtte mann til vakt i kammerset."
Å nei, det trengtes ikke, mente kongsdatteren, så mye kjente
hun til ham; og så lå Askeladden på fellen fremfor kongsdatteren
om natten. Men hadde hun ikke sovet stort de to forrige nettene,
så ble det enda mindre av søvnen den natten; hun kunne ikke få
lukket et øye, hele tiden måtte hun ligge og se på Askeladden,
som lå fremfor henne på sengekanten.
Da hun sto opp om morgenen, og de ville ro Askeladden ut på
fanteholmen igjen, ba hun dem bie et lite grann, og så sprang
hun inn til kongen, og ba ham så inderlig vakkert om hun ikke
kunne få Askeladden, for ham var hun så kjær i at fikk hun ikke
ham, ville hun ikke leve, sa hun.
"Å jommen kan du få 'n, når du endelig vil," sa kongen; "den
som har slike ting, er likså rik han som du."
Så fikk Askeladden prinsessen og halve riket - det andre
halve skulle han få, når kongen døde -, og så var alt godt og
vel; men brødrene sine, som støtt hadde vært slemme mot ham,
satte han ut på fanteholmen. "Der kan de være, til de får prøvd
hvem det er minst nød med, enten den som har lommene fulle av
penger, eller den som alle kvinnfolk holder av," sa Askeladden.
Og det skulle ikke hjelpe stort å ta i lomma og skrangle med
pengene sine på fanteholmen skal jeg tro. Og har ikke Askeladden
tatt dem av holmen, så går de der og eter kaldgraut og myse den
dag i dag.
En halling med kvannerot
En dag efter markedet i vinter satt jeg med min pipe og leste i
en bok foran den åpne ovnsdøren, mens jeg kveget meg ved varmen
som strømmet ut i værelset fra det friske bålet i den gamle
kassen. Været var nemlig så koldt at man kunne ha lyst til å
krype inn i ovnen, og i værelset mitt hadde solen knapt formådd
å fordrive februarfloraens isblomster fra vindusrutene. Det
banket på døren, men det var ingen alminnelig banking; ikke noen
enkelt bøyd kno frembrakte denne lyden; det var et gjentatt slag
av en knyttet neve med lovott på. Jeg gjettet forgjeves på hvem
det kunne være som meldte seg på en så eiendommelig måte. Før
jeg hadde sagt "kom inn", ble døren åpnet, og inn gjennom den
steg en gammel bonde i hallingdrakt, med faste sikre skritt. Den
klingende kulden hadde rimet det grå, tottete, lange håret og
bustete skjegget hans; men kulden syntes ikke å være ham til
plage, for en sid kofte og vesten, som bar spor av at den en
gang, da den ennu eide farve, hadde vært blå, sto åpen og viste
den bare, hårrike bringen. Hans muskelfulle, men temmelig
krumbøyde underlemmer var dekket med store knebukser og grå
snesokker. På føttene hadde han sko av ugarvet kuskinn. En rød
halsklut, et par store lovotter og en saueskinns lue fullendte
klededrakten, som bar likeså tydelige spor av værets og tidens
virkninger som ansiktet, og det så helt læraktig ut. I hånden
bar han et stort knippe angelikarot.
"Gu dag, takk for sist; no ha me et finnt vær," sa han og tok
av seg luen og vottene.
"Det var pokker, kaller du dette fint vær?" sa jeg.
"Ja misant æ dæ ei forskrekkjilé kjøld me hava no um dagadn,"
svarte han, mens han la sakene sine fra seg på en stol og varmet
de store nevene ved ilden.
"Så du synes det er koldt likevel? Men det er sant, du er
kanskje fra Hallingdal?" sa jeg, for jeg husket plutselig at
uttrykket om det fine været var en talemåte som velanstendighet
byr at man skal begynne enhver samtale med i flere av
fjellbygdene.
"Engeland æ so ja, rettigt nok du! e æ or Ålsgjeld i
Hallingdal; - du kan væl inkji ha sett me forr kanskji? - e ha
no faré mykjy ut på bygdo -ja misant! - Du ska'kji handle tå me
noko kvannerot i dag - rettigt tå den beste?" sa han, han
uttrykte seg overvettes omstendelig, slik så mange gjør i det
dalstrøket han var fra.
"Jeg har ikke bruk for den; den brukes jo til å sette på
brennevin, og det drikker jeg sjelden."
"Drikk du 'kji brænevin? No då! E tikji no dæ æ kar få se ein
dram fastand, når dæ æ kalt i væré. Dæ ska væra mange, ha e
høyrt gjeté, som ha tikji se te drikke bærre vatn: å ja, dæ kann
so væra - dæ æ no inkji meir påkosta dæ, dei kunne då berre gå
burti grové, so hava dei sitt fornøæn; men dæ bli troll i turre
sumra. Ellest kan du nok kjøpe tå me noko rot lill, for o æ
velbehagelig å tyttjy å overmåtelé bra for magarev åatskjilige
sjukdomma."
Jeg kjøpte noen kranser av ham for å få ham til å bli en
stund, bød ham sitte ned og varme seg litt ved ovnen, og ba ham
uten omsvøp fortelle meg noen eventyr.
"Om haugatroll ell' so, meinte du?" spurte han. "Hatt'du moro
te høyre om slikt? E tru'kji e æ go te minnsa noko no; ellest
kunne e væl ha høyrt enkort for lang ti sea. Ein bli så
stutthugsén, når ein bli gammal, ja men bli ein so, ja! Men e
kunna vel sea de tå, koss dæ bar te, då 'n Håkun Haukeli smorde
åv ølleve eikerværinga i Branesvegji ein gång."
"Det kunne væra morosamt nok; men kan du ikke heller se å
komma i hug noe om huldren og de underjordiske?"
"Ja, dæ va no dæ, la me sjå," sa han eftertenktsomt - "jau,
no kjem e i hug noko, som e ha høyrt tå'n mosyst mina om slikt
som du meina. Dæ va på Nysætstølé, ja du veit væl inkji, kor
Nysætstølen æ du?"
"Det vet jeg, den ligger jo i nærheten av Nysætknippen. Da
jeg besøkte Hallingdal for en ti år siden, var jeg oppe der
også."
"Nei, ha du våré der?" sa den gamle fornøyd over at jeg var
kjent i hjembygden hans. "Ja so då! Du va væl på Nysætknippé mæ
då? Der såg du vidt du! Ein ser væl burt på Hallingskarvé,
Skogshodn, å mangfoldige fjell imot Valdres. Kanskji du gjikk
etté rjupu? Veia du mykjy?"
"Jeg var på rypejakt, som du sier; jeg fikk også noen ved
Nysætknippen, og fra toppen av den så jeg vidt ut over alle
fjellene der oppe; men glem nu ikke det som du kom i hug, det
som du hørte av moster din på Nysætstølen."
"Ja, dæ va so dæ ja - rettigt nok du," tok han til orde. "Dæ
va ho gamle Birgit Sandehusé, mosyste mi, ho låg på Nysætstølé
ei gång mæ ho va jente. Dæ va langt på hausté, men dei totte dæ
kunne væra bra å sita på stølé enno eitt bel, forr dæ va finnt
vær og gildt beite endå i fjellé. So va dæ ein kveld då, som ho
va eismal på sætern; ho tvelte se då att dæ kunna koma enkort
te'n, å for å være hugheil meinte 'o, so tok 'o ein nabb å slo
affor døré, forr 'o la seg. Då 'o hadde ligji ei stund, sprang
døré upp. Detta syntes 'o var artigt, laut då upp or sengen å
sette nabben atti, måveta; men dæ vara 'kji lengji, so datt
nabben ut att. No tok 'o te undras koss detta kunne ha se, å
meinte dæ, ho skulle no væl sakte få nabben te sita; dreiv 'n så
inn me ein øksehamar so halt, at dæ va sjåand te dæ kunna væra
urå, få'n ut att. Å jau, dæ vart nok endå rå te få'n ut, ska e
tru! Dæ va 'kji meir ell' so ho mosyste va ve skull sobdne atte,
å dæ æ no 'kji so lengji forr gjentudn sobdne, når dei inkji
hava guta hjå se, så flaug nabben or, å døré upp så dæ skrala; å
so høyrde 'o koss dæ tuste kring alle røne i buen mæ atskjilig
læte, so dæ va reine spøkjilé. Ho kunna ingjin ting sjå, å
værmen va no mest sløkt på årén mæ; men då vart 'o so reine
forfæld, so 'o mest va ve uveta, forr 'o skjønte dæ mått' væra
haugafolke, ja mi sant va dæ dei, som voro ute, dæ va dæ!
So va dæ ein dag trast etté, 'o Birgit gjætte kjydn burtundé
Nysætknippé. Rett so dæ va, fekk 'o høyra gampa som kneggja, kjy
som rauta, bjelleskrammel å gjentu som svalla å leto på lu å
prillahodn, plent som når dei buføre. Ho stirde kringum se på
alle kanta, men såg korkji folk ell' krytyr, å so kunna 'o nokk
veta att dæ mått' væra haugafolke som kom med bølingen sin te
stølé. No skunda 'o se driva krytyré heim att, å sa tå ve hine
ko ho hadde fornåmé. Så snugga dei se te buføre på heimesætern
då, for dei tålde no 'kji drygjy lenger på langstølé; dei vor
rædde, at hagafolkji skull bli ille, når dei soto over tié, sér
du."
Jeg voktet meg vel for å forstyrre gamlingen i hans tro ved
en meget naturlig forklaring av den historien, han sist hadde
fortalt. Efter mitt kjennskap til dalene, dekkene og de bratte
høydene i egnen, skjønte jeg at en buferd på hjemvei hadde dradd
gjennem en av smådalene lenger vekk, slik at lyden av knegging,
rauting og bjellelåt, pikenes tale, lokk og lur ikke
umidderlbart hadde nådd Birgits øre, på grunn av høydene og
bakkene imellem, men var kastet tilbake fra Nysætknippens bratte
sider, og da hun ingenting kunne oppdage, hadde hun trodd at det
var huldren. Jeg oppfordret ham til å fortelle flere historier
fra stølen.
"No høyré ein mest alder at nokon fornæm dei underjordiske,"
begynte han igjen; "dæ må væra forrdi folke inkji trur viar på
dei lenger; å ja, dæ kann so væra! Men forr i tié va dæ'kji so
sjelda att dei både høyrde og sogo dei; jamen sogo dei då, dæ va
endå likt te dæ. E ska fortælja dæ ko som hendte gomo henne
Birgit ei gång, ho skull buføre heim om hausten; dæ va snodigt
nok dæ mæ. Då ho hadde kokt bufargrauten om morgon den dagen dei
skull' reise, sette 'o 'n uppå buatakji, att 'n skull' kålne;
men då dei skull' snugge se te å dei la kløvjadn på gampadn, va
'o no so annsam då, måveta, at 'o gløymde grauten å komm 'n 'kji
i hug, forr dei voro komme eit stykjy på heimvegji; då snudde 'o
att for å taka 'n med se; men som 'o kom att-ende, va grauten
burte. Ho leitte å leitte både høgt og lågt; men dæ va ingjin
graut. Då 'o so va ve vende att, vart 'o vare en grå sau, som
sigla fram og att-ende på vollé. Dæ va ein fræmmansau som 'o
inkji kjende, stor og vén, mæ ull så langt att 'o hekk ratt ned
åt marken - ja dæ gjorde 'o, og ho totte 'o hadde alder sett so
gild sau forr. Kanskji dena sauen hoyre te hjå hagafolko, tenkte
'o, og dai ha tikji grauten, og vilje gjeva me sauen att ista'n.
- "Takk for byté," sa 'o, og tok sauen mæ se. - "Sjøl takk for
byté," svara dæ burti hallé.
Den gamle satt ennu en stund og fortalte om fjellene oppe i
Hallingdal, om ryper, om gauper, om fjellras og bjørner; han
hadde vært skytter i sine yngre dager. Men om huldra og
haugefolket visste han ikke mer. Alderdommen hadde gjort ham så
stutthugsen, sa han.
De syv folene
Det var en gang et par fattige folk; de bodde i en ussel stue
langt borti skogen, og det var ikke mer enn fra hånden og i
munnen, og med nød og neppe det; men de hadde tre sønner, og den
yngste av dem var Askeladden, for han gjorde ikke annet enn lå
og grov i asken.
En dag sa den eldste gutten at han ville ut og tjene; det
fikk han straks lov til, og han vandret da ut i verden. Han gikk
og han gikk hele dagen, og da det led mot kvelden, kom han til
en kongsgård; der sto kongen ute på trappen, og spurte hvor han
skulle hen.
"Å jeg går bare og hører etter tjeneste jeg, far," sa gutten.
"Vil du tjene hos meg og gjæte de syv folene mine?" spurte
kongen. "Dersom du kan gjæte dem en hel dag, og si meg om
kvelden hva de eter og drikken, så skal du få prinsessen og
halve riket; men kan du ikke, så skjærer jeg tre røde remmer av
ryggen din."
Ja, det syntes gutten var et lett arbeid; det skulle han nok
klare, mente han.
Om morgenen, da det lyste av dagen, slapp stallmesteren de
syv folene; de sprang avsted og gutten etter; og så kan det vel
hende det gikk både over berg og daler, gjennom busker og kjerr.
Da gutten hadde sprunget slik en god stund, tok han på å bli
trett, og da han hadde holdt på enda et stykke, var han vel
fornøyd av hele gjætingen, og med det samme kom han til en
bergskorte; der satt en gammel kjerring og spant på en
hand-tein. Da hun fikk se gutten, som sprang etter folene, så svetten
drev av ham, ropte kjerringa: "Kom hit, kom hit, min vene sønn,
skal jeg lyske deg!" Det ville gutten gjerne; han satte seg i
bergskorten hos kjerringa og la hodet sitt i fanget hennes, og
så lysket hun ham hele dagen, mens han lå og latet seg.
Da det led mot kvelden, ville gutten gå; "jeg får likså godt
rusle bent hjem igjen," sa han, "for til kongsgården kan det
ikke nytte jeg kommer."
"Bi litt til i mørkningen," sa kjerringa, "så kommer folene
til kongen framom her igjen; så kan du springe hjem igjen med
dem; det er ingen som vet at du har ligget her hele dagen
istedenfor å gjæte folene."
Da de nå kom, ga hun gutten en vannkrukke og en mosedott; det
skulle han vise kongen, og si det var det de syv folene åt og
drakk.
"Har du nå gjætt tro og vel hele dagen da?" sa kongen, da
gutten kom fram for ham om kvelden.
"Ja, jeg har nok det," sa gutten.
"Så kan du vel si meg hva det er de syv folene mine eter og
drikker?" spurte kongen.
Ja, gutten viste fram vannkrukken og mosedotten han hadde
fått av kjerringa; "der ser du maten, og der ser du drikken
deres," sa gutten.
Men så skjønte kongen nok hvordan han hadde gjætt, og han ble
så harm at han bød de skulle jage ham igjen på øyeblikket, men
først skulle de skjære tre røde remmer av ryggen på ham og strø
salt i.
Da gutten kom hjem igjen, kan du nok vite hvordan han var til
mote; én gang hadde han gått ut for å få tjeneste, sa han, men
det gjorde han aldri mer.
Dagen etter sa den andre sønnen at han ville ut i verden og
friste lykken. Foreldrene sa nei, og ba ham se på ryggen til
bror sin, men gutten ga seg ikke, han ble ved sitt, og langt om
lenge fikk han da lov, og la i veien. Da han hadde gått hele
dagen, kom han også til kongsgården; og der sto kongen ute på
trammen og spurte hvor han skulle hen, og da gutten svarte at
han gikk og hørte etter tjeneste, sa kongen han kunne få tjene
hos ham og gjæte de syv folene hans; og så satte kongen samme
straff og samme lønn for ham som han hadde satt for broren. Ja,
gutten var straks villig til det; han stedde seg i tjeneste hos
kongen, for han skulle nok passe folene og si kongen hva de åt
og drakk, mente han.
I grålysningen om morgenen slapp stallmesteren de syv folene;
de avsted igjen over berg og dal, og gutten baketter. Men det
gikk like ens med ham som med broren; da han hadde sprunget
etter folene en lang, lang stund, så han både var svett og
trett, kom han forbi en bergskorte; der satt det en gammel
kjerring og spant på en hand-tein, og hun ropte til gutten: "Kom
hit, kom hit, min vene sønn, skal jeg lyske deg!" Det syntes
gutten vel om; han lot folene renne sin vei og satte seg i
bergskorta hos kjerringa. Så satt han og så lå han, og late seg
gjorde han hele dagen.
Da folene kom tilbake om kvelden, fikk han også en mosedott
og en vannkrukke av kjerringa, som han skulle vise kongen. Men
da så kongen spurte gutten: "Kan du si meg hva de syv folene
mine eter og drikker?" og gutten stakk fram mosedotten og
vannkrukken og sa: "Ja, der ser du maten, og der ser du
drikken," - ble kongen sint igjen, og bød at de skulle skjære
tre røde remmer av ryggen på ham og strø salt i, og jage ham
hjem på flekken. Da så gutten kom hjem igjen, fortalte han også
hvordan det hadde gått ham, og sa at én gang hadde han gått ut
for å få tjeneste, men det gjorde han visst aldri mer.
Tredje dagen ville Askeladden i veien; han hadde nok lyst til
å prøve ågjæte de syv folene han også, sa han.
De andre lo og gjorde narr av ham; "når det har gått slik med
oss, så skal vel du klare det, - du ser ut til det du, som aldri
har gjort annet enn ligge i oska og grave!" sa de.
"Ja jeg vil nok i veien likevel jeg," sa Askeladden, "jeg har
nå engang fått det i hodet," - og alt de andre lo og alt
foreldrene ba, så hjalp det ikke; Askeladden la i veien han.
Da han så hadde gått hele dagen, kom han også til kongsgården
i mørkningen. Der sto kongen ute på trammen og spurte hvor han
skulle hen.
"Jeg går nok og hører etter tjeneste," sa Askeladden.
"Hvor er du fra da?" spurte kongen, for han ville ha litt
bedre greie på det nå, før han tok noen i tjeneste.
Askeladden fortalte da hvor han var fra, og sa at han var
bror til de to som hadde gjætt de syv folene til kongen, og så
spurte han om ikke han kunne få prøve å gjæte dem neste dagen.
"Å tvi!" sa kongen - han ble rent sint, bare han kom i hug
dem, - "er du bror til de to, så duger du vel ikke stort, du
heller; slike har jeg hatt nok av!"
"Ja, men siden jeg nå er kommet her, kunne jeg vel få lov å
prøve meg, jeg også," sa Askeladden.
"Å ja, vil du endelig ha ryggen din flådd, så gjerne for
meg," sa kongen.
"Jeg vil nok heller ha kongsdatteren jeg," sa Askeladden.
Om morgenen i grålysningen slapp stallmesteren de syv folene
igjen, og de avsted over berg og dal, gjennom busker og kjerr,
og Askeladden baketter.
Da han hadde sprunget slik en god stund, kom han også til
bergskorten; der satt den gamle kjerringa igjen og spant på
hand-teinen sin og ropte til Askeladden: "Kom hit, kom hit, min
vene sønn, skal jeg lyske deg!" sa hun.
"Kyss meg bak, kyss meg bak!" sa Askeladden, hoppet og sprang
og holdt i folerumpa.
Da han vel hadde kommet forbi bergskorten, sa den yngste
folen: "Sett deg opp på ryggen min du, for vi har lang vei
ennå," og det gjorde han.
Så reiste de et langt, langt stykke til. "Ser du noe nå?" sa
folen.
"Nei," sa Askeladden.
De reiste da et godt stykke igjen.
"Ser du noe nå?" spurte folen.
"Å nei," sa gutten.
Da de hadde reist et langt, langt stykke, spurte folen igjen:
"Ser du noe nå da?"
"Ja, nå synes jeg det hvitner i noe," sa Askeladden; "det ser
ut som en stor diger bjørkestubbe."
"Ja der skal vi inn," sa folen.
Da de så kom til stubben, tok den eldste folen og brøt den
til side; så var det en dør, der stubben hadde stått; innenfor
var en liten stue og i stua var det ikke stort annet enn en
liten peis og et par krakker; men bak døren hang et stort
rustent sverd og en liten krukke.
"Kan du svinge sverdet?" spurte folen.
Askeladden prøvde, men han kunne ikke; så måtte han ta seg en
slurk av krukken, først én gang, så en gang til, og enda en
gang, og så kunne han håndtere det som ingen ting.
"Ja, nå må du ta sverdet med deg," sa folen; "med det skal du
hugge hodet av oss alle syv på bryllupsdagen din, så blir vi til
prinser igjen, som vi var før. For vi er brødre til prinsessen
som du skal få, når du kan si kongen hva vi eter og drikker; men
det er et fælt troll som har kastet ham på oss. Når du så har
hugget hodet av oss, må du passe vel på å legge hvert hode ved
halen til den kroppen som det satt på; så har trolldommen ikke
mere makt med oss."
Det lovte Askeladden, og så reiste de videre.
Da de hadde reist en lang, lang vei, spurte folen: "Ser du
noe?"
"Nei," sa Askeladden.
Så reiste de en god stund enda. "Enn nå?" spurte folen. "Ser
du noe nå?"
"Å nei," sa Askeladden.
Så reiste de mange, mange mil igjen, både over berg og daler.
"Nå da?" sa folen, "ser du ikke noe ennå?"
"Jo," sa Askeladden, "nå ser jeg liksom en stripe som blåner
langt, langt borte."
"Ja, det er en elv det," sa folen; "den skal vi over."
Over elven gikk det en lang gild bro, og da de hadde kommet
på den andre siden, reiste de igjen et langt, langt stykke; så
spurte folen igjen om Askeladden ikke så noe.
Jo, denne gangen så han det svartnet i noe langt borte,
liksom i et kirketårn.
"Ja, der skal vi inn igjen," sa folen.
Da folene kom inn på kirkegården, ble de til mennesker igjen
og så ut som kongssønner, med så gilde klær at det lyste av dem;
og så gikk de inn i kirken, og der fikk de brød og vin av
presten, som sto for alteret. Askeladden gikk også inn; men da
presten hadde lagt hendene på prinsene og lyst velsignelsen,
gikk de ut av kirken igjen, og det gjorde Askeladden også; men
han tok med seg en vinflaske og et alterbrød. Og med det samme
de syv kongssønnene kom ut på kirkegården, ble de til foler
igjen; så satte Askeladden seg på ryggen av den yngste, og så
gikk det tilbake igjen samme veien de var kommet, men enda mye,
mye fortere. Først reiste de over broen, så forbi stubben, og så
forbi kjerringa som satt i bergskorten og spant; og det gikk så
fort at Askeladden ikke kunne høre det kjerringa skrek etter
ham, men så mye hørte han at han skjønte hun var fælt sint.
Det var nesten mørkt, da de kom tilbake til kongsgården om
kvelden, og kongen selv sto i gården og ventet på dem.
"Har du nå gjætt tro og vel hele dagen?" sa kongen til
Askeladden.
"Jeg har gjort mitt beste jeg," sa Askeladden.
"Så kan du vel si meg hva de syv folene mine eter og
drikker?" spurte kongen.
Askeladden tok fram alterbrødet og vinflasken og viste
kongen.
"Der ser du maten, og der ser du drikken deres," sa han.
"Ja, du har gjætt tro og vel," sa kongen, "og du skal ha
prinsessen og det halve riket."
Så ble det laget til bryllup, og det skulle være så gildt og
gjevt at det både skulle høres og spørres, sa kongen. Men da de
satt ved brudebordet, reiste brudgommen seg og gikk ned i
stallen, for han hadde glemt noe der, og det måtte han gå etter,
sa han. Da han kom der ned, gjorde han som folene hadde sagt, og
hugg hodet av dem alle syv, først av den eldste, så av alle de
andre, etter som de var gamle til, og så passet han på å legge
hvert hode ved halen til den folen det hadde sittet på; og etter
som han gjorde det, ble de til prinser igjen. Da han kom inn til
bryllupsbordet med de syv prinsene, ble kongen så glad at han
både kysset og klappet Askeladden; og bruden hans ble enda
gladere i ham enn hun før hadde vært. "Halve riket har du fått
nå," sa kongen, "og det andre halve skal du få etter min død;
for sønnene mine de kan skaffe seg land og rike selv, nå de er
blitt prinser igjen." Så kan det vel hende det ble glede og moro
i det bryllupet.
Jeg var også med; men det var ingen som hadde stunder til å
komme i hug meg; jeg fikk ikke annet enn en kakeskive med smør
på, og den la jeg på ovnen, og kaka brann, og smøret rann, og
ikke fikk jeg att aldri det grann.
[Eventyr side 1] [Eventyr side 2] [Eventyr side 3] [Eventyr side 4] [Eventyr side 5] [Eventyr side 6] [Eventyr side 7] [Eventyr side 8] [Eventyr side 9] [Eventyr side 10] [Eventyr side 11] [Eventyr side 12] [Eventyr side 13] [Eventyr side 14] [Eventyr Meny]
Hurtiglinker til de andre kapitlene:
[Index]
[Eldre Futhark]
[Odins Trollsanger]
[Sigerdrivamål]
[Germanske runer]
[Norske runer]
[Danske runer]
[Svenske runer]
[Grønlandske runer]
[Islandske runer]
[Anglosaksiske runer]
[Vesterhavsruner]
[Lønnruner]
[Norske runeinnskrifter I]
[Norske runeinnskrifter II]
[Norske runeinnskrifter III]
[Symboler]
[Rissing]
[Historikk]
[Goterne]
[Herulerne]
[Klassedelingen]
[Blot]
[Ed]
[Volve]
[Nidstang]
[Grav]
[Runekasting]
[Håndverk]
[Tekstil]
[Handelsvarer]
[Familie]
[Idrett]
[Skip]
[Navigasjon]
[Bosetninger]
[Gårdsnavn]
[Husdyr]
[Lov & rett]
[Mål & tid]
[Reiseruter]
[Våpen]
[Religion]
[Primsigne]
[Drikkekultur]
[Ord]
[Stavkirker]
[Riker]
[Sagaklipp]
[Folkevandringstida]
[Oslo]
[Helleristninger]
[Bilder i berg]
[Referanser]
[Download filer]
[Kultur idag]
[Eventyr]
[Film]
[Litteratur]
[Kunst]
[Musikk]
[Vikingspill]
[Hvordan]
[Andre "runesider"]
[Ikke-runestoff]
[Arild Hauge]
Hvem Hva Hvor i Norrøn mytologi:
[A]
[B]
[C]
[D]
[E]
[F]
[G]
[H]
[I]
[J]
[K]
[L]
[M]
[N]
[O]
[P]
[Q]
[R]
[S]
[T]
[U]
[V]
[W]
[X]
[Y]
[Z]
[Æ]
[Ø]
[Å]
1995-2020 Reisenett.no. Eventyrene er tilrettelagt for publisering av Arild Hauge
Sist oppdatert 16. august 1999
Tekstene er hentet fra:
[http://www.lysator.liu.se/runeberg/folkeven/026.html]
Asbjørnsen og Moe's NORSKE FOLKEEVENTYR.
Innskrevet og rettet av Kjell Nedrelid. Sist forandret: 31.10.1994.
Released to Internet 11.10.1996 in zipped WordPerfect 5.0-format. Alle tekster kan fritt distribueres, så lenge det ikke taes betalt for dette. Vennligst behold denne innledningen.